Kategoriarkiv: undring

På tur igjen – dag 7 og 8, Brno og andre tsjekkiske herligheter

Publisert av
Svar

Vi stod tidlig opp for å rekke toget til Brno.

Nydelig vær som dere kan se. Jeg hadde den geniale ide at vi kunne spare tid ved å spise frokost på toget, tsjekkisk jernbane har nydelig mat og fine restaurantvogner. MEN – vi hadde billett på Regiojet, et mer kommersielt selskap. Ingen restaurantvogn, men man kunne bestille mat til plassen sin, via en kronglete app. Vi ventet en stiv time på å få dette her – da var vi uansett snart framme.

Dette presterer de å kalle «engelsk frokost». Plastpakket, åpenbart varmet i mikro og tilberedt for en stund siden. En tørr eggeklyse av ubestemmelig natur, harde og tørre pølser, inntørkede, skrukkete poteter og noe ubestemmelig rødt med klumper i.

Var både sur og sulten da vi kom fram til Brno, men hotellet hadde heldigvis ikke sluttet å servere frokost ennå, så redningen var nær.

Sånn skal det gjøres 🙂
Brno er en sjarmerende by. Mindre enn Praha, men også her er det mye sjarmerende og typisk arkitektur og mye fint å se på. Jeg gikk meg en tur mens mannfolket hadde en rolig formiddag. Klikkbare bilder,

Om kvelden hadde vi billetter til Nabucco i operaen. Flott operahus, og fantastisk forestilling, stilisert i blått og hvitt.

Hotellet var fint, Grand Hotel BRNO; rett overfor jernbanen, så det var svært så praktisk. Gode senger, god frokost og helt grei restaurant.

Neste dag hadde vi skaffet oss billetter til Punkva caves Det var en utrolig opplevelse. Litt kronglete å komme seg dit med offentlig transport, vi gikk for Bolt. Det er noe av det samme som Uber tror jeg. I Tsjekkia kommer det en bil som ser helt privat ut og henter deg. I Slovakia har de grønn lampe på taket, svær logo på bilen og står på samme holdeplasser som vanlige taxier.

Har aldri sett eller opplevd noe lignende, selv om vi hadde klart å komme i en gruppe hvor guidingen kun var på tsjekkisk. .Det gjorde egentlig ikke så mye, man kan jo lese om grottene, både geologi og sagn og eventyr – og man ser jo like godt. Først var det en ganske lang vandring gjennom huleganger med de utroligste formasjoner av stalagmitter og stalaktitter, deretter en båttur på en underjordisk elv. Nydelig fisk fra lokal elv på restauranten mens vi ventet på skyss tilbake. Souvenirbutikken solgte mineraler som er funnet lokalt, så jeg kjøpte en liten gave til døtrene. Denne turen kan virkelig anbefales om du er på disse kanter. Klikkbare bilder. Det var ikke lov å ta bilder under båtturen, man måtte nok være obs og passe huggu, taket var lavt en del steder.

Toget hjem var forsInket, så det ble pizza hentet på vår lokale restaurant (som er forbausende god!) og en tidlig kveld – vi var både slitne og fulle av inntrykk.

Haarlem

Publisert av
2

Vi blir her tre netter på hotellet med den bratte trappa.Vi skal bare opp med koffertene EN gang, nedover skal det vel gå, og uten ballast er det bare sunt.

I går kveld var vi på orgelkonsert og fikk høre at orgelet ikke bare er fint å se på

Dette er fra et besøk tidligere på dagen, da de holdt på å stemme orgelet.

Konserten var imponerende, selv om jeg ikke har allverdens greie på orgelmusikk. Da konserten var ferdig, var det blitt ganske seint, så mine ambisiøse planer om indonesisk mat gikk i vasken, vi fortet oss til samme sted som dagen før, og bestilte burgere. Min var rå. Da jeg akkurat hadde slått opp årsaken til at man må spise hardkokte egg, tok jeg ikke sjansen på rå burger, og var ikke så sulten at det gjorde noe heller. Sendte den ut igjen. De tok det pent tilbød meg ny burger eller noe annet, men det var nå greit. Spiste litt av potetene.

