er to veldig søte katter, som vi fikk i hus i går. Tiger er en fremmelig pus, ikke redd for noe som helst, og har for lengst underlagt seg huset og menneskene som bor her. Jeg forsøker å lære henne at det er ikke lov for katter å hoppe opp på bordene. Så langt har det ikke trengt inn, selv om jeg løfter henne ned med ett høylytt NEI hver gang.
Tussi er en mer engstelig sjel. Så langt har hun tilbragt mye tid på ukjent gjemmested i underetasjen, men har listet seg opp fra tid til annen. Jeg har prøvd å lokke med leker og godbiter, men det satt langt inne å ta dem fra hånden. Når jeg kasta dem på golvet, kom Tiger og snappa dem, uten at Tussi lot til å ha innvendinger. Men i ettermiddag kom gjennombruddet. Tussi lå på sofaen en lang stund, skvatt fortsatt hver gang noen bevegde seg i rommet, men til slutt fikk jeg lov til å gi henne en godbit, og klø henne bak ørene. Nå leker begge kattene med den leken jeg hadde video av i går, og Tussi er ivrigst. Jeg tror dette kommer til å gå bra.
For noen uker siden begynte Tuselatten å virke pjusk. Hun var jo gammel (17 år), og ikke fullt så sprek som før, men da det tok en vending til det verre, ringte vi veterinær. Tuselatten likte ikke veterinærer, så snart ordet ble nevnt, stakk hun som regel av og ble borte en god stund. Denne gangen kom hun ikke tilbake.
Vi har hatt to hunder og en katt i vår familie, og har satt stor pris på alle. Nå ble det tomt her. Så jeg tok kontakt med dyrebeskyttelsen i Lillehammer, og etter litt fram og tilbake, har vi adoptert ikke mindre enn to kattunger. Rampus og Tiger – som de ble kalt.
Henta dem i dag, og det er to veldig søte katter, med nokså forskjellig personlighet. Da de kom i hus, startet Tiger umiddelbart med å undersøke huset. Fant kattedoen, matfatet og sofaen. Var gjerne med på lek med ball og andre leker.
Rampus strøk ned i underetasjen, og kom ikke opp før etter minst en halvtime, da listet hun seg forsiktig rundt og snuste på huset. Så kom mannfolket hjem, han ringte på døren, fordi han visste det var puser i hus som vi måtte passe på å ikke slippe ut. Jeg gikk ned for å åpne, forvisset meg om at begge pusene var oppe, men da vi kom opp, var det bare en pus der. VI har lett ganske fortvilt i flere timer, varslet naboene og følt oss som verdens verste katteeiere.
Nå har hun heldigvis dukket opp igjen, og jeg blir enda mer overbevist om at hun har feil navn. Rampus, da gitt. Hun fikk det navnet fordi de trodde hun var en gutt. Og rampete er hun så visst ikke. Vi tenker å kalle henne Tussi – en Ole Brum- assosiasjon. Tiger er utvilsomt søstra til Tigergutt. Spretten, framfus og litt klønete. HUn datt gjennom trappa her og ned i et trau, men var like blid. Har nå tatt huset i besittelse og troner på sofaen som om hun aldri skulle gjort annet. Tussi viste seg så vidt her i stad, så jeg vet hun lever og er i hus, men er åpenbart ikke helt trygg på sitt nye hjem. Hun har funnet et gjemmested nede som jeg ikke har klart å avsløre til tross for iherdig leting. Det skal hun få ha. Forhåpentlig tør hun opp etter hvert.
De to yngste døtre og jeg har tilbragt en uke med sand, sol og avslapning på Hotel Turquoise i Tyrkia. Vårt fjerde besøk på samme hotell. Første gang var nesten på dagen ti år siden. Var den gangen veldig imponert over hotellet, maten og hele opplegget. Etter ti år bærer hotellet litt preg av tidens tann, men de skal ha for å satse på bærekraft og miljø. Ingen engangsgreier eller plastglass, maten er litt mindre imponerende fordi det går mer i gjenbruk – man ser igjen gårsdagens mat i nye forkledninger. Kan forhåpentlig gjøres enda mer kreativt, men vi led ingen nød. Maten var god. Vi lata oss stort sett hele uka, inntil døtrene nest siste dag fant ut at vi ikke kunne være bekjent av å ikke bevege oss utenfor hotellområdet – uansett hvor flott det er. En fantastisk skogshage, nydelig vedlikeholdt med trær og blomster. Og kattepuser! De tar vare på en hel befolkning av katter, som ser ut til å ha det særdeles bra. I skumringen treffer vi dem ofte, de er ikke sky, men heller ikke veldig sosiale. EN kattemor med tre småpuser møtte vi også på vei til spisesalen.
