Dette blir et kort innlegg. Vi tok toget til Gatwick – jeg mitt fe, hadde klart å blinke ut feil tog, så vi hadde to overganger med snau margin, og ble mildt sagt svette.
Men vi kom fram. Og hadde sett fram til et par timer i en stille oase, slik som loungen på Gardermoen. Den gang ei. Her var Lounge no 1 vanskelig å finne, full og bråkete. Marginalt bedre enn en hvilken som helst sitteplass ellers i kaoset.
Langt å gå, lange køer, trangt om plassen – før vi til slutt ble innstappet (må gi nederlenderne helt rett her) i blikkboksen og fløyet hjem uten ytterligere forsinkelse.
Hjem til strålende sommervær – det snødde da vi dro. Neste gang jeg skal til England, tar jeg toget hjem.
Det regna ikke, det var tendenser til blått mellom skydottene, så vi bestemte oss for å dra til Chichester. Der er det også en katedral, det finnes en romersk ruin, visstnok den største i Storbritannia, og vi hadde dager igjen på Britrailkontoen. Men først spiste vi en solid frokost.
Mennesket lever ikke av brød alene
Først tok vi bussen ut for å se på restene av det romerske palasset. Det er først og fremst gamle mosaikk-golv som er bevart. En formell, romersk hage er også rekonstruert. Romerne hersket over Storbritannia helt opp til Hadrians mur mot de skotske barbarene. Også i katedralen var det et vindu i golvet hvor man kunne se ned på et underliggende, romersk mosaikkgolv.
Så dro vi tilbake til sentrum, spiste på en lokal restaurant. Ikke veldig spektakulært – før vi gikk tor å ta katedralen i øyesyn og høre evensong. Det var mye gammel bebyggelse bevart rundt katedralen. Et merkelig, kvadratisk tårn stod rett ved siden av – og på veggen hang et oppslag om klokkeringing, så jeg lurte på om dette var klokketårnet, og om de hadde change ringers. En hyggelig kirkevert bekreftet dette, og forklarte at klokketårnet er separat fordi klokkene er tunge, og grunnen er er myk, så de kunne ikke risikere sig i katedralen. Praktfull evensong, nok en gang. Vi har sannelig vært flittige kirkegjengere på denne turen. De markerer i disse dager 30 år med kvinnelige prester i den anglikanske kirke. Treiginger. Men de slår jo katolikkene da.
Dag 14 var også en nydelig dag, så vi valgte å gå en tur, langs en av de mange turstiene som fins rundt Winchester. Vi så biskopens palass, bygd av Henri de Blois, som vi ikke minst leser mye om i vår reiselektyre Pillars of the Earth. Jeg har lest den før, men får jo et litt annet forhold til det når vi ser de faktiske stedene handlingen utspiller seg. Det var en nydelig tur, med et lite stopp på en snål pub, og mye fint å se på. Klikkbare bilder, ikke minst ser du ruinene av bispepalasset bedre.
Dagen ble avsluttet med Evensong i Winchester Cathedral.
Dagen etter høljregna det, så vi gjorde ikke stort. Noen av oss så på Masterchef Australia og strikka. Om kvelden dro vi likevel til byen og hadde tenkt oss på indisk restaurant, men den var stengt. Vi gikk for sørøstasiatisk i stedet. Det var sterkt, men godt.
Dag 12 ble vi værende i Winchester. Folka med History Hunt har også en løype i Winchester, og siden jeg har fått mange hyggelige eposter fra den ansvarlige for Salisbury-løypa, som var oppriktig lei for misforståelsen, og glad for tilbakemeldingen – så gav vi det en ny sjanse, og gikk løypa her i Winchester. Det gikk langt bedre. Det var interessante oppgaver, og ganske mye å lære om byens mangfoldige historie. Jeg tok ingen bilder, da vi har tatt mange bilder her allerede. Roger gikk for å høre nok en Evensong, jeg fullførte løypa – nesten. Fant alle kodeordene, fikk det endelige kodeordet, men det er en oppgave igjen. Får se om vi rekker den før vi drar Skal finne noe på en vegg på et museum, men det er jo ørten av de her, så det er litt diffust.
