Jeg holder på å lese “The Way we live now”. Denne romanen mente visstnok Trollope selv var hans beste.
Her kommer i alle fall Trollopes samfunnskritiske prosjekt sterkt fram. Han skrev visstnok denne etter å ha vært borte fra England en stund, og ble forferdet over hvordan samfunnet var blitt da han kom tilbake. Kontrasten til romanene om Barsetshire er slående. I de historiene gikk samfunnet sin trauste og viktorianske gang. Selv om han tar opp en del grunnleggende moralske spørsmål, er det aldri noen tvil om hvor samfunnets grunnsteiner ligger, og romanenes helter og heltinner er de som har en god moral og handler etter denne. I denne romanen er det meste annerledes. Handlingen er for det meste lagt til metropolen London, og folk farter både hit og dit, ikke minst til USA, uten å blunke. De er ikke lenger isolert i sitt lille, viktorianske nærmiljø.
“The Way we live now” har en helt annen tone enn romanene om Barset. Det tok meg en stund å komme inn i historien. Den presenterer i utgangspunktet en liten familie. Enken Lady Matilda Carbury er lettet over at hennes tyranniske og muligens voldelige mann er død. Hun tenker å begynne et nytt og mer komfortabelt liv, han har etterlatt henne en mindre adelstittel og nok penger til å klare seg. I tillegg tenker hun å skape seg en litterær karriere. En spennende kvinne man kan fatte sympati for, ikke sant? Men Trollope fortsetter med å beskrive henne som grunnleggende falsk. Hun har skrevet en dårlig bok, men tenker å promovere den ved hjelp av sine bekjentskaper. Hun er fortsatt en pen dame, og tvinner en del av de mannlige redaktører av diverse aviser og tidsskrifter rundt fingeren uten problemer.
I tillegg til litterære ambisjoner har hun en sønn og en datter. Sønnen – Sir Felix – er en gjennomført døgenikt, han gjør ikke annet enn å drikke, spille kort og forføre intetanende og godtroende fruentimmere. Datteren er pliktoppfyllende og litt kjedelig – men moren er ikke særlig fornøyd med henne fordi hun nekter å gifte seg med sin solide fetter som har fridd til henne, og som eier familiens gods på landet. Og tillike er alt man kan ønske seg av en moralsk og eksemplarisk viktoriansk gentleman.
Lady Matilda forguder sin fortapte sønn over alt i verden, men er samtidig bekymret fordi hun ser klart at han kommer til å ruinere både seg selv og henne. Derfor prøver hun å få ham gift med tidens største og mest omsvermede arving – Marie Melmotte. Mr. Melmotte har masse penger, eller det ser i alle fall sånn ut – så alle, til og med kongehuset, danser etter hans pipe – samtidig som de fleste snakker stygt om ham bak hans rygg og kaller ham en svindler.
Jeg er ikke ferdig med boka – men “the plot thickens” – jeg begynner å få lyst til å lese den ut. I begynnelsen hadde jeg litt problemer med å fatte interesse for verken skjebnen til Lady Matilda eller Sir Felix.
Månedlige arkiver: mars 2011
Det er vel snart på tide med noe hagerelatert?
Hagegleden min fikk seg bokstavelig talt en knekk da drivhuset mitt knakk sammen under snøtyngden for noen uker siden. Hele taket ramlet inn, og det ser ut som et sorgens kapittel. Nå har min særdeles snille og nevenyttige far lovet å ta fatt på restaureringen så snart det er framkommelig for snø – men det blir jo uansett en amputert drivhussesong i år. Før dette skjedde, hadde jeg sådd tomat, flittig lise, basilikum og et par andre ting inne. Får prøve å berge disse så godt det lar seg gjøre med provisoriske løsninger inntil drivhuset er i orden igjen. Og så må jeg prøve å pønske ut en metode for å unngå lignende kollaps i framtida. Det er tilærmet umulig å få måkt av drivhustaket skikkelig , man rekker jo ikke opp. Kan det være en løsning å sette på varme en dag eller to etter større snøfall – slik at snøen sklir av?
Noen vårtegn å skryte av er det ikke i hagen ellers heller, men jeg ser det minker på snøen, det er da noe.
Og til helgen reiser vi til Praha, og der er det meldt sommerlige temperaturer. Jeg kommer sterkere tilbake med beskrivelser av hagene der 🙂
Ugler i mosen…
Etterpåklokskap er den mest eksakte vitenskap i Norge, sa Per Jarle Hellevik.
