Interrail i koronaens tid – oppsummering og ting å tenke på til neste gang

Sitter nå på toget i retning Danmark, og gleder meg til å kaste munnbindet. Danskene avviklet alle koronarestriksjoner i august, tyskerne holder fortsatt hardt på munnbindet, selv om de fleste putter det i lomma, mange har det under nesa, og man kan spørre seg om nytten. Vi har ikke blitt avkrevd koronasertifikat noe sted annet enn på hotellet, viste det fram i operaen, men det var billetten de var ute etter. Det var ingen reduksjon av antall plasser, men stadige oppfordringer over høyttaleren om å beholde munnbindet på under hele forestilingen. Alt i alt synes jeg det er de baltiske landene som har vært mest konsekvente og påpasselige med tiltakene, selv om jeg rev meg i håret over det Litauiske registreringsskjemaet. Svenskene skal visstnok oppheve restriksjonene snart, men vi merka ingen restriksjoner da vi var der. Alt i alt har det gått svært så greit. Vi har holdt oss friske, og munnbind og koronapass åpner de fleste dører. Vi hadde denne gangen interrailbilletten på app. Det funker ok, vi kjøpte det fordi det var tilbud og en del penger å spare. Vi tenkte at uansett må mobilen være oppladd, det er jo der vi har koronapasset også. Powerbank er tingen. Det er strøm å få på de fleste tog, men IKKE alle.

Vi var jo spente før vi dro. Det er to år siden forrige interrailtur, så vi har savna ferie. Men situasjonen har vært ustabil, vanskelig å forutse hvilke tiltak og restriksjoner som kom til å være på plass både ute og hjemme, og selv om EU har en felles plan og et felles koronasertifikat, har hvert land sine regler. Så vi våget ikke bestille særlig mye på forhånd. Det eneste som var fastlagt var båtturen til Tallinn, så der bestilte vi tre overnattinger. Det var et lykketreff, maken til luksusleilighet har vi aldri husert i. Vi tenkte at vi trengte noen dager på å områ oss, legge noen planer, og ikke minst se litt av Tallinn. Det ble overnattinger i Tartu og Riga, før vi gav opp togsystemet i Baltikum og satte oss på en buss til Bialystok. Det er jo ikke bare storbyer som gjelder, det er ofte utenfor allfarvei man finner interessante reiseopplevelser. Baltikum kan IKKE anbefales som interraildestinasjon. Togforbindelsene er få og kronglete. Oppgradering er planlagt ferdig i 2026, vi får se på saken da om vi lever og har helsa. Men Riga var en fin by som jeg gjerne skulle sett mer av. Det får i så fall bli med fly eller med båt fra Stockholm.

Denne gangen har planlegging og logistikk av gode grunner skjedd underveis. Det tror jeg egentlig ikke er å anbefale. Å planlegge en glede er også en glede, og å gjøre det underveis tar mye tid, og er slitsomt. Det vises ved at jeg verken har strikket ferdig genseren til Johanne, eller lest så mye som en linje i min kjære Kindle på denne turen. Planleggingen blir heller ikke optimal. Men slik ble det denne gangen, og vi har for all del hatt en fin tur. Værgudene har vært på vår side, og ingen større uhell eller problemer underveis. Mannfolket har også oppdaget Kindle – mer lettvint enn å slepe på 12 kg bøker. Pakking bør uansett tenkes godt gjennom. Det er begrenset hvor mye man orker å slepe på, men på tre ukers tur trenger man jo litt. For meg vil det si gode sko, komfortable reiseantrekk og 1-2 kjoler mtp opera og sånn. Gå for krøllfrie kjoler, og se etter leilighet/leilighetshotell underveis. Der kan du ofte få vaskemaskin og kan oppdatere garderoben. Vi hadde passe med det denne gangen, og kom ikke hjem med utelukkende sure sokker i kofferten.

Til planlegging av overnattinger bruker jeg stort sett appen Hotels.com. Med litt bismak, regner med at de som administrerer sånt tar en del av kaka, mindre til de som i disse dager sliter med å holde hotellene sine gående i koronatiden. Men umåtelig enkelt for brukeren, prisene er stort sett de samme som ved direkte bestilling, og det ligger anmeldelser av stedene i selve appen, så det forenkler valget. Det eneste jeg har vært lite fornøyd med er at appen nå har gitt meg “Exclusive gold rewards” for lang og tro tjeneste – jeg blir lovet vin, oppgradert rom, sein utsjekking og det ene med det andre – så langt har ingen av hotellene hørt om noe av dette, og vi har heller ikke fått noe. Greit nok det, men tomme løfter er irriterende.