I dag har vi spist frokost et annet sted. Brownies & Downies, som får skryt for frokosten sin, og da vi kom dit forstod vi navnet, omtrent halvparten av de som jobba der hadde Downs syndrom. Bra tiltak

Deretter dro vi på kanaltur. Sikra meg med min nye, fine regncape, da værmeldingen lovet 60 % sjanse for regn, men solen skinte på oss, og det var bra, for båten var åpen. Fin tur. Vi fikk forklaringen på klokkekimingen vi hører hver kveld. Klokkene ringer fra 21 til 21.30 for å fortelle folk at nå skal de stenge byportene, så det er på tide å gå og legge seg.

Da vi var i København for vel en uke siden, sa buss-sjåføren på vei til byen noe i retning av: «If this is your first time in Copenhagen, beware of the cyclists. They are the most dangerous thing in Denmark. They will NOT stop for you»

Dette kan jeg skrive under på, har forsøkt å sykle i København, blitt skjelt ut etter noter og kalt langt verre ting enn fjeldabe. Vi stakkars landsens nordmenn kan jo ikke alle disse trafikkreglene, og må ofte stoppe opp og virre med hue. Våre to nederlandske kolleger mente det umulig kunne være verre enn hjemme. Men det tror jeg det er. Det vrimler av syklister her og, men de holder et mer adstadig tempo og ingen skjeller ut folk som kommer i vegen for dem (nå kan jeg ingen nederlandske skjellsord, men regner med tonefallet ville være gjenkjennelig) . Men det kan jo være et storbyfenomen, vi får se når vi kommer til Amsterdam.

Et par andre ting vi undrer oss over: Forbløffende mange unge folk som røyker. De har kanskje ikke oppdaget snus? Foruroligende få fugler å se. Ingen spurver ved kafebordene. Noen duer og ravner der vi spiste frokost i går. Veldig få ender og gjess i kanalene. Har de flydd sørover for ikke å fryse fast? I Praha kryr det jo av svaner og ender på elva, også om vinteren, men den fryser jo ikke.

Nå har vi en liten siesta på rommet før vi setter oss på toget til Amsterdam. VI planlegger å innta dagens middag der, og deretter gå på konsert. Vi gleder oss! I morgen setter vi kursen måt Belgia.

Inverness – York – Coventry

Publisert av
Svar

Har hatt litt dataproblemer, men vi lever i beste velgående. Fra Wick tok vi somletoget tilbake til Inverness. Vi var der bare over natta, nok til å konstatere at Inverness er en hyggelig by vi gjerne skulle tilbrakt mer tid i. Men det ble ikke denne gangen. Vi tok et tidlig tog for å komme til York i tide til å høre Evensong i katedralen.

Koret i York Minster

Deretter ble det bare en rusletur i byen, før vi tok en tidlig kveld på Minster Hub – et snodig, men hyggelig pensjonat. Neste dag opprant med nydelig vær. Vi hadde tenkt å gå på speidergudstjeneste, men slapp ikke inn – det var kun for inviterte. Men vi så paraden og kunne jo bare angre oss for at vi ikke stod opp tidlig nok til å rekke Matins. Vi gikk på Evil Eye Gin Shop i stedet.

Whisky sour til mannfolket Right Posh til meg. Følte meg snobbete 😀 Deretter gikk vi en tur på bymuren. Den er bevart og restaurert, så man kan gå 2-3 km rundt hele gamlebyen på denne. Det var det første vertinnen – som snakket både på inn- og utpust anbefalte, og det var en fin tur. Ellers var det mye annet å se og gjøre i York, man får jo ikke med seg alt på en slik omflakkende tur som dette. Til gjengjeld får man se mange steder, og kan merke seg hvilke man vil tilbake til.