(foto Aftenbladet (av Trond Birkedal, ikke Per Jarle Hellevik…))
Dette er en forferdelig sak, men jakten på noen som “burde ha visst” eller “kanskje hadde hørt noe”, smaker ikke godt. Det bør vel ikke være slik at alle menn som tar seg av og oppmuntrer unge innenfor politikk, sport, musikk eller hva som helst automatisk skal tas for å være pedofile? At en profilert politiker kan utsettes for rykter – med eller uten hold i – bør heller ikke forbause noen. Det viktigste nå må vel være å etterforske saken ordentlig, og ta seg av de som har lidd overlast her – ikke å slå politisk mynt på saken.
Jeg har ikke mye til overs for Siv & co., men partiledelsen kan ikke klandres for ikke å ha tatt affære fordi de muligens hadde hørt et rykte. Har de frarådd den unge mannen å gå til anmeldelse eller på annen måte gjort noe aktivt for å feie saken under teppet, er det selvfølgelig noe annet. Men SÅ dumme kan de da ikke ha vært?
Hver uke fødes et norsk barn i India…
Det er sannelig en tankevekker. Surrogati er ikke tillatt her i landet, men det hindrer åpenbart ikke norske statsborgere i å reise til India for å betale andre for å bære fram barn for dem – med eller uten noen av deres egne celler involvert i prosessen.
Flere avisoppslag om den norske kvinnen som er strandet i India med tvillinger har åpenbart ikke fått folk til å ta skrekken. Dette er et økende marked, og markedsføringen er proff.
Den norske kvinnen som er strandet i India med tvillingene har, etter hva som etter hvert er kommet fram, betalt en eggdonor, en sæddonor og en surrogatmor for de to barna. Er de da hennes? Har hun ikke da kjøpt dem?
Dette er et svært vanskelig spørsmål som jeg har grublet lenge på om jeg i det hele tatt tør å skrive noe om. For det er jo slik at når det gjelder slike spørsmål, har følelsene lett for å gå foran fornuften i argumentasjonen.
Har jeg i det hele tatt rett til å uttale meg om hvilke løsninger barnløse velger – jeg som har vært så heldig å få fire barn på helt naturlig vis?
Ja – dette er et menneskelig og etisk spørsmål som alle bør tenke over, og fortrinnsvis når de ikke er hormonelle på grunn av svangerskap og fødsel, eller desperate av sorg fordi de ikke kan få barn selv. Det bør vel egentlig ikke være vanskelig å være enig i at slike spørsmål som dette bør styres av allmenn etikk og synet på hva slags samfunn og menneskesyn vi ønsker å ha, og ikke av den enkeltes følelsesmessige situasjon i enkelttilfeller.
Samtidig kan det kanskje være greit å kjenne litt på sin egen magefølelse for denne typen spørsmål, i alle fall når man ikke står midt oppe i dem selv.
Kunne jeg selv tenkt meg å betale en surrogatmor dersom jeg ikke fikk barn selv?
Nei, det tror jeg bestemt ikke. Jeg hadde syntes hele konseptet virket skummelt, og antagelig gått for adopsjon eller avfunnet meg med et liv som barnløs dersom jeg var i denne situasjonen.
Kunne jeg selv ha tenkt meg å være surrogatmor for noen?
Ja. Dersom jeg hadde hatt en søster som ikke kunne få barn selv og dette var et aktuelt alternativ, hadde nok jeg med min relativt ukompliserte obstetriske historie gjort dette. Men for fremmede og mot betaling? Aldri i verden.
Men er det grunn til å klandre kvinner som ser dette som en vei til et bedre liv for seg og sin familie?
De får jo til og med antagelig bedre helsekontroller, god og sunn mat og i tillegg en formue – om jeg hadde vært i denne situasjonen, og dette hadde vært veien å gå for å sikre mine egne barn en god utdannelse – kanskje jeg hadde vurdert det likevel?
For India er jo ikke noe utviklingsland. Mange kvinner i India har god utdannelse, og det er ikke hvem som helst som blir akseptert som surrogatmor. Derfor argumenteres det med at disse kvinnene må få lov til å ta egne, informerte valg når det gjelder disse tingene. De er ikke uvitende og lutfattige kvinner som utnyttes av vestlige haier.
Men det handler jo likefullt om å kjøpe et annet menneske, ikke sant?
Jeg synes prostitusjon er en klar parallell.