Heller ikke opera og konsert har denne gangen vært bestilt på forhånd, men vi har fått billetter til alt vi har ønsket, selv om det holdt med et skrik i Riga. Vi har fått med oss Spelemann på taket, Madame Butterfly, Eugene Onegin og en orgelkonsert i Domkirken i Riga. Det er ikke verst, sånn helt på sparket.

Fortsettelse neste dag: Vi kom vel fram til Aalborg, og bodde fint på hotel Melling. Hvor vi faktisk fikk innfridd “Gold Rewards”, selv om det kan skyldes at jeg faktisk sendte dem en mail om at vi ønsket å endre rommet, og at hotels.com hadde lovet oss oppgradering. Vi fikk jo ikke sett noe særlig av byen, vi kom sent fram og dro tidlig. Togtur på ca 1 time med lokalt pendlertog til Hirtshals, hvor tunnelen til Color Line starter rett ved jernbanestasjonen – gå til høyre. En luftig tur, høyt over vei og hus, men trygt innelukket. Sikkert en fordel, tenker det kan blåse og regne kraftig her om vinteren. Jeg er litt nazi på god tid – vi vet aldri om noe går galt eller om det er vanskelig å finne fram, så vi kjeda oss en stund i ventehallen til Color line, men har nå sittet i restauranten og gasset oss med de lekreste retter. 250 kr(?) for dette må da være et røverkjøp. Øl og vin inkludert, vinen er vel nokså nødtørftig, men ikke vond, maten er førsteklasses. Særlig god sjømat. Tenker dette kanskje er en like bra startetappe på neste interrailtur (vi gir oss ikke!) som noe annet. Mannfolket er glad i Danmark og satt henrykt foran Morgenandagten fra Københavns Domkirke, som de sender på TV i Danmark, på hotellet i dag tidlig. De ville jo legge den ned, men da ble det ramaskrik. Så da vil nok danskene, i motsetning til de fleste nordmenn (NRK får jo kløe av alt som smaker av religion) kjenne til den bibelske referansen ramaskrik og vite hva det faktisk er 😀

Nå gjenstår bare togturen fra Larvik til Moelv, antar det ikke er så mye å blogge om, men skulle jeg ta feil, kommer jeg plutselig tilbake.

Sjette organistgilde

Vi startet med dette på høsten, som er en bedre tid for slikt enn februar. Siden vi spiste så mye god mat på interrail på de britiske øyer i vår, gikk vi for et britisk tema denne gangen. Britene spiser mye rart som ikke er å få i Norge, jeg har forhørt meg både på Felleskjøpet og Nortura – og fått hjelp til mye – men på nett finner man det meste i våre dager.

Aperitiffen var et adstadig glass sherry – som man kunne bringe med seg til suppen. “The soup of an empire – Mulligatawny” Som vi ser hver lillejulaften, hvor “grevinnen” sier at hun er spesielt glad i denne suppen. Salman Rushdie derimot, avskriver den med følgende omtale: “Something that tries to taste indian, but ends up being ultra-parochially British, only with too much pepper”.

Deretter var det haggis. Noen var lettsindige nok til å spørre hva den var laget av, noe som framkalte enkelte skeptiske miner – men alle vågde seg til å smake, og det gikk unna forbausende store mengder av den…

Forsamlingen spiser haggis 🙂

Tilbehøret til haggis er “neeps and tatties – and a wee dram. Jeg lagde også en whiskysaus, som er en mer moderne variant. Kremfløte, sennep, whisky og litt salt og pepper.

neeps and tatties – kombinert til en mos – clapshot

Deretter var det Salmon mousse. “Anyone with the use of their limbs can make a salmon mousse!” som Mrs. Patmore utbrøt til Ethel, som var ganske dårlig på matlaging.

