Kategoriarkiv: sinna

Juletur til Praha, del 2

Publisert av
Svar

Vi gikk på asiatisk restaurant – den har fått mye skryt for god mat. Maten var framifrå, men servitøren var nok uerfaren. Vi bestilte edamame på deling til forrett, men fikk reker innbakt i stekte nudler. De var kjempegode, så vi klagde ikke, men det var jo ikke noe for Kjersti. Til hovedrett fikk vi det vi hadde bestilt, Kjersti spiste noen japanske nudler med tofu – som var gode, jeg fikk smake. Jeg gikk for trauste pad thai med kylling – som også var god, men porsjonen var gigantisk, så jeg måtte jo sette igjen det meste. Vi måtte etterlyse ølet også. Antar servitøren var fersk, hun var veldig søt og høflig da. Vi trilla stappmette hjem.

Siste dagen i Praha var jeg klar for å raide stoffbutikken, så vi bestemte oss for å ta frokosten på Vaclavplassen Jeg hadde sett meg ut Le Peonia . Det var sannelig verd besøket. Rosa var jo bare forbokstaven. Blomster overalt, et hvitt klaver i hjørnet som spilte julemusikk av seg selv. God stemning og god service. Vi startet med en mimosa – hjelper utvilsomt på stemningen. Jeg fortsatte med eggerøre med bacon og asparges. De hadde ikke asparges, ble vi fortalt men greit nok. Kjersti gikk for croissant med stracciatelle og ost. Det var visst riktig god. Jeg var ikke helt fornøyd. Baconet var bleikt. Jeg liker det sprøtt, eller i det minste brunet. Eggerøren var kornete og tørr. Men det var en koselig og veldig særpreget plass, så om kokken får et lite kurs i Heston Blumenthals metode for eggerøre, blir det topp. Deretter dro jeg til stoffbutikken. Fikk ikke alt jeg hadde ønska meg, men en del. Så nå skal det bli sying fram mot jul, så sant jeg får noen andre til å vaske i huset. Kjersti strikka på cafeen og koste seg med mer kaffe.

Mer shopping på Palladium, som er blitt vårt faste shoppingsted i Praha. Vi starta med en tenkepause på kafeen i underetasjen, hvor vi hadde stor moro av servitørroboten. Den var søt. Jeg tok desverre ikke noe bilde av den. Begrenset shopping i år, neste stopp var nasjonalmuseet – hvor ingen av oss har vært til tross for årlige besøk i Praha siden 2012. Det er DIGERT. Og ganske forvirrende. Men vi hadde sett oss ut en begrenset del av utstillingen – gikk for de aller eldste tider, og deretter samlingen av stein og mineraler. Kjersti har fått en ny hobby – steinsamling. Det var interessant.

Været spilte ikke helt på lag denne gangen. Det hadde nå snødd i to døgn, så trikkene hadde problemer. Jeg fikk trøkka meg inn i en trikk, men Kjersti måtte vente, og det kom ingen trikk. Så hun brukte en stund på å komme seg hjem. HUn skulle jo også innom steinbutikken vi har oppdaget i nabolaget for å supplere samlingen og kjøpe noen julegaver. Vi rakk operaen med et skrik – eller egentlig ikke. Vi gikk glipp av ouvertyren, men fikk heldigvis slippe inn. Vi så denne operaen av Shostakovitsj. Urframført i 1934, etter sigende til stort bifall, men kort tid seinere mislikt av Stalin og dernest forbudt. Det skal være en satirisk tragedie. Vi syntes den var rar, og skjønte ikke helt greia, men musikken var flott, da. For en gangs skyld, festet jeg meg mer ved orkesteret enn sangerne. Ikke at sangerne var dårlige, det var de så visst ikke, men her var jo ingen kjente arier, og lite iørefallende sang i det hele tatt – men musikken var jo helt genial når det gjaldt å understreke poengene i handlingen. Litt filmmusikk-aktig, kanskje. Dette var vel i lydfilmens barndom.

