Da dro vi avgårde igjen. Dette innlegget handler først og fremst om reisen. Snøen falt om natta, så jeg valgte å rekvirere en drosje i stedet for å få mannfolket til å kjøre meg, men kom nå velberget til stasjonen og videre til Gardermoen hvor vi kula ned med lunsj og musiserende mens vi venta på flyet. Uvanlig fullt, men vi fikk en grei plass etterhvert.
Det er jo langt til Mauritius. Første etappe gikk til Dubai. Grei flytur, god mat underveis, så vi har ikke noe å klage over, selv om det var fullt på flyet. I Dubai fikk vi beskjed om at neste fly var vel en time forsinket. Det var egentlig like greit for oss – dette er en kjempediger flyplass, det tar en stund å bevege seg fra A til C, men vi klarte det – og oppdaget at loungen jeg har tilgang til lå rett overfor det utgangen vi skulle reise fra. Så vi hadde en god time der med god mat og drikke, før vi gikk for siste etappe. Vi blunda nok en del begge to, og det er bra, jeg føler meg faktisk ikke helt knekt til tross for en ganske oppstykket natt.
På Mauritius har de et gedigent byråkrati før du slipper inn, men vi passerte både passkontrollen og helsesjekken (HAHA), og fant etter litt stress både bagasjen og sjåføren som skulle kjøre oss til Pereybere. Det gikk raskt og smertefritt. Nå har vi sett oss om i området, spist et elendig måltid på en restaurant vi ikke skal tilbake til. Jeg har gått langt fordi minibanken på lokalt kjøpesenter ikke ville gi meg noen penger, men gevinsten var gjensyn med sentrum av Grand Baie og en Pinacolada på Cokoloko :-)- Tok bussen hjem, da jeg har tilløp til gnagsår.
Leiligheten er fin, utenom grusomme stekepanner. Jeg har kjøpt nye. Ikke visp her heller – vi får se om vi finner en. De hadde merkelig nok ikke det på lokalt kjøpesenter, de hadde pastagaffel, grilltilbehør og mye annet. Men ikke en enkel visp?
Utsikten er til parkeringsplassen, men vi har en fin og rolig balkong og ligger helt usjenert til uten minste støy fra trafikk eller annet. Vi planlegger å kose oss.
Kan nå se tilbake på mitt første år som pensjonist. Grugleda meg til det, og planla å starte med juleferie. Dvs. jeg har ofte tatt ut litt ferie før jul – enten for å reise til Praha med døtre og komme tilbake med julepanikk få dager før jul, eller for å få juleforberedelsene unna i ro og mak. Desember 2024 gikk jeg for det siste, og det funka bra. Nå tenkte jeg det kunne være en fin måte å lure seg selv til å tenke at dette er egentlig bare ferie.
(dette innlegget er fullt av lenker til ting jeg har blogga gjennom året. Lenken er til første innlegg om det er flere, og vil du lese mer, kan du bla videre eller tilbake med pilene øverst på siden)
Så hadde jeg bestilt tur til Malta med en venninne i januar, for ikke å mangle noe å gjøre som pensjonist. Mer ferie. Malta er et sted jeg har besøkt før, med mannfolket og to døtre, men turen ble litt amputert pga sykdom. Men for et sted. Anbefales.
I februar feira vi klanens overhode og min kjære far som ble 95.
I mai dro mannfolket og jeg til Riga, og hadde en strålende tur. Og jeg begynte så smått å planlegge årets pilegrimstur.
I juni ble jeg operert for stær. Det var nok på tide, øyelegen sa at han hadde trodd jeg hadde kommet før. Var jo der for noen år siden, og fikk konstatert begynnende stær, men utviklingen har nok gått langsomt, inntil jeg siste året begynte å føle det som et skikkelig handicap. Grua meg fælt til at noen skulle skjære meg i øyet, men det gikk veldig bra. Nå ser jeg som aldri før. Klarte meg uten briller i mange måneder, og på hele pilegrimsturen – som jeg starta på i juni.
