På tur igjen, dag 3

Vi gjorde ikke så mye denne dagen, så dette blir nok et kjedelig innlegg.

Vi startet med frokost hjemme, laget av de godsakene vi kjøpte på markedet dagen før

Dårlig vær, så vi ble sittende inne en stund og lese, strikke, slappe av og sånn, det skal man også gjøre på ferie. Inntil vi tok bussen inn til byen med en tanke om å gå på et av byens mange museer. Men innen vi var framme, var vi sultne igjen, og fant ut at akkurat dette museet stengte en time seinere, så da ble det ikke noe av. Vi gikk på samme restaurant som dagen før, og denne gangen huska de å ta betalt.

De fleste restauranter steller også pent med firbeinte gjester.

Stort mer skjedde ikke denne dagen. Mannfolket gikk på Evensong nok en gang, jeg shoppa litt og tok bussen hjem. Traff en hyggelig og pratsom dame på bussholdeplassen, så det kortet jo ventetida. Og jeg fant i det minste ut hvor museet ligger, så det blir nytt forsøk

På natta ble jeg vekt av et spektakulært tordenvær med tilhørende høljregn, så jeg måtte opp og lukke takvinduet – jeg ligger på loftet. Fascinerende.

Årets nyttårsbetraktning

Kjerringa er på overtid. Jeg fylte 67 år i året som gikk, og trodde jeg hadde lagt den perfekte plan for overgangen til pensjonisttilværerelsen. Gradvis nedtrapping over 2-3 år, og en strålende arvtaker var planlagt. Men det knirker i alle deler av helsevesenet for tida. Folk jobber seg ihjel alle plasser. Hvordan ble det sånn? Hvor gikk det galt? Selv jeg føler meg mer stresset enn før, til tross for at jeg har kjent mange av pasientene mine i flere tiår, og har ikke behov for fullstendig oppdatering hver gang jeg ser dem. Så nå står jeg fortsatt alene med praksisen – riktignok med en midlertidig vikar på tapetet, men den dagen jeg sier opp, står mine kolleger der – muligens overlatt til tilfeldig forbipasserende folk fra vikarbyrå. Det har jo lenge vært sånn – helt fra fastlegeordningen ble innført – at utkantkommuner slet med å tilsette fastleger, og dyre vikarbyråløsninger har ikke vært uvanlig. Og det er jo slik, at å jobbe for et vikarbyrå, tjene store penger, og ikke ha ansvar for noe som helst, nytt vikariat om få måneder – har vært tiltrekkende for mange.

Det står ikke bedre til på sykehusene. Der er det mangel på folk i alle skikt – unntatt turnuslegene – de står i kø for å slippe inn – og de stakkarne som er der jobber seg helseløse. Maiken var et trist eksempel – men det later jo ikke til at noe kommer til å skje. Mens private tilbud som lover scanning av hele din helt symptomfrie kropp, i fall du skulle ha noen skjulte sykdommer – averterer hissig på nett. Jeg rapporterer alle disse annonsene som svindel. For det er det de er. Her er det noe helt fundamentalt feil som er ute og går, og jeg tenker at det er ikke minst på grunn av at nå er det økonomiske og ikke faglige hensyn som rår grunnen. Takk til foretaksmodellen og den totalt feilslåtte ide om at nasjonale behov som helsevesenet og utdanning kan styres som om det var private foretak som først og fremst baserer seg på å tjene penger. Hvor dum er det egentlig mulig å bli? Selv for politikere?

Beklager et hissig utbrudd. Nyttår bør vel heller brukes til å kjenne på hva man er takknemlig for, og i så måte har jeg mer å takke for enn de fleste. Alle mine nærmeste er friske og ingen av dem hater meg. Så vidt jeg vet, da. Lille Henry kom til verden i juni – nå har vi seks barnebarn. Det er ikke lite å takke for. Jonas – vårt eldste barnebarn – ble16 i juni, men feiringen ble utsatt på grunn av lillebrors ankomst. Han er blitt en flott ung mann, og like høflig som da han var 7,hehe,. Godt oppdratt.

I juli hadde mossa og jeg en svært interessant tur til Sandva. Jeg hadde aldri vært der, og vi hadde jo dobbelt flaks som møtte eierne.

I august hadde vi en liten ferietur til København, men de to yngste døtre og deres partnere. Det var en kort, men svært hyggelig tur. En annen ting å være takknemlig for, er utvilsomt at alle våre døtre har slått seg sammen med kjekke karer – ingen slabbedasker i sikte. Takk og pris.

På høsten ble det sopp og pusekatter. Laila er ram til å finne kantareller, vi fant til og med noen svarte trompetsopp. Men jeg sier ikke hvor. Rakk også en snartur til Tyrkia for en ukes gjennomtrengende latskap. Takk til Åsne og Kjersti for hyggelig selskap.

Pusene liver opp.

I november så vi årets forestilling fra Ringsakeroperaen.

