Dyr og sånn

Jeg er vokst opp med pudlene Kikki og Susi. Den første maste jeg meg til da jeg var ca 10. Jeg skulle selvsagt passe på den, men selvsagt var det foreldrene som fikk det meste av jobben. På den tida gikk både katter og bikkjer løse i nabolaget, og det gikk helt fint. Den eneste hunden som noen gang beit noen, var den som alltid stod i band, og for en gangs skyld hadde klart å stikke av. Alle de andre var vi vel vant med å møte i nabolaget, og de gjorde ikke en katt fortred, eller muligens jaga dem opp i et tre – vi hadde ikke katt på det tidspunkt. Naboen skaffet seg også en puddel på omtrent samme tid, så de to – Kikki og Ken hadde stor glede av hverandre og var gode lekekamerater. Kikki fikk til og med en valp – Cleo, så det var jo også en stor hendelse i min barndom. Da det ble tomt i heimen fordi både min bror og jeg hadde flytta, skaffet mine foreldre seg en ny puddel, ved navn Susi. Hun ble kjøpt da jeg hadde flyttet hjemmefra, så jeg husker jeg gikk til Dublins beste slakter og kjøpte en lekker biff i håp om å innynde meg hos bikkja. Hadde den i håndbagasjen på vei hjem til jul – for øvrig første gang jeg var oppe i et fly. Julen 1976. Biffen var vel omtrent like stor som bikkja, men den forsvant på rekordtid, og jeg ble nok godtatt. Susi fikk etterhvert epilepsi, og måtte til slutt avlives, men hun rakk å bli kjent med de eldste av våre døtre, og særlig Eirin fikk en forkjærlighet for hunder.

I ti-tolvårsalderen klarte også hun å overbevise foreldrene sine om at vi måtte ha en hund i huset. Hvordan hun klarte å få oss til å skaffe en dalmatiner er mer uklart i minnet. Det var en dalmatiner som var den eneste bikkja i nabolaget i min barndom som faktisk skambet en unge. Men Bertil var jo ikke til å stå for. Han var den minste i sitt kull, og trodde aldri helt på at han var større og sterkere enn noen som helst. Vi besøkte kennelen flere ganger, også med yngstebarnet Kjersti – den gang 2 år, som følte seg helt hjemme blant valpene. Og fortsatte å rase rundt med Bertil hjemme, for deretter å sovne i bikkjestolen sammen med han. Så hun ble nok sett på som en annen valp av ham – heller enn et voksent menneske som måtte respekteres. Da vi flytta til Frislivegen, fikk vi mus i huset. Mannfolket kommer fra et kattehus, så vi tenkte at det kunne være en god ide med en katt.

Tuselatten kom fra Dyrebeskyttelsen i Ringsaker og var etter sigende overflyttet fra et hjem i Trøndelag hvor ungene plagde henne. Vi var jo litt nervøse for hvordan dette skulle gå med digre Bertil, men han var jo bare snill og søt, Tuselatten gjemte seg under sofaen hvor Bertil ikke hadde sjans om hun ville være i fred, så det gikk helt greit. Hun viste seg også som en fremragende musefanger. Stakkars Bertil fikk urinsyregikt etterhvert, og ble mer sedat. Han var ofte med meg ute i hagen, Tuselatten klatra i trærne og ertet ham så godt hun kunne, han tok det med overbærenhet. Den eneste gangen han knurra til katten var da hun prøvde seg med lek og angrep på halen hans den siste dagen han levde. Han klarte ikke reise seg på grunn av dårlige hofter, så veterinæren avlivet ham hjemme. Tuselatten skjønte tegninga og holdt seg unna.

Tuselatten hersket alene i huset inntil vi kjente litt på det samme som mine foreldre. Nå blir det tomt i huset, sistemann er på vei ut. Så vi skaffet oss Idefix. En Lagotto Romagnolo. Han var vokst opp i et hus med katt, hvor han og søsknene hadde moret seg med å jage katta rundt.