I juli måtte jeg avbryte pilegrimsturen fordi jeg mista mobilen i et myrhull på Dovre. Riktignok hadde jeg innsett at jeg ikke kom til å nå Nidaros i første omgang uansett, da jeg hadde påtatt meg en vikariat som sykehjemslege i Haugesund. Aldri vært i Haugesund før, og tenkte jeg kunne spe på pensjonen med ett og annet ikke altfor anstrengende korttidsvikariat. Tiden i Haugesund gjorde så visst ikke at jeg tok skrekken. Hadde en fin tur dit, nydelig leilighet sentralt i byen, ganske lite å gjøre og godt betalt i forhold til innsatsen, kan man si.
Da jeg var ferdig der, tok jeg igjen fatt på pilegrimsleden. Hoppa riktignok over et par etapper over Dovre formedelst kummerlige overnattingsforhold. Tror jeg går for telt heller enn å ligge på madrass på golvet sammen med ti andre, om jeg tar igjen den etappen seinere. Men jeg kom fram til Nidaros. I dårlig vær med regn og tåke, men med stor takknemlighet da jeg dalte ned på en benk i Domen og hvilte mine slitne og våte pilegrimsbein. Det var kanskje et litt dumdristig prosjekt, men du verden for en opplevelse. Jeg hadde ingen større uhell på turen, det verste var å miste mobilen. Fikk kjent litt på egne, fysiske grenser, fikk ro til å tenke (nei, jeg hadde ikke lydbok, musikk eller podcast på øret, bortsett fra på en eneste etappe), opplevde mye fantastisk natur og traff mange interessante og trivelige folk. Besøkte mange kirker, men skamfullt nok bare en gudstjeneste. Men kirkene i seg selv, med sin innredning og sitt uttrykk sier noe om menneskenes åndelige oppfatninger, lengsler og syn gjennom århundrene. Det gir perspektiver. Det gav mersmak. Kanskje kan det bli flere vandreturer.
I august dro to gamle damer på tur til Praha. Der har jo jeg vært mange ganger, men det var nytt for Solveig. Vi hadde det kjempefint, selv om det var litt logistikkproblemer med leiligheten – som i og for seg var fin, og husverten kunne ikke noe for at fyren i kjelleren var gammal og røyk akkurat mens vi var der. Mitt mål for turen var å skaffe meg briller. Selv om jeg syns jeg så godt også uten briller etter operasjonen, har jeg skjeve hornhinner og trenger nok også bittelitt hjelp for å lese liten skrift og sånn. Har kjøpt briller i Praha i årevis, og gjerne spart inn hele turen og vel så det. Denne gangen betalte jeg nesten like mye som jeg ville gjort i Norge – men fikk til gjengjeld to sett med linser – så nå har jeg to par briller, og det ene med veldig smart magnetisk solbrille til å sette på. Fornøyd. I Praha oppdaget jeg også at jeg måtte ha blitt bitt av en fått i løpet av pilegrimsturen eller oppholdet i Haugesund, så jeg hadde en lite møte med tsjekkisk helsevesen. Veldig fornøyd både med det og oppfølgingen fra forsikringsselskapet.
I september syntes nok mannfolket at kjerringa hadde vært vel mye borte, og det var blitt lite ferie på han – som fortsatt er i jobb. Så vi satsa på en kjapp togferie med utgangspunkt i Praha. Det var tid for meg til å hente de nye brillene, og vi kunne rekke flere yndlingsbyer på turen. Dresden var som vanlig et høydepunkt. I september slo dingsedama igjen til – jeg kjøpte meg en Kamado Sumo, og solgte pizzaovnen. Veldig fornøyd med denne. Den er jo svinedyr, da – så er nok en grill/ovn for spesielt interesserte.
I oktober lagde jeg pai, og meldte meg som frivillig til RingsakerOperaen – på systua. Det har vært kjempegøy. Og forestillingen i år var nok den beste de har gjort. Plamena nedkom under generalprøven, så hun fikk ikke med seg premieren, men er nok glad for sin lille, nye sønn.
I oktober døde også James Dickenson. Trofast gjest ved organistgildene og alle Cantarelles konserter. Han har også arrangert mye fint for cantarellene. Vi var i ferd med å planlegge konsert i anledning hans 85-årsdag, da han ble innlagt på sykehus, og dessverre døde. Vi utsatte konserten og gjennomførte den som minnekonsert. Vi hadde også den ære å synge i bisettelsen, som var en rørende opplevelse, og helt i James sin ånd. Fred med hans gode minne.
