Nei, vi dro ikke til Gozo, slo det fra oss av flere grunner. I stedet dro vi igjen til Rabat, og klarte denne gangen å finne en direkte buss, så det gikk litt fortere. Planen var å se St Pauls katakomber. Det var til dels interessant, men det er jo et gigantisk anlegg med nedgang til svært mange katakomber. Disse ble brukt som gravkamre i mange hundre år, av flere av de mange folkeslagene som slo seg ned på Malta. Det finnes spor etter både hedenske (romerske og fønikiske), jødiske, kristne og muslimske gravplasser i disse katakombene. Akkurat disse har nok vært brukt til lite annet, verken til skjulested under krigen eller andre typer forfølgelse. Så vi gikk litt lei etter hvert, ett hull i bakken var omtrent likt de andre. Men er man levende interessert i arkeologi eller oldtidshistorie, kan man finne det mer interessant enn vi gjorde. Eller – for all del interessant, men vi var ikke nedi alle katakombene.
Deretter var det lunsj på et ganske ærverdig sted
Mandeltre med lun plassering hadde begynt å blomstre
Før vi forlot Rabat, så vi også på restene av en romersk villa, funnet under rester av en muslimsk kirkegård – her ligger historien lagvis…
Nytt forsøk, vi rusla til Upper Barakka Gardens og tittet ned på salutten. Så ikke noe poeng i gå ned på selve platået.
Var litt trangt om plassen oppå der, så jeg avstod fra å prøve å ta en video, men det er det jo mange andre som har gjort.
Iskaffen i går var god, så vi gjentok suksessen i dag, før vi gjorde et nytt forsøk på å se Lascaris War Rooms. Dette har vært et hovedkvarter for de allierte under krigen og seinere for NATO fram til på syttitallet. Langt under jorda.
Har tilbrakt ettermiddagen med å se The Malta Story – en film fra 1953 om de begivenhetene vi fikk presentert på museet i dag.
Men vi har da kost oss med litt annet enn krig i dag, og været har vært nydelig
Værmeldingen lovet ikke godt, så vi hadde bestemt oss for innendørs sysler for det meste. Da vi kom ut, hadde det ikke begynt å regne, men det blåste så vi var redd for å bli blåst på havet. Planen var Fort St. Elmo og krigsmuseet der, men da vi kom til billettluka sa han som satt der at deler av museet er stengt, fordi du må passere utendørs fra en avdeling til den neste, og det er ikke forsvarlig i dette været. St Elmo ligger jo helt ute på spissen av halvøya, så muligheten for å blåse på havet var nok helt reell. Han rådde oss til å vente til en annen dag, om ikke dette var siste dagen vi var her. Det var det jo ikke. Så dette er blitt en gudelig dag. Først besøkte vi dominikanerkirken, som nå ser ut til stort sett å fungere som museum. Der var det mye fint, ikke minst mange imponerende kniplinger.
Deretter var vi sultne, og sjekka google maps for et bra spisested i nærheten. Den anbefalte en pizzarestaurant, så vi begav oss dit, men de hadde kun uteservering, som var stengt i dag pga risiko for å blåse på havet – kun takeaway tilgjengelig. Så da ble det kinesisk. Nydelige nudler i et ganske nødtørftig lokale.
Mette og vel belåtne begav vi oss til neste, gudelige sted. St Catharinas kloster, som delvis er åpent for allmennheten. Ganske spesielt.
På vegen hjem begynte det å høljregne, så vi var ganske blaute til tross for adekvat regntøy. En siesta i leiligheten, og det klarnet betydelig opp. Jeg gikk en tur på butikken, og vi har nå hatt en rolig kveld med kveldsmat i huset (kan ikke spise 7 retters middag hver dag…), og knipling på spisebordet.
Ser det er dårlig vær hjemme. Vi håper på bedre vær i morgen og har mange planer fortsatt. Dette er et fascinerende sted,.
