Nok en deilig dag. Onsdager er jeg gjerne forholdsvis tidlig ferdig med jobb. I dag enda tidligere enn vanlig, da rehab-avdelingen på sykehjemmet har vært stengt i påsken, og derfor var det ikke særlig mange pasienter der. Noen av dem var til og med de samme som før påske – mao lite jobb for meg. Dro hjem, her er det nok å ta fatt på. Rakte litt til, nå får det snart klare seg, selv om Britt Åse sikkert ikke hadde vært fornøyd (høhø), skifta dekk (på tide) – mens min snille far gjøv løs på de sørgelige restene av drivhuset mitt. Jeg mistenker at han synes det er en morsom utfordring. Det er heldigvis ikke så mye som er helt ødelagt. Ingen plater er røket. Noen av aluminiumslistene er noe forvridd, så jeg har fått en liste over reservedeler jeg skal bestille på Willab. De har heldigvis veldig grei levering til Norge heretter. Så dette blir nok bra 🙂
Restene av påskedagens stek ble til lapskaus i dag, og nå kjenner jeg at jeg har fått sol på meg.
Nå blomstrer magnoliaen snart – bilder kommer. Selv om jeg ikke tror det blir det helt overdådige blomsterfloret i år, formedelst fjorårets miserable sommer.
I dag har vi hatt hele familien til middag. Veldig koselig, selv om jeg kanskje ikke hadde valgt menyen helt etter den sommerlige temperaturen. Dette er selvsagt dagen for lammestek – selv de mest ugudelige later til å opprettholde denne tradisjonen – selv om det kanskje ikke er Agnus Dei som er i tankene deres. I alle fall var det utsolgt da mannfolket var på jakt etter lammestek, så her ble det oksestek. Det er også godt. Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Bildet over er av suppekjelen. Jeg hadde nemlig bestmt meg for å forsøke å lage Kulajda. Dette er en tsjekkisk potetsuppe, som vi spiste mange ganger i Praha både i høst og nå i vår. Den er aldeles nydelig – i alle fall slik de serverer den på Tri Stoleti. Så etter litt søk på nettet, fant jeg denne tsjekkiske bloggeren (hoho, sjekk tittelen) som hadde en oppskrift som så ut til å kunne ligne det vi fikk servert, med to unntak. Denne suppen har potetbiter og kokte egg. Jeg brukte stavmikseren, for jeg synes den jevne suppen vi fikk på Tri Stoleti var framifrå. Der brukte de imidlertid stekte egg, noe jeg ikke var overvettes begeistret for – så jeg forsøkte meg for første gang i mitt syndige liv på å porsjere egg. Det gikk rimelig bra, om enn ikke fullt så proft som dette:
Men til å være første forsøk, syntes jeg at jeg var flink. Eggene skulle dessuten svømme oppi suppa – de skulle ikke serveres som Eggs Benedict eller noe annet fancy, så utseendet spilte ikke så stor rolle så lenge de hang sammen.
Hovedretten var som sagt oksestek. Der lærte jeg også et nytt kjøkkentriks i dag som jeg bringer videre med fryd og glede. Surra litt rundt på nettet her og, endte med å bruke denne oppskriften stort sett – komplett med fløtegratinerte poteter.
Men jeg fant en annen video – som jeg dessverre ikke finner igjen nå – som ga meg en aha-opplevelse. Problemet med stek her i huset, er at jeg er lite flink til å skjære den opp. Mannfolket er heller ikke typen til å stille seg ved bordenden og svinge knivene slik det tradisjonelt skal være mannens oppgave å gjøre. Derfor serverer jeg sjelden stek i fint selskap. Men: !!! Det går an å lage steken på forhånd. Mindre stress. Det gjorde jeg – stekte den langsomt i leirgryte mens jeg var ute og raka. Så fikk den kjøle seg på kjølerommet en stund. Deretter skar jeg den opp på maskin (hoho, perfekte skiver), la den pent på et fat, danderte fint med sprøstekte kantareller, la aluminiumsfolie over. Inn i ovnen på 200 grader sammen med de fløtegratinerte, steketermometer mellom skivene – ferdig når dette viser 50 grader. Hurra! Perfekt stek, perfekte skiver. Ingen banning og sverting.