Lang var den også, så det var seint innen vi kom hjem. VI rydda og vaska opp og pakka, siden vi skulle tidlig opp. Jeg klarte å slå av vekkerklokka og forsove meg, så da KJersti kom og sa at nå må vi dra om åtte minutter, ble jeg litt stressa. Men vi kom oss til flyplassen i rimelig tid. Det hadde slutta å snø, Kjersti oppklarte adressemisforståelsen med sjåføren uten noe felles språk, bra jobba. Vi rakk en matbit og litt kaffe på flyplassen, og flyturen gikk greit. Men så var det slutt på ferien.

Jeg tenkte jeg var heldig som kunne kjøpe billett på et tog som var litt forsinket, så det ikke var problem å rekke det. Kjøpte billett og plassbillett- men det var ikke mulig å komme inn på toget. Folk stod allerede som sild i tønne, det var ikke mulig å trøkke en person til inn gjennom den døra, og å finne min bestilte og betalte plass var jo bare å glemme, jeg hadde en koffert, en sekk, en veske og en bærepose å dra på. Konduktøren sa det kommer et nytt tog om 20 minutter, så jeg tenkte jeg venter heller på det. Men det kom jo ikke. Appen viste at det var halvannen time til neste tog. Følte for å kjefte på både den ene og den andre, men kjøpte ny billett og hang i ventehallen halvannen time. Neste tog var også fullt, men ikke SÅ fullt. Noe må gjøres med denne helgetrafikken på toget. I Moelv var det fjorten minusgrader, og ingen taxi å oppdrive. Heldig jeg som har en 93 år gammel far som kommer og kjører meg hjem.

Dårlig avslutning, men kjempefin tur.

Man får gå tur i Moskogen mens den fortsatt er der.

Publisert av
2

Jeg kjenner at jeg blir virkelig rasende over forslaget om å bygge storsykehus i Moskogen. Ringsaker kommune mangler ikke akkurat arealer. Og måten det er gjort på – ikke et ord om saken offentlig før det skal dyttes gjennom i formannskapet allerede neste uke. Vi stakkars stemmekveg skal med andre ord ikke få anledning til å protestere før saken er vedtatt og gravemaskinene står der. Makta rår. Men vi får se. Vi er mange som er sinte.

 

Jeg er så gammel at jeg har slåss for Moskogen flere ganger. Skolevegen min gikk her hvor du ser det første bildet begynner, og den gangen var Moskogen større. Men makta rådde da og. Og arbesplasser var viktigere enn alt annet, så stadig nye jafser av skogen ble tatt til industriområde, og de grusomste fabrikkhaller ble bygd. De står der og skjemmer ut bybildet den dag i dag – som tomme skall. For arbesplassene forsvant, men skogen var ødelagt for alltid.

De kunne jo vurdere å rive noen av disse, dersom de absolutt må ha sykehuset midt i Moelv…

For noen år siden brukte kommunen mine skattepenger til å kjøpe en diger tomt på Rudshøgda – nettopp med tanke på å bygge sykehus. Den ligger der også til spott og spe – og det verste av det hele er at grunnen til at forslaget om å rasere den eneste bynære strandsona som er igjen rundt Mjøsa i det hele tatt ble påtenkt, er en slags politisk hestehandel. Rudshøgda ligger noen få kilometer lengre fra Opplandsgrensa – så man tenker seg nok at opplendingene heller går for rasering av stranda. Vi får bare håpe det finnes noen med litt sans for naturvern også i Oppland – dere er velkomne hit til badeplassene – dere som har fått hele stranda rasert av E6.

Og jeg lurer på hvor man tenker seg at de som skal jobbe på dette sykehuset skal bo? Dette vil jo i stor grad være velutdannede folk med varierte fritidsinteresser. De som er uforbederlig urbane vil nok velge en av de virkelige mjøsbyene uansett – men de som liker friluftsliv og kort veg til stranda ville nok gjerne valgt Moelv. Bare at nå skal de bygge sykehus på friområdene og selv om de lover at det skal være igjen en tarm av en strand – tror du det blir noe koselig å sitte der når nærmeste nabo er innkjøringa til sykehuset og helikopterlandingsplassen? Du kan jo prøve å sette deg på stranda på Biri nedafor E6’en en halvtimes tid, så får du prøve hvordan det er.