I november dro jeg ut på nye eventyr som vikarlege. Denne gang på Fagernes – på fastlegekontor. Det var litt andre boller enn i Haugesund, følte jeg jobba for hver krone denne gangen. Men hadde det fint, da. Fagernes legesenter er en trivelig plass, ingen drager som jobber der, alle var bare snille og greie, og bar over med en stakkar som måtte spørre om alt mulig. Ikke om pasientene, jeg har tross alt 42 års erfaring – men om hvordan ting fungerer oppi der – alle steder har sine egne rutiner og systemer. Det var forferdelig vær og holke, har kjøpt meg gedigne brodder. Følte ikke for å brekke noe sånn rett før neste store utflukt.
Årets mislykte prosjekt har vært oppnevning som styremedlem i lokal demensforening. Syns jo ikke jeg kunne si nei til en staselig person som spurte meg, og tenkte kanskje jeg kunne ha noe å bidra med etter mange år som sykehjemslege på demensavdeling. Det eneste jeg har gjort hele året er å være på særdeles langtekkelige møter og ha som oppgave å skrive referat fra disse. Det er ikke for meg, så jeg har sagt takk for meg. Kanskje jeg selv burde sagt fra, kanskje kunne de ha funnet en bedre anvendelse for min kompetanse. Foreningen gjør veldig mye bra, men jeg følte ikke at jeg bidro med noe særlig, og kjeda meg veldig.
På årets siste dag kan jeg se tilbake på et veldig fint år, med svært mange hyggelige begivenheter, reiser og mennesker. Takknemlig er vel det mest nærliggende ordet.
de burde hatt vett til å bruke meg til noe annet. Jaja, shit happens. Tror jeg har det bedre som frivillig i Ringsakeroperaen. Liker meg best med praktiske oppgaver.
Det meste av desember gikk også med på Fagernes, slutta 19.12 og tenkte å dra hjem og ordne til jul. Men det var smått krise på min gamle arbeidsplass også, og jeg kunne jo ikke la verken kolleger eller pasienter i stikken, så det ble en arbeidsdag der også. Så litt komprimerte juleforberedelser kan man si – men vi har hatt en aldeles strålende jul. Gamlingene på julemiddag her, døtrene var flinke til å sende bilder av sine glade barn og deres julefeiringer hist og pist, og første juledag var det storinnrykk som vanlig, og veldig trivelig – barn og voksne i en storfamilie som heldigvis vet å sette pris på hverandre Jeg er usannsynlig heldig og privilegert.
Mine utallige (haha) fans og lesere har muligens lagt merke til at denne årvisse bloggposten har glimret med sitt fravær de siste to årene.
Ved årsskiftet 19/20 hadde jeg nok med å sette den ene foten framfor den andre, og var sykmeldt i lang tid. Orka ikke skrive noe. Takk til dere som var der – familien som var der i jula, så det tross alt ble en bra jul – og dere som hjalp meg å gå videre på deres egen måte – først og fremst mine fantastiske kolleger. .
I mars 2020 kom korona for fullt og nedstengningen og de mest inngripende tiltak Norge har sett i fredstid ble innført. Da var det bare å komme seg på jobb. Det ble mange tøffe måneder. Først ble vi stengt, da vi naturligvis var de første til å bli eksponert for smitte, deretter ble vi pålagt nye måter å jobbe på. Så kom endelig vaksiner etter hvert. Vi jobba langt mer enn noen gang før, og lærte noe om samarbeid og innsats. Jeg lærte noe om at enkle ting kan bety ganske mye. Varm mat til staben på slutten av lange dager med vaksinering fra tidlig morgen til langt på ettermiddag bidro til at folk slapp å tenke på å lage mat når de kom hjem, det bidro til fellesskap og lagånd over felles middag – og jeg håper det smakte bra, stort sett – selv om noen syntes det ble vel sterkt ved minst en anledning.
Det begynner så smått å gå seg til for eget vedkommende, og jeg kan stille meg bak det jeg posta på facebook for kort tid siden.
Det er jo stort sett det jeg har hatt for vane å gjøre ved hvert årsskifte, jeg har pleid å si at jeg har mindre å klage over enn folk flest – det har jeg nok fortsatt, selv om det noen ganger kan være vanskelig å se det når livet treffer deg rett i panna på en måte som oppleves som både urimelig og urettferdig.