Så da han kom i hus, løp han rett på Tuselatten og trodde han skulle leke. Fikk seg en på snuten så det sang, stakkars. Tuselatten furta i underetasjen i lange tider. Men han gav seg aldri, det skal han ha. Så snart hun viste seg, innsmigret han seg på alle tenkelige måter, og etter et års tid var de- om ikke bestevenner, så i alle fall allierte og tolererte hverandre ganske bra. Han fikk lov å slikke henne i øret, de kunne ligge side om side på sofaen, men som alle bikkjer hadde han hang til å snuse henne i rompa, og det var ikke populært. Idefix fikk nyresvikt ganske brått, og måtte avlives. Tuselatten lette etter ham i noen dager, men innfant seg fort med å være enehersker.

Tuselatten overlevde to bikkjer, og hersket enerådende i heimen den siste tiden av sitt liv. Hun ble tiltakende sosial overfor mennesker, før gjømte hun seg alltid når vi hadde gjester i hus, gjerne i tørkeskapet. De siste ukene begynte hun også å stjele mat. Før likte hun bare tørrfor, og helst billigste slag fra Rimi.

Hun ble 17 år, men var aldri glad i veterinærer. Så snart vi nevnte ordet, stakk hun som regel av og ble vekk til faren var over. Den siste gangen kom hun ikke tilbake, jeg håper hun ikke led vondt noe sted, men heller sovnet stille inn i skogen med utsikt til solnedgangen over Mjøsa.

Vi begynner å dra på åra, så jeg tror ikke vi skal ha flere hunder i hus, men nå har vi pådratt oss Tiger og Tussi.To kattunger som holder oss i ånde med underholdning og forsøk fra min side på å få dem til å begripe litt enkel disiplin og husregler. Fortsettelse følger.

På tur igjen!

Ikke så mye å blogge om foreløpig, men må jo dokumentere litt, først og fremst for egen del, jeg har svært mye glede av å finne igjen informasjon fra tidligere blogginnlegg. Hvis andre også har nytte av det, er det en bonus.

Hvorfor må ferier så ofte starte utrolig slitsomt på et ugudelig tidspunkt? Nå hadde vi tenkt å unngå det verste ved å overnatte på Gardemoen, men mannfolket hadde konsert på kvelden, så vi var ikke framme på hoteller før ved midnattstider, og måtte ta shuttlebussen til flyplassen kvart over fem for å rekke flyet klokka sju. Sånt er ikke ferie. Hotellet var bra, da – Best Western Plus hadde det beste tilbudet denne gangen. Ikke særlig spennende, men gode senger og god frokost, selv for folk som er oppe før fuggern fiser. Sier seg selv at jeg duppa av det meste av tiden på flyet til Wien. Flyturen gikk greit, vi hadde en treseter for oss selv og lite å klage over. Fant bussen som kjørte oss til Bratislava, betalte nok for mye, spurte leilighetsvertinnen hvor vi skulle gå av. Det var et gigatisk kjøpesenter, hvor vi hadde håpet å få noe mat, men klarte ikke å finne noe spisested i den uforståelige labyrinten. Vi kom oss ut på gata til slutt, prøvde å vinke ned en taxi, men den ene vi fikk tak i nekta å kjøre oss! Uvisst av hvilken grunn. Da kom jeg på at mine kjære døtre sendte melding til Bolt når vi var strandet i Praha i dårlig vær, så jeg lasta ned appen, og Viktorya kom og redda oss.

Vi er nå installert i en diger leilighet i et rolig område. Utrolig fornøyd med den. Ingen luksus, riktignok – ikke som leiligheten vi hadde i Tallinn – men sengene er gode, kjøkkenet godt utstyrt og det er en matbutikk rett i nærheten. Vi gikk for å få oss noe lunsj, endelig, slitne og sultne, ingen mat siden frokosten i halvfemtida, og fant til slutt fram til en kinesisk restaurant i nabolaget med gode omtaler. Den var gigantisk, og ganske påkostet interiørmessig, og serverte buffet. Betjeningen var gretten, dette er ikke et turistområde, så de holder nok på minene fra kommunisttida. Vi bor ikke i et turistområde. Men maten var god, og det var jo bare å spise så mye man ville. Neste gang prøver vi noe mer lokalt.

Planen for resten av dagen er å prøve å legge noen planer, har blitt lite tid til det hjemme pga altfor mye jobb. Et visst grunnlag er lagt, men det gjenstår mye.

Vi har booka en tur til Brno med opera og overnatting, det er stort sett det – blinka ut en del andre ting som vi må få ut fingeren og bestille, og så vil vi ha en ny tur til Eztergom, det ble for lite tid sist. Stå opp om morran er poenget her – tog tilbake går ganske tidlig – evt vurdere overnatting.

