Det er sannelig en tankevekker. Surrogati er ikke tillatt her i landet, men det hindrer åpenbart ikke norske statsborgere i å reise til India for å betale andre for å bære fram barn for dem – med eller uten noen av deres egne celler involvert i prosessen.
Flere avisoppslag om den norske kvinnen som er strandet i India med tvillinger har åpenbart ikke fått folk til å ta skrekken. Dette er et økende marked, og markedsføringen er proff.
Den norske kvinnen som er strandet i India med tvillingene har, etter hva som etter hvert er kommet fram, betalt en eggdonor, en sæddonor og en surrogatmor for de to barna. Er de da hennes? Har hun ikke da kjøpt dem?
Dette er et svært vanskelig spørsmål som jeg har grublet lenge på om jeg i det hele tatt tør å skrive noe om. For det er jo slik at når det gjelder slike spørsmål, har følelsene lett for å gå foran fornuften i argumentasjonen.
Har jeg i det hele tatt rett til å uttale meg om hvilke løsninger barnløse velger – jeg som har vært så heldig å få fire barn på helt naturlig vis?
Ja – dette er et menneskelig og etisk spørsmål som alle bør tenke over, og fortrinnsvis når de ikke er hormonelle på grunn av svangerskap og fødsel, eller desperate av sorg fordi de ikke kan få barn selv. Det bør vel egentlig ikke være vanskelig å være enig i at slike spørsmål som dette bør styres av allmenn etikk og synet på hva slags samfunn og menneskesyn vi ønsker å ha, og ikke av den enkeltes følelsesmessige situasjon i enkelttilfeller.
Samtidig kan det kanskje være greit å kjenne litt på sin egen magefølelse for denne typen spørsmål, i alle fall når man ikke står midt oppe i dem selv.
Kunne jeg selv tenkt meg å betale en surrogatmor dersom jeg ikke fikk barn selv?
Nei, det tror jeg bestemt ikke. Jeg hadde syntes hele konseptet virket skummelt, og antagelig gått for adopsjon eller avfunnet meg med et liv som barnløs dersom jeg var i denne situasjonen.
Kunne jeg selv ha tenkt meg å være surrogatmor for noen?
Ja. Dersom jeg hadde hatt en søster som ikke kunne få barn selv og dette var et aktuelt alternativ, hadde nok jeg med min relativt ukompliserte obstetriske historie gjort dette. Men for fremmede og mot betaling? Aldri i verden.
Men er det grunn til å klandre kvinner som ser dette som en vei til et bedre liv for seg og sin familie?
De får jo til og med antagelig bedre helsekontroller, god og sunn mat og i tillegg en formue – om jeg hadde vært i denne situasjonen, og dette hadde vært veien å gå for å sikre mine egne barn en god utdannelse – kanskje jeg hadde vurdert det likevel?
For India er jo ikke noe utviklingsland. Mange kvinner i India har god utdannelse, og det er ikke hvem som helst som blir akseptert som surrogatmor. Derfor argumenteres det med at disse kvinnene må få lov til å ta egne, informerte valg når det gjelder disse tingene. De er ikke uvitende og lutfattige kvinner som utnyttes av vestlige haier.
Men det handler jo likefullt om å kjøpe et annet menneske, ikke sant?
Jeg synes prostitusjon er en klar parallell.
Og om det finnes grader her, så er det vel mindre grad av utnytting å kjøpe et annet menneskes kropp noen minutter for sex – enn å kjøpe vedkommendes kropp i 9 måneder for et svangerskap? Det har i alle fall stort sett langt større følger for den som blir kjøpt og betalt. Selv om vedkommende blir bedre ivaretatt av leger og firmaet som driver dette, enn den gjennomsnittlige gateprostituerte oppnår fra sin hallik.