Ser ikke så spennende ut, men den fikk litt dill til pynt

Hovedretten var naturligvis Roast Beef with Yorkshire pudding, roast potatoes, Brussel sprouts and baby carrots. Tok ikke noe bilde av den, annet enn under tilberedingen:

Sous-vide er suverent, både til kjøtt og grønnsaker. Vi kjøpte flatbiff – jeg synes den ble helt utmerket på 56 grader i 5 timer. Brunes først. Posen blir full av kraft som blir god saus. Grønnsakene, med en klatt smør, ligger i 85 grader mens folk spiser den forrige retten. Mindre fare for overkokte grønnsaker enn vanlig koking, og ingen vitaminer som forsvinner i kokevannet. Haggisen var også tilberedt i sous-vide, i plastpose, ikke i en sauemage. Det får være meg tilgitt, jeg tror de fleste skotter også gjør det på denne måten nå for tiden. Selve magesekken spises jo uansett ikke, og det så ut som en tidkrevende og nokså bortkastet jobb å styre med det.

Til dessert var det Spotted Dick og Sticky toffee pudding. Intet bilde av Spotted Dick, og det er kanskje like bra med tanke på hva Google Translate får dette til å bli på norsk. Eller kanskje tvert imot – det kunne oppklare saken 😀 Men jeg tok nå ikke noe bilde av den.

Metz

Nå har jeg fulgt litt dårlig opp med bloggingen, hodvedsaklig pga tregt nett og problem med opplasting av bilder.

Fra Strasbourg, dro vi videre til Metz. Det vil si, vi hadde egentlig planlagt å stoppe noen timer i Nancy, som også er en staselig gammel by,men da vi gikk av toget, viste det seg at det ikke fantes koffertoppbevaring på stasjonen. Sightseeing med kofferten på slep, ble ikke aktuelt, så vi satte oss på neste tog, og kom fram til Metz. Det er en sjarmerende gammel by, som preges av å ha vært alternerende tysk og fransk opp gjennom tidene, som hele dette området.

Hovedmålet for stoppet var å se katedralen, som har verdens største glassmalerier. På veien dit, stoppet vi innom en annen kirke, hvor det var en pågående messe. En vakker opplevelse.

Men katedralen var et særsyn. Glassmaleriene var virkelig egnet til å ta pusten fra en. De er tydelig laget i flere tidsepoker, de siste er designet av Marc Chagall. Det astronomiske uret (minner om det i Praha) var under restaurering.

20180511_1304339047965724750238368.jpg20180511_1357061765917056202798636.jpg20180511_1546096353805242229551531.jpg20180511_1546126596811490860299571.jpg20180511_1549411917696907259917343.jpg

Deler av byen står på UNESCOs verdensarvliste – fullt forståelig. Den er svært gammel og har en broket historie

Her kan du lese mer om katedralen, og se flere og bedre bilder. 

God mat og vin, får man også i Frankrike. Vi spiste hos en lokal slakter/restaurant som reklamerte med at de var tredje generasjon slaktere som holdt til der. Tydelig at man er litt utenfor turistløypa, håndskrevne menyer, kun på fransk. Jeg er dårlig i fransk, men akkurat når det gjelder mat, er ordforrådet ikke aller verst. “Mastering the art of French cooking” er ikke kjøkkenbibelen min for ingenting. Riktignok skrevet av en amerikaner (i samarbeid med en fransk dame), men alle rettene har beholdt navnet sitt.

20180511_2053243754829806748579031.jpg20180511_2113421971619442312668376.jpg20180511_2113451154163545206627948.jpg

Restauranten ble litt forstyrret av at det kjørte flere digre søppelbiler forbi. (ellers var det stort sett gågate) De bråkte jo en god del, og luktet ikke nødvendigvis godt. Vi begynte å irritere oss litt over dette, da det kom en hvor søppelmannen (eller renovasjonsarbeideren heter det vel på politisk korrekt), hang fra plassen sin bak på bilen, vinket til folk og gliste bredt – til stormende applaus fra folk på restaurantene på fortauet. Det tok oss en stund å skjønne poenget. Det kom ikke flere biler. Dette var den SISTE. Endelig matro 😀

Ellers var det livlig uteliv en fredags kveld. Ungdommen satt på torget og drakk øl…

20180511_2027094396090905739733747.jpg

Her burde det vært med lyd. FOR et leven :D:D

En svært sjarmerende by, som vi gjerne vender tilbake til. Til slutt noen ord om hotellet. Vi bodde på et Campanile-hotell rett ved stasjonen. Campanile-kjeden husket vi fra bilturer i Europa for 20 + år siden. De har ikke gått nedenom. Det håper jeg de ikke gjør heller. Vi hadde utsikt til jernbanesporene, men ble ikke forstyrret av støy i 7. etasje. Rommet var komfortabelt, badet lekkert og sengen god. Frokosten var det heller ikke noe å si på, og betjeningen var svært hyggelig og hjelpsomme. 20180512_0846185619112241684965904.jpg

