Dyr og sånn

Jeg er vokst opp med pudlene Kikki og Susi. Den første maste jeg meg til da jeg var ca 10. Jeg skulle selvsagt passe på den, men selvsagt var det foreldrene som fikk det meste av jobben. På den tida gikk både katter og bikkjer løse i nabolaget, og det gikk helt fint. Den eneste hunden som noen gang beit noen, var den som alltid stod i band, og for en gangs skyld hadde klart å stikke av. Alle de andre var vi vel vant med å møte i nabolaget, og de gjorde ikke en katt fortred, eller muligens jaga dem opp i et tre – vi hadde ikke katt på det tidspunkt. Naboen skaffet seg også en puddel på omtrent samme tid, så de to – Kikki og Ken hadde stor glede av hverandre og var gode lekekamerater. Kikki fikk til og med en valp – Cleo, så det var jo også en stor hendelse i min barndom. Da det ble tomt i heimen fordi både min bror og jeg hadde flytta, skaffet mine foreldre seg en ny puddel, ved navn Susi. Hun ble kjøpt da jeg hadde flyttet hjemmefra, så jeg husker jeg gikk til Dublins beste slakter og kjøpte en lekker biff i håp om å innynde meg hos bikkja. Hadde den i håndbagasjen på vei hjem til jul – for øvrig første gang jeg var oppe i et fly. Julen 1976. Biffen var vel omtrent like stor som bikkja, men den forsvant på rekordtid, og jeg ble nok godtatt. Susi fikk etterhvert epilepsi, og måtte til slutt avlives, men hun rakk å bli kjent med de eldste av våre døtre, og særlig Eirin fikk en forkjærlighet for hunder.

I ti-tolvårsalderen klarte også hun å overbevise foreldrene sine om at vi måtte ha en hund i huset. Hvordan hun klarte å få oss til å skaffe en dalmatiner er mer uklart i minnet. Det var en dalmatiner som var den eneste bikkja i nabolaget i min barndom som faktisk skambet en unge. Men Bertil var jo ikke til å stå for. Han var den minste i sitt kull, og trodde aldri helt på at han var større og sterkere enn noen som helst. Vi besøkte kennelen flere ganger, også med yngstebarnet Kjersti – den gang 2 år, som følte seg helt hjemme blant valpene. Og fortsatte å rase rundt med Bertil hjemme, for deretter å sovne i bikkjestolen sammen med han. Så hun ble nok sett på som en annen valp av ham – heller enn et voksent menneske som måtte respekteres. Da vi flytta til Frislivegen, fikk vi mus i huset. Mannfolket kommer fra et kattehus, så vi tenkte at det kunne være en god ide med en katt.

Tuselatten kom fra Dyrebeskyttelsen i Ringsaker og var etter sigende overflyttet fra et hjem i Trøndelag hvor ungene plagde henne. Vi var jo litt nervøse for hvordan dette skulle gå med digre Bertil, men han var jo bare snill og søt, Tuselatten gjemte seg under sofaen hvor Bertil ikke hadde sjans om hun ville være i fred, så det gikk helt greit. Hun viste seg også som en fremragende musefanger. Stakkars Bertil fikk urinsyregikt etterhvert, og ble mer sedat. Han var ofte med meg ute i hagen, Tuselatten klatra i trærne og ertet ham så godt hun kunne, han tok det med overbærenhet. Den eneste gangen han knurra til katten var da hun prøvde seg med lek og angrep på halen hans den siste dagen han levde. Han klarte ikke reise seg på grunn av dårlige hofter, så veterinæren avlivet ham hjemme. Tuselatten skjønte tegninga og holdt seg unna.

Tuselatten hersket alene i huset inntil vi kjente litt på det samme som mine foreldre. Nå blir det tomt i huset, sistemann er på vei ut. Så vi skaffet oss Idefix. En Lagotto Romagnolo. Han var vokst opp i et hus med katt, hvor han og søsknene hadde moret seg med å jage katta rundt.

Så da han kom i hus, løp han rett på Tuselatten og trodde han skulle leke. Fikk seg en på snuten så det sang, stakkars. Tuselatten furta i underetasjen i lange tider. Men han gav seg aldri, det skal han ha. Så snart hun viste seg, innsmigret han seg på alle tenkelige måter, og etter et års tid var de- om ikke bestevenner, så i alle fall allierte og tolererte hverandre ganske bra. Han fikk lov å slikke henne i øret, de kunne ligge side om side på sofaen, men som alle bikkjer hadde han hang til å snuse henne i rompa, og det var ikke populært. Idefix fikk nyresvikt ganske brått, og måtte avlives. Tuselatten lette etter ham i noen dager, men innfant seg fort med å være enehersker.

Tuselatten overlevde to bikkjer, og hersket enerådende i heimen den siste tiden av sitt liv. Hun ble tiltakende sosial overfor mennesker, før gjømte hun seg alltid når vi hadde gjester i hus, gjerne i tørkeskapet. De siste ukene begynte hun også å stjele mat. Før likte hun bare tørrfor, og helst billigste slag fra Rimi.

Hun ble 17 år, men var aldri glad i veterinærer. Så snart vi nevnte ordet, stakk hun som regel av og ble vekk til faren var over. Den siste gangen kom hun ikke tilbake, jeg håper hun ikke led vondt noe sted, men heller sovnet stille inn i skogen med utsikt til solnedgangen over Mjøsa.

Vi begynner å dra på åra, så jeg tror ikke vi skal ha flere hunder i hus, men nå har vi pådratt oss Tiger og Tussi.To kattunger som holder oss i ånde med underholdning og forsøk fra min side på å få dem til å begripe litt enkel disiplin og husregler. Fortsettelse følger.