Hvis du også mener at dette er GALSKAP – skriv under her;
VI SOM VIL BEVARE MOSKOGEN – Underskriftskampanje

 

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

 

 

image

Heia Canal Digital

Publisert av
3

I oktober 2010 kom det en entusiastisk selger på døra her, og fortalte at vi skulle få et enestående tilbud. Siden bredbåndet vårt går over gamle telefonkabler, er hastigheten begrenset og ville bli dårligere med tiden. Derfor ville det være veldig lurt for oss å gå over til bredbånd via kabel-TV, for her skulle det legges nye kabler og alt skulle bli så kjapt og fantastisk.

Jeg forklarte at grunnen til at vi hadde byttet fra kabel til parabol, var at jeg gjentatte ganger hadde klart å ødelegge kabelen med jordfreseren – og denslags gjør neppe noe positivt for hastigheten…

Men det trengte jeg ikke bekymre meg om, ble jeg forsikret – for nå ville det komme folk og grave kabelen ned på forsvarlig dybde som en del av avtalen.

Det varte og det rakk, og i slutten av november ble vi oppringt angående en dato for kabelmontering. Da var det for lengst tele, og jeg lurte på om det kanskje ble litt vanskelig å grave kabler nå – men de har vel skikkelig utstyr? Da fikk jeg klar beskjed om at jeg måtte pent grave selv – de kom bare til å legge kabelen oppå bakken. Jeg ble nokså forbannet over dette, og det ble til at vi skulle vente til våren.

Det var kjipt å bli lurt på denne måten – men vi ble enige om at vi fikk nå bare sørge for å grave kabelen bedre ned enn sist – for det er rett og riktig at den kabelen vi har til bredbåndet er ikke helt stabil. På våren kom et par nye karer, ristet på hodet og sa at dette går jo ikke an. Kabelen kommer jo fra andre siden av vegen. Og dro.

Så hørte vi ikke mer hele sommeren – før jeg ut av det blå ble oppringt i slutten av oktober og spurt om det passet med montering tredje november. Jaja, sa jeg. Og trodde neppe det ble noe denne gangen heller. Det kom en person, la en kabel i hagen, satte fra seg en hvit boks inne i stua og koblet ut parabolen. Og gikk.

Så nå har vi vært uten TV siden tredje november. Det manglet en eske, fikk jeg beskjed om. Vi fikk en eske med den hvite boksen fra Canal Digital første høsten. Siden har det jevnlig kommet hentemeldinger som jeg har ignorert – for det første fordi jeg trodde at jeg allerede hadde fått modemet, (og tatt i betraktning alt det andre rotet, så regnet jeg med at dette var feil) og for det andre fordi jeg hadde begynt å miste troen på hele prosjektet. Jeg ringte montøren, men det var aldeles uråd å få rede på HVA det var i den “esken”. Hva det egentlig var som manglet. Vi har ringt Canal Digital flere ganger –og blir satt over fra den ene til den andre, til man til slutt kommer til en person som ikke skjønner noe som helst, men lover å ordne saken.

Intet skjer.

Bortsett fra at nå har jeg fått to regninger på tilsammen over tre tusen kroner for denne fadesen. Inklusiver kabel-TV abonnement fra 03.11.

Gjett om jeg har skrevet en epost til dem som det lukter svidd av. Fyttirakkern!

Ord blir fattige

Publisert av
3

Det var vel ingen av oss som trodde noe slikt kunne skje i Norge? Ufattelige bilder har rullet over TV-skjermen i hele dag, og i likhet med de fleste andre her i landet sitter vi med klump i magen og tårer i øynene. Jeg er glad for at alle mine er i sikkerhet – men det er ikke alle her i landet som er så heldige i dag.

