Kategoriarkiv: blogging

Årets nyttårsbetraktning

Publisert av
2

Kan nå se tilbake på mitt første år som pensjonist. Grugleda meg til det, og planla å starte med juleferie. Dvs. jeg har ofte tatt ut litt ferie før jul – enten for å reise til Praha med døtre og komme tilbake med julepanikk få dager før jul, eller for å få juleforberedelsene unna i ro og mak. Desember 2024 gikk jeg for det siste, og det funka bra. Nå tenkte jeg det kunne være en fin måte å lure seg selv til å tenke at dette er egentlig bare ferie.

(dette innlegget er fullt av lenker til ting jeg har blogga gjennom året. Lenken er til første innlegg om det er flere, og vil du lese mer, kan du bla videre eller tilbake med pilene øverst på siden)

Så hadde jeg bestilt tur til Malta med en venninne i januar, for ikke å mangle noe å gjøre som pensjonist. Mer ferie. Malta er et sted jeg har besøkt før, med mannfolket og to døtre, men turen ble litt amputert pga sykdom. Men for et sted. Anbefales.

I februar feira vi klanens overhode og min kjære far som ble 95.

Til samme selskap hadde jeg også lagd en pai i den fortrinlige paiformen jeg kjøpte på Malta. Niende organistgilde gikk også av stabelen.

I mars blogga jeg ingenting, men det burde jeg jo gjort. Vårt syvende barnebarn, lille vakre Oline ble født.

I april gikk jeg for første gang på sopptur om våren.

I mai dro mannfolket og jeg til Riga, og hadde en strålende tur. Og jeg begynte så smått å planlegge årets pilegrimstur.

I juni ble jeg operert for stær. Det var nok på tide, øyelegen sa at han hadde trodd jeg hadde kommet før. Var jo der for noen år siden, og fikk konstatert begynnende stær, men utviklingen har nok gått langsomt, inntil jeg siste året begynte å føle det som et skikkelig handicap. Grua meg fælt til at noen skulle skjære meg i øyet, men det gikk veldig bra. Nå ser jeg som aldri før. Klarte meg uten briller i mange måneder, og på hele pilegrimsturen – som jeg starta på i juni.

I juli måtte jeg avbryte pilegrimsturen fordi jeg mista mobilen i et myrhull på Dovre. Riktignok hadde jeg innsett at jeg ikke kom til å nå Nidaros i første omgang uansett, da jeg hadde påtatt meg en vikariat som sykehjemslege i Haugesund. Aldri vært i Haugesund før, og tenkte jeg kunne spe på pensjonen med ett og annet ikke altfor anstrengende korttidsvikariat. Tiden i Haugesund gjorde så visst ikke at jeg tok skrekken. Hadde en fin tur dit, nydelig leilighet sentralt i byen, ganske lite å gjøre og godt betalt i forhold til innsatsen, kan man si.

Da jeg var ferdig der, tok jeg igjen fatt på pilegrimsleden. Hoppa riktignok over et par etapper over Dovre formedelst kummerlige overnattingsforhold. Tror jeg går for telt heller enn å ligge på madrass på golvet sammen med ti andre, om jeg tar igjen den etappen seinere. Men jeg kom fram til Nidaros. I dårlig vær med regn og tåke, men med stor takknemlighet da jeg dalte ned på en benk i Domen og hvilte mine slitne og våte pilegrimsbein. Det var kanskje et litt dumdristig prosjekt, men du verden for en opplevelse. Jeg hadde ingen større uhell på turen, det verste var å miste mobilen. Fikk kjent litt på egne, fysiske grenser, fikk ro til å tenke (nei, jeg hadde ikke lydbok, musikk eller podcast på øret, bortsett fra på en eneste etappe), opplevde mye fantastisk natur og traff mange interessante og trivelige folk. Besøkte mange kirker, men skamfullt nok bare en gudstjeneste. Men kirkene i seg selv, med sin innredning og sitt uttrykk sier noe om menneskenes åndelige oppfatninger, lengsler og syn gjennom århundrene. Det gir perspektiver. Det gav mersmak. Kanskje kan det bli flere vandreturer.

I august dro to gamle damer på tur til Praha. Der har jo jeg vært mange ganger, men det var nytt for Solveig. Vi hadde det kjempefint, selv om det var litt logistikkproblemer med leiligheten – som i og for seg var fin, og husverten kunne ikke noe for at fyren i kjelleren var gammal og røyk akkurat mens vi var der. Mitt mål for turen var å skaffe meg briller. Selv om jeg syns jeg så godt også uten briller etter operasjonen, har jeg skjeve hornhinner og trenger nok også bittelitt hjelp for å lese liten skrift og sånn. Har kjøpt briller i Praha i årevis, og gjerne spart inn hele turen og vel så det. Denne gangen betalte jeg nesten like mye som jeg ville gjort i Norge – men fikk til gjengjeld to sett med linser – så nå har jeg to par briller, og det ene med veldig smart magnetisk solbrille til å sette på. Fornøyd. I Praha oppdaget jeg også at jeg måtte ha blitt bitt av en fått i løpet av pilegrimsturen eller oppholdet i Haugesund, så jeg hadde en lite møte med tsjekkisk helsevesen. Veldig fornøyd både med det og oppfølgingen fra forsikringsselskapet.

