Mer Trollope…

Jeg holder på å lese “The Way we live now”. Denne romanen mente visstnok Trollope selv var hans beste.
Her kommer i alle fall Trollopes samfunnskritiske prosjekt sterkt fram. Han skrev visstnok denne etter å ha vært borte fra England en stund, og ble forferdet over hvordan samfunnet var blitt da han kom tilbake. Kontrasten til romanene om Barsetshire er slående. I de historiene gikk samfunnet sin trauste og viktorianske gang. Selv om han tar opp en del grunnleggende moralske spørsmål, er det aldri noen tvil om hvor samfunnets grunnsteiner ligger, og romanenes helter og heltinner er de som har en god moral og handler etter denne. I denne romanen er det meste annerledes. Handlingen er for det meste lagt til metropolen London, og folk farter både hit og dit, ikke minst til USA, uten å blunke. De er ikke lenger isolert i sitt lille, viktorianske nærmiljø.
“The Way we live now” har en helt annen tone enn romanene om Barset. Det tok meg en stund å komme inn i historien. Den presenterer i utgangspunktet en liten familie. Enken Lady Matilda Carbury er lettet over at hennes tyranniske og muligens voldelige mann er død. Hun tenker å begynne et nytt og mer komfortabelt liv, han har etterlatt henne en mindre adelstittel og nok penger til å klare seg. I tillegg tenker hun å skape seg en litterær karriere. En spennende kvinne man kan fatte sympati for, ikke sant? Men Trollope fortsetter med å beskrive henne som grunnleggende falsk. Hun har skrevet en dårlig bok, men tenker å promovere den ved hjelp av sine bekjentskaper. Hun er fortsatt en pen dame, og tvinner en del av de mannlige redaktører av diverse aviser og tidsskrifter rundt fingeren uten problemer.
I tillegg til litterære ambisjoner har hun en sønn og en datter. Sønnen – Sir Felix – er en gjennomført døgenikt, han gjør ikke annet enn å drikke, spille kort og forføre intetanende og godtroende fruentimmere. Datteren er pliktoppfyllende og litt kjedelig – men moren er ikke særlig fornøyd med henne fordi hun nekter å gifte seg med sin solide fetter som har fridd til henne, og som eier familiens gods på landet. Og tillike er alt man kan ønske seg av en moralsk og eksemplarisk viktoriansk gentleman.
Lady Matilda forguder sin fortapte sønn over alt i verden, men er samtidig bekymret fordi hun ser klart at han kommer til å ruinere både seg selv og henne. Derfor prøver hun å få ham gift med tidens største og mest omsvermede arving – Marie Melmotte. Mr. Melmotte har masse penger, eller det ser i alle fall sånn ut – så alle, til og med kongehuset, danser etter hans pipe – samtidig som de fleste snakker stygt om ham bak hans rygg og kaller ham en svindler.
Jeg er ikke ferdig med boka – men “the plot thickens” – jeg begynner å få lyst til å lese den ut. I begynnelsen hadde jeg litt problemer med å fatte interesse for verken skjebnen til Lady Matilda eller Sir Felix.

1 tanke om “Mer Trollope…

  1. Høres ut som lesestoff for meg, jeg svermer for viktoriatiden (skjønt enda litt mer for renessansen og barokken.) Det var noe med hvordan man snakket til hverandre, hvordan man gikk kledd, og innrettet seg forøvrig… 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *