Siste etappe – hjemtur.

Planen var å ta nattoget fra Frankfurt til Hamburg, morgentoget fra Hamburg til København og båten hjem igjen.

But even the best laid plans… Jernbaneekspedisjonen i Rothenburg var for liten til å kunne hjelpe oss med sovekupe fra Frankfurt til Hamburg – det måtte vi gjøre når vi kom til Frankfurt, fikk vi beskjed om. Men hvor trangt om plassen kan det være midt i uka i slutten av september – vi regnet med det ville gå bra.

Vi dro fra Rothenburg ganske tidlig og tok en pause i Würtzburg. Vi så på vakre kirker, gikk en tur i Residenz-parken og hørte klokkespillkonsert i en bakgård over deilig lunsj. Residensen (som nå brukes til offentlige kontorer og undervisning) er visstnok et av Europas viktigste barokkpalasser. Det er diiigert, så vi tok oss ikke tid til å se på det – det får eventuelt bli en annen gang.

20160927_150032 20160927_150024 20160927_150153

Frankfurt skyline, fra toget. En illustrasjon på hvor heldige vi har vært med været. Kun et kortvarig skybrudd i Pisa, som hadde sin sjarm i seg selv 😀  – ellers strålende sol og behangelige temperaturer.

20160927_190200

Men i Frankfurt ventet en mindre behagelig overraskelse. Toget hadde ikke sovevogner! Så i stedet for en førsteklasses sovekupe med eget bad – som jeg hadde forestilt meg – måtte jeg ligge på en hard benk i en vanlig kupe (som vi i det minste fikk ha for oss selv), uten verken teppe eller pute. Det ble sannelig ingen god natt, så vi var nokså trøtte i trynet hele veien til København. Der rakk vi ikke annet enn en deilig, dansk frokost i solskinnet i Nyhavn, før vi tok en taxi ut til båten.

Vi hadde i det minste bestilt Commodore-lugar også på hjemvei (siden frokosten er inkludert, er ikke merutgiften særlig stor, og frokosten er helt nydelig) – så vi avsluttet  i det minste med en følelse av luksus…

20160929_080133 20160929_083036

Selv om turen startet med litt dramatikk. Vi fikk beskjed om at neste avgang kom til å være forsinket, da det var meldt storm dagen etter, og båten fra Oslo til København var forventet et par timer forsinket. Det var meldt ganske frisk vind også på vår tur, og da vi kom hjem så vi i avisen at StenaLine hadde innstilt sin rute mellom Larvik og Hirtshals (som vi også vurderte å reise med…). Men det gikk bra, noe sjøgang merket vi, men ikke så det var plagsomt.

Ikke før hadde vi fått beskjed om dette, og båten var på vei ut av havneområdet, ble det meldt over høyttaleren at det var behov for legehjelp. Stuptrøtt som jeg var, hadde jeg lagt meg på senga og tenkte å ta en lur, men Hippokrates er Hippokrates. Så jeg fant skoa og tusla ned i resepsjonen. Heldigvis hadde jeg nok en kjappere kollega (som muligens hadde skoa på…), så jeg slapp å gjøre noe. Men skipet gjorde vendereis – den syke måtte på sykehus. Da var det neppe altfor akutt – det tar jo sin tid å snu et så digert drog, i forhold til å rekvirere helikopter eller en hurtigbåt – men kapteinen hadde vel sine grunner. Så vi startet halvannen time forsinket fra havna – men det ble tatt inn på veien, så vinden blåste nok vår vei.

Alt i alt en kjempefin tur i år også, uten uhell eller problemer av betydning. Jeg er fortsatt irritert for at jeg ikke fant den fine jakka jeg kjøpte i fjor, men den dukker vel opp. Om det blir tur neste år også, skal jeg pakke flere overdeler, og det holder med to kjoler, selv til 4-5 konserter og operaer. Reisevask på tube var kjempebra – til undertøy, sokker og en og annen t-skjorte.