Det regna ikke, det var tendenser til blått mellom skydottene, så vi bestemte oss for å dra til Chichester. Der er det også en katedral, det finnes en romersk ruin, visstnok den største i Storbritannia, og vi hadde dager igjen på Britrailkontoen. Men først spiste vi en solid frokost.
Mennesket lever ikke av brød alene
Først tok vi bussen ut for å se på restene av det romerske palasset. Det er først og fremst gamle mosaikk-golv som er bevart. En formell, romersk hage er også rekonstruert. Romerne hersket over Storbritannia helt opp til Hadrians mur mot de skotske barbarene. Også i katedralen var det et vindu i golvet hvor man kunne se ned på et underliggende, romersk mosaikkgolv.
Så dro vi tilbake til sentrum, spiste på en lokal restaurant. Ikke veldig spektakulært – før vi gikk tor å ta katedralen i øyesyn og høre evensong. Det var mye gammel bebyggelse bevart rundt katedralen. Et merkelig, kvadratisk tårn stod rett ved siden av – og på veggen hang et oppslag om klokkeringing, så jeg lurte på om dette var klokketårnet, og om de hadde change ringers. En hyggelig kirkevert bekreftet dette, og forklarte at klokketårnet er separat fordi klokkene er tunge, og grunnen er er myk, så de kunne ikke risikere sig i katedralen. Praktfull evensong, nok en gang. Vi har sannelig vært flittige kirkegjengere på denne turen. De markerer i disse dager 30 år med kvinnelige prester i den anglikanske kirke. Treiginger. Men de slår jo katolikkene da.
Dette er dagen for absolutt togstreik, ingen tog går. I alle fall ikke i dette området. Hva gjør man da? Tar bussen, selvsagt. Den er billig – 2 pund, uansett hvor du skal, virker det som. Og halv pris etter klokka 18. Så vi tok bussen til Southampton, og fikk et bedre inntrykk av byen enn da vi kom med toget. Rusla til kaia og tok båten over til Isle of Wight igjen. SPiste lunsj på båten, siden vi var litt seint ute, så er det jo greit å utnytte tida.
Cornish pasty. Aldri smakt det før- Det var ikke akkurat noen åpenbaring, men vi ble da mette. Fin fergetur i nydelig vær. Denne gangen skulle vi rekke Osborne House.
Dronning Victoria og hennes Albert først leide, og deretter kjøpte denne eiendommen, da de mente verken Windsor Castle eller Buckingham Palace var et passende sted for deres voksende barneflokk. De fikk til sammen ni barn. Her var det sannelig boltreplass nok, både inne og ute – og en privat strand.
Hogwarts?barneværelse – lave stoler
Nydelig vær da vi ruslet gjennom Southampton på tilbakeveien
Rolig morgen, buss til byen for å gjøre et nytt forsøk på å se The Great Hall, og det runde bord, Winchester har en lang og broket historie, og var englands hovedstad fra ca år 1000 og noen hundre år framover. Knut den mektige holdt til her. Det gjorde også de tidlige normannerkongene. Det er kanskje noe av forklaringen på at en såpass liten by har en katedral som er adskillig større en Nidarosdomen. Hele området er svært rikt på historie, og om man vil ha noe av dette inn på en underholdende måte, anbefaler jeg Rutherford´s Sarum, eller Ken Folletts Knightsbridge-serie. Knightsbridge er et oppdiktet sted, den nærmeste viktige byen er Winchester.
Vi tok oss tid til en god lunsj på en franskinspirert restaurant.
Før vi rusla opp til museet. Denne hallen har fungert som rettslokale i lange tider, den er det eneste som står igjen av Winchester Castle, men det runde bordet som henger på veggen her, er ikke Arthurs. Winchester er en av de byene i England som hevder å være Camelot, men det finnes ingen sikre bevis på at kong Arthur i det hele tatt har eksistert. Stedet holder stadig forbindelsen til kongefamilien. En gigantisk statue av dronning Victoria i et hjørne, en rekonstruert middelalderhage innviet av dronningmoren, og nyere ståldører til minne om bryllupet til Charles og Diana.