Dag 13 – i går – tok vi en ny tur til Portsmouth. Stadig vekk nydelig vær. Vi gikk først i retning av gamlebyen, gikk litt feil, og havna ved muren mot havet. Vi var sultne, og det var lunsjtid, så vi gikk på nærmeste pub og fikk oss noe mat Burger til meg, risotto til mannfolket. Treg service, men nydelig mat. Ved nabobordet satt det en lett nervøs gjeng, som åpenbart skulle i bryllup. De gikk før oss, men vi så dem igjen da vi kom ut. The Square Tower – en historisk bygning, utvilsomt en del av byens forsvarsverk brukes nå til offisielle seremonier – også bryllup.
Portsmouth har også en katedral. Den lå like i nærheten, så vi stakk innom. Fikk litt orgelmusikk på kjøpet, en av organistene satt og øvde. Innvendig virket katedralen ganske så moderne, men denne er også fra 1100- tallet, men sikkert ombygd og utvidet mange ganger. Stillaser utenfor nå også stadig vedlikehold. Tårnet gjorde tidligere dobbel tjeneste som fyr – kirken så det som sin oppgave å lede folk på den rette vei, både til lands og til vanns.
Portsmouth har også en katedral
Deretter dro vi til The Historic Dockyards, betalte masse penger for å komme inn, men skjønner det koster penger å vedlikeholde dette. Hovedattraksjonen var Lord Nelsons skip HMS Victory, berømt fra slaget ved Trafalgar, som britene vant, selv om Nelson døde. Stedet han falt er markert med en minneplate på dekk. Han var en stor folkehelt. Det vitnet de to museene jeg også var innom om. Vi fikk gå gjennom hele skipet. Det var lavt under taket, kanoner alle steder, selv på Nelsons soverom, og utvilsomt forskjell på folk Offiserene hadde komfortable værelser, selv om de også sov i hengekøye, mannskapet lå tett i tett i rom som var så lave under taket at skipperen, som etter sigende var 1.90 neppe var der noe særlig. Vi hørte jevnlig banning på flere språk fra folk som skalla i taket. Noen fordeler skal vi pygmeer ha også 😀
Vi stod tidlig opp, lagde en god frokost på vårt flotte kjøkken, og bestemte oss for en tur til Salisbury. Nå går det tog igjen, om ikke så mange som vanlig. Salisbury er en gammel og vakker by, som vi har vært innom tidligere, både på bilferie med barn og som snarest på kortur for 9 år siden. Togturen gikk knirkefritt, med ett bytte. I Salisbury ser det ut som de holder på å grave opp hele vann- og kloakkanlegget, i alle fall i strøket rundt jernbanen. Det var strålende sol, og et stykke å gå inn til sentrum, så vi fant oss en pub for å legge planer for dagen. Jeg bestemte ganske eneveldig at vi skulle gå for «History Hunt». Mannfolkeet protesterte ikke, da. Dette er et konsept hvor du må løse diverse oppgaver, for underveis å lære om byens historie. Det ble en til dels frustrerende opplevelse. Det viste seg at nå til dags er dette helt nettbasert, før fikk man oppgavene på papir som kunne kjøpes på turistkontoret. Det var svært kronglete å få betalt, men klarte det til slutt. Til å begynne med var det gøy, og en av postene var en pub som var eldre enn svartedauen, hvor vi passet på å spise lunsj.
maten var godavlukke for kvinner og krigshelter
Vi spiste slow-roasted pork som var helt nydelig, og leste om pubens historie. Til å begynne med var slike «chop houses» steder hvor menn møttes for å gjøre forretninger, men i det nittende århundre begynte det også å vanke kvinner på disse stedene. De fikk et eget rom (ganske lite, så det må jo ha vært få) med egen inngang, for å unngå å bli antastet av fulle karer, antar jeg. Det sies at avlukket også ble benyttet av Churchill og Eisenhower da de planla D-dagen.
Puben skal også ha fungert som bordell en periode, og prestene fra en kirke i nærheten skulle hatt en egen hemmelig tunnel inn til bordellet. Dette skulle være omtalt i et dikt som henger ved peisen på denne puben, og neste post var kirken. Vi fant ikke noe dikt, men tok for gitt at det måtte være den nærmeste kirken St THomas. Det var rett. Men deretter gikk det skeis. Vi misforstod anvisningene, skulle finne byens eldste hus – som åpenbart flere gjør krav på å være, siden vi fant et som gjorde krav på det, og som også hadde vært et vertshus – som det stod i ledetråden – men det var feil hus. Så etter en del sinne og frustrasjon gav vi opp.
