Drapsstatistikken i Norge har så langt i år vært dyster lesning. Etter flere år med nedgang i antall drap (i alle fall i følge statistikken), hadde aftenposten 23. februar dette oppslaget. Siden da er det vel skjedd enda to drap, og Faiza ble den fjerde kvinnen i år som er drept av, eller antagelig i det minste på oppdrag av – en sjalu mann.
Den 20 år gamle kvinnen som for kort tid siden ble drept i Asker hadde kort tid før drapet endret sin status på Facebook til singel. Den drepte og drapsmannen etterlater seg en få måneder gammel baby som ikke kommer til å huske sin mor.
På vei til dagens handletur, var internett og sikkerhet i forhold til dette et tema på et radioprogram på P2. De intervjuet to kvinner som oppholdt seg på krisesenter i Oslo, begge truet på livet av tidligere kjærester/ektefeller. Den ene torde aldri sove mer enn noen få netter på samme sted. Ingen av dem torde selvsagt legge igjen spor på internett. Begge levde på hemmelig adresse og med skjult identitet. Begge skammet seg over at de hadde vært i forhold hvor de ble utsatt for vold og trakassering.
For en tid tilbake var det antydning til fokus på dette problemet. Avisene slo opp navn og bilde på alle kvinner som var drept av sine menn de siste årene. Og det var ikke få. Enda mange flere lever i konstant frykt og blir banket opp jevnlig, selv om de ikke er drept. Ennå. Det kom et lite pip fra justisministeren om at man kanskje måtte se på om ikke det er voldsutøveren heller enn offeret som bør ilegges bevegelsesrestriksjoner i slike tilfeller. Men skjedde det noe? Nix. Det hele later til å ha kokt bort i kålen.
Så kan vi jo heller fortsette å diskutere hva vi skal gjøre med “æresdrap”, som disse forferdelige muslimene visstnok begår. Det er mye enklere, de er jo “noen andre”. Da slipper man å ta innover seg at folk i alle farger og fasonger er representert på denne uhyggelige statistikken. Sånn rent bortsett fra at alle gjerningsmennene er MENN, altså. Men det er visst en ren tilfeldighet.
Radioprogrammet avsluttet med et intervju med den svenske kvinnen som opplevde at begge hennes barn for noen år siden ble drept av en sjalu kvinne som hennes mann hadde hatt en sommerromanse med. Hun ble angrepet selv også, og overlevde med nød og neppe. Hun framsto som svært klok og reflektert etter det hun hadde vært gjennom. Før denne hendelsen skrev hun blogg, og det ble stilt spørsmål om hvorvidt dette kunne vært til hjelp for drapskvinnen.
Hun skriver fortsatt blogg – mye om hvordan det i det hele tatt er mulig å leve videre etter en hendelse hvor begge hennes svært små barn ble brutalt drept. Men hun advarer mot å bli for personlig: Skriv gjerne om tanker og følelser, men ikke om hvor du har tenkt deg om kvelden, at du er alene hjemme - sånne ting. Man kan selvsagt ikke innrette livet sitt ut fra muligheten for at man har en gal stalker et sted der ute – men det er nok lurt å tenke litt sikkerhet, både på nettet og ellers i livet.
Og så er det dette med kjønnsperspektivet, da. Jeg skrev noe om vold for en tid siden også, og en god del menn kommenterte at jeg kunne bare stikke pipen i sekk, dette er ikke et mannsproblem: kvinner slår også.
Den siste kvinnen opplevde dette til gagns. Men forskjellen var her at mens menn vanligvis går løs på kvinnen som har forlatt ham, så gikk denne sjalu kvinnen løs på “den andre kvinnen”, og enda verre: hennes barn. Og barna betalte prisen – de ble begge drept. Dette er jo en forferdelig historie uansett hvordan man snur og vender på den, men den er så sjelden at det er vanskelig å utlede noen konklusjoner eller tiltak ut fra dette.
Som regel er det kvinnene som blir drept.
Men det er også kvinnene som framstilles i media som gale kaninkokere, ikke sant?
Ja.. skjønner hva du mener. Og ja, jeg har også tenkt mange ganger på om jeg risikerer noe med å blogge. Jeg prøver å være forsiktig med å skrive om jeg er alene osv. Dette gjelder også facebook. Men det er fort gjort å glemme seg. Man skriver jo om det som skjer. Vi hagebloggere tar jo mye bilder av hagen f.eks. En sa til meg en gang,: «at du tør, tenk om noen kjenner igjen huset ditt?» – Men hvor skal vi sette grensen til hvor anynyme vi vil være? Det er jo ikke bare internet hvor galninger kan finne en. Det er jo nok å sette seg i en bil å kjøre rundt. Da ser man jo inn i vinduer, hager og man ser mennesker overalt.
Skal vi leve så i frykt at vi ikke tør blogge eller noe? Jeg vet ikke.
Telefonkatalogen er jo åpen for alle, der finner man jo all informasjon man behøver om hvor folk bor, telefonr osv. Skattelister.. ja i det hele tatt.
Nei vanskelig å si du.
Viktig tema du tar opp, Hilde. Har tenkt mye på at vi nå opplever så mange kjærestedrap. Hva er det som får folk til å begå slike handlinger for å straffe den de en gang var glad i? Er det ikke egentlig snakk om sosial kontroll?
Det er nok ikke farlig, verken å blogge eller å bruke facebook. Men litt alminnelig forsiktighet bør man selvsagt utvise. Det er mange rare folk rundt omkring.
Jeg sier til min datter som både er facebook-bruker og blogger, at i stedet for å skrive at hun er alene hjemme, så kan hun heller fortelle etterpå hva hun gjorde når hun var hjemme alene.
Jeg foretrekker selv å utelate navnet mitt fra bloggen og de forumene jeg bruker.
God helg!
Det viktigste er utvilsomt å bruke sunn fornuft. Og jeg blir litt i tvil om noen oppfatter det som om jeg vil menn til livs. Selvsagt vil jeg ikke det. Jeg vil vold og kriminalitet til livs. Og når den utøves av menn, så er det samfunnets oppgave å forsøke å finne ut av hva vi kan gjøre med det – ikke hvordan vi kan bortforklare det med at kvinner er like ille.
Kvinner er utvilsomt ikke fri for problematiske trekk, men da får vi se på de også, og hva som kan gjøres med dem. De aller fleste problematiske menneskelige trekk er neppe kjønnsbestemte, men det virker som om problemet med å slå partneren helseløs eller ihjel er et mannsproblem – og da bør vi takle det som det.