Og om det finnes grader her, så er det vel mindre grad av utnytting å kjøpe et annet menneskes kropp noen minutter for sex – enn å kjøpe vedkommendes kropp i 9 måneder for et svangerskap? Det har i alle fall stort sett langt større følger for den som blir kjøpt og betalt. Selv om vedkommende blir bedre ivaretatt av leger og firmaet som driver dette, enn den gjennomsnittlige gateprostituerte oppnår fra sin hallik.
Og hvem er de svakeste her?
Det er først og fremst – som alltid – barna. Hva skjer om ungen viser seg å ikke være perfekt? Har foreldrene returrett på kjøpet sitt? Selv om alle donorer screenes etter alle kunstens regler, kan man ikke garantere at det ikke oppstår en eller annen mutasjon, eller noe annet galt skjer. Sånn er det faktisk med alle svangerskap og fødsler.
De nest svakeste er vel kvinnene som stiller seg til rådighet for dette. Selv om klinikkene i India (og forhåpentlig andre steder) lover dem god helsehjelp – det gavner jo også kundene – hvordan blir de ivaretatt hvis ting går helt galt?
I USA er jo også dette big business, og der har det vel vært flere rettssaker som følge av avtalebrudd fra både surrogatmødre og vordende foreldre.
Trenger vi dette? Har ikke verden nok foreldreløse barn allerede?
Som Ellea så vakkert skrev om sin Herr Sønn: Han fantes jo allerede 🙂
Tusen takk :-)
Til både Alt Godt og C’est la vie 🙂
Hilde og Hagen: Hilde er som meg, ho bloggar om livet, hage, musikk og alt som er fint.
Yepp. Noe favorittmerkeprodukt når det gjelder parfyme eller klær er jeg helt blank på.
Men jeg liker bloggene til både Alt Godt og C’est la vie… så jeg skal svare etter beste evne:
1. Hvorfor startet du å blogge?
Jeg startet før noen andre 🙂 Jeg skrev en dagbok på nett lenge før begrepet blogg var oppfunnet, og fikk kontakt med mange andre hageinteresserte via denne dagboka. Jeg gjorde – og gjør det – først og fremst for min egen del. Og siden jeg begynner å dra på åra, så tenker jeg at i vår digitale tidsalder, så kan mine etterkommere finne ut hva mormor tenkte på?
2. Hvilke blogger følger du?
Det ligger på blogglista mi?
3. Favorittmakeupmerke?
Hallo?
4. Favorittklesmerke?
Hallo? Så lenge det passer…
5. Ditt må-ha make-up-produkt?
Nei? Makeup er ikke noe jeg må ha…
6. Favorittfarge?
Raud, utvilsomt.
Ikke helt utvilsomt, men jeg er også glad i rødt 🙂
7. Parfyme?
Til tross for apell til Alt Godt er mine favoritter fortsatt Flowers og Truth.
8. Favorittfilm?
Ahh – Gone with the Wind, og jeg er en svoren fan av alle James Bond-filmer.
9. Hvilket land vil du besøke og hvorfor?
Jeg vil gjerne besøke så mange land jeg kan. Har akkurat snakket litt med min yngste datter om at vi burde ta en tur til Roma sammen. Snart skal jeg igjen til Praha med mannfolket. Gleder meg til det.
10. Still og besvar det siste spørsmålet selv: Vil du noengang skrive ei bok?
Det har jeg gjort. Jeg er veldig glad i krim, og skrev en krimroman selv for noen år siden. Sendte den inn til diverse forlag og fikk oppleve hvordan de jobber. De sendte en positiv tilbakemelding med anvisninger på hva man burde jobbe med. I neste instans mente de det stikk motsatte. Gadd ikke mer, og har lagt den ut på Kindle books 🙂 Jeg fikk i alle fall mye hjelp med språk og sånt. Og nå kan i alle fall de som vil lese den her.
