Kategoriarkiv: mimring
Årets nyttårsbetraktning.
Svar
Mine utallige (haha) fans og lesere har muligens lagt merke til at denne årvisse bloggposten har glimret med sitt fravær de siste to årene.
Ved årsskiftet 19/20 hadde jeg nok med å sette den ene foten framfor den andre, og var sykmeldt i lang tid. Orka ikke skrive noe. Takk til dere som var der – familien som var der i jula, så det tross alt ble en bra jul – og dere som hjalp meg å gå videre på deres egen måte – først og fremst mine fantastiske kolleger. .
I mars 2020 kom korona for fullt og nedstengningen og de mest inngripende tiltak Norge har sett i fredstid ble innført. Da var det bare å komme seg på jobb. Det ble mange tøffe måneder. Først ble vi stengt, da vi naturligvis var de første til å bli eksponert for smitte, deretter ble vi pålagt nye måter å jobbe på. Så kom endelig vaksiner etter hvert. Vi jobba langt mer enn noen gang før, og lærte noe om samarbeid og innsats. Jeg lærte noe om at enkle ting kan bety ganske mye. Varm mat til staben på slutten av lange dager med vaksinering fra tidlig morgen til langt på ettermiddag bidro til at folk slapp å tenke på å lage mat når de kom hjem, det bidro til fellesskap og lagånd over felles middag – og jeg håper det smakte bra, stort sett – selv om noen syntes det ble vel sterkt ved minst en anledning.
Det begynner så smått å gå seg til for eget vedkommende, og jeg kan stille meg bak det jeg posta på facebook for kort tid siden.
Det er jo stort sett det jeg har hatt for vane å gjøre ved hvert årsskifte, jeg har pleid å si at jeg har mindre å klage over enn folk flest – det har jeg nok fortsatt, selv om det noen ganger kan være vanskelig å se det når livet treffer deg rett i panna på en måte som oppleves som både urimelig og urettferdig.
I løpet av koronaelendigheta har vi fått to nye barnebarn – Jens og Anton – takk for det.
Ingen av mine nærmeste har dødd av korona, flere har vært syke, men det har gått bra. Ingen av mine nærmeste har mistet jobben eller på andre måter blitt satt på bar bakke på grunn av dette.
Det har vært en stor glede å samle koronakohorten tilnærmet hver uke – mannfolket og jeg har fortsatt hver vår forelder i live, naboen er også i åttiåra og bor alene, et par andre litt mer sporadiske kohortere har vært innom av og til. Et samlingspunkt i en tid hvor mange har sittet mye alene. Gleden ved å gi folk mat dreier seg ikke om avansert kjøkkenkunst, men å komme sammen over spiselig mat og se og møte hverandre, også i en tid hvor mye har vært digitalt og de som har passert åtti har gått glipp av mye i så måte. Det har også vært til glede for oss – vi har jo alle blitt pålagt å møte færrest mulig.
Det er nok grunn til å være bekymret for de som har opplevd lange tider med digital skolegang og studier også – ikke like lett for alle.
Når jeg ser gjennom de siste to års bloggposter, er det mye mat. Jeg har lagd MYE mat. Og mye reising – tross alt. Vi var på norgesferie med håndsprit og munnbind, året etter på interrail i baltikum og øst-Europa med håndsprit og munnbind, og i år på interrail uten altfor mye restriksjoner, bortsett fra fortsatt munnbindpåbud i Tyskland. Og flere folk enn noen gang på togene, det er positivt. Selv om det gjorde det vanskelig å få plassbilletter på kort varsel.
Jeg er også svært takknemlig for arbeidsplassen min. Herredshuset legesenter er beste plassen. Vi har vært så heldige å rekruttere flere nye kolleger – i en tid da dette er svært vanskelig for svært mange fastlegepraksiser. Og null takk til myndighetene for dette. De forfølger jo fastleger så godt de kan. Politikerne snakker om å redde fastlegeordningen, men gjør fint lite. Noen kommuner gjør litt – også Ringsaker, så vi får kanskje være fornøyd med det. For egen del har jeg fått en utmerket arvtaker. Det har gått hardnakkede rykter på bygda om at jeg skal slutte. Selvsagt skal jeg det – etter hvert – og jeg har fått en kollega som nå deler min liste med sikte på å overta den når jeg slutter – seinest om litt over 3 år, tidspunktet er ikke fastsatt. Så dere blir ikke kvitt meg så lett.
