Min gode kollega Jørgen Bjorvand er bekymret for hvordan det skal gå med helsetjenesten på Nes. Det er ikke rart.

Ringsaker kommune har ikke vært vant til denne typen problemer. Da Bjorvand trengte kolleger på Nes, og ekteparet Boldingh fikk jobb der, stod søkerne i kø.

Tidene har endret seg, søkerne står ikke lenger i kø, og er det søkere til fastlegestillinger som forstår norsk og har relevant utdanning, skal man prise seg lykkelig. Det har plutselig gått opp for meg at  i denne sammenhengen er jeg en bærer av historien – så jeg bør kanskje dele min historie, selv om jeg som person ikke er spesielt interessant.

Ringsaker kommune har alltid ligget litt under i forhold til antall allmennpraktiserende leger som er regnet som normen i landet – det var en av grunnene til at jeg på sent åttitall ble tilsatt i en nyopprettet praksis på Brøttum. Til å begynne med hadde jeg praksis i helsestasjonens lokaler, på deltid – men Brøttum legesenter var under planlegging og utarbeidelse – så i 1990 var det meningen å starte opp. Jeg var bekymret – på Brøttum hadde man jo allerede bygdas gamle doktor – John Rikard Li, som ikke ønsket å være en del av det nye legesenteret. Han hadde vært der i alle år, og alle gikk jo til ham. Hvordan skulle jeg kunne etablere en ny praksis der? Jeg bad kommunen om hjelp, og hadde et møte med helsesjefen – hvor jeg ble hånledd av – på en så vidt provoserende måte at jeg bad om et møte med rådmannen. Jeg fikk medhold i at jeg var blitt dårlig behandlet, men ingen hjelp i oppstarten av en ny og særdeles usikker praksis.

Doktor Li ble dessverre sykmeldt tre uker etter at jeg startet opp, og kom aldri tilbake i sin praksis. Hans praksis ble overført til Brøttum legesenter, og ny lege startet etter hvert opp sammen med meg. Så sånn sett led jeg ingen nød og fikk mer enn nok å gjøre.

På den tiden var kommunale tilskudd til legers praksis delt i driftstilskuddsklasser, regnet etter hvor mange ansatte man hadde. Vi strevde i mange år med å overbevise kommunen om at man på Brøttum trenger like mye hjelp – og like mye assistanse fra personalet for å betjene telefonen, assistere legene, ta blodprøver, utføre diverse forefallende arbeid med pasientbehandling og kontorrutiner som i resten av kommunen. Det tok sin tid og satt langt inne – og våre helsesekretærer, Rønnaug Lagmandsveen og Grete Enemo fortjener all ære og ros for å gjøre samme jobb som ansatte på legesentre i resten av kommunen med langt mindre ressurser. Men vi  fikk da til slutt innvilget samme sats som resten av kommunen, selv om det tok flere år og mye krangling..

I 2001, da fastlegeordningen kom, fikk Ringsaker kommune nok en påminnelse om at legetjenesten var mangelfull og det var ikke nok leger til å dekke opp befolkningens behov. Det ble vedtatt å etablere et nytt legesenter i Moelv. Jeg søkte – nærmest for moro skyld – greit med litt kortere arbeidsvei .  Dette var vel første signal om at nå sliter primærhelsetjenesten. Jeg var eneste søker, og  daværende helsesjef Arne Trondsen la ned et stort arbeid i å overtale meg til å ta jobben.  Jeg hadde det jo helt fint på Brøttum, med en etter hvert godt etablert praksis. Ingen grunn til å hive seg ut på dypt vann en gang til? For en gangs skyld stod kommunen på for å bidra til god helsetjeneste – hurra!  Det var også mye hjelp å få med å velge lokale og med ombygging av lensmannslokalene på Herredshuset etter våre ønsker. Noe helt annet enn da Brøttum legesenter ble bygd – eneste jeg ble spurt om da var hvilken farge jeg ville ha på veggene. Det tok ikke lang tid før ombygging var påkrevd. Det skader ikke å ta med folk som faktisk skal jobbe i lokalene på råd?

Men jeg satte likevel som vilkår at jeg ville ikke starte opp alene, om ingen andre søkte, skulle i alle fall kommunens turnuslege jobbe sammen med meg. Det gikk veldig bra, jeg fikk både en kvalifisert kollega og en turnuslege – som etter hvert også overtok dr Gunnar Larsens praksis, som var blitt overført til Herredshuset legesenter da han gikk av med pensjon. Men søkerne stod ikke i kø da heller.

Det gjorde de heller ikke da begge mine kolleger sluttet – omtrent samtidig, og jeg tenkte at det må jo gi meg et dårlig rykte. Selv om begge sluttet av geografiske grunner og ikke på grunn av meg. Men også denne gangen har jeg personlig vært heldig – og fått verdens beste nederlandske kolleger, som nå har vært her i mange år.

Men på Nes står ikke søkerne i kø denne gangen. Kommunen må på banen. Ingen tvil om at hele fastlegeordningen trenger en gjennomgang – det har inntil nå fungert greit i sentrale strøk, så ingen gidder å bry seg? Men det har jo vært krise og dyre og dårlige vikarløsninger i utkantstrøk hele tiden, noe som har vært veldig dyrt for de kommunene det gjelder. Her må noe gjøres. Folk fortjener bedre – og etter hvert som spesialisthelsetjenesten blir stadig vanskeligere å finne fram i, er fastlegen navet som både bør sørge for at folk får de helsetjenestene de trenger, og den som forhåpentlig kan sørge for at ikke alt heretter tas over av private, som først og fremst vil tjene penger, og er på frammarsj i en farlig grad. Folk vil ha kjappe helsetjenester, og mange kan betale. Men det går ut over de svakeste, det fører til at fokus går fra mest mulig helse til flest mulig – til mest mulig penger for private aktører Det blir dyrt og dårlig. Det er faktisk også helseskadelig. USA har verdens dyreste og mest private helsevesen, hvor det også utføres flest unødvendige undersøkelser og behandlinger, med derav følgende komplikasjoner. Det er ikke veien å gå.