Og hvem er de svakeste her?
Det er først og fremst – som alltid – barna. Hva skjer om ungen viser seg å ikke være perfekt? Har foreldrene returrett på kjøpet sitt? Selv om alle donorer screenes etter alle kunstens regler, kan man ikke garantere at det ikke oppstår en eller annen mutasjon, eller noe annet galt skjer. Sånn er det faktisk med alle svangerskap og fødsler.
De nest svakeste er vel kvinnene som stiller seg til rådighet for dette. Selv om klinikkene i India (og forhåpentlig andre steder) lover dem god helsehjelp – det gavner jo også kundene – hvordan blir de ivaretatt hvis ting går helt galt?
I USA er jo også dette big business, og der har det vel vært flere rettssaker som følge av avtalebrudd fra både surrogatmødre og vordende foreldre.

Trenger vi dette? Har ikke verden nok foreldreløse barn allerede?
Som Ellea så vakkert skrev om sin Herr Sønn: Han fantes jo allerede 🙂

For en god stund siden hadde jeg en Widget på bloggen min som postet et daglig sitat av Voltaire. Berit stilte et spørsmål på dette innlegget, og det fikk meg til å lure…
Nå har jeg funnet svaret:

Il y a eu des gens qui ont dit autrefois: Vous croyez des choses incompréhensibles, contradictoires, impossibles, parce que nous vous l’avons ordonné; faites donc des choses injustes parce que nous vous l’ordonnons. Ces gens-là raisonnaient à merveille. Certainement qui est en droit de vous rendre absurde est en droit de vous rendre injuste. Si vous n’opposez point aux ordres de croire l’impossible l’intelligence que Dieu a mise dans votre esprit, vous ne devez point opposer aux ordres de malfaire la justice que Dieu a mise dans votre coeur. Une faculté de votre âme étant une fois tyrannisée, toutes les autres facultés doivent l’être également. Et c’est là ce qui a produit tous les crimes religieux dont la terre a été inondée.
Formerly there were those who said: You believe things that are incomprehensible, inconsistent, impossible because we have commanded you to believe them; go then and do what is unjust because we command it. Such people show admirable reasoning. Truly, whoever is able to make you absurd is able to make you unjust. If the God-given understanding of your mind does not resist a demand to believe what is impossible, then you will not resist a demand to do wrong to that God-given sense of justice in your heart. As soon as one faculty of your soul has been dominated, other faculties will follow as well. And from this derives all those crimes of religion which have overrun the world.
Questions sur les miracles (1765)
Alternative condensed translation: «Those who can make you believe absurdities, can make you commit atrocities.»

I dette tilfellet synes jeg faktisk den komprimerte oversettelsen var best som aforisme betraktet.
Det kan jo tjene som en god illustrasjon til mangt og mye – ikke minst den siste tidens vaksinediskusjon i media. Folk som klarer å lire av seg sånt som dette, til tross for alt som finnes av dokumentasjon – og spør hvem som helst som er på min alder eller eldre om hvordan det var da epidemier av polio og kopper fortsatt var en reell trusel for folkehelsa. Det er fortsatt noen som husker hvordan det var.Ære være sånne som Tjomlid som orker å ta en gravejobb når det gjelder dokumentasjon.

På Facebook og i noen aviser, tillyses «Norges viktigste kreftkonferanse». Dersom du eller «helsefaglig personell» har mistanke om kreft, skal du ha en diagnose innen 48 timer.
Dette høres jo besnærende ut, men i realiteten er dette etter min oppfatning et så tabloid utspill at det forundrer meg at såpass mange fagfolk er villige til å delta.
Det er mulig det finnes en mer konkret beskrivelse av hva de egentlig vil oppnå ett eller annet sted, men som luftslott betraktet virker dette som et av de mest gedigne. Jeg går ut fra at vi allmennpraktikere er de nærmeste til å fatte mistanke om kreft? Og det gjør vi hele tiden – hver dag. Svært mange, for ikke å si de fleste, symptomer som presenteres for norske allmennpraktikere hver eneste dag kan i siste instans vise seg å skyldes kreft.
Kreft er en vanlig sykdom.
Som leger er vi opplært til å forsøke å ta alle alternativer i betraktning når folk kommer med symptomene sine. Noen ganger blinker alle varsellamper – vi tenker at denne pasienten har kreft (eller noe annet alvorlig…) inntil det motsatte er bevist. I slike tilfeller venter pasienten neppe særlig lenge før utredningen er i gang, for enten å utelukke den alvorlige mistanken, eller å få gjort noe med det dersom mistanken slår til.
Andre ganger er man langt mer usikker, en mer banal diagnose er mer sannsynlig, selv om kreft fortsatt står et stykke nede på lista over alle de diagnoser legen har i hodet når pasienten blir undersøkt. Er dette også en mistanke? Og tjener unødig hast i så fall til noe annet enn å skremme vettet av pasienten?
Her må det da være langt viktigere å holde hodet kaldt og sørge for å informere pasienten om å ta kontakt på nytt dersom ting ikke går som man forventer eller nye symptomer oppstår, slik at saken kan vurderes på nytt.