Change ringing at York Minster

Så dro vi videre til Coventry, hvor vi bodde 2 netter på Ibis Coventry Center. Ibis-hotellene har vi god erfaring med, og også her var det rent og hyggelig. Målet for oppholdet var først og fremst katedralen, siden vi har vært flere ganger i Frauenkirche i Dresden.   

Vi besøkte både ruinen og den nye katedralen, som i sannhet var imponerende, og fikk også med oss en liten orgelkonsert.

Det sies at redningsarbeiderne måtte forhindres fra å rive tårnet – som stod igjen etter bombingen – de var ikke klar over at tårnet hadde vært skjevt i 100 år, – så det er ikke bare Pisa – og det står der fremdeles. Det lille orgelet er en gave fra Norge.

Nå er vi på vei til Dublin. For første gang har Interrail-appen lurt meg. Vi skulle ha byttet tog i Crewe, og ikke i Warrington hvor vi nå sitter og tørker bort og venter på neste tog. Etter noen minutters stress og panikk har vi fått byttet fergebilletter, så vi kommer til Dublin seinere enn planlagt, men vi kommer dit – forhåpentlig.

Slankehysteri…

Publisert av
1

Før jeg skriver noe som helst om dette: Dette er en personlig erfaring, ikke en medisinsk anbefaling.

 

Jeg har en fjern fortid som jojo-slanker. Og slankekurer virker som kjent dårlig. Men jeg vokste opp med en mor som alltid slanket seg, og det trengte seg vel på en måte inn. Helt til jeg tok til vettet en gang i begynnelsen av tjueåra. Antagelig først og fremst etter å ha lest boka “Fat is a Feminist Issue”, som kom ut i 1978. Og så fikk man jo et annet fokus – som studentvikar og etterhvert turnuslege på sykehus med opptil 48 timers vakter, var det egentlig mest et spørsmål om å rekke å få i seg noe mat i det hele tatt.  Og det merkelige skjedde, fra å være en litt lubben slankehysteriker, ble jeg en normal person som ikke tenkte på mat, som forsøkte å ha et noenlunde sunt kosthold for en voksende familie, spise det jeg følte for – og når jeg en sjelden gang veide meg, var vekta stabil og normal.  Det er neppe så enkelt for alle. Hva som skal til for å hjelpe de som har 20 + kg å trekkes med, er antagelig ikke bare å slutte å fokusere på det.

Overvekt er et stort folkehelseproblem som har økt kraftig de siste tredve-førti årene. Da jeg var turnuslege i allmennpraksis i 1984, var det en sensasjon da en av mine gravide pasienter passerte 100 kg i løpet av svangerskapet. Nå til dags er det slett ikke uvanlig at unge kvinner veier 100 kg allerede FØR de blir gravide. Med tilhørende risiko for komplikasjoner – eller problemer med å bli gravide i det hele tatt.

Hva har skjedd? Vi sitter mer stille enn før. Ikke minst sitter barn og unge mer stille enn før, og andelen overvektige barn øker da også faretruende. Og mens Norske Sjokoladefabrikkers forening konstaterer at sukkerforbruket er stabilt, viser statistikken de henviser til hos helsedirektoratet, at sukkerforbruket i Norge har økt fra 4,2 kg pr person pr år  i 1960 til 14,2 kg i 2012. Riktignok sank det fra 15,0 kg i toppåret 2008 til 14,4 kg året etter, og har siden holdt seg stabilt, men man kan neppe kalle dette noe annet enn en betydelig økning av forbruket.  Mine begreper om lørdagsgodteri som barn (på sekstitallet) var en liten cola (eksisterer jo ikke lenger…) – som gjerne måtte deles med lillebror – og en liten sjokolade. Dagens barn har vel en litt annen forståelse av begrepet. Forbruket av øl  har gått fra 24 l pr person i året i 1950 til 59,6 l i 2012 (men også her var toppåret for litt siden – 2009.) Og potetgull var vel ikke oppfunnet på sekstitallet. Dagens voksne har også en litt annen forståelse av lørdagskos.  Det er kanskje ikke så merkelig at vi blir feitere, sånn statistisk sett. Forbruket av kjøtt og fisk øker også – andelen protein i kostholdet stiger. Det er heller ikke bra. Vi trenger NOK protein, men for mye utløser en del uønskede reaksjoner i kroppen, som vist i videoen under. Samme forsker som refereres her, har siden publisert en undersøkelse som viser at det går et aldersskille her. Under 65 minker risikoen for kreft med mindre protein i kostholdet, over 65 er forholdet motsatt.