Rothenburg – en rolig avslutning på ferien.

Rothenburg er en av Tysklands best bevarte middelalderbyer. Byens eldste hus har underetasje fra 900-tallet, de fleste andre hus innenfor bymuren er fra 1500-tallet og tidligere.

Vi fikk en interessant innføring i 1000 års historie i løpet av en times kveldsvandring med vekteren:

Kjempebra historieformidling – på engelsk kl 20.00, på tysk 21.30. Denne byen ble selvstendig bystat under keiseren på 1200.-tallet, og fortsatte som sådan til utpå 1600-tallet. Dette skyldtes deres strategiske beliggenhet i krysset mellom silkeveien og Europas hovedvei (da som nå) fra nord til sør (les Roma og paven), noe som selvsagt gavnet handelen. Omgitt av bratte skrenter på tre sider – vanskelig å innta. Men da noen endelig klarte det, etter århundrer med krig og pest, lå byen nærmest brakk inntil turismen startet på sent attenhundretall – og siden det ikke hadde vært råd til særlig fornyelse, var byen blitt desto mer severdig.

Så severdig var den blitt, at Hitler framholdt den som et eksempel på tysk levesett og historie. Folk fra andre kanter av landet ble sendt hit for å se og lære. Byens jøder ble deportert i 1938, to uker før Kristallnacht. De som hadde vett til å reise utenlands, reddet nok livet pga dette. Vekteren sa ikke noe om noe av dette, man han fortalte om slutten av krigen. Rothenburg ble bombet våren 1945. 103 hus ble ødelagt, 37  mennesker mistet livet. Men den amerikanske generalen som hadde fått ordre om å ødelegge resten av byen kjente til dens historiske verdi. Den tyske generalen som hadde fått ordre om å forsvare byen til siste mann, valgte å overgi seg. Dette var selvsagt høyforræderi, og folk ble hengt for mindre. Han ble ikke det. Han burde vel egentlig fått en medalje.

Etter krigen appellerte byen til hele verden om støtte til gjenoppbyggingen og fikk det. Dette kan man se i den gjenoppbygde bymuren, hvor navn på utallige givere er slått opp.

I dag har vi besøkt kriminalmuseet – som gir rikholdig dokumentasjon på rettspraksis og lovgivning opp gjennom århundrene. Og en interessant spesialutstilling om Luthers forhold til hekseprosessene som var på sitt verste på hans tid. Han hadde ikke akkurat noen konsekvent holdning til dette.

 

Luzern er en fin by, men Rigoletto ble vi snytt for.

Jeg ble jo henrykt da jeg oppdaget at Operaen i Luzern skulle ha en offentlig prøve på Rigoletto akkurat den dagen vi var i byen. For meg var det helt logisk at en offentlig prøve er noe man har når operaen er på det nærmeste ferdig innstudert og premieren er like om hjørnet. Men dengang ei Det var bare en kort prøve på en liten del av første akt, og Bernt Ola var ikke en gang med, så vi droppa det.

Luzern er en vakker by, da

wp-image-1770817155jpg.jpgwp-image-280026806jpg.jpgwp-image-1941359873jpg.jpgwp-image-1079016650jpg.jpg

Vi spiste ostefondue og pølse

wp-image-821698738jpg.jpg

og drakk øl

wp-image-1798979302jpg.jpg

Vi fikk se operahuset, men det var også alt. En annen gang?wp-image-21662527jpg.jpg

Fjerde operaopplevelse – Poppeas kroning. Tog til Milano

Siste forhåndsbestilte opera var Poppeas kroning, på selveste La Scala. Det var stas å komme dit. Spennende å høre en så gammel opera. Scenografien var ganske minimalistisk, og sangerne utkledd i kostymer tilnærmet fra den tiden operaen ble skrevet, ikke som gamle romere. Lite orkester, med spesiell besetning. En ganske særegen opplevelse. Mitt første besøk i La Scala. Det frister å komme tilbake, da tror jeg at jeg vil høre en av de mer kjente og “store” operaene, som nok gjør seg enda bedre i disse lokalene – og hoste opp enda noen flere kroner for å sitte litt bedre. Andre rad på tredje balkong – der oppe var det trangt.