Norge blir nok aldri det samme etter i dag.

Stoltenberg, Fabian Stang og nå sist Lars Weiseth har sagt kloke ord om samhold og verdighet.  Den offisielle kommentaren fra USA gikk ut på at dette er en ynkelig voldshandling. Jeg kunne ikke vært mer enig. Etter hvert som omfanget av tragedien på Utøya har blitt mer og mer forferdelig åpenbar, er disse ordene blitt sannere og sannere. Ynkelig.

I tillegg til fortvilelse og sorg, kjenner jeg at jeg blir mer og mer sint. Hva ER dette for noe? Hva slags folk er det som får seg til å gjøre noe sånt? Det snakkes om Al Quaida på nyhetene. I så fall er de sannelig mer amatørmessige enn jeg trodde. Smelle en bombe i regjeringskvartalet oppfatter jo alle som rettet mot statsministeren, regjeringen og “hjertet av det politiske Norge”. Men de (?) gjør det en fredag ettermiddag i fellesferien – etter kontortid. Hvem er det som er i bygget da? Rengjøringspersonalet, en og annen etterslenger av en ferievikar som sorterer arkivet? I alle fall ikke statsministeren og regjeringen.

Og hva slags ynkelig krek er det som drar ut til en politisk ungdomsleir og gir seg til å plaffe ned tenåringer?

I følge politiet så langt, er det en nordisk utseende mann med østlandsdialekt. Selv om vi ikke vet noe ennå, tenker i alle fall jeg at det kanskje er en høyreekstremist?

I tillegg har flere islamistiske grupperinger hyllet/tatt på seg ansvaret for dette groteske blodbadet.

Dersom denne forferdelige hendelsen  skal ha noen slags mening, kan det kanskje vise at en terrorist er en terrorist, uansett farge, religion, “politisk overvbevisning” eller andre idiotiske påskudd. Det er samma ulla, ikke sant?

Jeg må tross alt smile litt av den britiske kommentatoren til at to forskjellige islamistgrupper nå har «påtatt seg asvaret». «Various idiots are coming out of the woodwork as usual. They are not at all credible.»

Det er kanskje for mye forlangt at de islamske terroristene skal stoppe opp og tenke seg om dersom det nå faktisk skulle vise seg at de applauderer gjerningene til en høyreekstrem rasist.

Terrorhandlinger som dette er forkastelige uansett.

 

Jeg kan ikke gi blod på Ullevål, men er du registrert blodgiver, og særlig type 0 –   meld deg.

Vi som bor for langt unna eller har feil type kan bare sørge, heise flagget på halv stang i morgen og forsøke å bidra til å bekjempe eskalering av hat, vold og slike holdninger.

Hvordan er det mulig å være så kynisk?

Publisert av
3

Jeg leser bloggen til kollega Pernille Nylehn – som åpenbart har satt litt inn på å eksponere noen kvakksalvere.
Les dette innlegget.
Og se denne videoen:
http://www.youtube.com/user/pHMiracleCenter#p/u/5/UzHbqsifqqE
Kim døde i forgårs, og er åpenbart slettet som suksesshistorie. Jeg fatter absolutt IKKE hvordan noen klarer å utnytte mennesker i en slik situasjon for å berike seg selv. Se på den blonde dama med det dyre smilet som sitter der og nikker…

Helsebyråkrati, sukk…

Publisert av
3

Onsdag er min dag som tilsynslege på den lokale rehabiliteringsavdelingen.  Dit kommer i all hovedsak eldre folk som skal forsøke å komme seg på fote, og aller helst hjem igjen, etter diverse sykdommer, sykehusopphold og påkjenninger. Mange av dem har svært dårlig ernæringstilstand. Det kan være mange årsaker til det – langvarig sykehusopphold i seg selv, med masse medisiner, inaktivitet og dårlig allmenntistand – det fører naturligvis til dårlig matlyst og manglende ork til å få i seg mat. Og rekk opp hånden den som tror at personalet på sykehus nå til dags har tid til å sitte tre kvarter for å få lirket i en gammel stakkar en skikkelig middag. Det kan være andre årsaker, for eksempel sykdommer i fordøyelsessystemet, store skader med mange sår, langtkommen KOLS, som ofte gir dårlig matlyst og sterk avmagring. Andre årsaker – som er mindre vanlige på en rehabiliteringsavdeling, er kreft og AIDS.