Prøver meg med å sende til følgende:
Ellea, Solfrid, Kirsitn, Charlotte og MonaO – så får vi se om de får det med seg. Det var langt fra ti, men jeg har jo bare en avkrokblogg 😉
Anthony Trollope
I studietiden leste jeg Trollopes seks romaner fra det fiktive grevskapet Barsetshire. Nå har jeg lest dem på nytt, og likte dem om mulig enda bedre. Trollope var en svært så produktiv forfatter, så jeg ser fram til å lese mer av hans forfatterskap. Har lastet ned et par andre på min Kindle og har så vidt begynt på “The Bertrams”. Vi får se om jeg liker den like godt som historien om folk i og omkring Barchester. Den første boken – The Warden – er visstnok regnet for den svakeste i serien. Er ikke så sikker på om jeg er enig i det, jeg har stor sans for Mr.Harding – og det er jo hovedsaklig hans historie som blir fortalt i denne boka. Og har man først lest den første, og likt den – er det lettere å komme gjennom de neste, ikke sant. Alle bøkene kan vel egentlig leses for seg, men det er en fordel å lese dem i rekkefølge, da mange personer går igjen gjennom hele serien. Og belønningen får man når man kommer til den siste – The Last Chronicle of Barset – hvor man møter igjen de aller fleste av de personene man har møtt gjennom hele serien, og da er det en fordel om man kjenner dem godt.
Karakterskildringene er Trollopes sterkeste kort etter min mening. Menneskene vi møter her er ordentllige mennesker med sterke og svake sider, svært få er pappfigurer som bare er der for å markere ett eller annet. Selv den formidable Mrs. Proudie har gode egenskaper…
En særegenhet ved Trollope som til tider kan være irriterende er at han av og til snakker direkte til leseren som forfatter – og argumenterer for dette og hint. Noen ganger er dette morsomt, andre ganger er det bare distraherende – i alle fall for en leser i vårt århundre.
Og navnebruken hans er jo også et kapittel for seg. Dr. Fillgrave (Filgrave i siste bind), Sir Omicron Pie, Mr. Nearthewinde og Mr. Closerstil, Mr. Toogood – for ikke å snakke om Bishop & Mrs Proudie….
hehe
Har du ikke lest disse, så gjør det – og helst på originalspråket.
Dagens Voltaire
For en god stund siden hadde jeg en Widget på bloggen min som postet et daglig sitat av Voltaire. Berit stilte et spørsmål på dette innlegget, og det fikk meg til å lure…
Nå har jeg funnet svaret:
Il y a eu des gens qui ont dit autrefois: Vous croyez des choses incompréhensibles, contradictoires, impossibles, parce que nous vous l’avons ordonné; faites donc des choses injustes parce que nous vous l’ordonnons. Ces gens-là raisonnaient à merveille. Certainement qui est en droit de vous rendre absurde est en droit de vous rendre injuste. Si vous n’opposez point aux ordres de croire l’impossible l’intelligence que Dieu a mise dans votre esprit, vous ne devez point opposer aux ordres de malfaire la justice que Dieu a mise dans votre coeur. Une faculté de votre âme étant une fois tyrannisée, toutes les autres facultés doivent l’être également. Et c’est là ce qui a produit tous les crimes religieux dont la terre a été inondée.
Formerly there were those who said: You believe things that are incomprehensible, inconsistent, impossible because we have commanded you to believe them; go then and do what is unjust because we command it. Such people show admirable reasoning. Truly, whoever is able to make you absurd is able to make you unjust. If the God-given understanding of your mind does not resist a demand to believe what is impossible, then you will not resist a demand to do wrong to that God-given sense of justice in your heart. As soon as one faculty of your soul has been dominated, other faculties will follow as well. And from this derives all those crimes of religion which have overrun the world.
Questions sur les miracles (1765)
Alternative condensed translation: “Those who can make you believe absurdities, can make you commit atrocities.”
I dette tilfellet synes jeg faktisk den komprimerte oversettelsen var best som aforisme betraktet.
Det kan jo tjene som en god illustrasjon til mangt og mye – ikke minst den siste tidens vaksinediskusjon i media. Folk som klarer å lire av seg sånt som dette, til tross for alt som finnes av dokumentasjon – og spør hvem som helst som er på min alder eller eldre om hvordan det var da epidemier av polio og kopper fortsatt var en reell trusel for folkehelsa. Det er fortsatt noen som husker hvordan det var.Ære være sånne som Tjomlid som orker å ta en gravejobb når det gjelder dokumentasjon.
Halinas konsert
gikk av stabelen i går. Ringsaker kantori har en usedvanlig god støttespiller i Halina Rud. Født i Warzawa, gift med en gårdbruker i Ringsaker 🙂 Hun var helt uvurderlig når det gjaldt å spore opp noter til Missa Pro Pace, som kantoriet spilte inn på CD i fjor. Som følge av denne innspillingen ble vi invitert til korfestival i Stettin – en uforglemmelig opplevelse. Og Halina var med som tolk, guide, tilrettelegger og entusiastisk tilhører.