 

 

Jeg snek meg til å ta bilde av orkesteret:

Men allerede da vi ankom Milano, fikk vi tilnærmet hakeslepp. Ankomsthallen var jo rene domkirken,

Men da vi hadde gått gjennom ikke mindre enn TRE slike haller, før vi kom ut på en enorm plass og så den imposante fasaden begynte vi å ane uråd. Og googla historien. Stasjonen i Milano ble planlagt fornyet ved en arkitektkonkurranse i 1912, den gamle stasjonen fra 1860-årene håndterte ikke trafikken lenger etter at Simplon-tunnellen ble åpnet. Første verdenskrig og nedgangstidene som fulgte la en kraftig demper på bygging og investeringer – stasjonen ble først fullført under Mussolini, med masse  påbygg, tilbygg og utvidelser. Så den gir et visst stormannsgalt preg. Utgangspunktet er vakkert, men diktatorer har vel vondt for å begrense seg.

Noe annet med de som bygde Milanos vakre domkirke, som vi dessverre ikke rakk å komme inn i. Her snakker vi proporsjoner, men den stygge flatskjermen til venstre i bildet gjorde intet for å forskjønne bygget.

Vi satte oss på baren som vender mot domkirken på vei hjem fra operaen…

 

Ho(s)tellet vi bodde på fortjener også noen ord. Vi følte oss litt utrangerte, dette er nok først og fremst (men ikke bare) et sted for ungdom. Veldig hyggelig betjening, Her er kjøkken (inkl tørrmat og hermetikk) til fri avbenyttelse, men nåde deg om du ikke vasker opp etter deg

 

Terrasse med friske urter i alle potter og kasser, og bra med spiseplass

Rommet var fint – ikke stort, men rolig og med alt man trenger. Frokosten var ikke noe særlig. Beliggenheten fin, gangavstand til La Scala og to undergrunnsstopp fra stasjonen.

Man kan trygt si at vi har bodd på en del FORSKJELLIGE steder på denne turen 😀

 

PS

Jeg glemte jo å skrive at jeg har smakt den italienske spesialiteten Vitello tonnato for første gang i mitt liv. Vi spiste dette på Caffé Scala før forestillingen. Den var kjempegodt. Gjett om jeg skal lage det selv.

Femte etappe – plutselig i Pisa

Det er menneskelig å feile – under planleggingen har jeg prioritert å skaffe oss husrom i etterkant av de operaforestillingene vi har billetter til. Men sannelig ble det borte en dag mellom der. Hva gjør vi da? En ekstra dag i Milano? Hotellet var fullt. Og Milano er vel ikke verdens mest spennende plass uansett. Vi bestemte oss for å dra til Pisa