I september syntes nok mannfolket at kjerringa hadde vært vel mye borte, og det var blitt lite ferie på han – som fortsatt er i jobb. Så vi satsa på en kjapp togferie med utgangspunkt i Praha. Det var tid for meg til å hente de nye brillene, og vi kunne rekke flere yndlingsbyer på turen. Dresden var som vanlig et høydepunkt. I september slo dingsedama igjen til – jeg kjøpte meg en Kamado Sumo, og solgte pizzaovnen. Veldig fornøyd med denne. Den er jo svinedyr, da – så er nok en grill/ovn for spesielt interesserte.

I oktober lagde jeg pai, og meldte meg som frivillig til RingsakerOperaen – på systua. Det har vært kjempegøy. Og forestillingen i år var nok den beste de har gjort. Plamena nedkom under generalprøven, så hun fikk ikke med seg premieren, men er nok glad for sin lille, nye sønn.

I oktober døde også James Dickenson. Trofast gjest ved organistgildene og alle Cantarelles konserter. Han har også arrangert mye fint for cantarellene. Vi var i ferd med å planlegge konsert i anledning hans 85-årsdag, da han ble innlagt på sykehus, og dessverre døde. Vi utsatte konserten og gjennomførte den som minnekonsert. Vi hadde også den ære å synge i bisettelsen, som var en rørende opplevelse, og helt i James sin ånd. Fred med hans gode minne.

I november dro jeg ut på nye eventyr som vikarlege. Denne gang på Fagernes – på fastlegekontor. Det var litt andre boller enn i Haugesund, følte jeg jobba for hver krone denne gangen. Men hadde det fint, da. Fagernes legesenter er en trivelig plass, ingen drager som jobber der, alle var bare snille og greie, og bar over med en stakkar som måtte spørre om alt mulig. Ikke om pasientene, jeg har tross alt 42 års erfaring – men om hvordan ting fungerer oppi der – alle steder har sine egne rutiner og systemer. Det var forferdelig vær og holke, har kjøpt meg gedigne brodder. Følte ikke for å brekke noe sånn rett før neste store utflukt.

Årets mislykte prosjekt har vært oppnevning som styremedlem i lokal demensforening. Syns jo ikke jeg kunne si nei til en staselig person som spurte meg, og tenkte kanskje jeg kunne ha noe å bidra med etter mange år som sykehjemslege på demensavdeling. Det eneste jeg har gjort hele året er å være på særdeles langtekkelige møter og ha som oppgave å skrive referat fra disse. Det er ikke for meg, så jeg har sagt takk for meg. Kanskje jeg selv burde sagt fra, kanskje kunne de ha funnet en bedre anvendelse for min kompetanse. Foreningen gjør veldig mye bra, men jeg følte ikke at jeg bidro med noe særlig, og kjeda meg veldig.

På årets siste dag kan jeg se tilbake på et veldig fint år, med svært mange hyggelige begivenheter, reiser og mennesker. Takknemlig er vel det mest nærliggende ordet.

de burde hatt vett til å bruke meg til noe annet. Jaja, shit happens. Tror jeg har det bedre som frivillig i Ringsakeroperaen. Liker meg best med praktiske oppgaver.

Det meste av desember gikk også med på Fagernes, slutta 19.12 og tenkte å dra hjem og ordne til jul. Men det var smått krise på min gamle arbeidsplass også, og jeg kunne jo ikke la verken kolleger eller pasienter i stikken, så det ble en arbeidsdag der også. Så litt komprimerte juleforberedelser kan man si – men vi har hatt en aldeles strålende jul. Gamlingene på julemiddag her, døtrene var flinke til å sende bilder av sine glade barn og deres julefeiringer hist og pist, og første juledag var det storinnrykk som vanlig, og veldig trivelig – barn og voksne i en storfamilie som heldigvis vet å sette pris på hverandre Jeg er usannsynlig heldig og privilegert.

Stadig svak for kjøkkenutstyr.

Publisert av
2

Har solgt pizzaovnen, da den var lite i bruk. Har en fantastisk stekeovn som blir like varm – så den ble sjelden fyrt opp. Da ble det jo en ledig plass på terrassen, så jeg har investert i en Kamado Sumo. Bruksområdet er jo ikke helt forskjellig fra den Weber Smoker jeg allerede har og er svært fornøyd med – men den begynner å bli noen år gammel, og ventilene er rustne og vanskelige å regulere etter hvert. Dette er en mer solid sak, kanskje holder den etter hvert som eneste utekjøkken? Vi får se. Kan være greit å ha en gassgrill også, også av beredskapshensyn. Den jeg har trenger ny bunnpanne og litt vedlikehold ellers også, men det får bli neste år.

Foreløpig har jeg testa oppfyring og grilla to enkle grillspyd. Det følger med en luftpistol for opptenning, det var imponerende greier – ellers har jeg jo vært godt fornøyd med Webers skorstein, men dette var enda mer imponerende. Krever strøm, da. Så jeg beholder skorsteinen.

