Verdens søteste etc…


Anna

Ser at jeg ikke har blogga om at vi var i Oslo og besøkte lille Anna (og mamma og pappa og storebror…) før vi reiste.
Men det var vi. Hun var selvfølgelig verdens aller søteste (akkurat som storebror…), og Jonas er en snill bror som koser veeeldig forsiktig når han husker på det :D. Han er jo ikke så stor selv…
Veldig kjekt at vi fikk med oss dette, og kunne dra i forvissningen om at fødsel og det hele gikk greit. Det gikk veldig greit – Eirin passet på å føde mens et par av tantene var på besøk, så det var ikke noe problem med barnevakt heller. Praktisk 🙂

Takk

til RandiF for denne:


og til Ellea for denne:

Det satte jeg stor pris på.
Jeg har også registrert utfordringen fra Berit, men er litt usikker på hvilket album jeg skal bla i. Denne maskina er ny – den gamle laptopen er akkurat formatert, og jeg tror ikke jeg har så svært mange bilder på den stasjonære, men skal sjekke den – eller bruke vg-albumet eller picasaalbumet på nettet, hvis ikke det er juks. Når jeg blir litt mindre døgnvill. Da skal jeg sende inspirasjonen videre også 🙂

Hjemme igjen. Reiselektyre og ny minilaptop

Da er vi hjemme igjen. Fornøyde, men noe døgnville og støle. Selv om det går raskere å fly østover over atlanteren enn motsatt, det gjorde det sist også. Hjemturen tok ca 8 timer, men det ble jo en ekstra time på oss, pluss venting – siden vi landa på Værnes, men pytt.
Jeg hadde kjøpt en flaske vin og en flaske gin på taxfree, men dessverre hadde posen revnet. Da var jo gode råd dyre, jeg fikk ikke lov å gå gjennom sikkerhetskontrollen med den i håndbagasjen for videre flytur til Gardermoen. Nå er det jo ingen krise, men harmelig å måtte sette igjen dyre dråper. Jeg fikk imidlertid lov å løpe tilbake til bagasjeinnsjekkingen og legge den i kofferten. Der fikk jeg hjelp av en kjekk og hyggelig ung mann. Må jo si at jeg hadde bange anelser og tenkte litt på Trine med gin i trusa, og en studiekamerat av meg som skulle smugle whisky i kofferten og kom hjem til mamma med alle klærne sine stinkende av whisky – men siden alt jeg hadde i den kofferten skulle rett på vask når jeg kom hjem uansett, så tok jeg sjansen. Det gikk heldigvis bra. Jeg pakket flasken i plastposen med solid knute på, surra rundt masse t skjorter og la den midt i kofferten.

Ellers skjedde det ikke noe spennede på turen. Flymaten var stusslig som vanlig. Det er en ting som aldri slutter å forbause meg: Hvorfor er de rundstykkene du får på fly ALLTID tørre og vonde? Det skulle vel egentlig ikke være noe uoverkommelig problem å få levert en pose ferske rundstykker før flyavgang? De har dem jo separat fra all den andre maten uansett? Jaja, vi har jo ikke lidd noen nød angående forpleiningen de siste ukene, så vi hadde vel ikke vondt av litt mager kost de siste timene.

De siste dagene i Puerto Plata var solfylte og rolige. Dessverre ble det ikke noen ridetur på oss. Det hadde ikke vært noe morsomt på fredag – da hølja det ned hele dagen, men søndag kunne vi dratt, da var været strålende. Men det kunne vi jo ikke være sikre på, vi turte ikke å bestille på nytt. Værmeldingen var jo ikke noe å bry seg om – den var akkurat som i Irland, samma meldinga hver bidige dag: Bright spells and scattered showers – og så ble været som det ble uansett.

Alt i alt syns jeg det var en fin tur, selv om jeg nok skulle ønske at vi hadde fått se mer av landet. Ikke minst skulle jeg ønske at vi hadde fått sett hvalene. Men kanskje det kan bli en annen gang? Som sol-og-bad ferie var jo også dette god valuta for pengene, syns jeg. All Inclusive er det mest avslappende som fins, så sant det er god og variert mat der man er – og det var det her.
Og jeg har fått lest mer enn på lenge, tenkte å prøve å skrive litt om det.
I rekkefølge etter lesning:

På flyturen over leste jeg “A Thousand Splendid Suns” av Khaleid Hosseini.
Ikke akkurat oppløftende litteratur. Denne er skrevet på engelsk av en utvandret afghaner som nå bor i USA. Den handler om to kvinneskjebner i et krigsherjet Afghanistan. Den er meget godt skrevet, man får virkelig et bilde av hvordan de har det. Nå skal det sies at jeg ikke har lest “Bokhandleren i Kabul” – jeg tror jeg holder en knapp på denne her. Det er jo flere eksilafghanere som har skrevet bøker som har vakt internasjonal oppsikt de siste årene. Vi får håpe landet finner veien ut av krigshelvetet og at kvinnene også får bedre vilkår enn de har hatt under Taliban og stammekriger…

Da vi kom fram, var jeg definitivt i humør til noe litt lettere. Solskinn, bølgeskvulp og latskap har sin virkning på hjernevinningene og hva man orker å ta innover seg, i alle fall sånn umiddelbart. Jeg fortsatte med Marian Kayes: “Angels”. Tror ikke jeg skal si så fryktelig mye om den. Chick-lit, er det ikke det de kaller det :D. Hun har jo gjort furore, og sammenlignes med Maeve Binchy. Tror nok jeg holder en knapp på Maeve, i alle fall de tidlige bøkene hennes. For eksempel “Tara Road” har jo helt andre dimensjoner enn denne søtsuppen. Men hun skriver godt, og som følge på stranda var det slett ikke dumt. Jeg synes likevel den beste av Keyes (som jeg har lest…) er :”The Other side of the Story”.

Neste i bunken var “Special Topics in Calamity Physics” – som jeg kjøpte bare for den originale tittelen. Dette er historien om oppveksten til en ung pike som mister sin mor tidlig – og på slutten av historien mister hun også sin far, og begynner på Harvard. I mellomtiden reker far og datter rundt, leser masse bøker, og til slutt må den unge jenta løse et mordmysterium.
Vet ikke helt, jeg. Denne boka prøver vel å si noe om at folk er ikke alltid de man tror, selv ikke de vi tror vi kjenner best, men jeg er ikke sikker på om det var helt vellykket. Men underholdende nok, og ganske originalt skrevet.

Fortsatte på mer hjemlige trakter med “Makten” av Tor Bomann-Larsen. Jeg er fan, har lest alle bindene som er kommet av hans biografi om Håkon og Maud. Han skriver godt, har gjort en kjempejobb med alt kildematerialet sitt, og gjør vår nære historie levende på en god måte. Jeg lærer i alle fall masse som jeg ikke fikk med meg på skolen. Jeg har lest “Norges Statsministre” – men her synes jeg de trer mye mer levende fram for meg, og spillet i kulissene som førte fram til den kortlivede regjeringen Hornsrud får jeg et mye tydeligere bilde av. Gleder meg allerede til neste! (Jeg er også veldig glad for at jeg såpass nylig hadde lest Nicholas & Alexandra – det er jo samme tidsepoke fra et annet ståsted)

Så begynte jeg å bli litt bekymret. Vel hadde jeg raidet salget av engelskspråklige paperbacks hos en lokal bokhandel og kjøpt en bunke bøker til 49 kr stykket, men jeg så for meg at bunken ikke kom til å holde hele ferien…
Dette hotellet – som en del andre jeg har vært innom – hadde et par hyller med etterlatte bøker, hvor man kan gå og forsyne seg — og gjerne legge igjen noe selv. Jeg la igjen katastofefysikken (som begynte å gå opp i liminga uansett), og forsynte meg med “Wife in the North” En blogg som er blitt bok, og eieren har tjent fett på. Jeg synes sannelig det er mange hagegale blogger som er minst like gode som denne, men det britiske markedet er kanskje større for denne typen bøker, og bloggeren, som er journalist – har antagelig bedre forbindelser. Jeg la denne tilbake på hylla (men leste den ut, den er kort – og til tider til å humre over), og forsynte meg med

“The Fabric of Sin” i stedet. Dette var andre boller. Den britiske forfatteren Phil Rickman har åpenbart skrevet en hel rad med krimbøker om sin heltinne Merrily Watkins – prest i den anglikanske kirke. Vet ikke om han er oversatt til norsk? Dette var i alle fall mitt første møte med både forfatteren og Merrily. En av anmelderne skriver at Rickman “writes the socks off Dan Brown” – noe jeg er tilbøyelig til å være enig i. Denne boka omhandler noe av de samme temaene som Da Vinci-koden, men er langt bedre. Det engelske landskapet på grensa mot Wales blir tydelig levendegjort, Merrily er en troverdig heltinne (men for et navn på en prest…) og forfatteren følger opp med et etterord som skiller fakta fra diktning når det gjelder bakgrunnsstoffet. Skal se etter flere av disse bøkene ved leilighet. Veldig bra ferielektyre.