Og jeg må skaffe meg en ledning som kobler mobilen til Macen sånn rent direkte- har nå holdt på en times tid med å prøve å laste opp alle de fine bildene mine, men nettet kan være tregt og konkurranseutsatt. Så jeg nøyer meg foreløpig med et bilde av Pisas mest kjente turistattraksjon.
Vi forlot Venezia etter å ha satt til livs Excelsiors utmerkede frokost. I en taxi, ikke en vanntaxi denne gangen – til vaporettokaien, hvor offentlig transport fraktet oss helt til stasjonen. Både Venezia og Excelsior var litt selsomme opplevelser. Og litt like, kanskje? Begge store skjønnheter preget av et visst forfall. Venezia kan på mange måter minne om min yndlingsby Praha – du trenger ikke ha noe program, det holder lenge å gå rundt og glo, det er så mye vakkert – og selsomt – å se på. Vi brukte det meste av tida på å rusle rundt i de trange gatene og glo – og ikke minst gå inn i alle kirker som var åpne. Vi gadd ikke stå i kø for å komme inn i San Marco, men det fantes jo mange andre vakre kirker med lite folk i. Derimot betalte vi en stiv pris for å sitte på Markusplassen og høre på noe så sjelden som et salongorkester. Mannfolket frydet seg. Ellers holder det jo med å glo, I et lite smug kom vi over en fotoseanse – en kvinne i brudekjole stod på en trapp. Ingen brudgom i sikte, så dette var nok et modelloppdrag. Men folk gikk jo forbi. En ung dame med en fuglehund gikk forbi. Som mange andre i Venezia (og Praha!) lot hun bikkja gå løs. Bikkja fikk øye på en due, og fikk øyeblikkelig los. Hallo – det var en fuglehund. Den satte seg plent ned og markerte forbilledlig. Dua satt på vinduskarmen 2 m over bikkja og godtet seg. Damen ropte og kalte på bikkja fra trappa bak brura, så fotografen fikk ikke tatt bilde. Men det fikk jo mange turister som bivånet det hele 😀 Damen ropte og ropte, bikkja satt limt til brosteinen. Da den skjønte at ingen backup var i vente, mistet den tålmodigheten og hoppet opp etter veggen og krafset etter dua. Damen som eide den innså nederlaget, tusla tilbake, satte bikkja i bånd og dro den med seg korporlig vekk fra åstedet. Til latter og applaus fra filmende turister.
Vi spiste mest på hotellet -hvor vi hadde halvpensjon – men de tok seg såvidt godt betalt for hver minste vannflaske, at det var antagelig ikke verd det. Men lunsj hadde vi i byen. Vi dalte ned på et sted ved Ponte Rialto, og bestilte linguine med porcini. Pastaen var perfekt kokt, sausen var nydelig, men de såkalte porcini var nok dyrket champignon. De lurer ikke en innbitt sopp-plukker. Makan. Hadde de vært ærlige og kalt de linguine med sopp, skulle jeg ikke sagt noe, men dette var for dårlig. De regner vel med at den gjengse turist ikke har peiling på sopp, og uansett ikke kommer tilbake – og uansett ønsker de vel litt færre turister i Venezia. Det kan jeg godt skjønne. Makan til trengsel. Her trengs nok noen grep for å regulere litt.
Men som sagt, vi dro til Pisa. En utrolig sjarmerende by. Vi har tatt inn på utrolig sjarmerende Hotel Alessandro della Spina, med en svært så koselig vertinne, et nydelig rom med gamle møbler og gangavstand til det meste. Vi tusla gjennom byen i retning det skjeve tårn, vil jo være bånn i bøtta om man ikke har sett det om man har vært her. På veien ble vi overfalt av torden og regn, og måtte søke ly under en buegang, sammen med ganske mange andre. Det var en selsom opplevelse. Det dundra og smalt ganske ettertrykkelig, slo ned i en ledning 3-4 meter fra der vi stod. Folk hylte og skrek, men to babyer som flørtet med hverandre tok kaka og underholdt de fleste. Ingen kom til skade, og da det verste hadde roa seg, gikk vi videre for å få sett det hersens tårnet.
wp-image-2130337268jpg.jpg

Men det er jo mye annet her i byen som er minst like severdig. wp-image-832738170jpg.jpg

Litt av en fasade på en ganske alminnelig skole? Byen har ikke mindre enn to operascener. wp-image-1687192113jpg.jpg

Arno renner gjennom byen.

wp-image-1634689891jpg.jpg

Moderne skulpturer finnes også. Vi har kun fått et overflatisk inntrykk, men reiser gjerne tilbake hit. Mer usikker på Venezia.