Konseptet er i utgangspunktet japansk – eller muligens ganske universelt. De fleste folkegrupper har sine metoder for å lage mat i keramiske greier. Det er en del å sette seg inn i, så jeg får prøve å dokumentere litt for å huske hva jeg har testa ut og hvordan det gikk. Grillspyd var greit, måtte bare passe på å ha i nok kull – var litt for gjerrig, så det ble ikke varmt nok før jeg hadde i mer. Men har man i for mye, er det bare å strupe alle ventiler når man er ferdig, måke ut asken og bruke opp igjen det som er til overs til neste gang. Fulgte med ganske mye ekstrautstyr – pizzastein (ja, man kan steke pizza på denne også, spent på hvordan det funker), deflektorer for indirekte varme og slow-cooking og flere rister. Har kjøpt inn en lammestek til kohorten som er invitert på middag i morgen. Da blir det å teste langtidssteking.

Det som fins på markedet her i landet er først og fremst fra USA – Big Green Egg og Kamado Joe. Av gode grunner unngikk jeg disse og gikk for svenske Kamado Sumo.

Nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

Har vært ganske dårlig til å blogge i år, Må ta meg sammen på det, og nå har jeg ingen unnskyldning lenger. Er offisielt pensjonist og kan gjøre som jeg vil -. hele dagen, hver dag.

Det har ikke riktig trengt inn ennå. Foreløpig har jeg juleferie, noen dager fri før selve jula har jeg pleid å ta, for å få alle forberedelsene i boks. Jeg er tross alt innehaver av familiens festlokale. Litt lenger enn jeg pleier, så juleforberedelsene var mindre stress enn vanlig. Sluttet på sykehjemmet fra 1. desember, i praksisen 15. desember. Selv om det gjensto rydding og administrasjonsarbeid som jeg har tatt dann og vann når det passet. På dette stadiet har jeg tenkt på hvordan jeg skal få tatt vare på all resterende julemat, jeg må jo på jobb i overimorra. Det må jeg ikke. Så jeg får prøve å la minst mulig gå i søpla.

Julekvelden forløp tradisjonelt, kun gamlinger her – ribbe og pølse og surkål. Bilder og video fra barn og barnebarn som feirer hjemme hos seg selv.

Første juledag kom så godt som hele hurven hit – det setter jeg veldig stor pris på. Folk så ut til å kose seg, voksne pratet sammen, de to yngste fetterne fant tonen så det suste, etter at Anton hadde tødd opp litt. Dette er også et hus hvor det går an å løpe en runde – stas for barn – dagligstue-kjøkken-storstue – rundt og rundt. Litt slitsomt for den som prøver å bære fat ut og inn, men fint at ungene har det moro da.

Men vi var bekymret for kattene. De pleier å være ganske så sosiale og nysgjerrige, men de var ikke å se hele dagen og kvelden. Neste dag var de fortsatt ikke å se. Mannfolket og Kjersti gikk flere runder i nabolaget for å se etter dem. Da jeg stod opp dagen etter tenkte jeg å legge en etterlysning på facebook – men tenkte jeg får nå først sjekke grundig her i huset. Da jeg åpna døra til minste soverommet, spratt de ut. Ikke hadde de hylt og krafsa på døra – så ingen kunne drømme om at de var der. Har sikker snorka seg gjennom hele selskapet. Var sultne da.

Nå har det vært kalkunmiddag hos bestemor – tradisjonen tro, men hun lager jo ikke mat selv lenger, så jeg har vært der og ordna kalkunfileten. Min fader var forkjølt og ble hjemme, ville ikke smitte noen. Får se om ham i morgen, han er tross alt snart 95.

Men tilbake til bloggen og det lille jeg har skrevet i år. Eller for all del ble vi også omskrevet – før vi dro på årets tur:

https://www.h-a.no/roger-lar-kona-planlegge-den-omfattende-turen-hadde-jeg-skulle-planlagt-hadde-vi-nok-havna-i-snertingdalen/f/5-139-1434408

I april dro vi til Winchester – ikke på interrail denne gangen, men satsa likevel på mye tog. Om du vil kan du lese om turen vår er – bla framover øverst til høyre.

På tur igjen

Mossa og jeg rakk også en tur på hytta.

I september var jeg på Fæbrikstad (takk til Eirin), og vi byttet ut kjøleskapet. Det skal sies at vi har gjort en del oppgradering i heimen, uten at det har blitt blogga så mye om. Slipt og lakket trappa (eller fått en fagmann til å gjøre det) – det ble fint. Nytt aggregat på kjølerommet, med en del komplikasjoner, og jeg skylder fortsatt en busserull. Vi har også byttet ut alle lysrørene i dagligstua og nede i hallen med moderne og mindre helseskadelige og miljøskadelige rør. Det ble bra. Men vi venter med å bytte ut rørene i storstua, da dette ble dyrt, og der funker foreløpig alle. Pelletsovnen er også byttet ut – langt om lenge. Vi ventet vel det meste av fjoråret på den, men nå holder den varmen i oss langt mer effektivt enn den gamle, så det er vi glade for.

