Kategoriarkiv: bøker

Sommerlektyre

Publisert av
Svar

Min sommerlektyre har vært kriminalromanene til H.K. Fauskanger. De er fascinerende på mange måter. Forfatteren har åpenbart kunnskaper om mangt og mye, så man blir ikke bare underholdt, man kan lære noe også. Han bygger sine romaner på faktiske hendelser – så for min del har det vært til stor hjelp å ha google innen rekkevidde under lesningen, ikke minst for å skille fakta fra fiksjon. Hovedpersonen går i løpet av de tre bøkene fra visergutt, til student i statsvitenskap til undersekretær for statsministeren. Hans trofaste følgesvenn er originalt nok professor i gammeltestamentlig teologi.

Jeg ble oppmerksom på forfatterskapet da jeg så anmeldelsen i Frimurerbladet (side 42-43), hvor hans bok «Skrinet» var anmeldt – til min forbauselse sammen med mine egne snart ti år gamle litterære forsøk, haha. Av en eller annen grunn, leste jeg først «Skarlagenssalen», som handler om et hjemsøkt hus i Østfold, hvor de viktigste faktiske personene er Vidkun Quisling (10 år gammel), og hans far, presten Jon Quisling. Tiden er slutten av 1800-tallet, og spiritismen herjer. Vi får et godt innblikk i tidens åndelige strømninger og et godt bilde av datidens Kristiania.

Deretter leste jeg «Skrinet» som handler mye om legenden om St. Sunniva, og forklaringen på hvem hun egentlig var må kalles original. Det er i denne boka frimurerne kommer inn i bildet, da mordvåpenet som er benyttet er embetshammeren (eller snarere øksen) Oscar II brukte i frimurerlosjen. Her møter vi også Sherlock Holmes og dr. Watson på Norgesbesøk, det er vel ikke lenger noen copyright på disse litterære figurene.

Den foreløpig siste boka han har skrevet (2015) heter «Skamtegnet». Den handler om nazismens forløpere, og lenge synes jeg den var langdryg og kjedelig i forhold til de to andre. Jeg skjønner hva forfatteren vil ha fram, men det er vanskelig å bli engasjert i historien eller skjønne hva tråden er – etter min mening burde dette manuset vært strammet inn litt. Det blir også litt slitsomt at hovedpersonen er i en nærmest permanent tilstand av truende nervesammebrudd. Det ville vel hvem som helst være, begivenhetene tatt i betraktning, men jeg hadde ikke trengt å bli fortalt dette fullt så mange ganger. Men den er absolutt lesverdig, og det tar seg betraktelig opp mot slutten, som er temmelig forrykende. Her er vi kommet fram til 1905, hovedpersonen, Oscar Brattenschlag er blitt statsministerens undersekretær, så her handler det om storpolitikk så det holder. Plottet er intrikat så det holder også, og for en uvitende person som meg er det ofte vanskelig å holde rede på hvem som er historiske personer og ikke. For eksempel «brushodet», Sigmund Mowinckel, er jo en høyst reell person. Det samme er Eva Blytt, som vel egentlig bare nevnes i forbifarten. Den jeg stusset mest over er Paul Hartmann, som i romanen er en av skurkene – men som i virkeligheten var en høyt dekorert motstandsmann under krigen. Mulig forfatteren bare har surret litt med navn her? Det er uklart om romanens utgave av Paul Hartmann overlever 1905.

Jeg håper forfatteren skriver mer – men nå er det fire år siden siste utgivelse. Venter i spenning.