I større sammenheng er det tegn til at folk faktisk begynner å skjønne at noe må gjøres – av oss alle sammen – for å berge et levelig miljø for våre etterkommere.
I så måte er jeg bekymret for norsk politikk. De to grå gubber i regjeringen imponerer ikke, de sier stadig at de følger nøye med på situasjonen, men lite konkret kommer ut av det. Høyre fosser fram. Erna framstod riktignok som mer handlekraftig da koronaepidemien rammet, men ellers gjorde hun jo først og fremst sitt for å gjøre livet verre for folk, – de som hadde lite fikk enda mindre, og det ble stadig flere som ikke hadde råd til nødvendig helsebehandling fordi støtteordningene ble fjernet en etter en. Får man ikke den behandlingen man trenger, blir man sykere – og sjansen for å klare å jobbe igjen blir mindre. Men da er du vel en snylter i disse politikernes øyne.
Og noen forkjemper for miljøvern var hun så visst ikke.
Dublin
Vi kom oss til Dublin, men med litt panikk og forviklinger underveis. Første gang på 4 interrail-turer at jeg har opplevd at interrail-appen har vært feilaktig. Den ga meg beskjed om at for å komme til Holyhead måtte vi bytte tog i Warrington Quay Bank, mens det riktige var stasjonen før – Crewe. Burde ha spurt konduktøren, men der satt vi da, strandet på en øde stasjon, og betjeningen der var ikke særlig hjelpsomme. Men det ordna seg til slutt, vi kom oss på et annet tog, og fikk ringt fergeselskapet og byttet til en senere ferge. I Holyhead hadde vi tid til lunsj – nydelig publunsj på Stanley Arms
Før vi satte kursen mot Dublin, på samme måte som jeg ankom i 1976. Eller nesten da. Båten legger nå til i Dublin Port og ikke i DunLaoghaire, og vi reiste på Club Class – egen lounge fremst i båten, med utsikt, wifi og inkludert vin og snacks…
Har ikke vært så flink til å ta bilder som jeg muligens burde, men vi har hatt det fint. Første dagen rakk vi en kveldstur, til Stephen`s Green og tilbake, mannfolket tok bilde av meg på gamle tomter..
Utsikt mot Ha`penny Bridge 
The Royal College of Surgeons
Vi bor fint på Barry`s Hotel, rett nord for Parnell Square. Rolig og fint, god frokost, gode senger, historisk bygning. Ingen heis da, så man må slepe en del på koffertene sine.
Neste dag gikk vi samme veien, med en avstikker til St Mary`s Pro Cathedral hvor jeg i sin tid sang Messias, gikk en liten runde rundt på Colleget, der mye var ombygd til det ugjenkjennelige, men noe var da som før…Deretter gikk vi en runde i St Stephen`s Green hvor det var kommet opp interessante plakater med informasjon om påskeoppstanden i 1916. Kaffepause med gigantiske scones på Bewley`s ble det også tid til. Vi avsluttet med en busstur rundt hele byen og besøk i Christ Church Cathedral. Og helt til slutt en bedre middag på Toddy`s, som er en del av The Gresham, så det var ikke billig, men helt nydelig.
I dag rekker vi ikke mye mer av Dublin, men planlegger å krysse The IRish Sea i motsatt retning, noen timer på toget, og tilbringe natten i Worcester.
På vei til Salzburg
Det ble en musikalsk avskjed med Wien. Skapelsen i går, framført av et tysk kor og et tysk ungdomsorkester på turné, som de avsluttet i Wien. Vi fikk litt bange anelser og skumle minner om det tyske koret vi møtte i Stettin for mange år siden – gjennomsnittsalderen så ut til å være høy. Men ingen fare, de sang meget bra. Rent og presist. Ungdommene var også flinke, og flotte solister hadde de og, så vi hadde en storartet aften.
I dag var vi tilbake til messe klokka 10.15. Det var ikke dagens første messe, vi ble møtt i døra av en prosesjon av søte og stivpyntede barn som nok feiret sin første kommunion.