Da jeg leverte denne tilbake, var det noen som hadde satt inn en bok av en av mine desiderte favoritter: “The Grave Tattoo” av Val MacDermid.
Jeg er allerede fan av Val MacDermid – og dette er den beste jeg har lest av henne, uten tvil! Den er litt annerledes enn de andre, på en bra måte synes jeg. Men jeg ser at lesernes meninger på Amazon variere svært mye. Noen er åpenbart veldig skuffet over at dette ikke er “more of the same”.
Jeg er veldig glad i Kate Brannigan og Lindsay Gordon, men særlig den siste serien kan av og til bli en tanke sjablongmessig etter mine begrep
er. I alle fall er det helt sikkert at dersom noen i disse bøkene er homofil, transseksuell eller har andre originale seksuelle preferanser, så er de helt sikkert kjekke folk. Er de heterofile menn, derimot- er de antagelig skumle. (Også krimforfattere har antagelig sine forutinntatte holdninger. Selv hos Agatha Christie kunne man som regel være sikker på at det var doktoren som var skurken…)
Dette forutsigbare mønsteret har Val frigjort seg fra i denne boka – figurene er bedre og mer sammensatte ettter mine begreper, og hun har flettet et spennende mordmysterium sammen med mytteriet på Bounty, William Wordsworth og et 200 år gammelt myrlik. Spennende, spennende…

Så åpnet jeg endelig “A woman in Berlin”. Dette er en liten bok, men den tok lang tid å lese. Det var helt tilfeldig at jeg plukket opp denne blant bøkene til 49 kr. Det er heller ingen grunn til å lese den på engelsk. Den er skrevet på tysk, naturligvis – men den første utgaven som kom var en engelsk oversettelse. Den ble også oversatt til norsk nokså tidlig.
I tyskland kom den første gang ut i 1953 – og fikk en særdeles kjølig mottagelse. Så kjølig at forfatteren bestemte at den ikke skulle gis ut på nytt så lenge hun levde, og hun levde til hun ble 90. Så først i dette årtusen er boka kommet i nytt opplag på flere språk.
Det er sannelig bra. Dette er noe av det mest imponerende jeg har lest noen gang. Det er en kvinnes dagboksnotater fra krigens siste dager i Berlin. Det høres jo urtrist ut, – og det er det forsåvidt også, men hennes observasjonsevne og refleksjonsnivå er det bare å legge seg flat for.
Hun beskriver hvordan samfunnet faller fra hverandre – ikke noe vann, ingen elektrisitet, ingen eller vilkårlige matforsyninger, ingen offentlig transport. Bomberegn og russere som nærmer seg. Samfunnet er brutt ned til små klaner som lever i hvert sitt bomberom, med hver sine rutiner og systemer for livsopphold..
Så kommer russerne, med en derav følgende bølge av voldtekter.
Hvordan de tyske kvinner og menn forholder seg til dette er også svært tankevekkende. Jeg skal ikke beskrive for mye av innholdet – men anbefaler boka på det sterkeste. Dagbokskriveren overlever som sagt og lever til hun blir en gammel dame- så dette er ingen tragedie, til tross for hva det egentlig dreier seg om. Løp og kjøp…
Og da hadde jeg bare en bok igjen – Sigrun Slapgards biografi over Sigrid Undset. Den holder jeg fortsatt på med. Jeg har tidligere lest Nan Bentzen Skilles “Innenfor Hagegjerdet” – begge interessante bøker om en interessant dame. Begge anbefales.

Og nå skriver jeg på min nye pc som jeg hadde bestilt til ferien, men ikke kom før etter at vi hadde dratt. Den er litt uvant liten å skrive på, men jeg tror jeg kan bli veldig fornøyd med lang batterilevetid og svært enkel transport. Denne er det jo bare å putte i veska. Det følger med et lite overtrekk og en pussefille – den er VELDIG blank…

Bedre…

Det klarnet opp i formiddag – så i dag var det strandvær igjen etterhvert. Nå går ferien mot slutten. Alt i alt har vi hatt det fint – selv om det var et par dager med regn og vi ikke har fått sett så mye som vi hadde tenkt. Jeg har lest masse, lata meg enda mer, og vi har spist masse deilig mat. Ingenting å si på forpleiningen. Vi har svømt, solt oss og ruslet rundt i det flotte anlegget.
Og når vi kommer hjem, er det neeesten slutt på januar. Og kanskje frø i postkassa?