Kalde, våte og frosne, konsulterte vi TripAdvisor som fant et fantastisk spisested til oss

wp-image-37191772jpg.jpgwp-image-1309688280jpg.jpg

Og dette er bare forretten. Vi vaklet mette hjem og har lagt ut en rosende omtale på Tripadvisor. Da vi bad om regningen kom det et par hyggelige franske ungdommer og satte seg på bordet ved siden av. De lurte på hva vi hadde spist og hvordan vi likte det. Vi hadde ingen skrupler med å anbefale verken avbildet forrett eller pastaen. Min pappardelle hadde definitivt steinsopp denne gang. Ikkeno juks.

I morgen bærer det til Milano og forestilling på LaScala.

Fjerde etappe – Wien-Venezia

Vi måtte tidlig opp, toget gikk 06.25 – frokosten på hotellet startet 06.30. Men vi fikk en kopp kaffe av en hyggelig og pratsom nattportier. Det hjalp. Og vi trengte jo bare krysse gaten for å komme oss til jernbanestasjonen.

Og frokosttilbudet på toget var det ikke noe å si på

 

Vi hadde funnet en direkte togforbindelse. Det medførte litt over seks timer i strekk på toget, men vi hadde det komfortabelt på første klasse, restaurantvognen var naboen, og landskapet som suste forbi var vakkert og interessant.

Men til slutt kom vi da fram til Venezia. Helt fram til Santa Lucia-stasjonen, så da var det bare å kjøpe en billett til vaporettoen som brakte oss til Piazza San Marco. Vi trodde jo vi kunne bruke de mye omtalte skyttelbåtene for å komme oss til hotellet, men dengang ei. De frakter ikke bagasje. Hørt på maken. Vi var varme og opprådde, så vi brukte 60 Euro på en taxibåt. Dette burde det jo vært opplyst om! Det går nemlig fint an å ta vaporettoen ut til Lido. Og en vanlig taxi fra kaia til hotellet (1,8 km) hadde nok vært billigere…

 

Hotellet er fint, da. Meget særegen arkitektur, rett på stranda. Og DIGERT. Sengen er god, men røropplegget noe lunefullt. Hotellet bærer nok til en viss grad preg av gammel storhet.

Vi har dessverre ikke med oss badetøy – hadde nok vært fullt mulig med en dukkert

Senga er god – og diiiger

Rommet -og badet – er også stort, selv om det ikke ser sånn ut på bildet. God plass til sittegruppe og spisebord.

For å komme seg til Venezia og tilbake (uten bagasje, men fire bæreposer med shopping er visst greit… forstå det den som kan) er imidlertid skyttelbåtene suverene. Veldig flott å krysse lagunen i solnedgangen

På Piazza San Marco betaler du ekstra for utsikten og musikken, men det er det verd, i alle fall en gang.

 

 

 

 

 

Ciao Venezia 🙂

 

 

Tredje operaopplevelse – Lohengrin. Og en musikalsk bonus

Hotellet vårt i Wien heter Star Inn og ligger rett ved stasjonen. Praktisk og sentralt. Vi startet dagen med en nydelig frokost. Mannfolket, som har rede på sånt, visste at musikken i Stephansdom er svært bra, så vi bestemte oss for å gå til messe der.

Kirken blir penere for hver gang jeg ser den – første gang var den ganske svart, og så nitrist ut. Nå er puss og vask snart ferdig, og den står fram i all sin prakt. Det var stappfullt i kirken. Vi passet på å sette oss på den siden hvor musikken var. Kor på ca 50, orkester på 20 medlemmer, organist og 4 solister.

domkorwienprogram

Det var kjempeflott! Koret sang Missa Solemnis av Mozart – som messeledd, og et mer moderne verk. Det var satt opp store flatskjermer rundt i kirken – hvor det til enhver tid var fokusert på der det skjedde noe. Vi satt bak en søyle og så bare kor og musikere, men på skjermen kunne vi følge med på alt som skjedde ved alteret og ellers. Vi sang tyske salmer etter beste evne, og følte oss riktig oppløftet etterpå.