Billetten gav også adgang til the Westgate Museum, opprinnelig byport, deretter gjeldsfengsel, nå museum. Fra taket kunne vi skue utover Englands eldste hovedgate.
Glemte å notere at jeg har gått til innkjøp av ny bukse, og at det dessuten var pop-up indisk restaurant på Cobb´s da vi kom hjem Maten var ikke noe å skrive hjem om, takke meg til Royal India
Jeg hadde en litt dårlig natt. Gammal kjerring, uvant seng Men sov litt på morgenkvisten, så vi var klare til å besøke Cobb´s Farmer´s Market da de åpnet klokka ni. Det er et eventyr av en plass.. Hagesenter, kafe og matbutikk med lokal (stort sett) mat. Eget slakteri, fantastisk avdeling med ost og grønnsaker. Så vi har fylt opp kjøleskapet, men vi var sultne og gikk for å spise frokosten der.
Full English breakfast til mannfolket, eggs Benedict til meg. Jeg fikk ikke lov til å ta bilder inne i butikken, men de har et nettsted.
Deretter brukte jeg tid og adrenalin på å forsøke å få tak i mobilbilletter fra Britrail. Det gikk ikke. Har sendt dem en sinna epost. Det var dyrt, når det ikke virker, vil jeg enten ha hjelp til å få det i orden eller pengene tilbake. Det var utrolig kronglete – takke meg til Interrail som funker helt fint på mobil. Vi får se hvordan det går.
Vi gikk til bussholdeplassen for å dra inn til byen. Det er interessante ting å se på veien også, ganske landlig område, selv om det er bare få kilometer fra sentrum. Men Winchester er ingen storby, litt under 50 000 innbyggere.
Du kan bli omvendt og lære fluefiske, eller beundre svanene i brønnkarsefeltene. Det du ser i bakgrunnen er ikke svaner, det er sandsekker. Så jeg nekta først for at det er svaner her. Mannfolket ser bedre enn meg. Disse sandsekkene har unektelig lang hals og rører på seg. Klikk på det første bildet for å se hele teksten. Hehe.
Det gikk greit å komme seg til byen, 2 pund for bussbillett er jo rimelig i forhold til hjemme. Vi gjorde unna noen ærender, man har jo alltid glemt noe, men denne gangen hadde vi huska adaptere til britiske strømkontakter.
Vi gikk også for det rituelle skoinnkjøpet. Mannfolket drar alltid på tur med gyselige og nedslitte sko og lurvete og lefsete sokker. Mistenker at han gjør det kun for å ergre meg, men da må han pent kjøpe seg nye. Det hender at jeg finner sko også, når jeg blir med i skobutikken. Denne gangen er vi begge strålende fornøyde og godt skodd.
Jeg har jo en tendens til å gå for kirke- og konsertsko, og disse er de mest komfortable jeg har funnet noen gang. Syns de er pene også. Mannfolket fikk rabatt og syntes skoene var et betydelig framskritt fra de gamle. Dette bildet er tatt under bordet på IVY restaurant hvor vi spiste en framifrå om enn noe sen lunsj. Mozzarellasalat til forrett og Shepherd´s pie til hovedrett. Regningen var forbløffende liten – de hadde kun tatt betalt for drikke, maten stod på regningen til 0 pund. Noen har åpenbart tasta feil. Det kan hende den beste, vi sa selvsagt fra – regningen var uansett ikke avskrekkende.
Mye rart å se
Deretter rusla vi litt rundt katedralen, hvor vi var med Domkoret i 2015 Denne gangen var vi på Evensong, det er alltid fantastisk. De kan dette med kormusikk her i landet. I dag var det the Lay Clerks som sang, småguttene har åpenbart fri. For første gang – som jeg har sett – var det en kvinnelig alt blant dem. De sang vakkert, og vi gikk oppløftet til bussen hvor vi måtte vente og fryse en stund. Men nå er vi hjemme i Appledown, slapper av og går nok for en tidlig kveld. Hva morgendagens program blir er uvisst, vi får se an været. I dag har det vært så strålende at jeg kjenner at jeg burde smurt ansiktet med solkrem, siden vi har vært ute det meste av dagen.