Jeg sendte en gretten epost til foretakenet som lager dette. Tenker at så lenge du fikk et papir, kunne du jo bare fortsette med neste post om du gjorde en feil, men på nett er det slik at du kommer ikke videre om du ikke svarer rett. De takket pent for tilbakemeldingen, da – burde jo være mulig å endre på dette? En panikk-knapp av noe slag – du får ikke premie om du bruker den, men du kan likevel ha moro av hele løypa?
Vi gikk på Eucharist i katedralen i stedet. Fantastisk vakker katedral her også, noe mindre enn Winchester. Var mer imponert da vi spurta for å rekke Evensong for 9 år siden – dette er en litt annen gudstjeneste – mye tale, som er vanskelig å oppfatte i akustikken, men koret sang vakkert – særlig jentene.
Denne dagen ble tilbragt hjemme i Winchester. Nytt forsøk på å se den gamle møllen, som uheldigvis ikke var i drift for tida pga en feil, men det var likevel en særdeles idyllisk plass, interessant å se, og fint å nyte en liten stund i solskinnet.
Deretter gikk vi på bymuseet. Denne byen har en lang, broket og interessant historie – men Knud den mektige hadde de helt hoppet over.
Middag på The Ivy, som mer eller mindre er blitt et stamsted. Fint å sitte ute, god mat.Jeg gikk for en flytende dessert
Dagen ble avsluttet med Evensong i katedralen. Vakkert som alltid, og endelig fant jeg Jane Austen
Dette er dagen for absolutt togstreik, ingen tog går. I alle fall ikke i dette området. Hva gjør man da? Tar bussen, selvsagt. Den er billig – 2 pund, uansett hvor du skal, virker det som. Og halv pris etter klokka 18. Så vi tok bussen til Southampton, og fikk et bedre inntrykk av byen enn da vi kom med toget. Rusla til kaia og tok båten over til Isle of Wight igjen. SPiste lunsj på båten, siden vi var litt seint ute, så er det jo greit å utnytte tida.
Cornish pasty. Aldri smakt det før- Det var ikke akkurat noen åpenbaring, men vi ble da mette. Fin fergetur i nydelig vær. Denne gangen skulle vi rekke Osborne House.
Dronning Victoria og hennes Albert først leide, og deretter kjøpte denne eiendommen, da de mente verken Windsor Castle eller Buckingham Palace var et passende sted for deres voksende barneflokk. De fikk til sammen ni barn. Her var det sannelig boltreplass nok, både inne og ute – og en privat strand.
Hogwarts?barneværelse – lave stoler
Nydelig vær da vi ruslet gjennom Southampton på tilbakeveien
Ble ganske rolige dager. Den første med overlegg. Vi hadde hatt to ganske innholdsrike dager, og følte for en hviledag -. det var jo søndag også. Mandag var Bank Holiday, det var vi ikke klar over. Dessuten regna det. Hele dagen.
Søndagen slappet vi av. leste, strikka (i alle fall jeg) og så på Masterchef Australia (i alle fall jeg) Mandagen hadde vi tenkt å trosse været og se på byens mølle, en gammel vanndrevet mølle som fortsatt fungerer – men det var stengt. Vi gikk likevel en liten tur i byen, og så oss ut noen senere destinasjoner. Både møllen, og en pilegrimsled som vi muligens går en del av. Vi går nok ikke helt til Southampton.
Men jeg kan kanskje skrive litt om huset vi har leid. Det beskrives som et «cottage». Usikker på hvor gammelt huset kan være, men det er nok ganske gammelt. Ligger landlig til, ca 3 km fra sentrum av byen, med en del interessante bygg også rundt her. Det er en del av et bygg med tre boenheter, vi er i midten. Alle har en bakhage som er ganske usjenert, selv om vi ser deler av den ene naboens bakhage fra kjøkkenet. Arkitekturen kjennes igjen fra klassisk, engelsk litteratur, men ikke som noe herskapshjem. Du kommer inn i «the front parlour» – som hos oss er en spisestue. Bak der ligger et oppholdsrom med peis (nå til dags er det sentralfyr her), bak der igjen er det et todelt kjøkken med utgang til bakhagen. Kjøkkenet – og ikke minst komfyren – er en drøm.
