er to veldig søte katter, som vi fikk i hus i går. Tiger er en fremmelig pus, ikke redd for noe som helst, og har for lengst underlagt seg huset og menneskene som bor her. Jeg forsøker å lære henne at det er ikke lov for katter å hoppe opp på bordene. Så langt har det ikke trengt inn, selv om jeg løfter henne ned med ett høylytt NEI hver gang.
Tussi er en mer engstelig sjel. Så langt har hun tilbragt mye tid på ukjent gjemmested i underetasjen, men har listet seg opp fra tid til annen. Jeg har prøvd å lokke med leker og godbiter, men det satt langt inne å ta dem fra hånden. Når jeg kasta dem på golvet, kom Tiger og snappa dem, uten at Tussi lot til å ha innvendinger. Men i ettermiddag kom gjennombruddet. Tussi lå på sofaen en lang stund, skvatt fortsatt hver gang noen bevegde seg i rommet, men til slutt fikk jeg lov til å gi henne en godbit, og klø henne bak ørene. Nå leker begge kattene med den leken jeg hadde video av i går, og Tussi er ivrigst. Jeg tror dette kommer til å gå bra.
For noen uker siden begynte Tuselatten å virke pjusk. Hun var jo gammel (17 år), og ikke fullt så sprek som før, men da det tok en vending til det verre, ringte vi veterinær. Tuselatten likte ikke veterinærer, så snart ordet ble nevnt, stakk hun som regel av og ble borte en god stund. Denne gangen kom hun ikke tilbake.
Vi har hatt to hunder og en katt i vår familie, og har satt stor pris på alle. Nå ble det tomt her. Så jeg tok kontakt med dyrebeskyttelsen i Lillehammer, og etter litt fram og tilbake, har vi adoptert ikke mindre enn to kattunger. Rampus og Tiger – som de ble kalt.
Henta dem i dag, og det er to veldig søte katter, med nokså forskjellig personlighet. Da de kom i hus, startet Tiger umiddelbart med å undersøke huset. Fant kattedoen, matfatet og sofaen. Var gjerne med på lek med ball og andre leker.
Rampus strøk ned i underetasjen, og kom ikke opp før etter minst en halvtime, da listet hun seg forsiktig rundt og snuste på huset. Så kom mannfolket hjem, han ringte på døren, fordi han visste det var puser i hus som vi måtte passe på å ikke slippe ut. Jeg gikk ned for å åpne, forvisset meg om at begge pusene var oppe, men da vi kom opp, var det bare en pus der. VI har lett ganske fortvilt i flere timer, varslet naboene og følt oss som verdens verste katteeiere.
Nå har hun heldigvis dukket opp igjen, og jeg blir enda mer overbevist om at hun har feil navn. Rampus, da gitt. Hun fikk det navnet fordi de trodde hun var en gutt. Og rampete er hun så visst ikke. Vi tenker å kalle henne Tussi – en Ole Brum- assosiasjon. Tiger er utvilsomt søstra til Tigergutt. Spretten, framfus og litt klønete. HUn datt gjennom trappa her og ned i et trau, men var like blid. Har nå tatt huset i besittelse og troner på sofaen som om hun aldri skulle gjort annet. Tussi viste seg så vidt her i stad, så jeg vet hun lever og er i hus, men er åpenbart ikke helt trygg på sitt nye hjem. Hun har funnet et gjemmested nede som jeg ikke har klart å avsløre til tross for iherdig leting. Det skal hun få ha. Forhåpentlig tør hun opp etter hvert.
har vært sjefen i huset i snart 17 år. Overlevd to bikkjer, men nå er hun borte. Begynte å virke litt skral, men så snart vi begynte å snakke om en tur til veterinæren, så forsvant hun, og har ikke kommet tilbake. Det er åtte dager siden, så vi regner med at vi ikke ser henne mer.
Hun kom til oss som en leken og livlig, men litt forskremt kattunge, men fant seg fort til rette og hadde snart kustus på Bertil, vår store og litt tilårskomne dalmatiner. De ble gode venner. Bertil var en godmodig sjel som gjerne lot den ungdommelige pusen jakte på halen sin. Helt til den siste dagen han levde – det var første, siste og eneste gang han knurra til Tuselatten.