Vi har opprettholdt pandemivanen med kohortmiddag for de eldste i familien og naboen – de bor alle alene og setter pris på både maten og selskapet, tror jeg. Vi vil jo ha mat uansett, så det er en hyggelig tradisjon.

Ser fram til pensjonisttilværelsen med blandede følelser. Kommer til å savne mine særdeles trivelige kolleger – men håper å kunne stikke innom… Ser fram til å tilbringe store deler av januar på Malta og bare kose meg – og så får vi ta det derfra.

Godt nyttår, folkens!

Årets nyttårsbetraktning.

Publisert av
Svar

Mine utallige (haha) fans og lesere har muligens lagt merke til at denne årvisse bloggposten har glimret med sitt fravær de siste to årene.

Ved årsskiftet 19/20 hadde jeg nok med å sette den ene foten framfor den andre, og var sykmeldt i lang tid. Orka ikke skrive noe. Takk til dere som var der – familien som var der i jula, så det tross alt ble en bra jul – og dere som hjalp meg å gå videre på deres egen måte – først og fremst mine fantastiske kolleger. .

I mars 2020 kom korona for fullt og nedstengningen og de mest inngripende tiltak Norge har sett i fredstid ble innført. Da var det bare å komme seg på jobb. Det ble mange tøffe måneder. Først ble vi stengt, da vi naturligvis var de første til å bli eksponert for smitte, deretter ble vi pålagt nye måter å jobbe på. Så kom endelig vaksiner etter hvert. Vi jobba langt mer enn noen gang før, og lærte noe om samarbeid og innsats. Jeg lærte noe om at enkle ting kan bety ganske mye. Varm mat til staben på slutten av lange dager med vaksinering fra tidlig morgen til langt på ettermiddag bidro til at folk slapp å tenke på å lage mat når de kom hjem, det bidro til fellesskap og lagånd over felles middag – og jeg håper det smakte bra, stort sett – selv om noen syntes det ble vel sterkt ved minst en anledning.

Det begynner så smått å gå seg til for eget vedkommende, og jeg kan stille meg bak det jeg posta på facebook for kort tid siden.

Det er jo stort sett det jeg har hatt for vane å gjøre ved hvert årsskifte, jeg har pleid å si at jeg har mindre å klage over enn folk flest – det har jeg nok fortsatt, selv om det noen ganger kan være vanskelig å se det når livet treffer deg rett i panna på en måte som oppleves som både urimelig og urettferdig.

I løpet av koronaelendigheta har vi fått to nye barnebarn – Jens og Anton – takk for det.

Ingen av mine nærmeste har dødd av korona, flere har vært syke, men det har gått bra. Ingen av mine nærmeste har mistet jobben eller på andre måter blitt satt på bar bakke på grunn av dette.

Det har vært en stor glede å samle koronakohorten tilnærmet hver uke – mannfolket og jeg har fortsatt hver vår forelder i live, naboen er også i åttiåra og bor alene, et par andre litt mer sporadiske kohortere har vært innom av og til. Et samlingspunkt i en tid hvor mange har sittet mye alene. Gleden ved å gi folk mat dreier seg ikke om avansert kjøkkenkunst, men å komme sammen over spiselig mat og se og møte hverandre, også i en tid hvor mye har vært digitalt og de som har passert åtti har gått glipp av mye i så måte. Det har også vært til glede for oss – vi har jo alle blitt pålagt å møte færrest mulig.

Det er nok grunn til å være bekymret for de som har opplevd lange tider med digital skolegang og studier også – ikke like lett for alle.

Når jeg ser gjennom de siste to års bloggposter, er det mye mat. Jeg har lagd MYE mat. Og mye reising – tross alt. Vi var på norgesferie med håndsprit og munnbind, året etter på interrail i baltikum og øst-Europa med håndsprit og munnbind, og i år på interrail uten altfor mye restriksjoner, bortsett fra fortsatt munnbindpåbud i Tyskland. Og flere folk enn noen gang på togene, det er positivt. Selv om det gjorde det vanskelig å få plassbilletter på kort varsel.

Jeg er også svært takknemlig for arbeidsplassen min. Herredshuset legesenter er beste plassen. Vi har vært så heldige å rekruttere flere nye kolleger – i en tid da dette er svært vanskelig for svært mange fastlegepraksiser. Og null takk til myndighetene for dette. De forfølger jo fastleger så godt de kan. Politikerne snakker om å redde fastlegeordningen, men gjør fint lite. Noen kommuner gjør litt – også Ringsaker, så vi får kanskje være fornøyd med det. For egen del har jeg fått en utmerket arvtaker. Det har gått hardnakkede rykter på bygda om at jeg skal slutte. Selvsagt skal jeg det – etter hvert – og jeg har fått en kollega som nå deler min liste med sikte på å overta den når jeg slutter – seinest om litt over 3 år, tidspunktet er ikke fastsatt. Så dere blir ikke kvitt meg så lett.