Fem gassbluss, to stekeovner og en grill! Min erfaring med matlaging på gass er en langt mindre eksklusiv komfyr i studietida, og ellers hytta og gassgrillen på terrassen. Dette er andre greier, gitt – og får en viss forståelse av hvorfor verdens beste kokker foretrekker gass. Selv om jeg ikke har laget noe mer avansert enn omelett og speilegg på denne komfyren. Går vel ikke an å stjele den, litt tungvint å ta med på flyet. Ikke pent å stjele heller. Men man kan jo kose seg med ørten episoder av MasterChef Australia. Ny sesong på gang, Kan ses på YouTube, eller på Network 10 hvis du har en VPN-tjeneste.
I annen etasje er det to soverom og et utmerket bad, og på kvisten er det et tredje soverom. Det er litt lytt her, vi hører naboenes skrikerunger ganske godt, og jeg minnes den helga stakkars Ingvild fikk 4 hjørnetenner, det er vel den eneste gangen noen av mine unger har hylt så mye. I alle fall som jeg kan huske, men jeg begynner jo å dra på åra.Får håpe tennene kommer fram snart hos naboene også, ikke at det plager oss, men foreldrene blir sikkert slitne, og ungene har det ikke bra når de hyler så mye, De hørtes litt blidere ut sist det låt derfra, så håper det beste.
Fortsettelse følger – dag 9 er det mye mer å blogge om, det får bli i morgen.
Vi klarte å komme oss ganske tidlig opp, og bestilte en WinTax til stasjonen, siden bussen ikke går så veldig ofte, og vi er ikke helt sikre på rutetidene. WinTax er litt samme system som Uber og Bolt, funker veldig bra, særlig på steder hvor man ikke forstår språket, men også her.
Planen var å komme seg til Isle of Wight og ta en tur med det gamle damptoget, besøke Ale Festival – og evt andre severdigheter om vi rekker det. Det var meldt strålende vær, så vi tenkte det var en passende dag. Det var kjølig fra morgenen, men sol. Vi tok toget til Portsmouth, fornøyd med endelig å ha skjønt greia med Railpass. Det gikk jo knirkefritt, og framme i Portsmouth Harbour, var det bare å gå rett over på hurtigbåten. Den måtte vi vente litt på, men deretter tok det 20 minutter i strålende sol å suse over til Ryde.
Da var vi sultne, og kjøpte fish and chips i en sjappe på kaia. Ikke noe kulinarisk høydepunkt, men absolutt vel tilberedt. Vi fant toget som tok oss til den ene endestasjonen til damptoget, og fikk billetter uten problem. Ble jo litt betuttet kvelden før da jeg forsøkte å bestille på nett og oppdaget at de har strøket Norge av listen over land man kan bo i og få lov til å bestille billettene deres på nett. Sendte dem en epost og spurte hva galt vi hadde gjort. Hadde de fortsatt vært fornærmet for vikingtoktene, burde de jo ha strøket Danmark og Sverige også. Vikingene hadde visstnok sitt vinterkvarter på Isle of Wight. Fikk et hyggelig svar med beklagelse og tilbud om å reservere for oss, men da var vi jo allerede på vei. Forhåpentlig retter de det opp.
Toget var sjarmerende, og når jeg satt der og hørte damplokomotivet pruste og pese, så vekket det et vagt minne fra barndommen. De hadde vel fortsatt damplokomotiver på Dovrebanen i min spede barndom, da toget stoppet på Oppdal for påfyll av kull og vann, og lapskaus til passasjerene. Husker min mor var umåtelig flau da lillebror ikke likte maten og snudde tallerkenen sin oppned. Vi gikk av på Havenstreet og fant ølfestivalen. Det var en folkefest i solskinnet, men dårlig med sitteplasser til så mange – de som var smarte hadde med egen stol. Vi fant oss en sville som kantet et bed å sitte på. Ølkøene var lange, men mannfolket var tålmodig. Han fikk seg en pint som visstnok var god. Dumme meg gikk for cider, som de også reklamerte med. Den var lunken og helt flat, ikke antydning til sprudling. Visste ikke at det fantes så ekkel cider en gang. Vi bestemte oss for å tøffe tilbake til Smallbrook Junction i håp om å rekke noen flere severdigheter, særlig skulle jeg gjerne sett Osborne House, men de stengte allerede klokka 17, så det ble for snau tid.