Det var ikke hele koret i aksjon i dag, «Vokalensemblet» talte 36 medlemmer. Det var stas å høre på.
Vi bodde aldeles fortreffelig på Smart Apart i Wien, det skal vi huske til en annen gang. I Salzburg har vi brukt bonusen fra hotels.com til luksushotell, vi er spent på det.
Nå duver vi gjennom vakre landskaper og ser fram til å hilse på Mozart, skjønt han er jo ikke borte fra Wien heller – hvor han vel tilbrakte en stor del av sin karriere.
Peer Gynt
Herredshuset legesenter har vært på firmatur til Dalseter høyfjellshotell for å overvære Peer Gynt på Gålå. Det var en stor opplevelse. På forhånd var jeg litt bekymret for om min fine nye bil ville klare turen, med fire personer og bagasje – og ingen ladestasjoner underveis – men det gikk kjempefint. Hotellet lovet motorvarmerkontakt på stedet, så hjemturen var intet problem.
Jeg trodde ikke jeg hadde vært på Dalseter før, men det har jeg! Jeg kjente meg igjen. Dette stedet kan ikke ha endret seg mye siden seksti/syttitallet 😀 Nostalgi så det holder. Her er vi i resepsjonen…hvor vi ble møtt av hyggelig vertskap og veloppdragen hund.
Flere interiørbilder fra hotellet:
Mange skriver på Tripadvisor at hotellet trenger en oppgradering – men nostalgien har verdi i seg selv synes jeg. Her fikk man riktig Fjols til Fjells – følelsen. Og verken mat eller komfort var det noe å si på, usedvanlig gode senger. Og storslagen utsikt:
Dette er utsikten fra rommet mitt. Været kunne vært bedre, men det letnet utover ettermiddagen. Dette var et pakketilbud, med lunsj, kaffe og kake, foredrag, skyss til forestillingen, gode billetter og nattmat ved hjemkomst. Anbefales på det varmeste. Jeg bestemte meg allerede ved den utmerkede lunsjbuffeten å slappe av og la humla suse…
for den som ikke kan lese etiketten, ølet heter «Humlesus»
Og her sitter vi forventningsfulle på Gålå:
Og forventningen fikk vi bruk for. Etter ca 5 min gikk strømmen. Mads Ousdal og Birgitte Svendsen holdt koken på mest profesjonelle vis – men det gikk jo ikke. Og det tok sin tid. Flere forsøk, mindre eksplosjoner og røyk. Vi venta en time, og de som ville gå fikk tilbud om refusjon av billettene. Vi andre fikk sjokolade. Og greit med informasjon. På ett tidspunkt – i stedet for den klassiske: «er det en lege i salen» (det var minst fire :D), gikk man heller for: «er det en elektriker i salen?». Det var det, og visstnok til hjelp. Så til slutt kom vi i gang, og fikk en storartet forestilling. Mine bilder yter den på ingen måte rettferdighet – se heller nettsiden til Peer Gynt på Gålå.
Har du ikke fått med deg dette, har du gått glipp av Mads Ousdal som en fremragende Peer Gynt, neste år blir det ny forestilling. Men det frister til gjentagelse. Både Dalseter og forestillingen.
Men vær obs på at man sitter UTE. Til seint på kveld, på harde trebenker. Påkrevd utstyr: Sitteunderlag, dobbelt lag med ull fra topp til tå, vindtett ytterst og regncape for påkommende tilfelle. Vi fikk bruk for den såvidt på slutten, ikke mer heldigvis. Og gjerne noe varmt på termos – selv om det er salg av det meste i bodene rundt om.
Bryllupsdag
Nå er det riktignok allerede litt over midnatt, men det har vært en lang dag. Siden det er søndag, er mannfolket ganske opptatt, og jeg hadde tenkt å luke. Det ble ikke noe av formedelst høljregn.