Vått paradis….

 

Posted by Picasa

Det høljer ned….
Og det gjorde det i hele går også 🙁
I dag hadde vi meldt oss på ridetur – men den ble avlyst. Det hadde jo ikke vært noe gøy heller.
Så jentene fikk gjort unna alt resterende arbeid i går, jeg leste og drakk Campari…
Men vi hadde jo håpet det skulle klarne opp til i dag – nå er det nok.

Latskapen råder fortsatt…

I alle fall for mitt vedkommende. Jentene er flinke og får unna arbeidet sitt. Ellers ligger vi på stranda. De siste par dagene har vært aldeles nydelige – sol, blått hav, passe bris og klart vann.
Føler meg som et skikkelig luksusdyr, og lurer av og til på om det er noe som burde gi dårlig samvittighet – eller om den slags tankegang bare er egnet til å ødelegge gleden over en deilig ferie?
Den Dominikanske Republikk er et av verdens fattigste land – med en broket historie. Kolonisert av Columbus og invadert av spanjolene – som relativt snart gjorde kål på de lokale indianere (det våpenmakten ikke tok knekken på, klarte importerte sykdommer…) Slaver fra afrika ble derfor importert for å erstatte lokal arbeidskraft på sukkerplantasjene.
Nåværende befolkning snakker spansk, og ser spanske, afrikanske eller noe midt i mellom ut…
Republikken har vært selvstendig siden 1844, men stort sett styrt av diverse diktatorer og korrupte regimer – inntil nylig. De siste valgene har visstnok vært demokratiske, og økonomien viser tegn til oppsving, selv om arbeidsledigheten fortsatt er høy. Dette skyldes i stor grad svikt i utdanningssystemet – det er mangel på kvalifiserte folk i mange stillinger.
Vi får håpe de finner ut av det – og bruker de pengene turistene legger igjen til noe fornuftig..
Turismen har i alle fall vært en økende inntektskilde for landet – som burde ha alle muligheter til å tjene penger på nevnte turister – nydelige strender, flott natur og kjempefint klima.

I dag har det vært paellaparty på stranda. “Star Friends” (underholdningsteamet) rigget til scene og lydanlegg og vartet opp med levende musikk, kokkene dro ut grillpanner og lagde paella, ekstra bar, samt campingbord og stoler ble rigget opp… Imponerende – og paellaen var aldeles nydelig. Problemet mitt var bare at jeg fikk en svær tallerken uten spørsmål om hvor mye jeg ville ha…. En kjempemessig haug, med en hel hummer på toppen. Det var som sagt aldeles nydelig, men litt pinlig at jeg klarte omtrent en fjerdedel.
Vi har bestemt oss for å avstå fra hvalturen. Sjansen for å se hval er liten – vi er nok litt for tidlig ute, og det har ikke vært noen rykter om hval i følge guiden. Og resten av turen er en sol/bad/stradtur – og ligge på stranda gjør vi jo like godt her. Bedre – vi har jo rommet og alle andre fasiliteter innen rekkevidde uten å betale noe ekstra for det.
Så jeg får se om jeg klarer å lokke jentene med på en halvdags ridetur i naturen i stedet. Nå skal det sies at det er over tredve år siden sist jeg satt på en hest – men dette er visstnok et tilbud til alle, fra nybegynnere til erfarne ryttere. Så da overlever vi sikkert.

Lite å melde fra paradiset i dag…

Været er igjen nydelig, så vi ligger på stranda. Regnet har også av en eller annen grunn fjernet det meste som var av tang og sjøgress i vannkanten, så nå er det enda deiligere å bade.
Flamingoene får også rengjort bassenget sitt i dag – vi møtte dem ute på “torget” da vi var på vei til frokosten, og grunnen var nok at dammen deres var tømt for vann, og flere karer med gummistøvler holdt på uti der med å fjerne grønske og gørr…
Lurer på hva som gjør at de blir værende? De er ikke på noen måte vingeklippet eller noe annet, ser det ut for – men de syns kanskje de har det greit her? Godt stell og bra foring, antagelig – akkurat som turistene =))
Det later ikke til at de lar seg affisere av sistnevnte heller. Fra tid til annen hakker de litt på hverandre, men det er antagelig bare rutinemessig sjekking av hakkeordenen og hierarkiet…
I kveld har vi bestilt bord på den meksikanske restauranten her, bare sånn for en avveksling.
Ikke at det er noe feil med maten i buffeten – og det er stadig noe nytt å finne der, det er slett ikke samme maten hver dag, bortsett fra til frokost, den er temmelig lik.
Ikke noe problem å legge på seg noen kilo her, nei…
Ikke noe problem å la være heller, det er stadig tilbud om stretching, aerobics, waterpolo, volleyball, archery, windsurfing, merengue-lessons, salsa-lessons – you name it =))
Heldigvis er det jentene som mest blir mast på om sånt, de er jo yngre og penere, jeg er muligens nådd en alder hvor det blir respektert at man ønsker å ligge i skyggen med en bok og late seg? =))