Vi bestemte oss for å ta bussen til Cowes og båten derfra til Southampton, for å få sett litt av landskapet. Det fikk vi – også et glimt av Osborne House som vi kjørte rett forbi. Så det kan bli en annen gang, det er jo ikke langt.
Nydelig overfart, litt lengre enn den første, og med vanlig ferge. Kort togtur hjem, hvor vi lagde maten selv, så denne dagen har ikke akkurat hatt de store kulinariske utgifter – eller opplevelser.
Klikkbare bilder
kjerringa på turverdens ekleste ciderde steller godt med bikkjenePortsmouth Harbour
Nå har jeg vært slakk med bloggingen, ligger litt etter, men skal prøve å ta igjen litt. Denne dagen startet med en ganske rolig morgen med frokost i leiligheten, etter å ha kjøpt ny forsyning av bacon over gata.
Så brukte jeg en god del tid på å ergre meg over Britrail, som jeg oppfatter som svært kronglete. Mulig det bare er jeg som er tett i pappen. Vi hadde ingen problemer med Interrail-appen sist vi var på tur og brukte den. Britrail har ikke en app. Du kjøper et M-pass, og de sender deg en epost med link til aktivering. Jeg trodde dette var en app som skulle aktiveres og gjorde det med en gang- vips hadde jeg brukt opp en reisedag. Du må ikke aktivere noe som helst før den dagen du skal reise, deretter på du gjenta aktiveringsprosessen hver dag du tenker på å reise, og så får du tilsendt en dagsbillet pr epost. Mannfolket kan ikke lese eposten sin på mobil, den har kronglete innlogging, så vi var litt fortvilte. Løsningen ble å opprette en ny epost til han – gmail. Det ble jo ganske ryddig, han får lite annen post på den andressen. Jeg må bla lenger ned i søppelposten for hver dag, for å finne den igjen. Burde vel arkivere den et sted så den er lettere å finne. Syns fortsatt det er et tungvint system, selv om det går greit nå som vi endelig skjønte det.
Så da vi endelig hadde det klart, dro vi til Southampton. Den togturen er så kort, at det neppe gav valuta for investeringen. Southampton har vært Englands fremste port mot verden i all tid – kanskje ikke nå lenger. Så vi satte kursen for SeaCity Museum. Titanic dro fra Southampton i april 1912. Den ble bygd i Belfast og ferdigstilt her. Museet har viet en hel fløy til Titanic – men det fins også tre andre med interessante ting å se. Et imponerende hus, og en imponerende utstilling. Titanic-fløyen ble avsluttet med en gigantisk film om sjøforklaringen. Det mest fortvilende var jo at et annet skip passerte rett forbi, så at det ble skutt opp raketter fra Titanic, trodde det var fyrverkeri og seilte videre. Gnisten hadde gått av vakt (de hadde bare en), så nødsignalene fra Titanic ble ikke fanget opp. En av konsekvensene ble at det ble påbudt å ha døgnvakt på telegrafen ombord. Titanic hadde to, så heller ikke de dekket opp hele døgnet, men da ulykken skjedde, ble det sendt ut nødsignal til alle fartøy i nærheten. Et annet interessant poeng, var at de som satt i utkikksposten oppe i masta hadde kikkerter på turen fra Belfast til Southhampton. De ble fratatt dem der. Alle som hadde noe de skulle ha sagt mente at dette ikke hadde noe å si. Den ene av de som bemannet utkikksposten og var heldig nok til å overleve, var av en helt annen mening.
Det var flere andre ting i Southampton vi gjerne ville ha sett, men uten at vi skjønte hvorfor, var svært mye stengt – både museer, attraksjoner og restauranter. Vi var redd vi måtte sulte, men fant til slutt Mint Dosa, hvor vi fikk en utmerket indisk lunsj. Noe helt annet enn gårsdagens popup. Så vi dro hjem og planla tur til Isle of Wight neste dag. Best å slå til når det er meldt godt vær og før togstreiken er over oss.
Klikk på bildene om du vil se hele
ankerkjettingRoger går på et isfjelllugar, 2. klasseGrand staircasejeg var veldig flink til å lempe kullde hadde tegnspråktolk på sjøforklaringen