Detsto større grunn til å reise til Hamar og delta i innvielse av Ragnar Røgeberg-salen i Hamars nye kulturhus. Spesielt på bryllupsdagen var det god grunn til dette. Spesielt siden mannfolket allerede var involvert i arrangementet og opptatt hele dagen. Jeg bodde i Dublin i hele studietida – 1976-1982. Seks år. Da jeg dro derfra, var det slutt med kjæresten, jeg kjente ingen i Norge og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Heldigvis trakk jeg et lavt nummer i turnusfordelingen og kunne velge et sykehus som lå i nærheten av familien i det minste. Jeg dro til Hamar. Og fikk et vikariat som student allerede høsten før jeg egentlig begynte i turnus. Der ble jeg innkvartert i en stusslig hybel, og når jeg en sjelden gang ikke jobba (tok på meg mest mulig…) satt jeg der og spilte Mozarts Requiem og syntes synd på meg selv. Da det var slutt på den cognacflasken og den konfektesken jeg hadde kjøpt på taxfree på vei fra Dublin, og jeg kunne Requiem tilnærmet utenat, fant jeg ut at det var på tide å få seg et liv. Jeg meldte meg på dykkerkurs – noe jeg alltid hadde hatt lyst til (og kanskje det var noen kjekke karer der?), og i Dublin var jeg blitt shanghaiet inn i Dublins eldste oratoriekor – The Culwick Choral Society – og hatt stor glede av det. Så jeg ringte min gamle spillelærer Eirik Steinum, for å høre om det fantes noen kor på Hamar. Jada, svarte han. Det er to bra kor her. Collegium Vocale og Hamar Domkor. I løpet av den videre samtalen røpet han at sangerne i Domkoret pleide å gå på Stallgården og drikke øl eller kakao etter korøvelsene på torsdag. Aha! Jeg var jo mer ute etter sosialt liv enn noe annet. Jeg ringte Ragnar Røgeberg og fikk beskjed om å møte neste torsdag til prøve. De sang Stanfords Magnificat og Nunc Dimittis, og akkompagnatøren hadde åpenbart et våkent øye for nye unge damer i koret. Resten er historie, er det ikke sånn det sies? Det var i alle fall 29 år som ektefolk i dag.
Nå har de bygd nytt kulturhus på Hamar, og korsalen har fått navnet Ragnar Røgeberg. Det er vel fortjent – fred med hans minne. Han var pott og panne i Hamars kor- og orkesterliv i en mannsalder. Innvielsen ble en tributt til hans liv og virke, og det står det respekt av.
Men fyttigrisen for et stygt bygg? Hamar er vel uansett ingen arkitektonisk perle, her er det vel litt hummer og kanari. Men det som finnes av gammelt og bevaringsvedig i sentrum, er vel først og fremst basarhallene. Nå har de bygd en ny koloss av glass og betong på samme torget. Utvendig ser det direkte skummelt ut – mørke glassflater som stirrer ned på deg, hvem er det som skuler på deg bak der? Synes det ligner mest av alt på den gyselige greia som skjemte ut Rådhuspladsen i København, inntil de var kloke nok til å rive den for ikke lenge siden. Innvendig er det ikke stort bedre. Det ser ut som et industrianlegg med rå betongflater og synlige lufterør i metall. Ikke akkurat koselig? Og de rå betongflatene i golvet ser allerede slitte og stygge ut, til tross for at bygget ennå ikke er ferdig innviet. Gjetter på at renholderne gremmer seg, men ingen spør vel dem hva de synes. På vei opp til korsalen gikk jeg en VELDIG lang og helt unødvendig bratt trapp. Jeg håper de har bra kapasitet i heisen og hjertestarter i bygget. Dette er ikke for folk med dårlig kondis. Men også slike folk kan like sang og musikk?
Logistikken trenger antagelig også å jobbes litt med. Man bør ikke starte en klassisk konsert i foyeren samtidig som folk kommer ut fra en popkonsert og prater høylytt, og er totalt uinteresser i at folk forsøker å spille og synge et verk av Egil Hovland i samme rom? Hadde ikke vært vanskelig å forsøke å legge en halvtime mellom disse arrangementene – eller om det ikke gikk – si fra til de som forlot den andre konserten at de burde være stille når de gikk ut?
Mimre mimre
Mannfolket kom hjem med opptak av pasjonskonserten 2001. Har dere denne, damer? Opptak av hele konserten. Hvis ikke lager jeg kopier.
Mye bra, og mye vi har forbedret oss på.