Vi ville jo gjerne vise at vi satte pris på alt hun gjorde for oss, men alle tilbud om honorar eller i det minste dekning av reiseutgiftene ble kontant avslått. Til slutt fant vi ut at det beste vi kunne gjøre var å gi henne en konsert (og jeg er litt stolt av at det var min ide). Så det gjorde vi. Det var opp til henne om hun ville vi skulle komme hjem til henne og synge for henne og hennes kjære Ole, eller om hun ville ha det på en annen måte. Og det ville hun. Hun ville ha konserten i Ringsaker kirke (godt valg…), og inviterte massevis av venner og kjente. Så i går sang vi for en fullsatt kirke, blomster, klemmer og gode ord ble delt ut.
Det var to aviser der, så jeg håper å kunne legge inn bilder og koblinger over helga.
Etterpå var noen av oss så heldige å få være med hjem til Halina og spise en bedre middag med polske spesialiteter. Det var godt – og særdeles mektig. Mett var jo bare forbokstaven. Så i dag tar jeg det rolig 🙂
Innen 48 timer?
På Facebook og i noen aviser, tillyses “Norges viktigste kreftkonferanse”. Dersom du eller “helsefaglig personell” har mistanke om kreft, skal du ha en diagnose innen 48 timer.
Dette høres jo besnærende ut, men i realiteten er dette etter min oppfatning et så tabloid utspill at det forundrer meg at såpass mange fagfolk er villige til å delta.
Det er mulig det finnes en mer konkret beskrivelse av hva de egentlig vil oppnå ett eller annet sted, men som luftslott betraktet virker dette som et av de mest gedigne. Jeg går ut fra at vi allmennpraktikere er de nærmeste til å fatte mistanke om kreft? Og det gjør vi hele tiden – hver dag. Svært mange, for ikke å si de fleste, symptomer som presenteres for norske allmennpraktikere hver eneste dag kan i siste instans vise seg å skyldes kreft.
Kreft er en vanlig sykdom.
Som leger er vi opplært til å forsøke å ta alle alternativer i betraktning når folk kommer med symptomene sine. Noen ganger blinker alle varsellamper – vi tenker at denne pasienten har kreft (eller noe annet alvorlig…) inntil det motsatte er bevist. I slike tilfeller venter pasienten neppe særlig lenge før utredningen er i gang, for enten å utelukke den alvorlige mistanken, eller å få gjort noe med det dersom mistanken slår til.
Andre ganger er man langt mer usikker, en mer banal diagnose er mer sannsynlig, selv om kreft fortsatt står et stykke nede på lista over alle de diagnoser legen har i hodet når pasienten blir undersøkt. Er dette også en mistanke? Og tjener unødig hast i så fall til noe annet enn å skremme vettet av pasienten?
Her må det da være langt viktigere å holde hodet kaldt og sørge for å informere pasienten om å ta kontakt på nytt dersom ting ikke går som man forventer eller nye symptomer oppstår, slik at saken kan vurderes på nytt.
De kreftdiagnoser som haster mest er oftest enkle. Kreft hos barn og yngre mennesker har ofte et svært akutt forløp. Diagnosen er sjelden vanskelig, pasienten blir oftest lagt inn i sykehus i løpet av kort tid og behandling igangsatt. Behandling av kreft hos barn har gjennomgått en revolusjon de siste 20 årene, og behandlingsresultatene er gledelig gode. For 20-30 år siden var leukemi hos barn en sikker dødsdom. Nå til dags blir over 90 % helbredet. Men fortsatt er det noen som dør. Dette skyldes svært sjelden for sen diagnose, det er bare sånn det er, dessverre. Selv om resultatene er blitt mye bedre er de ikke perfekte.
Hos voksne og eldre – majoriteten av kreftpasienter – kan forløpet være mer snikende og diagnosen vanskeligere. Behandlingsresultatene er mer variable og sjelden avhengig av at man starter opp innen 48 timer.
Unødige forsinkelser bør selvsagt unngås, men dette gjelder sannelig svært mange andre sykdommer også, slett ikke bare kreft.
Jeg tror det er bedre å forsøke å gjøre noe med ventetidene i helsevesenet generelt – og kanskje særlig innenfor psykiatrien – enn å iverksette særlige tiltak for “mistanker” om bestemte sykdommer.