Når pasientene så er overflyttet til oss, begynner jobben med møysommelig trening. Personalet på rehaben er også svært flinke til å hjelpe folk til å få i seg mat – og forstår absolutt viktigheten av det. Skal man trene og komme seg, må man ha mat – det sier seg selv. Men noen ganger er det rett og slett ikke nok. Noen kan være i så dårlig ernæringstilstand når de kommer, at de rett og slett ikke orker å trene. Andre kan ha svelgvansker på grunn av slag eller andre nevrologiske lidelser, som gjør måltidene til et slit i seg selv, og når de endelig har klart å få i seg et ordentlig måltid, er de helt utslitt og orker ikke trene, eller har ikke tid – fordi det tar halvannen time å få i seg frokosten.

Det finnes hjelp. Det finnes et svært stort utvalg av ernæringstilskudd som mange har glede og nytte av. Ekstra proteiner, ekstra kalorier, ekstra vitaminer, mineraler og næring i de fleste former og fasonger. Dette er en svært god hjelp for mange, og neppe forferdelig dyre ting, i alle fall ikke i sammenligning med halvannen time av en hjelpepleiers tid. Mange har behov for dette også når de kommer hjem. Men tilsynslegen har ikke lov til å skrive ut slikt til folk . Ikke fastlegen heller. Det må en spesialist gjøre. Spesialist i allmennmedisin holder ikke.  Men hold dere fast – dersom pasienten lider av kreft eller aids, er det ikke noe problem. Da kan en hvilken som helst lege skrive dette ut. Problemet er jo bare at er det noen pasienter som I ALLE FALL tas hånd om av spesialister, så er det folk med kreft og AIDS. Slagpasienter og kolspasienter, derimot – de venter jo lenge og vel på å få komme til spesialist for nødvendige undersøkelser, og så skal spesialistene pålegges dette sinnssvake byråkratiet i tillegg??? Hvor er vettet? Det er jo fastleger og tilsynsleger som tar seg av disse folka.  Det er neppe noen som «misbruker» ernæringstilskudd eller bruker det i utrengsmål i det hele tatt.  Hva ville du selv valgt? Denne: eller denne: ?
Og frykter man likevel at folk heller i seg ernæringstilskudd med vaniljesmak for trygdens regning sånn bare for moro skyld, skulle det ikke være vanskelig å fastsette svært håndfaste kriterier i form av dokumentert vekttap, blodprøver, spirometriprøver eller måling av BMI.  Skulle tro det var obligatorisk med litt hjemmelekse før sånne forskrifter fastsettes?

Og bare sånn i tilfelle noen helsebyråkrater leser dette, det som i realiteten  skjer i slike tilfeller (og andre tilfeller av like stupid regelverk) er følgende:  fastlegen ser problemet, banner litt i sitt stille sinn, og har følgende valgmuligheter: 1. Gir opp, pasienten får ikke den behandlingen h*n trenger. 2. Skriver en henvisning til relevant spesialist og skisserer problemet. Denne blir lagt nederst i bunken fordi problemet ikke er presserende, og pasienten venter år og dag og blir dårligere i mellomtiden, og får behov for flere og dyrere helsetjenester. 3. Fastlegen kjenner en spesialist i relevant fagfelt, ringer vedkommende, skisserer problemet og spesialisten sier «det høres jo helt greit ut» og forskrivningen er godkjent. Mao, det er fastlegens vurdering som gjelder – bare at fastlegen har kastet bort en times tid på å spore opp den travle spesialisten, og spesialisten har også svart på en helt unødig telefon. Smart? Yepp… sånn er det i alle fall.