I desember har jeg sydd. Bråinnkjøpt julegave til meg selv var ny overlock. Så mye hjemmesydde julegaver herfra i år.

Årets julemorgenkonsert var også en stor glede. Det er alltid fullt, alltid stemningsfullt, og i år var vi ni Cantareller med et ganske ambisiøst program, så vi var redde for at noen skulle bli sjuke – vi hadde ingen å avse på noen stemmer. Men det gikk bra, gitt. Throw Open Your Shutters!

Helt på tampen av året har vi også vært i operaen for å høre vår gode venn Bernt Ola synge rollen som Jupiter i Orfeus i Underverdenen. For anledning med 6 m lang penis, og kastrert på slutten av operaen. Må si meg enig med kritikerne i NRK og Aftenposten. Flotte sangprestasjoner, glimrende orkester – men kjære vene. Kutt ned sludderet til det halve. Det var morsomt i starten, men etter hvert blir man jo bare lei. Tullpikk er vel bare forbokstaven.

Tussi og Tiger

er to veldig søte katter, som vi fikk i hus i går. Tiger er en fremmelig pus, ikke redd for noe som helst, og har for lengst underlagt seg huset og menneskene som bor her. Jeg forsøker å lære henne at det er ikke lov for katter å hoppe opp på bordene. Så langt har det ikke trengt inn, selv om jeg løfter henne ned med ett høylytt NEI hver gang.

Tussi er en mer engstelig sjel. Så langt har hun tilbragt mye tid på ukjent gjemmested i underetasjen, men har listet seg opp fra tid til annen. Jeg har prøvd å lokke med leker og godbiter, men det satt langt inne å ta dem fra hånden. Når jeg kasta dem på golvet, kom Tiger og snappa dem, uten at Tussi lot til å ha innvendinger. Men i ettermiddag kom gjennombruddet. Tussi lå på sofaen en lang stund, skvatt fortsatt hver gang noen bevegde seg i rommet, men til slutt fikk jeg lov til å gi henne en godbit, og klø henne bak ørene. Nå leker begge kattene med den leken jeg hadde video av i går, og Tussi er ivrigst. Jeg tror dette kommer til å gå bra.

Nye familiemedlemmer

For noen uker siden begynte Tuselatten å virke pjusk. Hun var jo gammel (17 år), og ikke fullt så sprek som før, men da det tok en vending til det verre, ringte vi veterinær. Tuselatten likte ikke veterinærer, så snart ordet ble nevnt, stakk hun som regel av og ble borte en god stund. Denne gangen kom hun ikke tilbake.

Vi har hatt to hunder og en katt i vår familie, og har satt stor pris på alle. Nå ble det tomt her. Så jeg tok kontakt med dyrebeskyttelsen i Lillehammer, og etter litt fram og tilbake, har vi adoptert ikke mindre enn to kattunger. Rampus og Tiger – som de ble kalt.

Henta dem i dag, og det er to veldig søte katter, med nokså forskjellig personlighet. Da de kom i hus, startet Tiger umiddelbart med å undersøke huset. Fant kattedoen, matfatet og sofaen. Var gjerne med på lek med ball og andre leker.

Rampus strøk ned i underetasjen, og kom ikke opp før etter minst en halvtime, da listet hun seg forsiktig rundt og snuste på huset. Så kom mannfolket hjem, han ringte på døren, fordi han visste det var puser i hus som vi måtte passe på å ikke slippe ut. Jeg gikk ned for å åpne, forvisset meg om at begge pusene var oppe, men da vi kom opp, var det bare en pus der. VI har lett ganske fortvilt i flere timer, varslet naboene og følt oss som verdens verste katteeiere.

Nå har hun heldigvis dukket opp igjen, og jeg blir enda mer overbevist om at hun har feil navn. Rampus, da gitt. Hun fikk det navnet fordi de trodde hun var en gutt. Og rampete er hun så visst ikke. Vi tenker å kalle henne Tussi – en Ole Brum- assosiasjon. Tiger er utvilsomt søstra til Tigergutt. Spretten, framfus og litt klønete. HUn datt gjennom trappa her og ned i et trau, men var like blid. Har nå tatt huset i besittelse og troner på sofaen som om hun aldri skulle gjort annet. Tussi viste seg så vidt her i stad, så jeg vet hun lever og er i hus, men er åpenbart ikke helt trygg på sitt nye hjem. Hun har funnet et gjemmested nede som jeg ikke har klart å avsløre til tross for iherdig leting. Det skal hun få ha. Forhåpentlig tør hun opp etter hvert.

Tuselatten

har vært sjefen i huset i snart 17 år. Overlevd to bikkjer, men nå er hun borte. Begynte å virke litt skral, men så snart vi begynte å snakke om en tur til veterinæren, så forsvant hun, og har ikke kommet tilbake. Det er åtte dager siden, så vi regner med at vi ikke ser henne mer.

