Har blogga noen ganger om Ringsakeroperaen opp gjennom årene, har fått med meg mange, men ikke alle forestillinger. De har førtiårsjubileum i år. Jeg har flere ganger skrevet at jeg er imponert over framgangen, og om mulig enda mer imponert i år. Selv om hovedinntrykket har vært bra, så har det som regel vært NOE som har skurret litt. Sure toner i orkester eller kor – en solist som ikke helt holder samme nivå som de andre – ett eller annet.
Ikke i år. Orkesteret slo an tonen allerede i ouvertyren. Lett og lekende – gjennomsiktig og presist. En fryd å lytte til. Er det noe man må få lov å kalle denne operaen, så er det vel lettbent? Musikken danset av gårde, og skapte forventning hos publikum i en fullsatt sal.
Og den ble absolutt innfridd. Maken til fantastisk og jevnt solistlag har vi ikke sett eller hørt i Brumunddal, her var det absolutt ingen svake ledd. Det er sånn bortimot urettferdig å framheve noen, men Astrid Norstad som Rosina var imponerende, og vår lokale helt Bernt Ola som Figaro var jo også som skapt for rollen. Svensken, som både snakket svensk, nynorsk og lokal dialekt i løpet av forestillingen, og attpå til sang en glimrende tenor, bør kanskje også nevnes. Men ALLE gjorde det kjempebra. Det var denne gangen også ganske lett å følge med i teksten – bortsett fra der det gikk med mitraljøsefart. Om det skyldes bedre diksjon eller bedre akustikk vet ikke jeg.
Koret – som ikke har veldig mye å gjøre i denne operaen – gjorde også sine saker forbilledlig, og var også flinke som statister på scenen, artig der de blåste over scenen med rent bergenske paraplyvrak i orkesterintermezzoet i annen akt.
Flotte kostymer – om ikke fullstendig tidsriktige, så sterkt inspirert av moten fra den tiden operaen ble til – 1813, som dirigenten opplyste i sin eneste replikk. Til tross for dette, så manglet det ikke på lokale og helt moderne, komiske poenger, men den slags kan man jo ikke henge seg opp i . Publikum flirte godt av det meste av disse, og da ordfører Anita troppet opp som notar mot slutten, ble hun møtt av stor jubel.
Dette er en opera som har forvirret meg en del. Hvordan har det seg at rollefigurene er de samme som vi møter i Figaros bryllup – som er skrevet av Mozart allerede i 1781, men hvor vi møter Figaro, Almaviva og grevinne Almaviva på et senere tidspunkt enn det som framstilles i Barberen i Sevilla? Forklaringen er at begge operaene bygger på skuespill av Pierre Beaumarchais, en ganske interessant personlighet. Som –
«watchmaker, inventor, playwright, musician, diplomat, spy, publisher, horticulturist, arms dealer, satirist, financier, and revolutionary (both French and American). » Hans bøker og skuespill ble i stor grad forbudt, men Mozart og hans librettist Da Ponte klarte å lure den gjennom sensuren, og i 1813 var det kanskje litt lettere. Denne operaen hadde uansett premiere i Italia – og handlingen er vel for det meste komisk og ikke særlig støtende for noen.
Hvis du ikke har sikret deg billett – løp og kjøp!
Her ser du Bernt Ola på damejakt 😀
https://www.facebook.com/ringsakeroperaen/videos/365484237495799/