Er det farlig å blogge?

Publisert av
4

Drapsstatistikken i Norge har så langt i år vært dyster lesning. Etter flere år med nedgang i antall drap (i alle fall i følge statistikken), hadde aftenposten 23. februar dette oppslaget. Siden da er det vel skjedd enda to drap, og Faiza ble den fjerde kvinnen i år som er drept av, eller antagelig i det minste på oppdrag av – en sjalu mann.

Den 20 år gamle kvinnen som for kort tid siden ble drept i Asker hadde kort tid før drapet endret sin status på Facebook til singel. Den drepte og drapsmannen etterlater seg en få måneder gammel baby som ikke kommer til å huske sin mor.

På vei til dagens handletur, var internett og sikkerhet i forhold til dette et tema på et radioprogram på P2. De intervjuet to kvinner som oppholdt seg på krisesenter i Oslo, begge truet på livet av tidligere kjærester/ektefeller. Den ene torde aldri sove mer enn noen få netter på samme sted. Ingen av dem torde selvsagt legge igjen spor på internett. Begge levde på hemmelig adresse og med skjult identitet. Begge skammet seg over at de hadde vært i forhold hvor de ble utsatt for vold og trakassering.

For en tid tilbake var det antydning til fokus på dette problemet. Avisene slo opp navn og bilde på alle kvinner som var drept av sine menn de siste årene. Og det var ikke få. Enda mange flere lever i konstant frykt og blir banket opp jevnlig, selv om de ikke er drept. Ennå. Det kom et lite pip fra justisministeren om at man kanskje måtte se på om ikke det er voldsutøveren heller enn offeret som bør ilegges bevegelsesrestriksjoner i slike tilfeller. Men skjedde det noe? Nix. Det hele later til å ha kokt bort i kålen.

Så kan vi jo heller fortsette å diskutere hva vi skal gjøre med “æresdrap”, som disse forferdelige muslimene visstnok begår. Det er mye enklere, de er jo “noen andre”.  Da slipper man å ta innover seg at folk i alle farger og fasonger er representert på denne uhyggelige statistikken. Sånn rent bortsett fra at alle gjerningsmennene er MENN, altså. Men det er visst en ren tilfeldighet.

Radioprogrammet avsluttet med et intervju med den svenske kvinnen som opplevde at begge hennes barn for noen år siden ble drept av en sjalu kvinne som hennes mann hadde hatt en sommerromanse med. Hun ble angrepet selv også, og overlevde med nød og neppe.  Hun framsto som svært klok og reflektert etter det hun hadde vært gjennom. Før denne hendelsen skrev hun blogg, og det ble stilt spørsmål om hvorvidt dette kunne vært til hjelp for drapskvinnen.

Hun skriver fortsatt blogg – mye om hvordan det i det hele tatt er mulig å leve videre etter en hendelse hvor begge hennes svært små barn ble brutalt drept.  Men hun advarer mot å bli for personlig: Skriv gjerne om tanker og følelser, men ikke om hvor du har tenkt deg om kvelden, at du er alene hjemme  -  sånne ting. Man kan selvsagt ikke innrette livet sitt ut fra muligheten for at man har en gal stalker et sted der ute – men det er nok lurt å tenke litt sikkerhet, både på nettet og ellers i livet.

Og så er det dette med kjønnsperspektivet, da. Jeg skrev noe om vold for en tid siden også, og en god del menn kommenterte at jeg kunne bare stikke pipen i sekk, dette er ikke et mannsproblem: kvinner slår også.

Den siste kvinnen opplevde dette til gagns. Men forskjellen var her at mens menn vanligvis går løs på kvinnen som har forlatt ham, så gikk denne sjalu kvinnen løs på “den andre kvinnen”, og enda verre: hennes barn. Og barna betalte prisen – de ble begge drept. Dette er jo en forferdelig historie uansett hvordan man snur og vender på den, men den er så sjelden at det er vanskelig å utlede noen konklusjoner eller tiltak ut fra dette.