Hva kan vi gjøre med dette? Slankeguruene har gode tider, det samme har overvektskirurgene. Selv om resultatene er så som så. Selv de som blir slankeoperert har en tendens til å legge på seg igjen, samtidig som de fortsatt dras med komplikasjoner som malabsorpsjon og annet. I media og blant folk generelt sprer det seg ideer om at karbohydrater er fienden, og lavkarbo – og steinalderdiettene vinner tilhengere. Må si at jeg er skeptisk til filosofien bak disse diettene. Spiste ikke folk karbohydrater i steinalderen? Selvsagt gjorde de det. Kom ikke å si annet enn at dersom steinalderstammen fant et kratt med søte bær, eller et jordbærsted – så var det minst like populært som de første ferske jordbær er i dag. Og kroppen er nå engang slik skrudd sammen at karbohydrater er det som først går til forbrenning og holder energien oppe. Når det er slutt på disse, går vi på reservelagrene i form av fett og proteiner (muskelmasse). Dette er en del av årsaken til at det er så lett å legge på seg etter en “slankekur”. En del av muskelmassen er også borte – og det er musklene som opprettholder hvileforbrenningen.

Vi har spist kornprodukter i tusenvis av år – men fedmeepidemien og livsstilssykdommene er først blitt et problem etter at tilgangen på mat er blitt tilnærmet ubegrenset for de fleste. Og da velger mange smågodt, cola og sjokolade…

Personlig har jeg også merket at vekta har krøpet noe oppover de siste årene, etter 30 år på stabilt nivå. Ikke nok til at det egentlig er et helsemessig problem, men det er jo ergerlig å ikke få plass i den fine bunaden jeg sydde for noen år siden uten å holde pusten. Mange opplever dette i femtiårene, det er vel antagelig ikke unormalt eller en gang skadelig, om det ikke tar helt av. Og slankekur er ikke aktuelt.

Men i januar viste Scrødingers katt dette programmet: (som ikke ligger på nrk.no lenger, men som kan finnes her)

http://documentaryheaven.com/eat-fast-and-live-longer/

Forut for dette hadde jeg også sett et annet program, om helsemessige fordeler ved å faste  i perioder. Det er godt dokumentert at for eksempel en del revmatikere har nytte av fastekurer, problemet er at plagene kommer tilbake så snart man begynner å spise normalt igjen.

Og 5:2 –dietten later jo også til å spre seg som en farsott.

Poenget (slik jeg ser det), er at dette er ikke først og fremst en slankekur. Om man ser det som det, vil det fungere som alle andre slankekurer, man går ned i vekt, og går opp igjen så snart man faller tilbake til gamle synder. Selv om det i alle fall i Michaels tilfelle viste seg at i motsetning til ved andre kurer, så var vekttapet så og si utelukkende fett. Laron-dverger hadde jeg aldri hørt om, og dette var også svært interessant stoff.

Mange har gått ut med advarsler om at dette er helseskadelig og en oppskrift på spiseforstyrrelser. Vi mangler vel egentlig dokumentasjon på både det ene og det andre i forhold til dette.

Men jeg syntes dette var interessant nok til å gjøre et forsøk. Jeg tror nok det er i tråd med vår utvikling og historie, at det er først de siste åra at menneskeheten har hatt en så overdådig tilgang på mat som vi har nå. Det er vel all grunn til å tro at kroppen er tilpasset perioder med trange tider. At den til og med bruker perioder med knapphet på mat til egenreparasjon høres jo både logisk og veldig bra ut. Og ikke minst sunt for folk som begynner å nærme seg “reparasjonsalderen”? Om det er like bra for yngre – som nok er mer utsatt for å utvikle forstyrrede spisemønstre er svært usikkert, så her bør man kanskje lytte til skeptikerne inntil det motsatte eventuelt er bevist.