 

Nok en fin dag – med noen forviklinger

I dag var målet pilegrimsmessen i Klosterkirken i Vadstena. Klokka tolv, burde være greit å rekke. Men i morgen skal vi hjem, og hvordan skal vi klare det? Den eneste laderen som fins i Motala er som sagt ute av drift, og hotellet kan ikke hjelpe oss – de har ikke egen parkering, verken med eller uten stikk-kontakt (note to self, sjekk dette neste gang du bestiller hotell, hadde heldigvis vett til å gjøre det på Dalseter). Vi har kjørt omveien til Mjölby for å lade for våre turer rundt i distriktet (tenk så mye billigere og mindre tungvint det hadde vært hvis vi kunne lade på hotellet og starte med full bil og null stress hver morgen?). Men fra Mjölby til Örebro er det litt for langt for en hurtiglading. Så jeg bestemte meg for å tusle ned på turistkontoret for å be om hjelp. De forutsettes i alle fall å ha lokalkunnskap? Da jeg kom ned der, trodde jeg at jeg pr definisjon hadde løst problemet. Turistkontoret hadde en reservert parkeringsplass med motorvarmer. Men det ante de ingenting om – “den har vi aldri brukt” . Den funka heller ikke, dessverre, ellers var de mer enn villige til å låne meg den. De kom med en del kreative forslag, men først tenkte jeg å gå ned til motormuseet vi besøkte i går – fordi vi hadde sett at de hadde utendørs kontakter og flere garasjer. Der var det stengt, men jeg fant betjeningen på nabohotellet. En sur, middeladrende mann, og en serviceinnstilt ung dame. Mannen mente at dette hadde de ikke noe med, kontaktene deres var for deres gjester i tilfelle noen kjørte elbil – og dette var utvilsomt mitt problem (som om jeg ikke visste det). Den unge damen var langt hyggeligere, og begge var enige om at det var en ikke tilstedeværende person ved navn Johan som var sjefen for dette. Hun lovet å prøve å ringe ham og sende meg melding senere. Jeg hørte aldri noe.

Men vi dro igjen til Vadstena, så på urtehagen og overvar en vakker gudstjeneste.

Vi spiste lunsj i Vadstene, og siden mannfolket hadde lyst til å se distriktets Domkirke, dro vi videre til Linköping. Domkirken var en åpenbaring av de sjeldne, og da vi kom dit, var det akkurat duket for bryllup. Vi listet oss stille inn etter brud og brudgom, satt stille under seremonien, og tittet på kirken etterpå. Fantastisk byggverk. Påbegynt på tolvhundretallet og utbygd i flere etapper.

Vi ladet for sikkerhets skyld igjen i Mjölby, og kom hjem med ganske mye på batteriet. Og forsøkte oss på nytt i hotellet ved motormuseet. Der stod det denne gang en særdeles hyggelig ung mann i resepsjonen, så nå står bilen der og lader. Forhåpentlig er den på topp i morgen.

Det feiret vi med et glass vin på hotellets uterestaurant, og deretter med et lett kveldsmåltid. Det var kjempebra. Og servicen uovertruffen.
wp-image-479393065jpg.jpg
wp-image-444968260jpg.jpg

I morgen er det tid for hjemvei. Vi har med soppkurv og blogger opplevelsene 🙂

Årets nyttårsbetraktning

I dag er det årets siste dag. For mitt vedkommende kan jeg se tilbake på et fint og innholdsrikt år, ikke minst preget av mye reising.

I januar dro Åsne og jeg til Mauritius.  Det var en flott tur, vi drømmer fortsatt om å reise tilbake, og håper det kan bli en gang. Reisen er lang, men det hjelper at den gjerne deles i to etapper, at Emirates har utrolig komfortable fly, og ikke minst at tidforskjellen bare er tre timer. Man blir ikke tilnærmelsesvis så døgnvill som ved tilsvarende langturer øst- eller vestover. Et skår i gleden over turen var at vår gode nabo Kari ble syk omtrent da vi dro, og døde ganske brått. Vi rakk akkurat tilbake til begravelsen.