Vi hadde tenkt å spise lunsj på Le Ciel, hvor vi hadde en fantastisk lunsj for to år siden – og siden har de fått en Michelinstjerne, så vi var usikre på om vi ville få noe bord, siden vi ikke hadde bestilt. Men deres utmerkede lunsj serveres kun i ukedagene – nå var det Sushi-weekend! Ikke at vi ikke liker sushi, men jeg tror ikke det regnes for en østerriksk spesialitet. Så det ble wienerschnitzel på en fortauskafe i stedet. Ikke å forakte det heller.

hildewien

Deretter trengte i alle fall jeg en lur før kveldens operamaraton. Lohengrin tar 4 1/2 time. Da vi passerte operaen før på dagen, kom det en fyr og lurte på om vi trengte billetter…. Og utenfor hadde de rigget opp stoler og en storskjerm, så dette er åpenbart et populært foretagende.

Men grunnen til det forstår ikke jeg. Etter to forsøk, må jeg bare konstatere at Wagner ligger fullstendig utenfor mitt fatteområde. Wagner er visstnok en genial melodiker, som fletter melodiene i hverandre på en måte ingen hadde hørt før inntil da. Sikkert genialt, men resultatet høres for meg ut som iskaldt effektmakeri – det sier meg absolutt intet. Han skrev sine libretti selv også. Gjerne basert på et sammensurium av gamle myter. I Lohengrin blir kvinnene enten mytologisert eller demonisert – mennene brøler “Heil!” til hver ny “helt” som entrer banen, (skjønner godt at Hitler likte Wagner), eller så skal de ut og slåss, eller de forsøker å drepe hverandre på scenen. Slutten forstod jeg ingenting av.

De kvinnelige solistene var av den typen som gir opera et dårlig navn og rykte. Litt for omfangsrik for rollen som ung uskyldighet, og en stemme som sjevroterer over en halv oktav. Usj.

Tenoren var fantastisk, da. Suverent kor og dyktige musikere, men ikke noe av dette kompenserer for Wagner i mitt øre. Så jeg tror jeg gir opp Wagner. Det fins da så mye annen flott musikk.

Men det er nok bare meg. Det var fullt hus og stormende jubel.

wagner

Berlin-Praha-Wien, tredje etappe. Tre hovedsteder på en dag.

Først litt om Berlin, kanskje. Vi bodde på utmerkede Ibis Hotel Hauptbahnhof. Første kvelden rakk vi ikke så mye mer enn å rusle bort til den før omtalte koselige restaurantan og spise utmerket mat.

wp-image-116637649jpg.jpg

Neste dag var en glovarm sommerdag, så jeg måtte fornye feriegarderoben en smule. Vi tok oss også en tur til byen, og møttes til lunsj på Potsdamer Platz. Der spiste vi en lite minneverdig lunsj, men sommerbowlen var god.

Så gikk mannfolket for å se etter litteratur og programmer hos Berlinfilharmonien, mens jeg turistruslet videre. Jeg passerte en interessant oppstilling av noen elementer av muren, med tilhørende tekst om hva som er skjedd siden den ble åpnet. Den første tiden var stemningen selvsagt: Bort med den, riv den, få den vekk! Men det tok ikke lang tid før det ble tatt til orde for å bevare også denne delen av historien. En liten del av muren er bevart som den var – komplett med vakttårn, piggtråd og dødssone. Ellers er planen nå at hele traseen der muren var skal gjøres tilgjengelig som gang/sykkelvei med informasjon om muren og hva som skjedde på de forskjellige stedene man passerer. En god tanke. Det var ikke få som mistet livet under fluktforsøk – fred med deres minne.