For mitt vedkommende startet dagen med litt shopping, mannfolket besøkte kirker. Jeg var ganske fortvilt på vegen fra båten til hotellet. Selv om Danmark er flatt, var det stekende sol og jeg hadde en tung sekk på ryggen. Gjennomsvett og vondt i nakken var jo bare forbokstaven. Men nå er problemet løst for turen tilbake:
Deretter hadde vi avtalt å møtes på Torvehallerne til lunsj, men det viste seg å være en dårlig ide. Der var det en trengsel uten like. Selv om vi er fullvaksinerte, syntes vi ikke det var så trivelig. Ikke rart at smittetallene stiger i Danmark. Vi dro derfor til Gråbrødretorv i stedet, og inntok våre smørrebrød på vår gamle favoritt Peder Oxe.
Deretter var det tid for nok en tur i Tivoli. Der er det vakkert. Det er også det eneste stedet vi har måttet vise koronasertifikat for å slippe inn, bortsett fra på båten.
Så var det tid for en siesta før kveldens høydepukt – middag på Den Lille Fede. Dette har vært en lat storspiserferie. Det er mye god mat i Danmark.
Den Lille Fede er en restaurant med ungdommelig betjening og høyt tempo. Dvs. betjeningen har høyt tempo. Gjestene koser seg og spiser så fort eller sakte de vil. Menyen er fast, fem eller sju retter, med eller uten vin til. Vi har gått herfra to ganger før, mette og fornøyde.
Vi startet med ertesuppe, med reker. Den var utrolig frisk og god. Deretter var det ceviche av kamskjell, med kaviar hvis du betalte ekstra…Så spiste mannfolket hvit asparges med blåskjellsaus, og deretter grillet spansk skinke med maisflak og maisstuing. Jeg fikk smake, det var nok kveldens desiderte smaksbombe. Hovedrett til begge. Nyretapp (høres ekkelt ut, men det er visstnok den beste delen av biffen som slakteren gjerne beholder selv) med brenneneslepure og nydelig saus.Så kom en slags innbakt ostebolle (som jeg har angrepet før jeg tok bilde) angivelig med kirsebærsaus. Jeg fant to halve kirsebær men ingen saus, og bollen var deigete og ikke spesielt god. Til slutt var det rullekake med basilikumis, jordbær og vaniljesaus. Rullekaken var tørr, jeg har aldri skjønt hva basilikum har i dessert å gjøre, det var IKKE godt. Jordbær og vaniljesaus er jo alltid godt nå i jordbærsesongen. Til denne servertes en svært parfymert og søt musserende vin, den lot vi også stå. Så totalt sett ikke helt fornøyde denne gangen, men vi hadde en trivelig stund og det meste var godt.
Nå pakker vi, og rekker neppe stort mer enn en rusletur før det er på tide å sykle ut til Nordhavnen. Været er like fint, og lugaren like luksuriøs, så vi satser på en behagelig hjemtur.
Vi startet dagen med egg og bacon i vår utmerkede leilighet, før vi satte oss i bilen, og Åsne kjørte til Alingsås. Der fant vi både laderen på MacDonalds, en minibank og damen med knyppeldynan – som nå er min, sammen med en del stash og tilbehør. Gleder meg til å se om jeg får dette til
Så kunne vi jo ikke la være med en tur i Botanisk hage, hvor magnoliablomstringen var fantastisk, selv om den her har lagt seg flat. Rhododendronen var i sin vorden, og masse løk var i fullt flor. Mange svensker var ute og blomstret også, en nydelig dag. VI spiste i restauranten i hagen – nydelig mat! men lang kø
Så rakk vi en liten siesta før vi dro inn til operaen og så en fantastisk oppsetning av La Traviata.