I løpet av koronaelendigheta har vi fått to nye barnebarn – Jens og Anton – takk for det.
Ingen av mine nærmeste har dødd av korona, flere har vært syke, men det har gått bra. Ingen av mine nærmeste har mistet jobben eller på andre måter blitt satt på bar bakke på grunn av dette.
Det har vært en stor glede å samle koronakohorten tilnærmet hver uke – mannfolket og jeg har fortsatt hver vår forelder i live, naboen er også i åttiåra og bor alene, et par andre litt mer sporadiske kohortere har vært innom av og til. Et samlingspunkt i en tid hvor mange har sittet mye alene. Gleden ved å gi folk mat dreier seg ikke om avansert kjøkkenkunst, men å komme sammen over spiselig mat og se og møte hverandre, også i en tid hvor mye har vært digitalt og de som har passert åtti har gått glipp av mye i så måte. Det har også vært til glede for oss – vi har jo alle blitt pålagt å møte færrest mulig.
Det er nok grunn til å være bekymret for de som har opplevd lange tider med digital skolegang og studier også – ikke like lett for alle.
Når jeg ser gjennom de siste to års bloggposter, er det mye mat. Jeg har lagd MYE mat. Og mye reising – tross alt. Vi var på norgesferie med håndsprit og munnbind, året etter på interrail i baltikum og øst-Europa med håndsprit og munnbind, og i år på interrail uten altfor mye restriksjoner, bortsett fra fortsatt munnbindpåbud i Tyskland. Og flere folk enn noen gang på togene, det er positivt. Selv om det gjorde det vanskelig å få plassbilletter på kort varsel.
Jeg er også svært takknemlig for arbeidsplassen min. Herredshuset legesenter er beste plassen. Vi har vært så heldige å rekruttere flere nye kolleger – i en tid da dette er svært vanskelig for svært mange fastlegepraksiser. Og null takk til myndighetene for dette. De forfølger jo fastleger så godt de kan. Politikerne snakker om å redde fastlegeordningen, men gjør fint lite. Noen kommuner gjør litt – også Ringsaker, så vi får kanskje være fornøyd med det. For egen del har jeg fått en utmerket arvtaker. Det har gått hardnakkede rykter på bygda om at jeg skal slutte. Selvsagt skal jeg det – etter hvert – og jeg har fått en kollega som nå deler min liste med sikte på å overta den når jeg slutter – seinest om litt over 3 år, tidspunktet er ikke fastsatt. Så dere blir ikke kvitt meg så lett.
I større sammenheng er det tegn til at folk faktisk begynner å skjønne at noe må gjøres – av oss alle sammen – for å berge et levelig miljø for våre etterkommere.
I så måte er jeg bekymret for norsk politikk. De to grå gubber i regjeringen imponerer ikke, de sier stadig at de følger nøye med på situasjonen, men lite konkret kommer ut av det. Høyre fosser fram. Erna framstod riktignok som mer handlekraftig da koronaepidemien rammet, men ellers gjorde hun jo først og fremst sitt for å gjøre livet verre for folk, – de som hadde lite fikk enda mindre, og det ble stadig flere som ikke hadde råd til nødvendig helsebehandling fordi støtteordningene ble fjernet en etter en. Får man ikke den behandlingen man trenger, blir man sykere – og sjansen for å klare å jobbe igjen blir mindre. Men da er du vel en snylter i disse politikernes øyne.
Og noen forkjemper for miljøvern var hun så visst ikke.
Vi kom oss til Dublin, men med litt panikk og forviklinger underveis. Første gang på 4 interrail-turer at jeg har opplevd at interrail-appen har vært feilaktig. Den ga meg beskjed om at for å komme til Holyhead måtte vi bytte tog i Warrington Quay Bank, mens det riktige var stasjonen før – Crewe. Burde ha spurt konduktøren, men der satt vi da, strandet på en øde stasjon, og betjeningen der var ikke særlig hjelpsomme. Men det ordna seg til slutt, vi kom oss på et annet tog, og fikk ringt fergeselskapet og byttet til en senere ferge. I Holyhead hadde vi tid til lunsj – nydelig publunsj på Stanley Arms
Før vi satte kursen mot Dublin, på samme måte som jeg ankom i 1976. Eller nesten da. Båten legger nå til i Dublin Port og ikke i DunLaoghaire, og vi reiste på Club Class – egen lounge fremst i båten, med utsikt, wifi og inkludert vin og snacks…
Har ikke vært så flink til å ta bilder som jeg muligens burde, men vi har hatt det fint. Første dagen rakk vi en kveldstur, til Stephen`s Green og tilbake, mannfolket tok bilde av meg på gamle tomter..