For mitt vedkommende er matvanene såpass inngrodd at en dag med knapp servering ikke utløser orgier neste dag. Snarere tvert om? Får selvsagt lyst på noe godt, men ikke i ubegrensede mengder, det er snarere vanskeligere å få i seg. Jeg tror også det er slik at folk er forskjellig skrudd sammen i forhold til dette. Noen blir slappe og føler seg dårlige om de må gå uten mat en periode. Jeg plages stort sett ikke av det, synes ikke 2 dager i uka  på 500 kalorier har vært veldig vanskelig å gjennomføre. Den eneste gangen jeg har følt meg virkelig elendig på en slik dag, var en dag jeg glemte meg, og knep et sukkertøy fra en skål som stod framme. Resten av den dagen var jeg slapp, svimmel og FRYKTELIG sulten. Tankevekkende, men såpass ubehagelig at det frister ikke til gjentakelse for om mulig å oppnå statistisk signifikans… Det funker best om man holder seg i moderat aktivitet. Luking, for eksempel – er bra. Det er dessuten en meditativ aktivitet. (I alle fall om man ikke har så mye skvallerkål eller krypsoleie at man blir rasende…). De fleste religioner anbefaler faste som en åndelig øvelse. I stedet for å fråtse i mat, skal man meditere, be eller gjøre gode gjerninger. Forrige “fastedag” gikk jeg en del av pilegrimsleden. I og for seg en ganske kje tur, som hovedsaklig gikk på gamlevegen langs Rv 4 (med tilhørende støy) på gærne sia, men med noen fine utkikkspunkter  .

Men en fire timers rolig spasertur var helt grei å gjennomføre uten særlig med mat. Følte meg mye bedre enn på fastedager som har vært mer passive. Pilegrimsvandring er også en meditativ aktivitet, selv om jeg ble snytt for besøk i Biri kirke (som skal være interessant). Jeg hadde nok misforstått opplegget litt, men kunne egentlig godt tenke meg å gå den turen som går rett forbi her i retning Lillehammer en annen dag i sommer.

Opplegget er fulgt siden januar, jeg får nå plass i bunaden uten problem,bunad og om jeg i tillegg vil holde meg friskere og leve lenger er det jo strålende. Forsøker å lage sunn og hjemmelaget mat resten av uka også, og er nok ganske på linje med Hellstrøm når det gjelder fordelen ved å lage maten selv.

Tilregnelig?

Publisert av
2

Hvem er tilregnelig, og hva er egentlig det. Etter at en ny psykiatrisk rapport (som ventet?) kom til motsatt konklusjon av den forrige, er nå spørsmålet om Breiviks strafferettslige tilregnelighet mer uklart enn noen gang.  I skjæringspunktet mellom jus og psykiatri, blir det ganske klart at ingen av disse to akademiske fag opererer med klart målbare størrelser – her er det like mye snakk om filosofi, menneskesyn og politikk.

Jeg har i  dag lest en særdeles interessant artikkel av Aslak Syse (som er utdannet både lege og jurist) om nettopp disse spørsmålene. Skrevet i 2006, så den har ikke sprunget ut av den aktuelle saken. Anbefales på det varmeste – jeg tror ikke man trenger å være verken lege eller jurist for å følge tankegangen, han skriver godt.