Spinatquiche

Familieselskap i dag. Serverte litt ymse på buffet. Blant annet en spinatquiche. Den falt i meget god jord, så jeg må blogge framgangsmåten før jeg glemmer den. Selve paien var rough puff. Lages som vanlig paideig, 250 g mel, 250 g smør, tilsett 75 ml kaldt vann etter å ha klemt sammen smøret. Kjøles 20 min. Kjevle og brette. Kjøles 20 min til. Kjevle ut i paiform, frys minst 30 min. Forstekes 45 min på 175 grader med folie og vekt. Fylte med en pakke frisk spinat, en kvart løk, to hvitløksbåter – alt stekes til mørt. 4 egg, 2-3 dl matfløte, revet ost i massevis (manchego og parmesan brukte jeg), litt revet muskat. Vispes sammen, stekes videre i ca 45 min. Det var kjempegodt. Rakk ikke å ta noe bilde før den var borte.

Om kroppspress og hvor gikk det galt

mossa og meg

Dette er et bilde av min far og meg, sånn ca 1975. Jeg var da 19 år. Allerede den gangen hadde kroppspresset startet, Twiggy var lansert, det var om å gjøre, i alle fall for kvinner, å være så tynn som mulig. Muligens var det greit med store pupper, men tror egentlig det kom seinere. Twiggy var jo flat som ei fjøl. Jeg passa ikke inn. Store pupper – check. Armene foran midten? Ikke komfortabel med den. Og sjekk proporsjonene – skuldrene er jo helt åpenbart breiere en hoftene. Det er jo helt feil. Men andre ord – kroppen min er helt feil. I alle fall hvis du er kvinne, og uansett hvordan den ser ut. I alle fall hvis du tenker å passe inn i tidens skjønnhetsideal eller bli modell. Jeg er takknemlig for at jeg uansett – den gangen – syntes det var greit å ta dette bildet. Og jeg er glad for at jeg har det i dag, og synes både min kjære far og jeg ser særdeles bra ut, selv om ingen av oss er eller noen sinne har vært eller har aspirert til å bli modeller. Beinbygningen din får du faktisk ikke gjort noe med. Jeg er glad for at jeg etter hvert har akseptert den kroppen jeg har, og lever helt fint med den. Men tror det er flere enn vi vet og registrerer – særlig kvinner – som sliter med både selvbilde, forhold til mat og mye annet i hverdagen som bunner i denne type ting. Burde være helt unødvendig.

Kvinner får uansett haglende meldinger om at kroppen deres er feil – uansett hvordan den ser ut. Kan vi bare slutte med det? Mobbing hjelper ingen. De som har en helseskadelig kropp uansett hva problemet er – kvinner eller menn – kan ta det med sin lege, hvordan best endre på dette?

Men det trengs åpenbart også politiske og samfunnsmessige grep. Det har aldri vært så mange helseskadelig overvektige folk om nå. Hva skyldes det, og hva kan samfunnet gjøre?

Juletur til Praha

Ikke blogga så mye. Vi var vel mer opptatt av å få mest mulig ut av “endelig er vi her igjen”. Vi var på en opera – Tosca og på to escape-rooms, som også er blitt noe av en tradisjon i Praha. Nautilus klarte vi for første gang – med god hjelp – innafor tida.

Legg merke til hvem som holder hjernen. Hehe.Vi var vel omtrent like dumme/flinke Men hadde det gøy, og det er viktigst. Shoppa mindre enn noengang, men det får gå. Takk til Åsne og Kjerti – takk til Praha. I¨ll be back.