Harry Potter

Publisert av
3

Mine døtre – særlig de to yngste – har vokst opp med ham. Jeg har hatt et litt ambivalent forhold – med SÅ mye hype og kommersiell suksess, er det sikkert noe søppel? Begynte pliktskyldig (etter mange oppfordringer fra døtre) på bok nr 1, oversatt til norsk – for flere år siden. Ga opp – kjedelige greier, skjønte ikke bæret.
Men på Mauritius i fjor lot jeg meg overtale – alle bøkene kunne lastes ned til Kindle, helt gratis (hvis du har Amazon Prime) – så da var reiselektyren sikret. Jeg leste alle, på de 12 dagene vi var der – og tar i meg hvert ord. Så mye kommersiell suksess har nok talt litt negativt ift tildeling av snobbete litteraturpriser – men dette er god litteratur, i alle fall etter mine begreper. Rowling har en fantastisk evne til å beskrive hvordan det er å vokse opp. Barndom er alltid magisk (på godt eller vondt) – det begynner ganske uskyldig, men blir jo etter hvert så tøft som det kan bli. Det er aldri noen spøk å vokse opp, det vet alle som har prøvd.
Her beskrives oppvekst, vennskap, utvikling, læring, familie og kjærlighet, og ondskap, samvittighetskvaler og veivalg – med fantasi, humor og innsikt. Har du vært like fordomsfull som meg, slutt med det og les bøkene. Jeg holder nå på med andre runde.
Filmene er også bra 🙂
Den norske oversettelsen skal jeg ikke si noe om – fikk inntrykk av at det var litt hastverksarbeid. Leser du engelsk, er det uansett bedre å lese originalen – dette er jo også en klassisk kostskoleroman, og noe tilsvarende har vi ikke i Norge. Stompa til tross…

Cooked – matlaging er roten til sivilisasjonen

Publisert av
Svar

sier Michael Pollan. Han har allerede skrevet min yndlingshagebok – Second Nature.
Aper, som er tilnærmet like store som oss – har et ganske mye større fordøyelsessystem enn oss – og bruker halvparten av sin våkne tid på å tygge – for å gjøre maten fordøyelig. Da våre forfedre oppdaget at det gikk an å varmebehandle maten for å gjøre den lettere fordøyelig, gi den bedre smak -var det et vannskille. Sivilisasjonen var grunnlagt. I stedet for å spise det man kunne finne, fange, eller drepe, hver for seg – var måltider planlagt og delt i flokken. Sitt ned ved bordet (bålet…), se på hverandre og snakk sammen.
I likhet med Michael liker jeg å se ting i en større sammenheng. Men de neste bøkene han skrev fant ikke samme klangbunn hos meg – inntil nå. I likhet med meg er mat også en av hans store interesser – og han ser de store sammenhengene. Se denne: Cooked (krever tilgang til Netflix). Eller aller helst les boka – som jeg nettopp har begynt på.

Bøker…

Publisert av
Svar

For å si noe om de tre siste bøkene jeg har lest.

I disse ebola-tider tok jeg fatt på Pesten av Albert Camus. Dette er jo en nobelprisbelønt forfatter, men jeg ble aldri helt fortrolig med denne boka. På mange måter er den god, men den blir litt distansert og til tider ikke helt troverdig. Hovedpersonen i boka (så vidt jeg skjønner) er legen som forsøker å bekjempe et pestutbrudd i en by i Nordafrika. Men vi kommer aldri helt innpå ham. Jeg kjenner igjen den “sonen” han befinner seg i – han må jo bare jobbe og jobbe, og sette til side alle tanker på personlige ting – men det blir litt kjedelig i lengden? Og beskrivelsene av hva som skjer i byen blir litt skjematiske. Det beskrives opptøyer (som helt sikkert vil forekomme i en slik situasjon, og gjør det i Afrika nå), men på en distansert og teoretisk måte. Jeg fant ikke helt ut av denne boka. (og har noen sider igjen å lese, kanskje det går opp et lys).

 

Over til noe helt annet. Jeg har lest Gray Mountain av John Grisham. Jeg leste de første bøkene hans, og syntes han skrev godt, men gikk lei etter en stund – og syntes det hele ble nokså klisjeaktig og oppskriftsmessig. Denne boka viser gode Grisham- kvaliteter, ikke minst er personene svært godt og troverdig beskrevet. Han har åpenbart også gjort masse research og satt seg godt inn i de problemene han beskriver. Boka er god. Men plutselig var det slutt?