Og jeg må si meg ganske på linje med politilege Winge (fotnote på side 162) som hevdet at når det gjelder sjelsevnenes beskaffenhet, så er ikke psykiatere det ringeste bedre enn andre folk til å vurdere dette. Psykiatriske diagnoser er ikke ment for rettsvesenet, men som rettesnor for medisinsk behandling. Jeg er faktisk også fristet til å lure på om ikke pressen har rett her – som ønsker å overføre Breiviks forklaring direkte til det norske folk, slik at vi alle kan gjøre oss opp en mening om hvorvidt denne mannen er vettug eller ei. Det er jo likefullt retten som skal dømme ham – og både dommen og selve rettssaken kommer nok til å bli gjenstand for langvarige diskusjoner, både blant leger, psykologer, jurister og folk flest. Og det er bra. Rettssaker generelt bør ikke gjøres til fjernsynsunderholdning – ikke minst av hensyn til at lovbrytere i mindre forhold bør få lov til å sone sin straff, gjøre opp for seg og starte på nytt uten TV-eksponering i bagasjen. Men det blir neppe aktuelt for denne gjerningsmannen?

Et annet springende punkt er jo at dette er ikke bare en rettssak. Det er kanskje ikke en gang i hovedsak en rettssak? Carl I Hagen har antakelig rett i at vi alle vet hva som skjedde, gjerningsmannen har tilstått, og uansett blir denne mannen å anbringe bak lås og slå i all overskuelig framtid. Det eneste de to rettspsykiatriske vurderingene later til å være skjønt enige om er at det er stor fare for gjentakelse og nye forbrytelser – med andre ord: denne mannen må samfunnet beskyttes mot.
Rettssaken er kanskje i enda større grad samfunnets seremonielle oppgjør med disse uhyrlige handlingene. Det som er viktig er at de berørte blir ivaretatt på en respektfull måte, og at samfunnet generelt føler at gjerningsmannen ble håndtert av samfunnet på en måte som vi føler at vi kan stå inne for som rettsstat og demokrati. Det siste er nok ikke det minst viktige her.

Skal Breivik intervjues?

Publisert av
Svar

Hørte et særdeles interessant program på EKKO på vei til vakt i går. Du kan høre det i podkast her:

http://nl.nrk.no/podkast/aps/20062/nrk_ekko_-_et_aktuelt_samfunnsprogram_2012-0319-1219_6346775650.mp3

 

Svært mange tankevekkende synspunkter. Hva mener du?

Ingen mener noe, i alle fall ikke her i bloggen. Jeg synes dette er vanskelig. Ytringsfrihet er et svært viktig prinsipp. Også folk som har begått avskyelige handlinger, eller har meninger de fleste av oss andre mener er helt grusomme – har lov til å gi uttrykk for sine tanker. I dette programmet blir det argumentert ganske kraftig for en stor grad av offentlighet – og at også rettssaken bør overføres i TV. En rettssak er i prinsippet offentlig, hvem som helst kan møte opp i rettssalen for å forvisse seg om at alt går rett og riktig for seg, som seg hør og bør i et demokrati. Pressen er til stede, og kan referere det som foregår – kun dersom dommeren har tungtveiende grunner til å lukke dørene, sendes pressen og publikum på dør. I USA overføres rettssaker i TV, og er blitt god underholdning, jfr Judge Judy og for ikke å snakke om rettssaken mot OJ Simpson. Det er vel først og fremst en viss avsmak for at rettssystemet skal gjøres til underholdning som gjør at vi er tilbakeholdne her i landet.
Media spør seg selv om de er «mikrofonstativ» for Breivik, og hjelper ham til å oppnå akkurat det han har gitt uttrykk for at han ønsker – nemlig publisitet i etterkant og spredning av sitt budskap. De etterlatte, overlevende og pårørende fra terroraksjonen har litt forskjellige meninger, men mange ønsker å tie ham i hjel, unngå å nevne navnet hans – og gi ham minst mulig oppmerksomhet. Det er først og fremst hensynet til disse som er argumentet mot at Breivik får gi intervjuer eller at rettssaken gjøres mer offentlig enn den allerede er. Den skal jo overføres via lukket nett til rettssaler over hele landet, slik at flest mulig av de berørte kan få ta del om de ønsker det. Så hvorfor ikke på TV- slik at vi alle kan følge med? For vi er jo på sett og vis alle berørt av dette.