Så regjerte hun i ensom majestet, inntil Idefix kom i hus. Han var født i et hjem med katt, og stormet derfor straks bort til Tuselatten for å leke. Han fikk seg en ørefik så det sang, og Tuselatten furta i underetasjen i bortimot ett år. Men Idefix gav aldri opp å innsmigre seg, så de ble gode venner til slutt. Hun lot til å savne den innpåslitne plageånden i alle fall et par dager da han døde av nyresvikt, stakkar.
Nå har hun igjen vært sjefen i huset et par år, men begynte jo å bli en gammel dame, selv om hun fortsatt virket sprek og hoppet ut av vinduene uten problem. Bare litt mer nølende enn før.
Var en trivelig og livlig hund – helt til for en uke siden. Mens vi tidligere måtte bruke omskrivinger av ordet “tur”, hvis vi ikke hadde tenkt å legge ut på turen på flekken, var han nå ikke til å rikke fra sofaen. Og da han var til klipping på lørdag og fikk av seg all pelsen, kunne vi se at han var blitt svært så tynn.Time hos veterinær ble bestilt, og resultatet var nedslående. Nyresvikt med dårlig prognose. Han fikk likevel være hjemme noen dager, så døtre og barnebarn fikk tatt farvel med ham, men i går var det siste tur til veterinæren. Han ble bare åtte og et halvt år, stakkar liten.
Pølsene jeg lagde i vår fikk bein å gå på, om jeg hadde tenkt det var sommerens grillpølser, så tok jeg feil. Kjøpte opp alle First Price nakkekoteletter på Rema 1000, kun ett slags kjøtt denne gangen, fant lite annet som var egnet. Krydra med hvitløk, salt, chili og røkt paprika. Det ble godt. Og ingen kreftfremkallende konserveringsmidler. Har masse tarm igjen, skal nok bli flere når jeg finner noe egnet kjøtt. Pølsene pakkes i vakuum og ligger 2 timer i sous-vide på 85 grader. De sprekker ikke, og er ferdig vakuumpakket til å gå rett i fryseren. Nå skal vi snart prøvesmake. Dette har vært en varm dag. Jeg har pølsemakeret, luka, spadd flis og klippet hund. Nå får det snart være bra.
Vi tok med oss Idefix, og var glad vi var to, siden han har vært litt under pari i det siste. Men nå koste han seg så det holdt. Det er slutt på båndtvang i marka, han fikk løpe som han ville, og det gjorde han. Ble nok litt sliten, men hadde det kjempestas 🙂 Og vi fant sopp
Utrolig mye steinsopp i skogen i år. Mannfolket får stuing av steinsopp eller piggsopp til wienerschnitzelen jeg planlegger å servere ganske straks. Vi må jo øve oss til vi skal til Wien om ikke lenge 😀
Den forrige er to år gammel. Holder fortsatt koken, men er blitt litt snål i lyden, muligens etter å ha blitt sluppet i golvet x antall ganger. Likevel, den virka fortsatt, så det satt et stykke inne å kjøpe ny. Men som jeg skrev sist, mobiltelefoner er ikke lenger bare til å snakke i. På disse to årene har jeg vent meg til at mobilen hjelper meg med alt jeg måtte stå fast på. Alt.
Men fortsatt liker jeg at den har et godt kamera. Her er noen knipsebilder fra kveldstur med bisken.
Test av panoramafunksjon. Funka ganske bra? Dette er en hel haug med bilder som telefonen automatisk har limt sammen…
for sånn som dette ser det ut om man tar ett bilde…
Alle disse er tatt på autofokus i dårlig vær. Idefix er jo fotogen. Mer test følger.