Synes Ingund og jeg gjorde en god jobb på annensopranen på denne:
Ellers synger Tanja og Anna og vi Pergolesi også dette året 🙂
Hollandaise på en tirsdag og litt mimring over gammel yndlingskokebok
Grunnen til at jeg har gått helt av skaftet med matinnlegg her i bloggen (det gir seg nok snart…), er at jeg etter mange år på nytt har overtatt middagslagingen i heimen. Med et klart nyttårsforsett om sunnere og rimeligere mat, og mindre kasting av bedervede greier. Mannfolket overtok for mange år siden, fordi han var først hjemme, og når jeg endelig kom med maten var det mange grinete og sultne unger, for ikke å snakke om hvor grinete og sulten mor var. Nå er vi bare tre hjemme til vanlig, og Kjersti er som regel den seineste, så jeg kan lage mat i ro og mak.
I dag var det laksefilet, og siden den var på tilbud til 39 kroner, og jeg har ny og fancy Bamix, så tenkte jeg å lage hollandaisen selv. Det har jeg ikke gjort på år og dag (fy skam), kun pulver har det vært her i heimen…
Men jeg har lært to ting.
Det går ikke å gjøre det på denne måten:
I alle fall ikke med bare 2-3 egg. Da jeg helte smøret oppi der, ble det alt for varmt, egget koagulerte og det hele skilte seg grundig. Ny porsjon. Samme framgangsmåte, men jeg helte det klarete smøret oppi litt etter litt, MENS jeg vispet. Funka suverent. Tilsett sitronsaft, cayennepepper eller hva du måtte ønske – jeg hadde også oppi litt matfløte, for sausen ble VELDIG tykk (og veldig fet…)
Det andre trikset jeg lærte var den enkleste måten å skille egg. Vask hendene. Knekk egget og slipp det opp i den ene hånden. Eggehviten renner ut mellom fingrene! Mye lettere enn å kvelve den fram og tilbake i de spisse eggeskallene som gjerne punkterer plommen. Eureka!
Laksefileten ble bestrødd med rikelig av Brimis fiskekrydder og stekt på svak varme i panne med lokk. Kokte poteter og tzatziki (enkel type med kun litt hvitløk og sitron…) formedelst rester av creme fraiche i kjøleskapet. Så det ble nok ernæringsmessig litt mye fett i denne middagen, men vi får ta det igjen utover uka….
Så var det mimringen da.
Hollandaise er den femte av de klassiske sausene – introdusert av Auguste Escoffier. Som skrev en av mine eldste yndlingskokebøker: The complete Guide to the Art of Modern Cookery. Oversatt utgave, den franske hadde jeg nok ikke klart å fordøye.
Så sist jeg lagde Hollandaise var det med vannbad og visp – det funker unektelig lettere med Bamix.
Året som gikk…
Jeg pleier å skrive en nyttårsbetraktning i bloggen min. Det skader ikke å stoppe opp litt og se på hva man har opplevd, lært og gjort det siste året? Nå har jeg vært usedvanlig treig. Denne pleier jo å komme på nyttårsaften eller en av de aller første dagene i januar. Nå er det allerede 10. januar – og jeg har fortsatt ikke skrevet noe. Kanskje det skyldes at 2011 var litt vanskelig?
Privat har jeg vel egentlig hatt det fint. I løpet av de siste 13. måneder har mannfolket og jeg vært 3 ganger i Praha. En by etter vårt hjerte, som vi nok kommer til å vende tilbake til enda flere ganger. Denne byen har det meste. Den er VAKKER! Man trenger egentlig ikke gjøre noe som helst annet enn å gå rundt å glane på folk, omgivelser og arkitektur for å ha det veldig fint. Den er HISTORISK – Bøhmen har ligget i sentrum for svært mye av Europas historie. Les, lær og bli kanskje litt klokere? Det er mye god mat å få – selv om man må lete litt etter denne. Og for hagegale er også Praha verd et besøk – turen i Petrin-åsen i april var definitivt et høydepunkt for meg.