I februar blogga jeg lite, den største begivenheten var vel min kjære fars 85-årsdag som ble behørig feiret med middag hjemme hos oss.

I mars var det mye musikk. Det var en stor opplevelse å få være med og synge Skapelsen i Vang kirke, sammen med de andre sangerne i Hamar Domkor og Collegium Vocale.

I april begynte vi å planlegge interrail-tur i september, og jeg lærte meg å lage pølser. Å lage egne pølser er faktisk ganske lett, det er morsomt og de blir kjempegode. Og gjestene blir imponerte.

.I mai var jeg på kortur i England, mannfolket var med som akkompagnatør, og vi feiret tredve års bryllupsdag. Tiden flyr, er det ikke så de sier. Det var en veldig fin tur. Mannfolket og jeg fabler stadig om å dra på hage- og katedraltur til England, kanskje det blir noe av en gang? Men da skal jeg ikke reise med buss. Vi hadde en kjempefin kortur, men bussingen på engelske motorveier i pinsehelgen var ikke noen desidert fornøyelse. En annen gang tar jeg toget…

I juni klarte jeg endelig å spore opp min fars morfar, og møtte slektninger jeg ikke ante eksisterte. Det var spennende og interessant.

I juli var Åsne og jeg på Skibladnertur, invitert av vår kjære nabo Lars, som mistet sin Kari i vinter. Det var en fin tur – og jeg slo på meg en skrukk – ny Mac som jeg nå sitter her og blogger på. Er stadig veldig godt fornøyd med den.

I august blogga jeg lite, men lagde brunkål med flæsk og så på Matador. Man må vel også merke seg at hagebloggingen har vært temmelig fraværende denne sommeren – men vi klarte endelig å få stubbefrest og planert området hvor vi i fjor felte fem digre grantrær. Har sådd plen, og gjort avtale med en gartnerhjelper for neste år. Forhåpentlig vil det gjenopplive noe av hagegleden at jeg kan få noe hjelp med det tyngste og kjedeligste arbeidet. Kanskje jeg skal forsøke å gjenopplive kjøkkenhagen?

I september blogga jeg desto mer. Da dro mannfolket og jeg på interrail. Det ga sannelig mersmak.

I oktober var jeg i Praha for andre gang dette året, på firmatur med Herredshuset legesenter. Den turen ble ikke særlig blogga, men det var en kjempehygglig tur,

November var ikke særlig begivenhetsrik, men i desember har det skjedd en del. Har sunget Messias i Hamar domkirke, vært i Praha med Åsne og Kjersti og feiret tradisjonell familiejul. Litt hektisk blir det, men god grunn til å være takknemlig for at alle mine nærmeste er friske og vi ser fram til bestemors kalkun i kveld som vanlig. Det er ikke en selvfølge. Jeg har mistet tre av mine aller nærmeste naboer denne jula – mer eller mindre forventet. Det er alltid en ekstra vond tid å miste noen på, selv de som er gamle og mette av dage, og enda mer når det føles skikkelig urettferdig.

Åttende feriedag – til Praha

Ikke veldig mye å blogge om, egentlig. Pakket, tuslet ned til Hauptbahnhof og fant toget til Praha. Adskillig mer folk (og mindre komfort) på første klasse her enn på tidligere tog, men helt greit. Vakre landskap suste forbi, dette er en fin måte å reise på, adskillig mindre stressende enn å fly – og jernbanestasjonen ligger som regel midt i byen, til forskjell fra flyplasser. 

I Praha er det knallvarmt, og vi gikk ut feil utgang på stasjonen, kom ikke på taxiholdeplassen, men midt i krysset på Wilsonova utenfor Operaen, og bilene suste forbi. Heldigvis klarte vi å praie en drosje etter forholdsvis kort tid, og kom oss velberget til Hotell Roma med en hyggelig sjåfør som ikke prøvde å snyte oss i det hele tatt. Det er ellers en anerkjent turistfare i Praha. 

Her ligger vi i fine senger

Jeg har sovet godt, mannfolket blir litt støl. Forrige seng var motsatt. Rart med egen seng, i alle fall når man er kommet over den grønne ungdom. Vi har ellers lata oss, shoppa litt og gått rundt og glodd. Stort mer trenger man egentlig ikke gjøre i Praha, så vakker som denne byen er – men i kveld skal vi i oeraen, og det gleder vi oss til.