 

Og så har jeg lest “The invention of wings” av Sue Monk Kidd. En litt ujevn bok, men med et til tider særdeles vakkert språk. Men først i etterordet går det opp for meg at dette er basert på en sann historie! Hvorfor i aller huleste har ingen  hørt om disse to søstrene? De var jo revolusjonære – og oppnådde mye. Hadde de vært menn, hadde de hatt en selvsagt plass i historiebøkene. Jeg gremmes.

Justismord…

Publisert av
1

 

Her forleden natt da jeg sov nokså dårlig, surfet jeg litt rundt på nett og ble hengende ved saken mot Fredrik Fasting Torgersen. Mannen blir 80 til høsten, men har fremdeles ikke klart å få sin sak gjenopptatt, til tross for at alle de tekniske bevis som nok var avgjørende for at han i sin tid ble dømt, for lengst er blitt underkjent av de fleste vitenskapelige eksperter på relevante områder. Aktors kronvitne var notorisk upålitelig, og Torgersen gjorde saken vanskeligere for seg selv ved fysisk å angripe dette vitnet. Det er også dokumentert at aktor Dorenfeldt følte et personlig ansvar for å ha sluppet dette “monsteret” løs på samfunnet – da Rigmor-drapet skjedde var Torgersen løslatt på prøve (etter anbefaling fra Dorenfeldt). Han hadde sittet inne for voldtektsforsøk – og var vel som sådan en svært passende mistenkt, arrestert som han ble få minutter før drapet ble oppdaget, like i nærheten av åstedet. Men burde ikke Dorenfeldt da ha erklært seg inhabil? Og overlatt saken til en mer uhildet kollega?

Michael Grundt Spang skrev en bok om saken. Han mente nok at det hadde gått rett og riktig for seg og at rett mann var fengslet. André Bjerkes anmeldelse av boken synes jeg er verd å sitere i sin helhet – jeg har sakset den fra Jan Tennøes relativt nylig utgitte bok om Torgersensaken. Juks satt i system, som han kaller det. Denne er så ubetalelig og glitrende ironisk at jeg anbefaler alle å lese det.

Forsvareren forsøkte opprinnelig å anke til høyesterett pga saksbehandlingsfeil – bl.a. ved å henvise til at juryens formann gikk til angrep på tiltalte etter at denne først hadde kylt en stol etter aktors hovedvitne. Burde kanskje i seg selv kvalifisere til en ny runde når gemyttene har roet seg litt?

 

André Bjerkes anmeldelse av
Spangs bok (Dagbladet, 3. juni
1973)
Mordet i Skippergaten. Kriminalfortelling av Michael
Grundt Spang (efter en ide av L. J. Dorenfeldt)
”Michael Grundt Spang er kjent som en talentfull utøver av
så vel kriminalreportasje som kriminallitteratur. På begge disse
områder har han fulgt en klar linje, som en konsekvent og nidkjær
talsmann for politi, påtalemyndighet og fengselsvesen. Dette
ytrer seg ikke minst i hans polemisk betonte kriminalromaner. I
”En morder er løs” skildrer han hvordan en slu og behendig forsvarsadvokat
(modell: Alf Nordhus) kan oppnå å få frikjent den
tiltalte – og selvsagt skyldige – i en mordsak.
I ”Operasjon V for vanvidd” slås det til mot en representant for
”humanistisk forståelse” av ungdomskriminalitet. En person som
ganske riktig viser seg å være spinnets edderkopp. Og ”Justismordet”
er et oppgjør med den samfunnsfarlige KROM-organisasjon,
som ikke gjør annet enn å stikke kjepper i hjulet for politietterforskningen,
og som driver pliktoppfyllende førstebetjenter til
nervesammenbrudd.
I ”Torgersensaken” fremtrer Grundt Spang ikke som reporter,
men som action-skribent; boken slutter seg da også naturlig til
hans tidligere serie kriminalromaner, hva tendensen angår. Men
selve intrigen er her ikke av samme kvalitet. Han har da heller ikke
funnet den på selv; han har lånt ideen av riksadvokat, tidligere
50