Dette er svært vanskelige spørsmål. Det kan jo være bra – som en av deltakerne i radioprogrammet sa – at vi alle får mulighet til å gjøre oss opp en mening om hva slags person dette er. Virker han tilregnelig, hvordan er han egentlig? Jeg har en mistanke om at akkurat i dette tilfellet, kan det kanskje være bra. Det virker jo som om Breivik var en sær einstøing som isolerte seg på gutterommet. Frimurerlosjen – som åpenbart ønsker sin del av PR-kaka – går ut og karakteriserer ham som «pinglete». Det kan kanskje være bra for de som nå ser ham som et truende monster, får se den andre siden også.

Men det kan jo tenkes andre forbrytere seinere – som har vært på mediakurs og som vil takle medieeksponeringen suverent, og vinne mange tilhengere med sin opptreden?
Jeg er sannelig i tvil om hva jeg mener om dette, både prinsippielt og i forhold til denne konkrete saken.

Breivik og psykiaterne

Publisert av
2

Det pågår en svært interessant diskusjon i media om dagen angående den psykiatriske rapporten om Anders Behring Breivik. Det pågår jo også en diskusjon om diskusjonen, hvor noen mener rapporten er en skandale, mens andre mener legfolk, menigmann og markeringskåte politikere bør ti stille og overlate dette til fagfolkene.

Det er jo uansett fagfolkene og retten som må ta ansvar for den endelige beslutningen angående Breiviks eventuelle tilregnelighet og straffeansvar, men det skader heller ikke at vi andre reflekterer litt over disse spørsmålene. For det er jo ikke slik at det finnes en entydlig test som kan påvise om en person er psykotisk/tilregnelig eller ikke – psykiatrien er i så måte en mindre eksakt og målbar vitenskap enn mye annen medisin. Selv om man også innenfor psykiatrien i de seinere åra holder seg med stadig flere tester og scoringer på alt mulig, er det meste av dette uansett spørsmål om kommunikasjon og fortolkning.

Og i siste instans noen helt grunnleggende, eksistensielle spørsmål.
Hva er ondskap?
Hva er fri vilje?

Visste Breivik hva han gjorde da han plasserte bomben, og begikk massakren? Forstod han konsekvensene, eller gjorde han dette fordi han var syk og ikke hadde noe annet valg?

Den delen av de sakkyndiges rapport som er offentliggjort kan du lese her.

Og her er noen faglige innvendiger mot rapporten.

Det er bra at det også kommer en faglig diskusjon om dette. Da jeg først leste rapporten, må jeg si at jeg tenkte akkkurat det samme som Arne Thorvik om de fleste av de punktene han tar opp. Nå er jeg riktignok ikke psykiater, bare en landsens doktor – men jeg har da sett noen psykotiske pasienter opp gjennom årene. Det er også klart at det er vanskelig å uttale seg om en pasient man ikke har sett eller snakket med, men jeg synes også begrunnelsene fra de sakkyndige er påfallende tynne i en del tilfeller, særlig til å ende med en såvidt «tung» psykiatrisk diagnose. Hvis det å flytte hjem til mamma og la henne lage mat og vaske mens man selv spiller dataspill (eller finner bombeoppskrifter….)- selv om man er over 20 år-, er total funksjonssvikt – da er det sannelig mange unge menn med dårlig funksjon i vårt samfunn…
Det virker også som om det først og fremst er Breiviks politiske meninger som tolkes som vrangforestillinger, og da er man ute på farlig grunn. Redsel for smitte og edderkopper vitner heller ikke om tung psykose. De fleste med diagnosen paranoid schizofreni har «bisarre vrangforestillinger» – dvs. hinsides enhver tenkelig realisme. De tror at de påvirkes av Satan, skapninger fra verdensrommet, det er giftgass i lufteventilene – eller at naboen vil drepe dem (i sistnevnte tilfeller bør man vel forsikre seg om at dette faktisk ikke er sant…). Her er jeg igjen enig med Thorvik i at Breiviks ideer ikke er bisarre nok.
Thorviks parallell til Quisling er særdeles interessant. Det virker jo som om disse to terroristene har svært mye til felles, også personlighetsmessig. Den viktigste forskjellen er vel at Quisling hadde flere tilhengere, i en tid hvor ekstreme holdninger var mer gjengs enn i dag. Den gangen var det vel svært få som ikke mente det var riktig at Quisling ble skutt.
De færreste vil vel mene at Breivik bør bli det. Dette skyldes nok også en endring av holdninger i samfunnet. Den gangen var man nok mer tilbøyelig til å definere slike terrorhandlinger som onde, og gi gjerningsmannen et personlig ansvar. I våre dager er vi mer tilbøyelige til å definere slike handlinger som syke.
Er de det?
Er Breivik syk eller ond?
Han sier selv at de sakkyndige har misforstått og feilsitert ham, og at han har sagt en del ting for å provosere. Og at han er tilfreds med rapporten fordi den gir «nye muligheter». Nye muligheter for å komme ut i samfunnet igjen om relativt kort tid for å videreføre sine planer?
Man bør være meget sikker på at han ikke har klart å manipulere seg til dette. Er mannen syk, bør han selvsagt få behandling, men det viktigste av alt er vel å beskytte samfunnet mot sånne folk.
Jeg er spent på både utfallet og den videre diskusjonen.