Desserten var forrige helgs karamellpudding – takk til Arne. Den var jo minst like god nå, og all karamellsausen hadde løst seg fint opp. Tidligere ville jeg ha kastet den. Synd og skam.
Tror alle ble mette og vel belåtne.
Kulajda kan anbefales – særlig om du er i Praha.
Dette er Elines blåveis 🙂 Nå blomstrer den for fullt i hagen min. Den rosa er ikke fullt så stor og fin, men den ser også ut til å ha klart seg. Dessverre speider jeg fortsatt forgjeves etter den fylte, røde Inger Karin-veisen
Nydelig vær i hele går. Jeg tilbrakte det meste av dagen ute i hagen. Vekselvis på terrassen med en bok, og vekselvis ute i felten, enten med rive i hånda eller rompa i været. Fikk klipt omtrent halvparten av rosene og lukt noe. Særlig innimellom mine fine geranier rundt rosene, var det veldig greit å spa opp krypsoleier. Når geraniene er på full fres er det nesten umulig å se krypsoleiene før det kommer gule blomster innimellom de rosa og lilla, men nå var det jo bare krypjævlene som var grønne. Moahahaha. Det ser ut til å være liv i de fleste rosene, selv om en del klatreroser må klippes kraftig ned også etter denne vinteren. Men jeg hadde ventet verre, vi hadde en lang periode med kraftig barfrost i høst. Elines blåveis står nå i fullt flor. Andre vårblomster begynner så smått å komme, men i det lange bedet mot veien – hvor jeg har passet nøye på at det skal være mye løk og vårblomstring, er det knapt en grønn tust. Annet enn ugras og ting som ikke kommer til å blomstre på lenge. Hvor er perleblomstene, påskeliljene og blåklokkene? Antagelig er det bare jeg som er for utålmodig, det har tross alt vært dyp tele og først de siste dagene det er blitt sommertemperaturer. Ungdommen lå på terrassen i bikini i går.
Da det led mot kveld var det på tide å dusje og skifte. Jeg var satt opp som tekstleser i kirken. Langfredag var den dagen jeg i sin tid debuterte som tekstleser. Daværende kapellan ringte og spurte om jeg kunne komme og lese – da vedkommende som skulle gjort det hadde forfall. Jeg var grei og sa ja, tenkte at et par små bibelvers kan jeg da sikkert lese. Jomen sa jeg smør. I går var jeg bedre forberedt. Langfredagsgudstjenesten består stort sett BARE av tekstlesing.
Satser på en hagedag i dag også, ispedd litt lesing. Jeg er ferdig med Einstein. Lastet ned en krim som hadde fått mange stjerner av de fleste på amazon. Den var elendig, men heldigvis kort. Så fant jeg Maeve Binchy: Minding Frankie – perfekt påskelesning. Einstein er jeg også ferdig med Sidelights on relativity er kort. Handler om de virkelig store spørsmålene i fysikken, forklart på en slik måte at selv mor forstår. Den mannen var utvilsomt genial. Jeg har en tendens til å laste ned altfor mange “samples” på min Kindle. Når jeg surrer rundt på Amazon er det veldig lett å trykke på “Send sample”. Får jo lyst på alt mulig. Trenger litt mer disiplin på å lese prøvene fortløpende og bestemme om boka er verd å betale for eller ei…
Ellers må jeg blogge om hva jeg drømte i natt – noe jeg sjelden gjør. Jeg drømte at jeg satt på en innglasset veranda i et av nabohusene her, sammen med noen gamle venniner fra studietida. Dette huset ligger ikke nede ved Mjøsa i virkeligheten, men i drømmen min gjorde det nok det. Plutselig ser jeg ut av vinduet og ser at vannet er i ferd med å stige opp mot huset. Jeg peker og roper forskrekket til de andre, som bare glor ut av vinduet og ikke skjønner hva jeg maser om. Før jeg rekker å mase særlig mer, når vannet opp til vinduet, verandaen knaker i sammenføyningene, og så seile vi på Mjøsa i en sprøkkin glassveranda… Merkelig nok synker den ikke, den ligger bare litt sidt i vannskorpa. Selv mobilen min er tørr, så jeg tar bilder av seilasen. Noen unggutter kommer etter hvert til og sleper oss og verandaen til land (og strandlinjen er merkelig nok der den pleier…). Det blir masse styr og aviser og sånn, tørke må vi og, så vi er forsinket på vei til Oslo hvor vi skal på noe slags konferanse eller noe. Budsjettet er trangt, så vi har bestilt rom på et mørkt og skummelt hotell hvor vi ankommer nærmere midnatt. Der står en sur dame og sier at siden vi er så seint ute, har hun gitt rommet til noen andre, så alt er fullt. Vi snur oss for å tusle ut, men i gangen står det masse folk, noen med kamera. Så våkna jeg…
Noen drømmetydere der ute? Hoho, bisarre og merkelige ting man kan drømme….