Det er ikke noen revolusjonerende forskjell på min forrige telefon og denne. Denne har bedre skjerm, bedre lyd og bedre kamera. Pluss en del smarte funksjoner som kanskje mest er gimmicks? Er imidlertid ganske imponert over oversetterfunksjonen. Den kan jo virkelig komme til nytte om man skulle stå fast i utlandet. Har foreløpig kun testet enkle fraser – muntlig og skriftlig – men den har ingen problemer med å oversette min engelsk til spansk, tysk, fransk, italiensk eller portugisisk. Det er mer enn jeg klarer. Jeg brukte et par timer og hjelp av yngste englebarn til å få telefonen til å slutte å snakke kinesisk til meg også. Det var en lettelse.
Utrolig energi på denne lille karen. Jeg var helt svett da vi kom hjem, han er like foretaksom- selv om han løp ca 14 ganger så langt som meg. Bada gjorde han og. Det var vakkert ute, selv om tåka lå sidt rundt brupillarene. En merkelig effekt, så ut som brua svevde i lufta.
Hatt besøk av verdens søteste i helga. Jonas var flink og hjalp mormor med å montere innbyggingsskap for stekeovn. Mannfolket har nemlig vært på IKEA og handla benkeplate, stekeovn og skap. Og kom hjem med ALT SAMMEN. Vanligvis er jo IKEA noe av et mareritt, men de har sannelig kommet seg når det gjelder data. Jeg kunne sjekke på forhånd at alt fantes på varehuset, og sende med nøye spesifisert handleliste. Så her skal det bli kjøkkenfornyelser. Den gamle komfyren skal ut. Nå blir det integrert stekeovn med damp og platetopp med fem plater. Dvs fire + en “holde varm” plate. Det skal bli stas til julemiddagen, tenker jeg. Kommer til å ommøblere litt også, slik at jeg slipper å bestille elektriker for å montere en ekstra kontakt. Stekeovnen kan jo bare stå der det er kontakt fra før 🙂
Ellers var det ingen suksess med bissevoven og barnebarna. Særlig Anna var i utgangspunktet skeptisk. Og når hun hylte og løp, trodde jo Idefix at det var en morsom lek. Forhåpentlig blir det bedre når de verste valpefaktene er over.
Større suksess var det imidlertid at Idefix fikk hilse på en snill puddeldame i nabolaget. De kom riktig så godt overens. Skader nok ikke at han blir kjent med andre hunder i nabolaget mens han er liten valp. Mindre sjans for konflikter enn om vi venter til han blir stor, tenker jeg.
I dag er det valpetreff igjen! Og vi har meldt oss på valpekurs på Gjøvik i desember/januar, der kommer nok broren også til å gå. Og nå tror jeg han begynner å bli klar for kurs.
Ulldotten og jeg våget oss til Raufoss på valpetreff, siden vi droppa valpekurset. Tenkte han måtte få treffe noen andre enn den sure pusen – og var egentlig litt bekymret for om han skulle bli livredd i møte med en hall full av mer eller mindre uregjerlige valper. For ikke å snakke om at han liker bare så måtelig å kjøre bil, vi kunne ikke vegen, og anså faren for å påtreffe villtotninger som stor.
Men det gikk over all forventning. Idefix sovna på Mjøsbrua og slutta dermed å bære seg over å sitte i bur, vi hadde GPS og fant vegen uten problem, og totningene var forbløffende siviliserte.
Ellers var det omtrent som å være tilbake i barnehagen eller kanskje heller første dag på skolen? Heldigvis var det ikke min unge som lagde mest bråk – men det var min unge som tissa på golvet 😀
Men han takla det fint – la seg faktisk rett ned mens “tante” snakket sånn i utgangspunktet. Gå pent på venstre side har han ikke særlig snøring på, men han er flink til å sitte på kommando, selv om han blir fort distrahert. Og så traff vi broder’n! Det var nok kveldens høydepunkt, og de hadde det ordentlig gøy en liten stund utenfor, mens mammaer utvekslet erfaringer om avføring og unoter og sånt 🙂
Vi kommer nok til å gjøre turen til Raufoss oftere – tror det var veldig bra for Idefix å treffe noen andre dyr som er litt snillere og greiere enn pusen.