Berlin er en interessant by. Stappfull av kultur og historie, men sjarmerende er den ikke. Det er naturligvis fordi den ble bombet sønder og sammen under krigen, og alt er nytt. Veldig mye glass og betong. Må tilstå at jeg får assosiasjoner til Half-Life2 noen steder…

Jeg passerte også minnesmerket over Europas myrdede jøder. Jeg forstår ikke helt symbolikken her. Det består av en stor ansamling steiner i forskjellige høyder, på størrelse med likkister, så den symbolikken kan jeg forstå – men det finnes mer, selv om det ikke er åpenbart når man passerer. På den siden jeg lenket til, står det at det er forbudt å klatre på steinene, det er forbudt å røyke, drikke eller oppføre seg bråkete rundt minnesmerket. Dette forbudet blir i liten grad håndhevet (åpenbart respektløs oppførsel vil sikkert bli grepet inn mot), men her satt det mange og hvilte ut på steinene, unger lekte og mange slukket tørsten i varmen. På en av steinene i skyggen, satt et eldre muslimsk ektepar og hvilte.

Uansett hvilke grusomheter som har skjedd, går livet videre – men vi får håpe folk tenker over hva steinene de sitter på skal minne om.

Om kvelden var det tid for opera, som allerede blogga om . Den dramatiske operaen fikk et dramatisk forspill (men  ingen død og fordervelse heldigvis). Jeg hadde studert kartet og funnet ut at vi måtte ta S-bahn til Zoologische Garten, og der bytte til U-Bahn til Deutsche Oper. S-Bahn var grei, vi klarte å finne U-Bahn også, men da vi satt på stasjonen der og venta på toget, kom jeg på at jeg hadde lagt igjen billettene på hotellrommet. Gode råd, i form av taxi, er som kjent dyre. Vi satt på med en godt voksen, kjederøykende og røykhostende dame. VI lærte også mange nye, tyske ord – hun hadde noe å si om alle som kom i veien for henne i trafikken, og det var ikke få. Men hun kjørte som et olja lyn, og vi rakk forestillingen med god margin.

Neste dag var det tid for tog, vi måtte tidlige opp, for vi skulle langt.

En kopp kaffe på stasjonen kom godt med

Togsettet var tsjekkisk, og frokosten i restaurantvognen utmerket

Vi var i grunnen godt fornøyd med å ha valgt denne dagen til transportetappe, for været var ikke så bra

Men da vi kom til Praha, hadde det sluttet å regne, og jeg fikk 2 1/2 time i min favorittby. Jeg fikk til og med anledning til å legge ut om byens fortreffelighet til et amerikansk ektepar vi pratet med på toget, som skulle til Praha for første gang og bli der i fem dager.

Men når man bare har en liten lunsjpause til rådighet, er det bare en ting å gjøre, spise lunsj på Lokâl. Maten er veldig god, det samme er ølet, som er kortreist – 3m.

lokal

Siste del av turen gikk gjennom svært naturskjønne omgivelser. Men da vi var framme og installert på rommet, var klokka blitt åtte – vi spiste på en restaurant i nærheten som ble anbefalt av hotellet. Star Inn, heter hotellet, og nå ligger vi i niende etasje og slapper av. Nok et fint hotell, men gamla blir litt støl av senga. I dag venter Lohengrin. Jeg er litt skeptisk, men vi får se. Ellers er det søndag, så et besøk i Stephansdom står muligens på plakaten. Mozarthaus så vi i fjor.

Og kanskje lunsj på Le Ciel? De har pådratt seg en Michelin-stjerne siden vi var der sist, så det er kanskje lurt å forsøke å bestille bord. Den gangen satt vi der ganske alene og koste oss så det holdt.

 

Andre operaopplevelse – Ein Maskenball

Oppført i Deutsche Oper, et nytt bekjentskap for oss. Vi har tidligere besøkt Staatsoper Unter den Linden, og Berlinfilharmonien, men aldri denne. Bygd for om lag hundre år siden, som en kontrast til den pompøse Staatsoper, bombet i filler under krigen, bygd opp igjen i meget nøktern stil i 1961. Den første premieren fant sted i september samme år, få uker etter at muren ble reist. Fram til den falt igjen, var det Vest-Berlins eneste operahus. Lite plysj og lysekroner, men utmerket akustikk og bra seter.