Alle bør vel fortrinnsvis få behandling for sine sykdommer før de blir så ille at det ikke er noe å gjøre med dem? Noen ganger er helsevesenet – fastlegen eller andre instanser – utilgivelig trege og forårsaker forsinkelser som får fatale konsekvenser. Kan noe gjøres for å bedre dette, bør det absolutt vurderes. Men den viktigste kilden til forsinkelser er oftest pasienten selv – som har gått med symptomer i uker og måneder før h*n går til legen. Informasjon om alarmsymptomer – og ikke minst om at kreft er en sykdom som i våre dager som regel kan helbredes med godt resultat – tror jeg er viktigere enn å skremme folk med at dersom du ikke får stilt kreftdiagnosen innen 48 timer, er det ute med deg…
Det er mulig jeg er en kynisk doktor som ikke skjønner hvordan pasientene har det, men jeg har vært på den andre siden også. For noen år siden fant jeg en kul i brystet mitt – midt i sommerferien. På grunn av ferieavvikling tok det flere uker før jeg fikk resultatet av den nødvendige trippeldiagnostikk, selv om jeg er såpass godt kjent i det lokale helsevesen at jeg ikke tror jeg ventet unødig lenge. Det var ikke morsomme uker. Men jeg tror ikke et tabloid vedtak om “innen 48 timer” hadde gjort noe fra eller til.
Kvinner med kuler i brystet blir stort sett undersøkt i løpet av 1-2 uker, og svarene tar også litt tid. Svært få av disse viser seg å ha kreft, selv om mistanken er der og skal utelukkes. Men blir norsk helsevesen bedre av at vi prioriterer at disse (og andre lignende problemstillinger) skal avklares innen 48 timer? Det vil jo nødvendigvis gå ut over noen andre som må vente lenger. Og ikke minst vil et forvridd fokus på “er dette kreft” føre til at andre alvorlige diagnoser blir unødig forsinket.
Hjemme igjen fra kurs
Svært interessant og lærerikt kurs om endokrine forstyrrelser (hormonforstyrrelser) i Oslo. Benyttet selvsagt anledningen til å besøke mine to nusselige barnebarn (og nusselige datter). Kurset ble holdt på Aker sykehus, som vel har landets ledende hormonlaboratorium, så det var ingenting å si på foreleserne og det akademiske innholdet. Lokalitetene var imidlertid mildt sagt dårlige. Ingen mikrofon, trangt, dårlig luft, bare noen få hadde mulighet for å bruke et skriveunderlag. Denslags reduserer utbyttet av et ellers utmerket kurs – og det burde da ikke være HELT umulig å finne et mer egnet lokale?
Nåja, jeg begynner vel å bli gammal og sur – og merker jo at det er en stund siden jeg studerte. Forsøker etter beste evne å følge med, og takket være faglige møter med lokale avdelinger er det også lettere å holde seg oppdatert. For eksempel lærte jeg i studietiden at vi måtte for all del ikke finne på å ta thyroideafunksjonsprøver av gravide, for de spratt til alle kanter og var overhodet ikke til å stole på. Nå til dags vet man – etter mange store studier – HVORFOR de svinger så mye, hvilke man kan stole på, og ikke minst: det er VIKTIG å fange opp gravide med latent eller uoppdaget hypothyreose, fordi et adekvat nivå av fritt T4 er livsviktig for utvikling av barnets hjerne – særlig de første 12 ukene.
Når vi vet at thyroidealidelser er VANLIGE – pluss/minus 5-6 % av alle kvinner har dette, også de i barnefødealder – hvorfor i alle dager er ikke dette en obligatorisk screeningundersøkelse? Jeg stilte spørsmålet – og fikk til svar at dette er helsepolitikk og økonomiske vurderinger. Men screene for HIV og syfilis – se det er vi pålagt?
Kvinner får jo også det råd at det er ingen grunn til å gå til doktoren før i uke 10-12 for svangerskapskontroller – og da er det allerede for sent.
Det hjelper ikke om de tidligere har vært til jordmor – jordmødre vet mye om svangerskap og fødsel, men er neppe særlig oppdatert på hypothyreose.
Jeg merker at jeg blir litt hissig, og kommer heretter til å teste alle gravide jeg slår kloa i – i alle fall tidlig nok til at det forårsaker annet enn bekymring. For heldigvis er det fortsatt slik at jeg kan rekvirere de prøvene jeg synes er nødvendige…