Nå er det mer kaffe, deretter ut i hagen!
Ellers anbefales Matteuspasjonen på P2 klokka 19 i kveld
Ikke en eneste vakt denne påska – det er jeg glad for. De har en tendens til å være slitsomme, selv om bemanningen er styrket de siste åra. Husker den siste gangen jeg hadde vakt skjærtorsdag med ordinær bemanning. Da jeg kjørte hjem var jeg så trøtt at jeg glemte å svinge av til Moelv, og våkna ikke før på Rudshøgda. Måtte snu, gitt. Heldigvis gikk det bra.
Men nå slipper jeg unna – og kan kose meg i hagen hele påska. Har syklet (og jobba ørlite) i dag, rakt og rydda litt. Det står mye igjen da. Men nå er jeg støl (har nok vært altfor dorsk i vinter) og varm i ansiktet. Det var 19 grader i skyggen på min terrasse da vi satt der og spiste middag. Hagen er et sorgens kapittel etter at entusiasmen dalte med det dårlige været i fjor på ettersommeren og høsten. Men forhåpentlig kommer bedre tider i år.
Nå er det påske. Jeg leser Einstein og «Atheist delusions».
Og hører på Bach
Dette er en av de flotteste sopranariene jeg vet om.
ELISABETH MYHRE LIE, høyskolelektor, fagansvarlig for videreutdanning i Kriminalitetsforebyggende politiarbeid, skriver dette innlegget i Aftenposten.
Jaja. Vi må sannelig sørge for at de rådene hun refererer til blir brakt videre til alle potensielle voldtektsforbrytere, (hvordan finner vi dem før de begår forbrytelsen?)da blir det nok slutt på elendigheten, skal du se. Hvis dette er grunnlaget for kriminalitetsforebyggende arbeid, er det ikke rart det øker på med kriminalitet.
Det er i alle fall her jeg faller av lasset:
Å rådgi ofre er så vanlige at det har blitt en naturlig del av hvordan samfunnet forebygger kriminalitet. Det er få motforestillinger mot rådene som gis og også få alternativer til hva annet man kan gjøre enn å rådgi ofrene.
Denne formen for offerklandring er problematisk når det gjelder forebygging av overfallsvoldtekter. Ikke bare forsterker det kvinners frykt og unnvikelsesadferd, men det reduserer også menn fra å være medmennesker til å bli potensielle overgripere.
Jeg kan ikke med min beste vilje begripe at å gi folk råd om hvordan man så langt det går kan beskytte seg mot å bli utsatt for kriminalitet er det samme som å legge skylden på offeret. Selv om du reiser hjemmefra i påsken med full postkasse og tom søppeldunk, er det ikke din egen skyld om du får innbrudd – selv om du kanskje kunne innrettet deg litt smartere.
Om du raver full hjem fra byen en sen nattetime, er det ikke din egen skyld om du blir voldtatt eller ranet – selv om du kanskje kunne innrettet deg litt smartere.
Og det er noen fordommer ute og går her – særlig mot kvinner – hvis hun er full, flørter, er lettkledd eller gudvethva – da er det hennes egen skyld og mannen som voldtar henne kunne ikke annet, stakkars. Dette er fordommer mot både kvinner og menn – som vi må bekjempe med andre tiltak enn å slutte å gi folk fornuftige råd om hvordan de kan unngå å bli utsatt for vold på byen.
Jeg har tidligere blogga om at det beste kriminalforebyggende tiltaket man kunne finne på måtte være portforbud for menn. Ingen mann under 35 får gå ute etter klokka ni uten i følge med mamma.