Utsikt mot Ha`penny Bridge
The Royal College of Surgeons
Vi bor fint på Barry`s Hotel, rett nord for Parnell Square. Rolig og fint, god frokost, gode senger, historisk bygning. Ingen heis da, så man må slepe en del på koffertene sine.
Neste dag gikk vi samme veien, med en avstikker til St Mary`s Pro Cathedral hvor jeg i sin tid sang Messias, gikk en liten runde rundt på Colleget, der mye var ombygd til det ugjenkjennelige, men noe var da som før…Deretter gikk vi en runde i St Stephen`s Green hvor det var kommet opp interessante plakater med informasjon om påskeoppstanden i 1916. Kaffepause med gigantiske scones på Bewley`s ble det også tid til. Vi avsluttet med en busstur rundt hele byen og besøk i Christ Church Cathedral. Og helt til slutt en bedre middag på Toddy`s, som er en del av The Gresham, så det var ikke billig, men helt nydelig.
I dag rekker vi ikke mye mer av Dublin, men planlegger å krysse The IRish Sea i motsatt retning, noen timer på toget, og tilbringe natten i Worcester.
Det ble en musikalsk avskjed med Wien. Skapelsen i går, framført av et tysk kor og et tysk ungdomsorkester på turné, som de avsluttet i Wien. Vi fikk litt bange anelser og skumle minner om det tyske koret vi møtte i Stettin for mange år siden – gjennomsnittsalderen så ut til å være høy. Men ingen fare, de sang meget bra. Rent og presist. Ungdommene var også flinke, og flotte solister hadde de og, så vi hadde en storartet aften.
I dag var vi tilbake til messe klokka 10.15. Det var ikke dagens første messe, vi ble møtt i døra av en prosesjon av søte og stivpyntede barn som nok feiret sin første kommunion.
Det var ikke hele koret i aksjon i dag, «Vokalensemblet» talte 36 medlemmer. Det var stas å høre på.
Vi bodde aldeles fortreffelig på Smart Apart i Wien, det skal vi huske til en annen gang. I Salzburg har vi brukt bonusen fra hotels.com til luksushotell, vi er spent på det.
Nå duver vi gjennom vakre landskaper og ser fram til å hilse på Mozart, skjønt han er jo ikke borte fra Wien heller – hvor han vel tilbrakte en stor del av sin karriere.
Herredshuset legesenter har vært på firmatur til Dalseter høyfjellshotell for å overvære Peer Gynt på Gålå. Det var en stor opplevelse. På forhånd var jeg litt bekymret for om min fine nye bil ville klare turen, med fire personer og bagasje – og ingen ladestasjoner underveis – men det gikk kjempefint. Hotellet lovet motorvarmerkontakt på stedet, så hjemturen var intet problem.
Jeg trodde ikke jeg hadde vært på Dalseter før, men det har jeg! Jeg kjente meg igjen. Dette stedet kan ikke ha endret seg mye siden seksti/syttitallet 😀 Nostalgi så det holder. Her er vi i resepsjonen…hvor vi ble møtt av hyggelig vertskap og veloppdragen hund.