I større sammenheng er det tegn til at folk faktisk begynner å skjønne at noe må gjøres – av oss alle sammen – for å berge et levelig miljø for våre etterkommere.

I så måte er jeg bekymret for norsk politikk. De to grå gubber i regjeringen imponerer ikke, de sier stadig at de følger nøye med på situasjonen, men lite konkret kommer ut av det. Høyre fosser fram. Erna framstod riktignok som mer handlekraftig da koronaepidemien rammet, men ellers gjorde hun jo først og fremst sitt for å gjøre livet verre for folk, – de som hadde lite fikk enda mindre, og det ble stadig flere som ikke hadde råd til nødvendig helsebehandling fordi støtteordningene ble fjernet en etter en. Får man ikke den behandlingen man trenger, blir man sykere – og sjansen for å klare å jobbe igjen blir mindre. Men da er du vel en snylter i disse politikernes øyne.

Og noen forkjemper for miljøvern var hun så visst ikke.

Årets nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

Årets to første måneder var preget av matblogging, årets (første) organistgilde gikk av stabelen i februar, med italiensk tema.

Det var morsomt, og jeg lærte en del nytt, ikke minst å lage mortadella og cannoli.

I mars blogga jeg ingenting, men i april/mai dro vi på årets ferie, interrail i Storbritannia, vi kom oss både til Orknøyene og til Dublin. Det var en staselig tur, og vi spiste mye godt på turen, ikke minst haggis i Skottland, selv jeg vågde meg frampå.

I juli hadde vi en fin tur til København med datter og barnebarn, Tivoli er stas for store og små, og vi bodde i en fantastisk leilighet vi leide via Airbnb.

Ellers er vel dette året jeg meldte meg inn i REKO-ringen og MDG. Aldeles enig med Angela Merkel at hvis ikke vi bestemødre gjør noe, burde vi skamme oss. Selv om skam er et dårlig ord – tror ikke verden blir et bedre sted av å påføre folk skam. Stod på stand og stekte vafler for MDG, men dessverre mangla vi noen stemmer på å få inn to i kommunestyret. Thomas gjør en god jobb, men han hadde hatt nytte av en makker.

I oktober gikk vi for nok et organistgilde, inspirert av vårens interrail – og fordi denne type lag er bedre å holde på høsten. Så vi får se til neste høst.

November, som i utgangspunktet er en stusslig måned, ble ikke det for meg. To turer til Praha, staselig opplevelse i Ringsakeroperaen.

I desember har jeg sydd, og tatt litt lett på juleforberedelsene i år- men alle ble mette også i år. De siste dagene har jeg tilbrakt på sofaen, men snørr og virus, men det får vi håpe går over. Godt Nyttår, folkens!

Mer sommerlektyre og litt generell oppdatering

Publisert av
Svar

Har lest Claire McGowan de siste ukene. Jeg er svak for krim, og særlig forfattere som i denne sjangeren tar opp de aller største spørsmålene. Det gjør denne forfatteren. Med bakgrunn fra Nord-Irland skriver hun – i serien om Paula Maguire – om en ung kvinne som får livet sitt snudd på hodet opptil flere ganger, av The Troubles, og konsekvensene av dette. Jeg bodde i Irland i 1981, da sultestreikene i Long Kesh pågikk, og mange døde. Det var den eneste gangen jeg opplevde uro, også i Dublin, men vi hadde eksamen like om hjørnet og satt stort sett inne og leste, og var muligens ikke så engasjerte eller oppdaterte som vi burde ha vært. Ellers er soppsesongen innledet. Jeg har vært og plukka kantareller i Moskogen i dag – det blir stadig mer kantareller i vår lokale skog, men det blir det vel snart slutt på, når den skal raseres med hogst og sykehus. Ellers har jeg for første gang i mitt syndige liv meldt meg inn i et politisk parti, og har stått på stand for MDG i helga. Vaffelsteking var nok et godt grep. Duften av nystekte vafler tiltrekker folk – så kan man jo gi dem et partiprogram og forsøke å få dem i tale. Jeg er ikke verst på vaffelrøre, kan også hekle poser for flergangsbruk i butikken så man slipper plast – andre er nok bedre på å overbevise velgere. MDG lokalt er en trivelig gjeng. Kunne ikke dy meg for å mobbe naboen litt heller – Høyre. De stilte utelukkende med godt voksne mannfolk, som prøvde å bestikke ungene med kjærlighet på pinne. Jeg fikk alltid høre av min mor at sånne mannfolk var det best å holde seg langt unna.

Holder i alle fall en knapp på nystekte vafler. Årets valg er spennende – det er store bevegelser i velgermassen, og i alle fall de unge har skjønt at det viktigste nå er å berge planeten og miljøet. Det gjenstår å se om de går og stemmer.

Årets nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

Det ser ut som det er flest reisebeskrivelser som har funnet veien til bloggen i år. Kan tyde på at jeg personlig har hatt et bra år, med gode reiseopplevelser som det mest minneverdige.