Og musikken….. Vi har nå besøkt alle Prahas operahus – og holder nok en knapp på Narodni Divadlo. Og vi har sett Tsjekkias nasjonalopera – Rusalka. Den fortjener internasjonal utbredelse. Det samme kan nok sies om Carl Nielsens Maskerade. (blogginnlegget om denne – som vi så i København for noen år siden, finner jeg ikke igjen Edit: Det finnes her, bla fram til 17. januar) De har vel det til felles at de er skrevet på lite kjente operaspråk. Men det finnes vel oversettere – og nå til dags har de fleste store operahus tekstemaskiner. Vi har nok ikke vært der for siste gang, selv om det sikkert finnes mange andre fantastiske steder å besøke som vi har til gode.
Dette året har vel hele Norge vært preget av terroraksjonen i juli. Naboen og jeg arrangerte fakkel/rosetog. Fra en dag til en annen – Are posta på Facebook at det var ille at vi ikke kunne gjøre noe, eller i det minste markere støtte – jeg svarte at det kan vi jo – og la ut en invitasjon. Før vi fikk sukk for oss var flere tusen ringsaksokninger på beina. Det var bra, selv om RB gikk litt i surr i konene til Are (for the record: han er gift med Elin Evensen. )
Ellers merker vi at avkommet er i ferd med å flytte hjemmefra. Vi går over i en ny fase av tilværelsen, men som alle andre har denne sine fordeler og ulemper. Jeg liker å invitere familien på middag og store juletilstelninger, og kommer til å fortsette med det. Forhåpentlig vil barn og barnebarn fortsatt besøke mamma og pappa. 🙂 Årets nyttårsforsett er mer sunn og hjemmelaget mat også i det daglige.
Mobbing…
har fått mye fokus på nett i det siste – og bra er det. Jeg vet sannelig ikke hva som skal til for å stoppe denslags. Mobbeløftet på Facebook tror jeg uansett blir avlagt av folk som aldri ville finne på å mobbe noen uansett…
Likevel er det bra at sånt blir satt fokus på – kanskje får det noen til å tenke seg om som ellers ikke ville gjort det.
Jeg har ofte sagt og skrevet at jeg er imponert over at jeg aldri selv er blitt mobbet. Jeg flyttet fra Østfold til Ringsaker på slutten av første klasse – og hadde meslinger (eller hva det var unger hadde på den tida) da vi flytta, så det gikk en stund før jeg kom på skolen. Første skoledag i ny klasse husker jeg som nokså ubehagelig. Alle glodde på meg. Det var antagelig ikke så rart. Dette er en skikommune. De kule jentene i klassa hadde strekkbukser og boblejakke. Jeg hadde kåpe, hatt og støvletter med skinnkant – og snakket bymål. Hjelpe og trøste. Ikke kunne jeg lese eller skrive formskrift heller -lærerinnen måtte skrive ekstra på tavla for meg i flere uker…Jeg hadde bare lært store bokstaver, opplegget i første klasse var åpenbart litt annerledes i Sarpsborg.
Men jeg ble møtt av åpenhet og nysgjerrighet. Antagelig hadde dette en viss sammenheng med mekanismer i voksenverdenen. Min far tiltrådte en av de på den tiden svært få sjefsstillinger i stedes hjørnesteinsbedrift.
Men jeg ble jo aldri særlig god til å gå på ski … de andre hadde allerede et forsprang, og jeg har neppe noe naturtalent å skryte av.
Så et visst potensiale for mobbing lå vel der?
Jeg husker to episoder fra barneskolen som betydde noe i forhold til dette. Begge i forhold til gutter som nok balanserte på kanten av de som var «godtatt» og derfor måtte hevde seg for ikke å bli mobbet selv.
Den ene husker jeg marsjerte opp til meg en gang klassa stod og ventet på å bli sluppet inn til en time. Husker ikke hva gutten sa – men det fikk meg til å tenne på alle pluggene- jeg snurret rundt på hælen og smelte til ham så det suste…
Angret meg litt seinere – nettopp fordi jeg visste at han hadde en usikker posisjon i klassa, mens jeg følte meg temmelig trygg, så langt noen i det hele tatt gjør det. Det er alltid et usikkert prosjekt å vokse opp… Men nettopp det at han gikk opp til meg og sa noe slikt – hva sa han vel ikke til andre jenter som lå på «kanten» – uten at noen la merke til det? Selv om det ikke var pent av meg å dra til gutten, så kanskje det sparte noen andre for å få samme dritten – som kanskje tålte det dårligere.