De kreftdiagnoser som haster mest er oftest enkle. Kreft hos barn og yngre mennesker har ofte et svært akutt forløp. Diagnosen er sjelden vanskelig, pasienten blir oftest lagt inn i sykehus i løpet av kort tid og behandling igangsatt. Behandling av kreft hos barn har gjennomgått en revolusjon de siste 20 årene, og behandlingsresultatene er gledelig gode. For 20-30 år siden var leukemi hos barn en sikker dødsdom. Nå til dags blir over 90 % helbredet. Men fortsatt er det noen som dør. Dette skyldes svært sjelden for sen diagnose, det er bare sånn det er, dessverre. Selv om resultatene er blitt mye bedre er de ikke perfekte.
Hos voksne og eldre – majoriteten av kreftpasienter – kan forløpet være mer snikende og diagnosen vanskeligere. Behandlingsresultatene er mer variable og sjelden avhengig av at man starter opp innen 48 timer.
Unødige forsinkelser bør selvsagt unngås, men dette gjelder sannelig svært mange andre sykdommer også, slett ikke bare kreft.
Jeg tror det er bedre å forsøke å gjøre noe med ventetidene i helsevesenet generelt – og kanskje særlig innenfor psykiatrien – enn å iverksette særlige tiltak for «mistanker» om bestemte sykdommer.
Alle bør vel fortrinnsvis få behandling for sine sykdommer før de blir så ille at det ikke er noe å gjøre med dem? Noen ganger er helsevesenet – fastlegen eller andre instanser – utilgivelig trege og forårsaker forsinkelser som får fatale konsekvenser. Kan noe gjøres for å bedre dette, bør det absolutt vurderes. Men den viktigste kilden til forsinkelser er oftest pasienten selv – som har gått med symptomer i uker og måneder før h*n går til legen. Informasjon om alarmsymptomer – og ikke minst om at kreft er en sykdom som i våre dager som regel kan helbredes med godt resultat – tror jeg er viktigere enn å skremme folk med at dersom du ikke får stilt kreftdiagnosen innen 48 timer, er det ute med deg…

Det er mulig jeg er en kynisk doktor som ikke skjønner hvordan pasientene har det, men jeg har vært på den andre siden også. For noen år siden fant jeg en kul i brystet mitt – midt i sommerferien. På grunn av ferieavvikling tok det flere uker før jeg fikk resultatet av den nødvendige trippeldiagnostikk, selv om jeg er såpass godt kjent i det lokale helsevesen at jeg ikke tror jeg ventet unødig lenge. Det var ikke morsomme uker. Men jeg tror ikke et tabloid vedtak om «innen 48 timer» hadde gjort noe fra eller til.
Kvinner med kuler i brystet blir stort sett undersøkt i løpet av 1-2 uker, og svarene tar også litt tid. Svært få av disse viser seg å ha kreft, selv om mistanken er der og skal utelukkes. Men blir norsk helsevesen bedre av at vi prioriterer at disse (og andre lignende problemstillinger) skal avklares innen 48 timer? Det vil jo nødvendigvis gå ut over noen andre som må vente lenger. Og ikke minst vil et forvridd fokus på «er dette kreft» føre til at andre alvorlige diagnoser blir unødig forsinket.