Starten på året var preget av #metoo – mektige menn falt som fluer både her og der, på grunn av sin oppførsel overfor kvinner. Det var vel langt på overtid, vi får håpe det skaper en varig endring, men man kan jo lure på om det er genetisk umulig for en del menn å forstå at kvinner er mennesker. Noen skjønte det jo for ganske lenge siden. Jesus snakket med og respekterte kvinner. Les Mozarts brev, han omtaler kvinner som mennesker, ikke som en underart hvis oppgave er å behage menn. For å ta et par av de mest kjente. Men selv verdensberømte mannlige forfattere evner ikke å beskrive kvinner som annet enn objekter – les Goethe for eksempel.  Hvordan man blir sett på og behandlet som kvinne har endret seg – og for all del bedret seg – i de årene jeg har levd, men det er langt igjen. Og menn er blinde for dette, stort sett. Les denne.   

I februar blogga jeg litt mat – årets organistgilde gikk av stabelen. Det neste er under planlegging. Jeg må teste ut noen planlagte retter….

I mars blogga jeg ingenting, men i april, dro vi på årets interrailtur. Den var stort sett meget vellykket og sterkt preget av opera. Interrail 2019 er bestilt i dag, og starter med fly til Edinburgh. Vi drar i vesterled i 2019 og tips til steder å besøke mottas med takk. Har vært mange ganger i London, og også på EN biltur rundt i England, men det er mye usett.

Året har også vært preget av mye håndarbeid. Først og fremst knipling, men jeg har også sydd en bunad. 

Den ble akkurat såvidt ferdig før vi dro av gårde på interrail, men ble brukt på 17. mai. Antar Johanne er neste 🙂 Har også litt skjortereparasjon og størrelsesjustering på årets bestillingsbok.

I juni blogga jeg heller ingenting, men i juli dro jeg på kniplekurs i Danmark. Det var en åpenbaring på flere måter. Litt trøbbel med billading, men hotellet var noe helt for seg selv og Karen Trend Nissen var en utrolig dyktig og koselig dame. HUn har heldigvis sagt ja til å holde enda et kurs for nordmenn, så jeg er tilbake til sommeren.

I august blogga jeg om Sandberg. For en dust, og for noen enda mer dustete medieoppslag de fortsatt kommer med. Jeg spådde at forholdet er over før året er omme, det har så langt ikke skjedd. Kanskje har stuntene generert nok klikk? Men gamle menn og unge damer har nå gjerne hver sin agenda.

I september dro jeg til Tyrkia med to døtre og hadde en skikkelig lat og avslappende ferie. 

Turandot i den gamle, romerske ruinen var et høydepunkt.

I oktober blogga jeg ingenting, og i november bare Ringsakeroperaen. 

I desember var jeg på juletur til Praha med to av mine døtre.

Har du ikke vært i Praha, bør du revurdere dine prioriteringer 😀 Dette er en desidert yndlingsby, har vært der nå 16 ganger.

På slutten av året døde mange av våre eldste familiemedlemmer. Min fars samboer døde i slutten av november, min tante Unni og min onkel Walter døde begge i desember. Det har satt litt preg på jula, men det er livets gang. Jeg er veldig glad for å ha samlet familien hos meg i jula. Mye planlegging og matlaging, men koselig og verdifullt. Bestemors kalkunmiddag, i år tilberedt av Åsne og Kjersti, gled ned på høykant som vanlig.

Jeg kjenner stadig mer på hvor mye jeg har å være takknemlig for. Jeg er nå over seksti år gammel, og har i alle disse årene ikke noen gang kjent på nød, sult eller krig. Jeg har opplevd at mine barn har vokst opp og blitt «gangns menneske» – som vel er formålet for skolen. Jeg er usigelig stolt over alle fire. Jeg har jo kjent på urettferdighet og forskjellsbehandling som kvinne, men har likevel følt at verden går i riktig retning i så måte — selv om det tar tid. Verden står foran nye utfordringer i dag, klimaproblemet er det viktigste – om jorda i det hele tatt skal overleve – befolkningsveksten må bremses, og det må bli flere levelige land, hvor folk ikke tvinges på flukt på grunn av sine politiske standpunkter, hudfarge, religion, kjønn eller andre dumme ting. I vår globaliserte tid burde det snart være på tide å begripe at vi alle er mennesker, og det smarteste er å samarbeide.

 

Godt Nytt År!

 

 

 

 

Interrail for voksne – tips og erfaringer

Publisert av
4

Jeg skrev dette blogginnlegget for to og et halvt år siden, og står ved det meste av det jeg skrev da, men noe har vi lært.

Pakking: Så lite som mulig, du må slepe på det og bære det opp og ned trapper – selv om du har koffert med hjul. Tenk over hva du skal gjøre på turen. For meg vil det si komfortable reiseantrekk og 1-2 pene kjoler til opera og konsertbesøk. Jeg har en koffert med klær og sånn, en ryggsekk med det jeg trenger på toget (pc, Kindle, mobil, powerbank og håndarbeid – samt pass, penger og pilletter i lommen innerst mot ryggen. I tillegg en ekstra, liten veske i kofferten med plass til visakort og mobil – til bruk når man skal i operaen og sånn. Du sleper ikke på en ryggsekk der, får nok ikke lov en gang, i disse tider…  «Reisevask» på tube, kjøpt på Europris, til rask håndvask av undertøy, sokker og sånn. Funker kjempebra.