statsadvokat L. J. Dorenfeldt, seirende aktor i to kriminalsaker mot
Fredrik Fasting Torgersen.
Også i fremstillingsmåte bærer boken preg av inspirasjonskilden:
lange partier synes å være hentet direkte fra Dorenfeldts
saksfremstillinger og prosedyreinnlegg, dog uten anvendelse av
anførselstegn.
Grundt Spangs formål har vært å gi en klar, velkomponert og
spenstig populærfremstilling av aktoratets synsmåter, særlig omfattende
hvor det gjelder bokens hovedtema: Skippergatemordet. Og
det er lykkes ham. I sitt stramme redaksjonelle utvalg av dokumentmaterialet
har han på en beundringsverdig måte forstått å
skjære bort alt uvedkommende stoff, dvs. enhver opplysning ”som
kunne tale til Torgersens fordel”, for å sitere en vending i forordet.
Riktignok under en maske av at utvalget er gjort ”så objektivt og
nøytralt som mulig”.
Imidlertid er det nettopp bokens karakter av absolutt ensidig
partsinnlegg som gjør den verdifull. Her får man for første gang
– oversiktlig og i klar sammenheng – en komplett, journalistisk
briljant redegjørelse for aktoratets hypotese om det grufulle som
skjedde i Skippergaten for mer enn 15 år siden. At denne hypotese
er så fantastisk har jeg hittil ikke visst; selv ikke Jens Bjørneboe
har maktet å tegne et så avslørende bilde. Jeg må si det som det er:
først efter å ha lest Grundt Spangs bok er jeg blitt helt overbevist
om at Torgersen soner straffen for et mord han ikke kan ha begått.
USANNSYNLIGHETER
Grundt Spang har iblant opptrådt som kritiker av andres kriminallitterære
frembringelser, og har da vært særlig flink til å slå ned
på usannsynligheter i intrigen: han er jo selv en gammel, erfaren
realist på området, fortrolig med forbrytertyper, åsted og rettssaler.
Jeg gad vite hvordan han ville reagere hvis han i en bok av en
kollega støtte på følgende skildring av hvordan en morder oppfører
seg selve drapsnatten – presentert ikke som en beskrivelse av noe
som påstås å ha hendt, men som fiction, som en oppfunnet historie:
51

Klokken er ca 23.00 6.desember 1957; scenen er en lang gang
innenfor gatedøren(med tilstøtende trappeoppgang og dør ut til
gårdsplassen) i Skippergt. 6 B, Oslo. Morderen T. befinner seg på
åstedet sammen med liket av den unge piken han nettopp har drept.
Drapet har vært en spontan handling, et verk av en ”eksplosiv”
seksualpsykopat. Dessverre for ham er han for noen minutter siden
blitt iakttatt av en leieboer i gården, en dame som kom ned trappen
på vei ut mens han ennå stod side om side med sitt senere offer,
som sa ”morn” eller ”kveld” til damen. (S. 27.)
En ny spontan handlig ville nå kanskje være en nærliggende
rask flukt fra åstedet; damen kan jo når som helst vende tilbake.
Men slik reagerer ikke T. Foruten å være ”eksplosiv” er han nemlig
også ”følelseskald” og (stadig ifølge de psykiatrisk sakkyndige)
”lur, mistenksom, aktpågivende”. En senere intelligensmåling gir
koeffisienten 110 – bra, normal intelligens. Han går altså sindig
og systematisk til verks.
Liket må skaffes av veien. Sporene efter ugjerningen må
utslettes.
Morderen har aldri sett sitt offer før; han har støtt på henne,
fulgt etter henne og drept henne ved en ren tilfeldighet: slik er nå
engang driftslivet. Han er med andre ord ikke lokalkjent på åstedet.
ANSTIFTE MORDBRANN
Ute på gårdsplassen fører en lem ned til en kjeller. Normalt pleier
vel slike kjellerinnganger å være stengt i en bygård; så er ikke tilfelle
her; passasjen er fri. Uten å være lokalkjent finner morderen
raskt og intuitivt løsningen på sitt dilemma: han vil plassere liket
i kjelleren. Og det gjør han. Nå finner han også ut hvordan han
vil utslette sporene: ved å anstifte en brann.
Det bor ytterligere 19 mennesker i denne bygningen, så mordbrannen
kan bli ganske katastrofal. T er for to måneder siden løslatt
på prøve fra fengslet (”sikring i frihet”) bl.a. fordi en landskjent sakkyndig
overlege har gitt ham attest for å være ”snill og godtroende
og velvillig”; ut fra dette har også Dorenfeldt anbefalt løslatelse. T.s
52