En annen episode husker jeg også. Hele klassa var ute i friminuttet og det foregikk en nokså robust lek i snøen. En av de «ledende» gutta i klassa ropte til en av de andre at han skulle «ta» meg. Og fikk til svar «nei, hun blir jo så sint».
Det var kanskje den forannevnte episoden han husket.
Barns verden var temmelig ubarmhjertig slik jeg husker den fra skoletida.
Disse mekanismene ble i stor grad skjult for voksne. Er det annerledes i dag – og hva kan voksne gjøre for å bøte på dette i så fall? Det virker som om de handlingsprogrammer mot mobbing som finnes ikke er løsningen på problemet. Men hvor finnes den? Kan vi kreve at alle lærere er som Bjørndal? Det hadde utvilsomt hjulpet et langt stykke – men alle lærere er ikke som Bjørndal. Jeg husker i alle fall fra min skoletid at noen lærere var blant de verste mobberne. Jeg husker opptil flere lærere som systematisk hørte de svakeste elevene i alle fag og latterliggjorde dem foran hele klassa.
Jeg husker at jeg var sint, men det var vanskelig å motarbeide dette. Jeg utviklet en taktikk med å rekke opp hånda og stille mest mulig kranglete og intrikate spørsmål – i håp om å avlede læreren, eller enda bedre – stille ham til veggs (disse var alle menn i min tid). Intet bedre enn når man klarte det – og det var selvsagt ikke de skarpeste og mest kunnskapsrike lærerne som brukte sånne taktikker mot svake elever.
Hva gjør norske rektorer og lærere med dette? Dersom lærerne selv mobber enkelte elever (og det gjør de nok fortsatt…) – senkes terskelen for at elever gjør det samme. Og det er voksne som har ansvar for dette.
Og mobbing i arbeidslivet er neppe en myte. Skjønner ikke hva slags folk denne psykologen omgås? Eller hva slags begrepsverden han omgir seg med. Maktstrukturer og skjulte mekanismer for å holde folk nede, spill i kulissene, baktaling og i noen tilfeller åpen trakassering forekommer nok dessverre på svært mange arbeidsplasser. Selv om man kanskje ikke kan klistre merkelappen «mobbing» på alt dette, er det utvilsomt de samme mekanismene som er i funksjon.
De mange «rosabloggerne» som jamrer seg høylytt på forsidene i Se og Hør og VG har jeg imidlertid mindre forståelse for. Det er helt riktig at foreldre bør snakke med sine barn om dette – og oppmuntre dem til å si fra dersom de blir mobbet på nett eller andre steder. Men kjære vene, det finnes da allerede muligheter for å forhindre anonyme kommentarer på blogger? Man kan velge dette selv – moderere alle kommentarer, moderere alle som kommenterer for første gang – eller slippe alle løs for å si hva de vil, anonymt eller ikke. Sånn er det i alle fall både i Blogspot og WordPress som er de to bloggleverandørene jeg har erfaring med. Og uansett kan man jo som blogger selv slette alle de kommentarer man vil. Selv om man har valgt den siste løsningen. Så hva er egentlig problemet her?
Jeg blogger mest om hage, kirke, musikk og lignende temaer som sjelden tiltrekker seg mobbere, men noen ganger linker jeg til VG eller andre nettsteder som gir langt flere kommentarer enn vanlig. Det er morsomt og interressant – men jeg har da ingen problemer med å slette anonyme kommentarer som bare forteller meg at jeg er en stygg drittkjerring og ikke har særlig annet å argumentere med i forhold til det temaet jeg har tatt opp til diskusjon? Som blogger ser jeg litt på meg selv som redaktør – det er greit å skrive kritiske kommentarer til det jeg måtte komme med, men banning, skjellsord og rene usakligheter lar jeg gå rett i bøtta.
Hva synes du, og hva sier du til ungene dine?
Edit: VG skriver mer om saken i dag. Å dra til folk kan ikke anbefales – men de skriver noe viktig og fornuftig (!): Barns holdninger gjenspeiler ofte de voksnes.