Hun kom til oss som en leken og livlig, men litt forskremt kattunge, men fant seg fort til rette og hadde snart kustus på Bertil, vår store og litt tilårskomne dalmatiner. De ble gode venner. Bertil var en godmodig sjel som gjerne lot den ungdommelige pusen jakte på halen sin. Helt til den siste dagen han levde – det var første, siste og eneste gang han knurra til Tuselatten.

Så regjerte hun i ensom majestet, inntil Idefix kom i hus. Han var født i et hjem med katt, og stormet derfor straks bort til Tuselatten for å leke. Han fikk seg en ørefik så det sang, og Tuselatten furta i underetasjen i bortimot ett år. Men Idefix gav aldri opp å innsmigre seg, så de ble gode venner til slutt. Hun lot til å savne den innpåslitne plageånden i alle fall et par dager da han døde av nyresvikt, stakkar.

Nå har hun igjen vært sjefen i huset et par år, men begynte jo å bli en gammel dame, selv om hun fortsatt virket sprek og hoppet ut av vinduene uten problem. Bare litt mer nølende enn før.

Nå er det tomt og rart her.

Idefix

Var en trivelig og livlig hund – helt til for en uke siden. Mens vi tidligere måtte bruke omskrivinger av ordet «tur», hvis vi ikke hadde tenkt å legge ut på turen på flekken, var han nå ikke til å rikke fra sofaen. Og da han var til klipping på lørdag og fikk av seg all pelsen, kunne vi se at han var blitt svært så tynn.Time hos veterinær ble bestilt, og resultatet var nedslående. Nyresvikt med dårlig prognose. Han fikk likevel være hjemme noen dager, så døtre og barnebarn fikk tatt farvel med ham, men i går var det siste tur til veterinæren. Han ble bare åtte og et halvt år, stakkar liten.

.

Mer pølse

Pølsene jeg lagde i vår fikk bein å gå på, om jeg hadde tenkt det var sommerens grillpølser, så tok jeg feil. Kjøpte opp alle First Price nakkekoteletter på Rema 1000, kun ett slags kjøtt denne gangen, fant lite annet som var egnet. Krydra med hvitløk, salt, chili og røkt paprika. Det ble godt. Og ingen kreftfremkallende konserveringsmidler. Har masse tarm igjen, skal nok bli flere når jeg finner noe egnet kjøtt. Pølsene pakkes i vakuum og ligger 2 timer i sous-vide på 85 grader. De sprekker ikke, og er ferdig vakuumpakket til å gå rett i fryseren. Nå skal vi snart prøvesmake. Dette har vært en varm dag. Jeg har pølsemakeret, luka, spadd flis og klippet hund. Nå får det snart være bra.

Nok en koselig sopptur

Vi tok med oss Idefix, og var glad vi var to, siden han har vært litt under pari i det siste. Men nå koste han seg så det holdt. Det er slutt på båndtvang i marka, han fikk løpe som han ville, og det gjorde han. Ble nok litt sliten, men hadde det kjempestas 🙂 Og vi fant sopp sopp

 

Utrolig mye steinsopp i skogen i år. Mannfolket får stuing av steinsopp eller piggsopp til wienerschnitzelen jeg planlegger å servere ganske straks. Vi må jo øve oss til vi skal til Wien om ikke lenge 😀

Ny mobil…

Den forrige er to år gammel. Holder fortsatt koken, men er blitt litt snål i lyden, muligens etter å ha blitt sluppet i golvet x antall ganger. Likevel, den virka fortsatt, så det satt et stykke inne å kjøpe ny. Men som jeg skrev sist, mobiltelefoner er ikke lenger bare til å snakke i. På disse to årene har jeg vent meg til at mobilen hjelper meg med alt jeg måtte stå fast på. Alt.

Men fortsatt liker jeg at den har et godt kamera. Her er noen knipsebilder fra kveldstur med bisken.

image

image

image

image

image

Test av panoramafunksjon. Funka ganske bra? Dette er en hel haug med bilder som telefonen automatisk har limt sammen…

image

for sånn som dette ser det ut om man tar ett bilde…

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

Alle disse er tatt på autofokus i dårlig vær. Idefix er jo fotogen. Mer test følger.

Det er ikke noen revolusjonerende forskjell på min forrige telefon og denne. Denne har bedre skjerm, bedre lyd og bedre kamera. Pluss en del smarte funksjoner som kanskje mest er gimmicks? Er imidlertid ganske imponert over oversetterfunksjonen. Den kan jo virkelig komme til nytte om man skulle stå fast i utlandet. Har foreløpig kun testet enkle fraser – muntlig og skriftlig – men den har ingen problemer med å oversette min engelsk til spansk, tysk, fransk, italiensk eller portugisisk. Det er mer enn jeg klarer. Jeg brukte et par timer og hjelp av yngste englebarn til å få telefonen til å slutte å snakke kinesisk til meg også. Det var en lettelse.