Planlegging: Er lurt. Hvor mye, er antagelig et spørsmål om temperament og innstilling. Dette er vår tredje interrail i voksen alder. Første gangen hadde vi planlagt alle overnattinger på forhånd. Det gir forutsigbarhet både i forhold til utgifter og reiserute. Særlig om man reiser i høysesongen, er det nok lurt å bestille i god tid, da det kan bli både dyrt og fullt om man er seint ute. Denne gangen valgte vi begynnelsen av mai. Vi hadde bestilt operabilletter i 3 byer – mao, vi må sove der, så overnatting ble også bestilt. Etter flere døgn med oppbrudd hver dag, tenkte vi en hvil, og noen dager på ett sted var bra, – vi bestilte tre døgn i Wien. Det ble fire – og det stedet vi hadde bestilt var så grusomt at vi flytta etter en dag. Tapte jo noen penger på det, men det var det verd.

Man kan bestille det meste på nett i våre dager. Billetter til opera, og sikkert også de fleste andre evenementer – kan man skrive ut selv hjemme (eller få hjelp til det på hotellet). Bestilling av overnattingssteder gjør man jo også stort sett på nett. Jeg har god erfaring med Airbnb, men vi har ikke gått for det denne gangen. Har (nesten) konsekvent brukt hotels.com, som er en app med kombinert bestillingsfunksjon, omtaler fra reisende og hotellets omtale av seg selv. For hver 10. natt får man en bonusovernatting. Prismessig sett lønner det seg ofte å bestille direkte fra hotellet hvis man skal være en stund et sted, men med en slik omflakkende tilværelse synes jeg det er bedre å bruke denne appen. Omtaler på nett er jo også et kapittel for seg. «Smartments» i Wien – som vi flyktet fra – er et ganske nytt sted med få omtaler, de fleste overstrømmende. Jeg har skrevet min hjertens mening om stedet for å gi et mer realistisk inntrykk. Det kommer jo jevnlig fram beskyldninger om at etablissementer anmelder seg selv på slike plasser, men etter min mening er det likevel nyttig å bruke Tripadvisor og andre slike hjelpemidler, man må bare se opp for steder med veldig få anmeldelser, og ikke minst lese med litt kritisk sans. Det er jo noen som gir hotellet dårlig omtale pga dårlig vær eller plagsomme medreisende også, og man må være obs på at svindelforsøk forekommer. Men det fins fortsatt mange folk som skriver gode og detaljerte omtaler av hoteller, restauranter og annet, noe som er til stor nytte for andre reisende.

Bortsett fra dette ene stedet, har vi funnet svært gode steder å sove fra den ene dagen til den neste denne gangen, jeg skriver dette i 7. etasje i København, i en lekker leilighet med balkong på begge sider, hvor vi har nytt frokosten med utsikt til barnehagen i nabobygget og byens tak. Et steinkast fra Rådhusplassen har vi stue, kjøkken bad og soverom. En fin avslutning.

Det er viktig å tenke over at man trenger å hvile seg litt og ha noen rolige dager innimellom. Det fins alle typer interrail-pass, med få eller mange reisedager. Jeg er i alle fall for gammel til å dra til et nytt sted hver dag – man får jo ikke sett allverden av hvert sted heller hvis man bare bruker en halv dag der. På den annen side ser man jo en god del fra togvinduet også. Det er en fin måte å reise på.

Stort sett. Vi har opplevd stappfulle tog, og måtte stå, til tross for billett på første klasse. Vi har oppdaget at det er dumt å ta ICE-tog i Frankrike. PLassbillett er påbudt – og svinedyrt- selv om du bare skal et kort stykke. Ellers koster ikke plassbilletter allverden, så det kan være lurt. Tyske tog topper listen komfort, ingen tvil om det. Vi fløy til Berlin denne gangen. Hadde sikkert vært like greit å ta båten til Kiel og toget til Berlin.

Interrail er stas, men gjør leksene på forhånd. Dette er jo en type ferie hvor du gjerne vil oppleve ting – så les om stedene du vil besøke før du drar og finn ut hva du vil gjøre der. Det er koselig reiseforberedelse som skaper forventning, og du bruker ikke bort tiden på logistikk underveis. Utenfor sesongen går det likevel stort sett greit å bestille overnatting underveis – og litt surfing er jo greit på toget. Men vær obs på at slett ikke alle tog har wifi. Jeg har brukt en god del penger på mobildata denne ferien, selv om det nå er blitt langt billigere innen EU enn det var før, trengte jeg ekstra datapakke. Bruker jo mobilen hele tiden, til å finne veien, sjekke alt mulig og bestille ting. Skjønner ikke hvordan vi klarte oss i 1978 (hehehe), men vi gjorde jo det – helt fint.

20180509_1046166920603341556590014.jpg

Kniple kan man også gjøre på toget.