Og The Bridge Band holder koken. Jeg putta noen penger i den kassa

Interrail i koronaens tid – oppsummering og ting å tenke på til neste gang

Sitter nå på toget i retning Danmark, og gleder meg til å kaste munnbindet. Danskene avviklet alle koronarestriksjoner i august, tyskerne holder fortsatt hardt på munnbindet, selv om de fleste putter det i lomma, mange har det under nesa, og man kan spørre seg om nytten. Vi har ikke blitt avkrevd koronasertifikat noe sted annet enn på hotellet, viste det fram i operaen, men det var billetten de var ute etter. Det var ingen reduksjon av antall plasser, men stadige oppfordringer over høyttaleren om å beholde munnbindet på under hele forestilingen. Alt i alt synes jeg det er de baltiske landene som har vært mest konsekvente og påpasselige med tiltakene, selv om jeg rev meg i håret over det Litauiske registreringsskjemaet. Svenskene skal visstnok oppheve restriksjonene snart, men vi merka ingen restriksjoner da vi var der. Alt i alt har det gått svært så greit. Vi har holdt oss friske, og munnbind og koronapass åpner de fleste dører. Vi hadde denne gangen interrailbilletten på app. Det funker ok, vi kjøpte det fordi det var tilbud og en del penger å spare. Vi tenkte at uansett må mobilen være oppladd, det er jo der vi har koronapasset også. Powerbank er tingen. Det er strøm å få på de fleste tog, men IKKE alle.

Vi var jo spente før vi dro. Det er to år siden forrige interrailtur, så vi har savna ferie. Men situasjonen har vært ustabil, vanskelig å forutse hvilke tiltak og restriksjoner som kom til å være på plass både ute og hjemme, og selv om EU har en felles plan og et felles koronasertifikat, har hvert land sine regler. Så vi våget ikke bestille særlig mye på forhånd. Det eneste som var fastlagt var båtturen til Tallinn, så der bestilte vi tre overnattinger. Det var et lykketreff, maken til luksusleilighet har vi aldri husert i. Vi tenkte at vi trengte noen dager på å områ oss, legge noen planer, og ikke minst se litt av Tallinn. Det ble overnattinger i Tartu og Riga, før vi gav opp togsystemet i Baltikum og satte oss på en buss til Bialystok. Det er jo ikke bare storbyer som gjelder, det er ofte utenfor allfarvei man finner interessante reiseopplevelser. Baltikum kan IKKE anbefales som interraildestinasjon. Togforbindelsene er få og kronglete. Oppgradering er planlagt ferdig i 2026, vi får se på saken da om vi lever og har helsa. Men Riga var en fin by som jeg gjerne skulle sett mer av. Det får i så fall bli med fly eller med båt fra Stockholm.

Denne gangen har planlegging og logistikk av gode grunner skjedd underveis. Det tror jeg egentlig ikke er å anbefale. Å planlegge en glede er også en glede, og å gjøre det underveis tar mye tid, og er slitsomt. Det vises ved at jeg verken har strikket ferdig genseren til Johanne, eller lest så mye som en linje i min kjære Kindle på denne turen. Planleggingen blir heller ikke optimal. Men slik ble det denne gangen, og vi har for all del hatt en fin tur. Værgudene har vært på vår side, og ingen større uhell eller problemer underveis. Mannfolket har også oppdaget Kindle – mer lettvint enn å slepe på 12 kg bøker. Pakking bør uansett tenkes godt gjennom. Det er begrenset hvor mye man orker å slepe på, men på tre ukers tur trenger man jo litt. For meg vil det si gode sko, komfortable reiseantrekk og 1-2 kjoler mtp opera og sånn. Gå for krøllfrie kjoler, og se etter leilighet/leilighetshotell underveis. Der kan du ofte få vaskemaskin og kan oppdatere garderoben. Vi hadde passe med det denne gangen, og kom ikke hjem med utelukkende sure sokker i kofferten.

Til planlegging av overnattinger bruker jeg stort sett appen Hotels.com. Med litt bismak, regner med at de som administrerer sånt tar en del av kaka, mindre til de som i disse dager sliter med å holde hotellene sine gående i koronatiden. Men umåtelig enkelt for brukeren, prisene er stort sett de samme som ved direkte bestilling, og det ligger anmeldelser av stedene i selve appen, så det forenkler valget. Det eneste jeg har vært lite fornøyd med er at appen nå har gitt meg “Exclusive gold rewards” for lang og tro tjeneste – jeg blir lovet vin, oppgradert rom, sein utsjekking og det ene med det andre – så langt har ingen av hotellene hørt om noe av dette, og vi har heller ikke fått noe. Greit nok det, men tomme løfter er irriterende.

Heller ikke opera og konsert har denne gangen vært bestilt på forhånd, men vi har fått billetter til alt vi har ønsket, selv om det holdt med et skrik i Riga. Vi har fått med oss Spelemann på taket, Madame Butterfly, Eugene Onegin og en orgelkonsert i Domkirken i Riga. Det er ikke verst, sånn helt på sparket.