Som regel er det kvinnene som blir drept.

Men det er også kvinnene som framstilles i media som gale kaninkokere, ikke sant?

Do you want to suck my cock?

Publisert av
20

Ervik synes synd på den sparkede landslagstreneren.

Ville han syntes like synd på mannen om han hadde sagt det samme til ham selv?

Nei?

Tenkte jeg det ikke….

Det er forskjell på folk. Menn som er utmerkede trenere for andre menn, men som kommer med uttalelser som dette til kvinner de “må” fungere som trenere for- bør man selvsagt se på med overbærenhet. De er jo amerikanere. Annet kan man ikke forvente. Eller?

Heia Maren!

Denne type bemerkninger bør absolutt komme offentligheten for øret. Mange idrettsungdommer er unge og uerfarne. En hardhudet feminist hadde utvilsomt sagt noe i retning av : Nei takk, den der er alt for liten for meg – høyt og tydelig. Men tenåringer – eller idrettsungdommer, som absolutt ikke verken forventer eller fortjener å få høre noe slikt fra en trener, bør forskånes for sånt. Det er vel ikke derfor de driver med idrett, er det vel?
Mannen må jo ha et problem.

Det høye sykefraværet i Norge er fastlegenes skyld

Publisert av
8

… skal man tro Høyre og Frp. Derfor foreslås det nå å «frata» fastlegene rett til å sykmelde folk utover 6 måneder. Da skal pasientene til spesialist for eventuell videre sykmelding.
Hallo? Er det mulig?
Disse partiene er opptatt av å markere seg som motstandere av byråkrati og offentlige inngrep. Hva kaller de dette, da? Har de kanskje ikke fått med seg hvor lange køene er for å komme til spesialist for folk som faktisk TRENGER det – ikke bare for å få et papir?
Tror de fastlegene sykmelder folk for moro skyld? Eller fordi de er korrupte og pasientene bestikker dem?
Tror de at en spesialist – som ser pasienten for antagelig første gang – er bedre skikket enn fastlegen som har kjent pasienten i minst et halvt år, til å vurdere om vedkommende er arbeidsfør eller ikke?
Eller tror de at folk blir friske øyeblikkelig, bare de kommer til spesialist?
Har de gjort hjemmeleksene sine i det hele tatt?
Langtidsfraværet i norsk arbeidsliv skyldes i stor grad diagnoser innenfor psykiatri eller muskel/skjelett-lidelser. Jeg vil tro det er ytterst få som er sykmeldt for slike diagnoser i seks måneder uten allerede å være vurdert av spesialist, og vurderingene som er gjort der er også i dag tilgjengelige for NAV. Hva skal man oppnå med å pålegge spesialistene mer papirarbeid? Vet ikke disse geniale politikerne hvor lange ventelister det allerede er hos psykiatere, ortopeder og spesialister på fysikalsk medisin og rehabilitering?

Det er klart at det finnes folk som ikke gidder å jobbe, og påberoper seg plager de ikke egentlig har. Men disse er nok svært få – arbeid og tilhørighet til arbeidslivet er viktig for de fleste av oss.
Det finnes utstøtingsmekanismer i arbeidslivet. Folk som ikke passer inn, blir mobbet, skaper konflikter eller er syke og ikke yter 100 % blir skjøvet ut. Og det finnes ingen ting som oppmuntrer til noe annet. Er man sykmeldt, får man som arbeidstaker 100 % lønn, og man sparer utgifter til transport til arbeidet – med andre ord, det lønner seg ikke å jobbe.
Som arbeidsgiver får man 100% dekning fra trygden når folk er borte mer enn 16 dager, det er ingen ting å tjene på å legge forholdene til rette for folk som er vanskelige å ha i arbeid. Tvert imot.

Men for all del, skyt fastlegene. Det er nok det letteste….

…og jeg ser det er flere som kommenterer dette utspillet
Pernille Nylehn
Ottar Grimstad
Undreverset