Flere interiørbilder fra hotellet:
Mange skriver på Tripadvisor at hotellet trenger en oppgradering – men nostalgien har verdi i seg selv synes jeg. Her fikk man riktig Fjols til Fjells – følelsen. Og verken mat eller komfort var det noe å si på, usedvanlig gode senger. Og storslagen utsikt:
Dette er utsikten fra rommet mitt. Været kunne vært bedre, men det letnet utover ettermiddagen. Dette var et pakketilbud, med lunsj, kaffe og kake, foredrag, skyss til forestillingen, gode billetter og nattmat ved hjemkomst. Anbefales på det varmeste. Jeg bestemte meg allerede ved den utmerkede lunsjbuffeten å slappe av og la humla suse…for den som ikke kan lese etiketten, ølet heter «Humlesus»
Og her sitter vi forventningsfulle på Gålå:
Og forventningen fikk vi bruk for. Etter ca 5 min gikk strømmen. Mads Ousdal og Birgitte Svendsen holdt koken på mest profesjonelle vis – men det gikk jo ikke. Og det tok sin tid. Flere forsøk, mindre eksplosjoner og røyk. Vi venta en time, og de som ville gå fikk tilbud om refusjon av billettene. Vi andre fikk sjokolade. Og greit med informasjon. På ett tidspunkt – i stedet for den klassiske: «er det en lege i salen» (det var minst fire :D), gikk man heller for: «er det en elektriker i salen?». Det var det, og visstnok til hjelp. Så til slutt kom vi i gang, og fikk en storartet forestilling. Mine bilder yter den på ingen måte rettferdighet – se heller nettsiden til Peer Gynt på Gålå.
Har du ikke fått med deg dette, har du gått glipp av Mads Ousdal som en fremragende Peer Gynt, neste år blir det ny forestilling. Men det frister til gjentagelse. Både Dalseter og forestillingen.
Men vær obs på at man sitter UTE. Til seint på kveld, på harde trebenker. Påkrevd utstyr: Sitteunderlag, dobbelt lag med ull fra topp til tå, vindtett ytterst og regncape for påkommende tilfelle. Vi fikk bruk for den såvidt på slutten, ikke mer heldigvis. Og gjerne noe varmt på termos – selv om det er salg av det meste i bodene rundt om.
Nå er det riktignok allerede litt over midnatt, men det har vært en lang dag. Siden det er søndag, er mannfolket ganske opptatt, og jeg hadde tenkt å luke. Det ble ikke noe av formedelst høljregn.
Detsto større grunn til å reise til Hamar og delta i innvielse av Ragnar Røgeberg-salen i Hamars nye kulturhus. Spesielt på bryllupsdagen var det god grunn til dette. Spesielt siden mannfolket allerede var involvert i arrangementet og opptatt hele dagen. Jeg bodde i Dublin i hele studietida – 1976-1982. Seks år. Da jeg dro derfra, var det slutt med kjæresten, jeg kjente ingen i Norge og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Heldigvis trakk jeg et lavt nummer i turnusfordelingen og kunne velge et sykehus som lå i nærheten av familien i det minste. Jeg dro til Hamar. Og fikk et vikariat som student allerede høsten før jeg egentlig begynte i turnus. Der ble jeg innkvartert i en stusslig hybel, og når jeg en sjelden gang ikke jobba (tok på meg mest mulig…) satt jeg der og spilte Mozarts Requiem og syntes synd på meg selv. Da det var slutt på den cognacflasken og den konfektesken jeg hadde kjøpt på taxfree på vei fra Dublin, og jeg kunne Requiem tilnærmet utenat, fant jeg ut at det var på tide å få seg et liv. Jeg meldte meg på dykkerkurs – noe jeg alltid hadde hatt lyst til (og kanskje det var noen kjekke karer der?), og i Dublin var jeg blitt shanghaiet inn i Dublins eldste oratoriekor – The Culwick Choral Society – og hatt stor glede av det. Så jeg ringte min gamle spillelærer Eirik Steinum, for å høre om det fantes noen kor på Hamar. Jada, svarte han. Det er to bra kor her. Collegium Vocale og Hamar Domkor. I løpet av den videre samtalen røpet han at sangerne i Domkoret pleide å gå på Stallgården og drikke øl eller kakao etter korøvelsene på torsdag. Aha! Jeg var jo mer ute etter sosialt liv enn noe annet. Jeg ringte Ragnar Røgeberg og fikk beskjed om å møte neste torsdag til prøve. De sang Stanfords Magnificat og Nunc Dimittis, og akkompagnatøren hadde åpenbart et våkent øye for nye unge damer i koret. Resten er historie, er det ikke sånn det sies? Det var i alle fall 29 år som ektefolk i dag.
Nå har de bygd nytt kulturhus på Hamar, og korsalen har fått navnet Ragnar Røgeberg. Det er vel fortjent – fred med hans minne. Han var pott og panne i Hamars kor- og orkesterliv i en mannsalder. Innvielsen ble en tributt til hans liv og virke, og det står det respekt av.