En svensk professor og forsker på psykoser uttaler seg i dag.

Jeg tror ikke man kommer utenom at Breivik bør vurderes av flere sakkyndige. Og forslaget om at det også bør oppnevnes folk med ekspertise på ekstreme politiske grupperinger synes jeg er meget godt. De psykiatriske sakkyndige har jo ingen kompetanse på dette, og har ganske enkelt sett bort fra denne muligheten.

Jeg får heller fortsette å lese Vårt Land

Publisert av
Svar

Her er en meget sterk historie om lille Evy Kristine, som visstnok også var på TV 2 i helga. Mor har også lagt ut en blogg/minneside hvor hun skriver meget godt om hva familien gikk gjennom i løpet av Evy Kristines korte liv.
Mye stoff til ettertanke, særlig for oss som til daglig jobber med gravide og fødende. Mye av det er temmelig sjokkerende – at leger og annet helsepersonell kan vise så liten respekt for andres valg og rett til selvbestemmelse er ille å lese om. At det kan være fort gjort å si ting som andre kan ta ille opp uten at det var slik ment, er vel noe alle som omgås andre mennesker har opplevd, men det disse foreldrene møtte var i stor grad et helsevesen hvor det ikke var særlig plass til og respekt for et litt annerledes valg. Og når vi først har selvbestemmelse, hvorfor blir det i så stor grad tatt for gitt at man skal velge som «alle andre»?
Det å få beskjed om at man er gravid med et barn som etter all sannsynlighet vil dø i løpet av fosterlivet eller kort tid etter må være såpass knusende at respekt, rådgivning og tid til å fordøye opplysningen og ta den innover seg i eget tempo burde være en selvfølge.
Dagens fosterdiagnostikk gir stadig økende muligheter for å sortere ut barn som ikke er perfekte. Uten at det i særlig grad blir debattert. Hvor nær designbabyen ønsker vi egentlig å komme? Hva skjer med foreldre som får påvist et barn med Downs syndrom? Blir det nærmest tatt for gitt at de velger abort? Jeg håper ikke det. Jeg skulle gjerne sett Sturla Eik-Nes sine refleksjoner også på nettet, Vårt Land?

Selv fikk jeg mitt fjerde barn for snart 17 år siden. Da manglet jeg litt over to måneder på 38 år, som også da var grensen for automatisk tilbud om fosterdiagnostikk her i landet. Jeg gjorde meg naturligvis noen tanker om det, men endte med å være glad for at jeg slapp å ta stilling til akkurat dette spørsmålet, og tok det som det kom :-). Ultralydundersøkelsene var heller ikke så gode som i dag, vi fikk ikke en gang vite kjønnet på babyen, gynekologen hadde hatt sinte foreldre i gangene før, med feil farge på barnevogna, som han sa.