Fortsettelse neste dag: Vi kom vel fram til Aalborg, og bodde fint på hotel Melling. Hvor vi faktisk fikk innfridd “Gold Rewards”, selv om det kan skyldes at jeg faktisk sendte dem en mail om at vi ønsket å endre rommet, og at hotels.com hadde lovet oss oppgradering. Vi fikk jo ikke sett noe særlig av byen, vi kom sent fram og dro tidlig. Togtur på ca 1 time med lokalt pendlertog til Hirtshals, hvor tunnelen til Color Line starter rett ved jernbanestasjonen – gå til høyre. En luftig tur, høyt over vei og hus, men trygt innelukket. Sikkert en fordel, tenker det kan blåse og regne kraftig her om vinteren. Jeg er litt nazi på god tid – vi vet aldri om noe går galt eller om det er vanskelig å finne fram, så vi kjeda oss en stund i ventehallen til Color line, men har nå sittet i restauranten og gasset oss med de lekreste retter. 250 kr(?) for dette må da være et røverkjøp. Øl og vin inkludert, vinen er vel nokså nødtørftig, men ikke vond, maten er førsteklasses. Særlig god sjømat. Tenker dette kanskje er en like bra startetappe på neste interrailtur (vi gir oss ikke!) som noe annet. Mannfolket er glad i Danmark og satt henrykt foran Morgenandagten fra Københavns Domkirke, som de sender på TV i Danmark, på hotellet i dag tidlig. De ville jo legge den ned, men da ble det ramaskrik. Så da vil nok danskene, i motsetning til de fleste nordmenn (NRK får jo kløe av alt som smaker av religion) kjenne til den bibelske referansen ramaskrik og vite hva det faktisk er 😀

Nå gjenstår bare togturen fra Larvik til Moelv, antar det ikke er så mye å blogge om, men skulle jeg ta feil, kommer jeg plutselig tilbake.

Sjette organistgilde

Vi startet med dette på høsten, som er en bedre tid for slikt enn februar. Siden vi spiste så mye god mat på interrail på de britiske øyer i vår, gikk vi for et britisk tema denne gangen. Britene spiser mye rart som ikke er å få i Norge, jeg har forhørt meg både på Felleskjøpet og Nortura – og fått hjelp til mye – men på nett finner man det meste i våre dager.

Aperitiffen var et adstadig glass sherry – som man kunne bringe med seg til suppen. “The soup of an empire – Mulligatawny” Som vi ser hver lillejulaften, hvor “grevinnen” sier at hun er spesielt glad i denne suppen. Salman Rushdie derimot, avskriver den med følgende omtale: “Something that tries to taste indian, but ends up being ultra-parochially British, only with too much pepper”.

Deretter var det haggis. Noen var lettsindige nok til å spørre hva den var laget av, noe som framkalte enkelte skeptiske miner – men alle vågde seg til å smake, og det gikk unna forbausende store mengder av den…

Forsamlingen spiser haggis 🙂

Tilbehøret til haggis er “neeps and tatties – and a wee dram. Jeg lagde også en whiskysaus, som er en mer moderne variant. Kremfløte, sennep, whisky og litt salt og pepper.

neeps and tatties – kombinert til en mos – clapshot

Deretter var det Salmon mousse. “Anyone with the use of their limbs can make a salmon mousse!” som Mrs. Patmore utbrøt til Ethel, som var ganske dårlig på matlaging.

Ser ikke så spennende ut, men den fikk litt dill til pynt

Hovedretten var naturligvis Roast Beef with Yorkshire pudding, roast potatoes, Brussel sprouts and baby carrots. Tok ikke noe bilde av den, annet enn under tilberedingen:

Sous-vide er suverent, både til kjøtt og grønnsaker. Vi kjøpte flatbiff – jeg synes den ble helt utmerket på 56 grader i 5 timer. Brunes først. Posen blir full av kraft som blir god saus. Grønnsakene, med en klatt smør, ligger i 85 grader mens folk spiser den forrige retten. Mindre fare for overkokte grønnsaker enn vanlig koking, og ingen vitaminer som forsvinner i kokevannet. Haggisen var også tilberedt i sous-vide, i plastpose, ikke i en sauemage. Det får være meg tilgitt, jeg tror de fleste skotter også gjør det på denne måten nå for tiden. Selve magesekken spises jo uansett ikke, og det så ut som en tidkrevende og nokså bortkastet jobb å styre med det.