Metoo? Heldigvis stort sett ikke

Publisert av
Svar

Jeg har stort sett hevdet at jeg aldri har vært utsatt for seksuell trakassering, men i ettertankens lys ser jeg at det ikke er helt riktig. Min mest leste bloggpost noensinne handlet om mobbing I ettertid har jeg tenkt mer på denne hendelsen som jeg beskrev i utgangspunktet her, og husker litt mer. Jeg var en av de første i klassa til å få pupper. En av de andre guttene i klassa hadde kommentert dette noen dager før – jeg ble flau og sa ikke noe. Da denne hendelsen skjedde, var det en annen som prøvde seg. Jeg ble nok en gang litt satt ut av slike kommentarer, men da han også prøvde å tafse på dem, ble jeg spontant rasende, og dro til ham så det suste.
Siden var det ingen som prøvde seg.
Men dette er jo bare en annen form for mobbing, er det ikke? Jeg kan behandle deg som dritt, fordi jeg tror jeg slipper unna med det. Hvis du drar til meg , finner jeg noen andre som ikke tør å gjøre det. Og det har folk – særlig menn – i maktposisjoner- sluppet unna med altfor lenge.
Nå har de fått et takras i hue, og det hjelper ikke at dinosaurer som Carl I. Hagen synes veldig synd på Giske fordi han nå må stå til rette for det som alle syntes var greit for femten år siden, men som nå har fått tilbakevirkende kraft i følge Carl I. Feil på begge punkter! Det var ikke greit for femten år siden HELLER, det var bare slik at fram til nå har slik framferd blitt feid under teppet, og ofrene har betalt prisen. De har ikke blitt trodd, de har ikke blitt gjenvalgt hvis de har prøvd å si fra – det er gutta boys som har makta.
Nå har det ENDELIG skjedd noe. Og takk og pris til alle menn som heller ikke syns dette er greit, og har skrevet mye fornuftig.
Poenget er – vi må alle bli flinkere til å SI FRA. Vi må være den kjipe dama eller mannen – som Sigrid Bonde Tusvik ikke torde å være, og den som ganske mange menn som har skrevet på nett også ønsket de var. Den som har mot til å dra til – eller heller si fra til, det er for all del ikke greit å dra til folk, men jeg håper man kan unnskyldes som trettenåring – den det gjelder- gjør det. Er du tillitsvalgt, voksen, eller i en maktposisjon overfor tenåringer – SI FRA så det merkes, til den som prøver å utnytte yngre partifeller eller andre organisasjonsmedlemmer, for dette er ikke bare et politisk problem – seksuelt eller på andre måter. Og – det burde ikke en gang være nødvendig å si: Ikke gjør det selv. Herregud….

Dette handler ikke om rettsvern.

Publisert av
Svar

https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/m61PmO/Stortingsrepresentant-fra-Trondelag-mener-pedofile-har-bedre-rettsvern-enn-Trond-Giske-har-hatt

Men dette handler da ikke om rettsvern? Giske er såvidt jeg vet ikke tiltalt for noe så langt. Det handler om tillit til en politiker i en svært framtredende posisjon. Det er ikke greit å bli utsatt for et slikt mediekjør, men så langt synes jeg media har vært ansvarlige, og både støtte og fordømmelse har kommet til orde. Trond Giske har helt åpenbart oppført seg på en måte som en framstående politiker absolutt ikke bør. Det har han innrømmet selv. Det er på tide at dette kommer fram i offentligheten og blir diskutert. Trond Giske har tatt konsekvensen og trukket seg, og vi får håpe han får fred nå, han har sikkert ikke vært verre enn mange andre i mange partier. Retningslinjer trengs – på samme måte som det fins i arbeidslivet. Som en skrev – ungdom engasjerer seg i politikk for å forandre verden, ikke for å ligge med tilårskomne partikolleger. Folk med makt har hatt lett spill her. Noen unge jenter (og gutter) blir helt sikkert smigret om statsråden legger an på dem og synes det er kjempestas. Noen (mange?!) synes det er kleint at en dobbelt så gammel fyr prøver å få dem til sengs, men kan synes det er vanskelig å si nei til folk med «nasjonal status». Ansvaret her ligger hos den (mest) voksne. Det er ikke sånn politikken skal fungere. Desto bedre at #metoo har satt dette på dagsordenen. Jeg begynner å tro at dette faktisk representerer nye tider og ny respekt for kvinner.

 

Dette fortjener utvilsomt en bloggpost.

«Feminism is the radical notion that women are people»

Så enkelt er det. Demokratiets svakhet er at folk som synes det er greit å tråkke på eller utnytte andre kan bli valgt (se bare på USA eller Tyskland i 1936) hvis folk er dumme nok, selv i et demokratisk system. Demokratiet bør få på plass retningslinjer i forhold til hvorvidt det er greit for folk i sentrale posisjoner å sjekke opp ungdommer på partimøter – eller på nachspiel. Det bør vel egentlig ikke være greit i det hele tatt. Politikk handler om andre ting enn sjekking. Hvordan man skal sikre seg mot flertall for hitlere eller trumpere er et annet spørsmål.