Må jo også få med at en dag etter middag, gikk vi en tur i anlegget, og dumpa inn på kveldens show – som var illusjonist/tryllekunstshow. Vi var høylig imponert, og skjønte overhodet ikke hvordan de fikk til å skjære hverandre over, sperre hverandre inne i en tank fylt med vann, og masse andre greier – hvor alle spratt levende ut til slutt. Hvor gjorde de av seg??? Imponerende.
Vi gikk en tur til SIde, spiste på en restaurant med utsikt mot havet, og kikka på masse gammal stein. Uten egentlig å vite hva det egentlig var – men dette er åpenbart en by som er bygd på fortidens ruiner.
Det var en fin tur, og perfekt avslapning.
Hjemturen var slitsom, flyplassen i Antalya var grusom, men Åsne kjørte meg trygt hjem på svarte natta. Nå vasker jeg klær.
har vært sjefen i huset i snart 17 år. Overlevd to bikkjer, men nå er hun borte. Begynte å virke litt skral, men så snart vi begynte å snakke om en tur til veterinæren, så forsvant hun, og har ikke kommet tilbake. Det er åtte dager siden, så vi regner med at vi ikke ser henne mer.
Hun kom til oss som en leken og livlig, men litt forskremt kattunge, men fant seg fort til rette og hadde snart kustus på Bertil, vår store og litt tilårskomne dalmatiner. De ble gode venner. Bertil var en godmodig sjel som gjerne lot den ungdommelige pusen jakte på halen sin. Helt til den siste dagen han levde – det var første, siste og eneste gang han knurra til Tuselatten.
Så regjerte hun i ensom majestet, inntil Idefix kom i hus. Han var født i et hjem med katt, og stormet derfor straks bort til Tuselatten for å leke. Han fikk seg en ørefik så det sang, og Tuselatten furta i underetasjen i bortimot ett år. Men Idefix gav aldri opp å innsmigre seg, så de ble gode venner til slutt. Hun lot til å savne den innpåslitne plageånden i alle fall et par dager da han døde av nyresvikt, stakkar.
Nå har hun igjen vært sjefen i huset et par år, men begynte jo å bli en gammel dame, selv om hun fortsatt virket sprek og hoppet ut av vinduene uten problem. Bare litt mer nølende enn før.
Tiårsjubileum, første gang var i 2013. Så helt årvisst har det ikke vært. Gildet gikk i vasken i fjor, mye frafall. Det gikk heller ikke å arrangere noe selskap i 2020 pga korona. Men nå sitter de her og koser seg igjen, de glade orgelfantomer.
Årets meny baserer seg på min første relativt avanserte kokebok, Julia Childs Mastering the Art of French Cooking.
Hennes oppskrift på hummersuppe er den mest kompliserte oppskriften jeg kjenner til. Masse jobb og ufattelige mengder griseri, men suppa blir god.
Før du får sukk for deg havner griseriet på golvet også.(for ordens skyld, dette ble vasket vekk og kastet, havna ikke i suppa) Neste rett var et forsøk på hevn for forrige gildes mislykte laksereder. Nå heva butterdeigen seg noe aldeles umåtelig, så de ble litt misfostra i fasongen, men forhåpentlig var steinsoppfyllet godt. Masse steinsopp i år.
Hovedretten var den samme som de fikk for ti år siden – Julias Bouef Bourguignon. Gryteretter er jo fortrinlig til større selskaper. Kan kokes dagen før, de fleste gryter er best dag 2. Ny Sabor støpejernsgryte, måtte få mannfolket til å bære den da den var full.
Desserten var Charlotte Malakoff. Her går det med store mengder likør. Mannfolket presenterte det som en kake, jeg korrigerte med at det er ikke en kake, det er en dessert. En av gjestene mente det snarere var en drink. Det er godt, men neppe innafor hva sunt kosthold gjelder, med uhorvelige mengder av sukker, smør og alkohol. Men dette spiser vi kun med års mellomrom 🙂