Det ville forebygge det meste av voldskriminalitet – men det får alle fordomslamper til å blinke så heftig at folk antagelig blir blendet og i alle fall ikke ser ironien.
Det er et mindretall av (stort sett) menn som begår voldskriminalitet.
De fleste menn er medmennesker, og lar seg ikke redusere til noe annet av at man slutter å gi folk gode råd om hvordan de best kan passe på seg selv. Menn blir også voldtatt, flere menn enn kvinner blir slått ned eller utsatt for blind vold. Vold er vold – selv om voldtekt antagelig er verre enn en blåveis eller brukket arm.
Både menn og kvinner har startet folkelige aksjoner for å passe på i Oslo i seine nattetimer. Det tyder vel ikke på at de er redusert til potensielle overgripere – tvert om. Les heller denne.
men foreløpig er det jobb som gjelder. Så i dag er det blitt en liten tuslehagerunde igjen etter jobb. Fant igjen et par gode hagehansker fra Europris (men ikke veldig holdbare dessverre – jeg kjøpte alle de hadde for et par år siden). Har røska opp noen avdankede stauder her og der og myst litt etter vårblomster. Så langt er det stort sett smått stell. Marsklosterklokkene er nydelige, nå er de på full fres. Noen blåveis har sprunget ut. Elines blåveis , som jeg er stolt over å ha reddet, gravstedet er nå slettet – har knupper. Inger Karins fylte, røde speider jeg så langt forgjeves etter, men jeg lever i håpet.
Noen krokus har også kommet opp, men jeg speider så langt forgjeves etter iris og eranthis. EN snøklokke er imidlertid på vei opp i det bedet hvor snøen ligger lengst. Så det er vel fortsatt håp. Jeg håper også at værmeldingen slår til – i så fall blir dette hagepåske 🙂
Dagens konsert i Lillehammer gikk bra – enda bedre enn i Ringsaker. I tillegg til Stabat Mater som jeg allerede har blogga om, sang vi dette fine verket:
Det var mange folk i kirken for å høre på også, godt over 100. Det setter vi pris på.
Nå blir det er rolig påskeuke for meg. Riktignok skal jeg jobbe mandag, tirsdag og onsdag – og lese folk teksten på langfredag (den lengste teksten i hele kirkeåret…) Men jeg håper å få noen dager i hagen også.
Mannfolket kjørte orgel hjem fra Lillehammer, men nå kommer han nok snart. Han har fått igjen vardøgeret sitt. Der vi bodde før, hørte jeg alltid at det gikk i hageporten (den knirka) ca 20 minutter før han kom hjem. Her vi bor nå (siden 1999) har vi ingen port – og intet vardøger. Før nå – nå hører jeg bilen hans stoppe i oppkjørselen. Så nå tar jeg tida for å sjekke om vardøgeret er blitt treigere med åra…
egentlig en ganske nedslående opplevelse. Nedramla drivhus, elg- og rådyrbæsj alle steder, nedgnagde busker og roser, sommerværet fra i fjor viser seg i form av uvanlig mye ugras (lite luking i pøsregnet i juli/august) og det er ALTFOR få vårblomster. Klosterklokkene som jeg allerede har blogga gjør sitt beste for å muntre meg opp, EN blåveis har sprunget ut – ellers er det smått stell. Mulig det bare er jeg som er for utålmodig. Har så smått begynt å rydde litt, men det er for tidlig å rake – det er bløtt og mange steder fortsatt nokså solid tele. Tør ikke begynne å klippe roser heller. Men det er meldt godt påskevær. Kanskje blir det noen hagedager på meg og?
Og min snille fader har lovet å ta en titt på de sørgelige rester av drivhuset. Jeg har ikke våget å røre det.
Dette er en årviss tradisjon, selv om vi synger litt forskjellige verk (Pergolesi, Scarlatti og nå Brunetti)
Tidligere bloggposter om samme opplegget: 2009 2010
I år gjentar vi Brunetti, som noen har vært så vennlig å poste på Youtube. Dette er den ENESTE innspillingen som finnes av dette verket. Notene finnes håndskrevne i et bibliotek i Zürich, og på noen få datamaskiner på Hedmarken, i digitalisert utgave 🙂
STABAT MATER DOLOROSA
Standande i gråt og kvida
Herrens mor ser Sonen lida
høgt på kross og skjemdartre
Skjelvande, til dauden såra
og av sverdet gjennombora
stend ho i sin hjartevé
Ingi sorg er tung som denne,
ingen hev so djupt fått kjenne
liding som Guds fagre mor
Men hjå Sonen vil ho vera
og med honom liding bera
til hans siste sukk på jord
Kan det nokon utan tåre
sjå ho i sin liding såre
bogna under krossen ned ?