Vi får vel planlegge en utflukt eller to til uka også, nytter ikke å bare late seg.
Jeg har lyst til å dra på ridetur (selv om jeg ikke har ridd på 30 år…) men jentene er skeptiske. Vi får se hva det blir til. Hvalene kan vi dessverre ikke være sikre på å få se, men turen til Bacardi-øya er kanskje umaken verd uansett?

PS
Hvis dere lurer på hvordan jeg klarer å surfe rundt og laste opp bilder med den dyre og dårlige internett-tilgangen, så er det fordi jeg har koblet meg på nabohotellets nett. De har nemlig gratis internett. 😀

Regn i dag…

Men likevel mildt. Jentene benytter sjansen til å få unna noe skole/studiearbeid – jeg surfer. Får håpe det gir seg til i morgen, men det er ikke meldt oppklaring før søndag ser jeg. Jaja. Været er det ikke noe å gjøre med. Holder på å laste opp noen bilder til picasa-albumet mitt, skal lenke til det når det blir ferdig.

Bilder her

Torsdag

Dårlig natt…
Må ha spist noe jeg ikke tålte til middag i går, har tilbragt natten med å spy.
Heldigvis gikk det fort over, så det var nok en matforgiftning forårsaket av stafylokokker. Mistenker en rosa saus jeg hadde på salaten min i går. Skal ikke spise den flere ganger, nei.
Var bra igjen i morges, så vi kom oss av gårde på tur til Puerto Plata som planlagt.
Vi besøkte først en ravfabrikk. Den Dominikanske republikk har gruver hvor man kan grave fram rav i fjellene. Vi fikk også se en annen unik smykkestein- Lorimar. Vi kjøpte ingenting, da.
Så fikk vi se hvordan man framstiller sigarer. Det gikk unna!
Deretter besøkte vi San Felipe-fortet, anlagt for lenge siden (husker ikke når i farten…) for å beskytte byen mot Pirates of the Caribbean, som det jo var mange av her for lenge siden… Puerto Plata var en viktig handelshavn, og fikk navnet sitt av Columbus.
Shopping neste, uten at vi kjøpte noe særlig, men det var jo interessant å gå rundt og titte. Puerto Plata er ingen turistby – de butikkene vi så var åpenbart beregnet på lokalbefolkningen – ikke en turistsjappe i sikte, selv om noen få av butikkene hadde et lite utvalg t-skjorter med “turistmotiver” på…
Så var det lunsj (ikke på langt nær så god som maten her på hotellet), før vi besøkte romfabrikken Brugal. Glad jeg ikke jobber der, det så tungt og bråkete ut. Det var pakkeriet vi fikk se, selve destillasjonen foregår annetsteds.
Det meste av rommen konsumeres lokalt, men Brugal er vel et av de merkene som også har en del eksport.
Forresten fikk vi en flaske rom, et fotoalbum av palmeblader, en liten keramikkfigur og et håndskrevet kort med hilsen fra Apollo på rommet da vi kom. Det var sannelig ikke dårlig.
Ellers har jeg sovet en lang middagslur da vi kom hjem i dag – det ble som sagt en dårlig natt.
I morgen blir det nok stranda igjen, og så får vi planlegge hvilke andre turer vi har lyst til å dra på.
Har lest ut Marian Keyes “Angels”, og “A thousand splendid suns” – nå har jeg begynt på “Makten” av Tor Bomann-Larsen.
Har tatt en god del bilder, får se om jeg får lagt ut noe – det er som sagt så som så med internett her.

Vi hadde forresten en lattervekkende opplevelse i morges…
Det banket på døra, og vi hørte noen som ropte med innsmigrende stemme utenfor: “Senoriiita”
Ingvild åpnet døra for å se hva dette var for noe rart, og utenfor stod det en himmelfallen amerikaner med et glass i hver hånd.
Han stammet noe om feil rom og at han skulle spøke litt med kona si =))
Han ble flau, stakkar – får håpe han fant riktig kone og riktig rom etterhvert