Men fyttigrisen for et stygt bygg? Hamar er vel uansett ingen arkitektonisk perle, her er det vel litt hummer og kanari. Men det som finnes av gammelt og bevaringsvedig i sentrum, er vel først og fremst basarhallene. Nå har de bygd en ny koloss av glass og betong på samme torget. Utvendig ser det direkte skummelt ut – mørke glassflater som stirrer ned på deg, hvem er det som skuler på deg bak der? Synes det ligner mest av alt på den gyselige greia som skjemte ut Rådhuspladsen i København, inntil de var kloke nok til å rive den for ikke lenge siden. Innvendig er det ikke stort bedre. Det ser ut som et industrianlegg med rå betongflater og synlige lufterør i metall. Ikke akkurat koselig? Og de rå betongflatene i golvet ser allerede slitte og stygge ut, til tross for at bygget ennå ikke er ferdig innviet. Gjetter på at renholderne gremmer seg, men ingen spør vel dem hva de synes. På vei opp til korsalen gikk jeg en VELDIG lang og helt unødvendig bratt trapp. Jeg håper de har bra kapasitet i heisen og hjertestarter i bygget. Dette er ikke for folk med dårlig kondis. Men også slike folk kan like sang og musikk?
Logistikken trenger antagelig også å jobbes litt med. Man bør ikke starte en klassisk konsert i foyeren samtidig som folk kommer ut fra en popkonsert og prater høylytt, og er totalt uinteresser i at folk forsøker å spille og synge et verk av Egil Hovland i samme rom? Hadde ikke vært vanskelig å forsøke å legge en halvtime mellom disse arrangementene – eller om det ikke gikk – si fra til de som forlot den andre konserten at de burde være stille når de gikk ut?
Grunnen til at jeg har gått helt av skaftet med matinnlegg her i bloggen (det gir seg nok snart…), er at jeg etter mange år på nytt har overtatt middagslagingen i heimen. Med et klart nyttårsforsett om sunnere og rimeligere mat, og mindre kasting av bedervede greier. Mannfolket overtok for mange år siden, fordi han var først hjemme, og når jeg endelig kom med maten var det mange grinete og sultne unger, for ikke å snakke om hvor grinete og sulten mor var. Nå er vi bare tre hjemme til vanlig, og Kjersti er som regel den seineste, så jeg kan lage mat i ro og mak.
I dag var det laksefilet, og siden den var på tilbud til 39 kroner, og jeg har ny og fancy Bamix, så tenkte jeg å lage hollandaisen selv. Det har jeg ikke gjort på år og dag (fy skam), kun pulver har det vært her i heimen…
Men jeg har lært to ting.
Det går ikke å gjøre det på denne måten:
I alle fall ikke med bare 2-3 egg. Da jeg helte smøret oppi der, ble det alt for varmt, egget koagulerte og det hele skilte seg grundig. Ny porsjon. Samme framgangsmåte, men jeg helte det klarete smøret oppi litt etter litt, MENS jeg vispet. Funka suverent. Tilsett sitronsaft, cayennepepper eller hva du måtte ønske – jeg hadde også oppi litt matfløte, for sausen ble VELDIG tykk (og veldig fet…)
Det andre trikset jeg lærte var den enkleste måten å skille egg. Vask hendene. Knekk egget og slipp det opp i den ene hånden. Eggehviten renner ut mellom fingrene! Mye lettere enn å kvelve den fram og tilbake i de spisse eggeskallene som gjerne punkterer plommen. Eureka!
Laksefileten ble bestrødd med rikelig av Brimis fiskekrydder og stekt på svak varme i panne med lokk. Kokte poteter og tzatziki (enkel type med kun litt hvitløk og sitron…) formedelst rester av creme fraiche i kjøleskapet. Så det ble nok ernæringsmessig litt mye fett i denne middagen, men vi får ta det igjen utover uka….
Så var det mimringen da.
Hollandaise er den femte av de klassiske sausene – introdusert av Auguste Escoffier. Som skrev en av mine eldste yndlingskokebøker: The complete Guide to the Art of Modern Cookery. Oversatt utgave, den franske hadde jeg nok ikke klart å fordøye.
Så sist jeg lagde Hollandaise var det med vannbad og visp – det funker unektelig lettere med Bamix.