Til dessert var det Spotted Dick og Sticky toffee pudding. Intet bilde av Spotted Dick, og det er kanskje like bra med tanke på hva Google Translate får dette til å bli på norsk. Eller kanskje tvert imot – det kunne oppklare saken 😀 Men jeg tok nå ikke noe bilde av den.

Metz

Nå har jeg fulgt litt dårlig opp med bloggingen, hodvedsaklig pga tregt nett og problem med opplasting av bilder.

Fra Strasbourg, dro vi videre til Metz. Det vil si, vi hadde egentlig planlagt å stoppe noen timer i Nancy, som også er en staselig gammel by,men da vi gikk av toget, viste det seg at det ikke fantes koffertoppbevaring på stasjonen. Sightseeing med kofferten på slep, ble ikke aktuelt, så vi satte oss på neste tog, og kom fram til Metz. Det er en sjarmerende gammel by, som preges av å ha vært alternerende tysk og fransk opp gjennom tidene, som hele dette området.

Hovedmålet for stoppet var å se katedralen, som har verdens største glassmalerier. På veien dit, stoppet vi innom en annen kirke, hvor det var en pågående messe. En vakker opplevelse.

Men katedralen var et særsyn. Glassmaleriene var virkelig egnet til å ta pusten fra en. De er tydelig laget i flere tidsepoker, de siste er designet av Marc Chagall. Det astronomiske uret (minner om det i Praha) var under restaurering.

20180511_1304339047965724750238368.jpg20180511_1357061765917056202798636.jpg20180511_1546096353805242229551531.jpg20180511_1546126596811490860299571.jpg20180511_1549411917696907259917343.jpg

Deler av byen står på UNESCOs verdensarvliste – fullt forståelig. Den er svært gammel og har en broket historie

Her kan du lese mer om katedralen, og se flere og bedre bilder. 

God mat og vin, får man også i Frankrike. Vi spiste hos en lokal slakter/restaurant som reklamerte med at de var tredje generasjon slaktere som holdt til der. Tydelig at man er litt utenfor turistløypa, håndskrevne menyer, kun på fransk. Jeg er dårlig i fransk, men akkurat når det gjelder mat, er ordforrådet ikke aller verst. “Mastering the art of French cooking” er ikke kjøkkenbibelen min for ingenting. Riktignok skrevet av en amerikaner (i samarbeid med en fransk dame), men alle rettene har beholdt navnet sitt.

20180511_2053243754829806748579031.jpg20180511_2113421971619442312668376.jpg20180511_2113451154163545206627948.jpg

Restauranten ble litt forstyrret av at det kjørte flere digre søppelbiler forbi. (ellers var det stort sett gågate) De bråkte jo en god del, og luktet ikke nødvendigvis godt. Vi begynte å irritere oss litt over dette, da det kom en hvor søppelmannen (eller renovasjonsarbeideren heter det vel på politisk korrekt), hang fra plassen sin bak på bilen, vinket til folk og gliste bredt – til stormende applaus fra folk på restaurantene på fortauet. Det tok oss en stund å skjønne poenget. Det kom ikke flere biler. Dette var den SISTE. Endelig matro 😀

Ellers var det livlig uteliv en fredags kveld. Ungdommen satt på torget og drakk øl…

20180511_2027094396090905739733747.jpg

Her burde det vært med lyd. FOR et leven :D:D

En svært sjarmerende by, som vi gjerne vender tilbake til. Til slutt noen ord om hotellet. Vi bodde på et Campanile-hotell rett ved stasjonen. Campanile-kjeden husket vi fra bilturer i Europa for 20 + år siden. De har ikke gått nedenom. Det håper jeg de ikke gjør heller. Vi hadde utsikt til jernbanesporene, men ble ikke forstyrret av støy i 7. etasje. Rommet var komfortabelt, badet lekkert og sengen god. Frokosten var det heller ikke noe å si på, og betjeningen var svært hyggelig og hjelpsomme. 20180512_0846185619112241684965904.jpg