Kan det nokon hegda gråten
når han ser ho, jammerbråten,
luta under pinsletre?
All vår synd låg på den eine,
krossen tyngde på den reine,
han som utan synder var.
Bøygd av sorg ho såg han lida
og i dauden einsam strida:
djupt i sjeli sverdet skar.
Kjærleiks kjelde, moder milde,
eg so gjerne gråta ville
attmed krossen hans med deg!
Lat din kjærleik i meg strøyma,
so din son eg kan kje gløyma,
og han kjennast vil med meg.
Sæle mor, vil du det gjera,
at i hjarta eg fær bera
her på jord min Frelsars sår?
Mine synder hev han sona,
lat meg fylgja deg og vona
at til krossen hans eg når.
Lat meg blant hans vener finnast,
all hans ynk og liding minnast
medan eg på jordi fer.
Lat meg attmed krossen standa,
tårone med dine blanda
til eg kjem hans hjarta nær!
Møy, du reinaste av alle,
som deg her Guds mor fekk kalle,
vil du høyra bøni mi?
Lat meg her hans liding bera
og i liv og daude vera
med deg i din tunge strid!
Um av såri då eg bløder,
er det livsens flod som fløder
frå hans kross og hjarteblod.
Når eg fær frå jordheims aude,
lat di bøn frå dom og daude
fria meg, ver då meg god!
Kristus, lat på himmelstrender
hennar milde moderhender
retta meg min segerpris!
Ja, når moldi av skal siga,
lat då sjeli upp få stiga
til ditt sæle Paradis!
Amen.
Originalen:
Stabat Mater dolorósa
Juxta Crucem lacrimósa,
Dum pendébat Filius.
Cujus ánimam geméntem,
Contristátam et doléntem,
Pertransivit gladius.
O quam tristis et afflicta
Fuit illa benedicta
Mater Unigéniti!
Quae maerébat, et dolébat,
Pia Mater, dum vidébat
Nati poenas inclyti.
Quis est homo, qui non fleret,
Matrem Christi si vidéret
In tanto supplicio?
Quis non posset contristári,
Christi Matrem contemplári
Doléntem cum Filio?
Pro peccátis suae gentis
Vidit Jesum in torméntis,
Et flagéllis súbditum.
Vidit suum dulcem natum
Moriéndo desolátum,
Dum emisit spíritum.
Eja mater, fons amóris,
Me sentíre vim dolóris
Fac, ut tecum lúgeam.
Fac, ut árdeat cor meum
In amándo Christum Deum,
Ut sibi compláceam.
Sancta Mater, istud agas
Crucifixi fige plagas
Cordi meo válide.
Tui nati vulneráti,
Tam dignáti pro me pati,
Poenas mecum dívide.
Fac me tecum pie flere,
Crucifixo condolére,
Donec ego víxero.
Juxta Crucem tecum stare,
Et me tibi sociáre
In planctu desídero.
Virgo vírginum praeclára,
Mihi jam non sis amára:
Fac me tecum plángere.
Fac, ut portem Christi mortem,
Passiónis fac consórtem,
Et plagas recólere.
Fac me plagis vulnerári,
Fac me Cruce inebriári,
Et cruó re Fílii.
Flammis ne urar succénsus,
Per te, Virgo, sim defénsus
In die judícii.
Christe, cum sit hinc exíre
Da per Matrem me veníre
Ad palmam victóriae.
Quando corpus moriétur,
Fac, ut ánimae donétur
Paradísi glória. Amen.
Mulig det bare er jeg som er for utålmodig. Har så smått begynt å rydde litt, men det er for tidlig å rake – det er bløtt og mange steder fortsatt nokså solid tele. Tør ikke begynne å klippe roser heller. Men det er meldt godt påskevær. Kanskje blir det noen hagedager på meg og?