Og for en forestilling! For en opera! Fantastisk kor, fantastiske solister – vi svevde hjem. Dette er jo absolutt ikke Verdis mest spilte opera, merkelige greier.

Hele ensemblet var fantastisk, det er nesten urettferdig å framheve noen spesielt, men jeg gjør det likevel. Jeg var aller mest imponert over Judit Kutasi, som sang heksa/spåkvinnen.

maskeballet

Et lite glimt av interiøret. Det henger en maske på sceneteppet – skulle jo bare mangle.

Historien er også interessant. Den handler om Gustav III av Sverige, som ganske riktig ble drept under et maskeball. Mordet (i likhet med andre framstående svensker…) er ikke oppklart. Men det er ingen tvil om at han hadde fiender. Han hadde ruinert statsfinansene på krig mot russerne, og ville ikke desto mindre gå til krig mot franskmennene. Så det spørs om ikke det var mer politikk enn kjærlighet som var bakgrunnen, men Verdi og librettisten Antonio Somma har laget en dramatisk historie.

Amerikanerne laget sin egen, og la handlingen til Boston – mange var skeptiske til denne operaen, det passet seg jo slett ikke å myrde konger, og enda mindre lage underholdning ut av det. I våre dager går det fint, så den amerikanske versjonen har vel mer eller mindre gått i glemmeboka.

I morgen skal vi opp i purkotten og planlegger tidenes korteste besøk i Praha, for så å reise videre til Wien. Så i morgen blir det mange timer på toget.

København-Berlin, andre etappe.

Dårlig med bilder, litt problemer med båndbredden på dette hotellet.

Lang togtur i dag. FØrst fra København til Rødby, hvor vi trillet ombord i fergen til Puttgarten. Vi tilbragte den tre kvarters seilasen på dekk i sola – aldeles nydelig. fergeTog videre til Hamburg, hvor vi styrtet fra en perrong til den neste og akkurat såvidt rakk toget til Berlin. Veldig folksomt på første klasse – sånn var det ikke i fjor, da så vi jo knapt nok et menneske på de tyske togene. Men mannfolket fikk tak i litt musiserende vin wp-image-1288748970jpg.jpg

og vi kom til slutt fram til Berlin, hvor vi ble meget positivt overrasket over Hotel Ibis Hauptbahnhof. Vi kjente jo Ibis-kjeden fra i fjor, og visste omtrent hva vi gikk til – men ble skeptisk da vi så at hotellet lå ut mot en sterkt trafikkert gate. VI bad derfor pent om et rolig rom, og fikk et rom beregnet for handicappede (syns de vi så gebrekkelige ut?), som er stort som en dansesal og dørgende stille – utsikt mot bakgården. Sengen er god, personalet hyggelig og serviceinnstilt. Det er ikke luksuriøst, – ingen minibar, ingen roomservice – men rent, nytt og lekkert. Og frokosten etter sigende god, vi får se på det i morgen. Vi fant restaurant (pub?) Hackethals på tripadvisor, og gikk dit. Det var vel et par kilometer, men været holder seg like varmt, så det var en veldig fin tur både fram og tilbake. Og de hadde nydelig mat: wp-image-488658731jpg.jpg

Svinefilet med kantareller (rikelig!) og en ytterst smakfull saus. Og jeg tror ikke de potetkrokettene kom fra en pose. Et upretensiøst lite sted i et nabolag hvor det stort sett er boliger, ingen lysløype – men de er i ferd med å ta av på tripadvisor. Får håpe det likevel ikke fører til death by tourism. I så måte er vi jo litt bekymret for vårt forestående besøk i Venezia.

Nå har vi funnet ut hvor Schillertheater ligger – hvor operaen holder til mens Staatsoper Unter den Linden renoveres. Dit skal vi i morgen og høre Maskeballet av Verdi. Heller ikke en av de aller mest kjente operaer, men temaet virker imidlertid mer begripelig enn Wagners forrykte mytologisering. Hoffintriger har vel alltid funnet sted. Noen ganger med fatale konsekvenser.