Sjuende organistgilde

Det gikk jo i vasken i fjor. Vi hadde trøstig satset på 16. oktober, men med økende smitte og ingen vaksinerte, lot det seg ikke gjennomføre.

Vi var litt spente i år og, men nå ser det ut til at ting går riktig vei, i alle fall her i landet, og de fleste voksne i Norge er vaksinert. Så nå lyder det lattersalver fra ti blide organister i naborommet.

Menyen sa seg vel selv etter halvannet års nedstengning – norsk og så kortreist som mulig. Vi startet med traktkantarellsuppe – ganske lokale traktkantareller, plukka i Fossmarka, tenker jeg. For disse har jeg ikke plukket selv, jeg fikk dem av min gode venninne Solveig. En av de få jeg tiltror sopp. Det havner folk på sykehus hvert år, som har raska med seg spiss giftslørsopp i traktkantarellkurven sin. Se på HVER enkelt sopp.

Deretter hadde jeg tenkt å gjenta suksessen med laksereder fra fjerde organistgilde. Men denslags skal man passe seg for med ny stekeovn, burde ha stekt noe butterdeig i den før i dag. Smøret rant ut og redene så mildt sagt stusslige ut. Så de var ikke til å servere – dyr kompost.

Deretter hadde jeg gravet en mørbrad av ælj, skutt i Tandeskauen av en bekjent av mannfolket. Gravet kjøtt i tynne skiver er en delikatesse, serveres med rømme, tyttebær og flatbrød.

Hovedretten var breiflabb. Det er jo ikke noe vi fisker i Mjøsa, denne kom fra Frøya Gourmet. Har strevd litt med det, aldri verken smakt eller lagd det før nå. Filetene har veldig forskjellig størrelse, så hvordan få riktig tilberedt fisk til 10-12 personer? Har øvd meg på mannfolket, og forsøkt sous-vide, ovnsbaking og til slutt oppdeling av filetene i tilnærmet like store biter, og bakt dem i ovn i skalldyrsaus kokt på rekeskall og sjøkreps. Det ble godt. Saus på hjemmelaget skalldyrkraft er jo bare kjempegodt. Men det tok lenger tid enn da jeg lagde det til mannfolket- 12 porsjoner tar lenger tid enn 2. og nå var jo alt iskaldt da det gikk i ovnen. Men organistene skravla og koste seg og lot seg ikke affisere av en liten pause.

Desserten var karamellpuddingen jeg lærte meg å koke i 1972. Kokt på helmelk fra Biri Gardsmeieri. Permen fra «veiledningstjenesten i heimstell» har jeg fortsatt. Min mor mente jeg måtte gå på husmorskolen. Jeg nekta. Kompromisset ble kurs i regi av nevnte veiledningstjeneste, og det har jeg aldri angret på. Lærte noe om grunnleggende matlaging – som jeg mener alle burde lære, og jeg i alle fall har hatt glede av hele tiden siden. Hvor ble det av skolekjøkkenet og praktisk matlaging og heimkunnskap?