adferd nå vidner kanskje ikke om en påfallende snillhet og velvilje,
men hva skal man gjøre i en slik situasjon. 19 lik fra eller til – hva
så? Man kan ikke være snill bestandig.
Han går altså i gang med å stable opp et bål over den døde:
materialet er pappkartonger, bordbiter, en gammel divan, et tørt
juletre og annet rask. Det er et viktig poeng i Intrigen at dette bålet
blir bygget opp nå og ikke senere, for de skjebnesvangre nålene T.
får på seg fra juletreet, blir senere funnet i den brune dressen han
nå er iført. (Se s. 189: ”Etter påtalemyndighetens mening…”osv.)
Disse nålene ”spretter av ved den minste berøring” og har øyensynlig
den affinitet til brune dresser: Ikke bare plasserer det seg
tre nåler i høyre og én i venstre bukseoppbrett, men én trenger seg
sogar tvers gjennom frakken og inn i dressens høyre innerlomme.
Omsider er han ferdig med stablingen og slår seg på frakkelommene,
roter rundt i dem, famler omkring i jakken og buksene. Her
må han ha fått sitt første store sjokk. Det er så man formelig kan
høre ham gispe
FAEN – INGEN FYRSTIKK!
Faen også! Jeg har jo glemt at jeg ikke røker! Jeg har aldri fyrstikker
på meg! Hvordan kunne jeg glemme det?
De fleste mordere begår en feil, og T. burde ha betenkt det første
bud for alle pyromaner:
Gå ikke i gang med en mordbrann før du har fyrstikkene!
Nå ja, det gis en redning. Ennå kan han rekke kiosken på
Østbanen; den ligger ikke mange minuttene unna, og damen i
luken holder neppe rede på kveldens fyrstikk-kjøpere. Eller enda
enklere: T. kan simpelthen stikke ut på gaten, dreie om et hjørne og
bomme den første og beste lassis for noen fyrstikker og litt ripeflate
– en eller annen fyllik som ikke vil huske noe i morgen. Hvilken
politimann vil forresten kunne gjette seg til at fyrstikkene er kjøpt
eller lånt efter mordet? Løsningen, ikke sant?
Å nei, så primitivt går man ikke til verks når man er morder
i en norsk kriminalroman, forfattet av statsadvokaten i
53

Eidsivating lagdømme. T. klekker ut en langt mer raffinert
plan, virkelig verdig en lur, mistenksom og aktpågivende forbryter
med intelligenskoeffisient 110. Han vil dra hjem til Lille Tøyen,
langt ute i utkantstrøkene i den motsatte enden av Oslo. Der vil
han hente fyrstikkene! Og så vil han vende tilbake hit og tenne på.
T. gjør seg ferdig i kjelleren, legger lemmen på og går ut på
gaten. Først har han vært årvåken nok til å ta gatedørsnøkkelen
fra den dødes kåpelomme; han må jo kunne låse seg inn igjen for
å få brent opp huset. Nokså aktpågivende har han tross alt vært;
han etterlater seg ikke (verken nå eller under neste besøk) så meget
som et eneste fingeravtrykk, et rusk fra sine klær, en antydning av
et fotspor.
Og nå burde han kanskje kapre en drosje fortest mulig? Det
er som sagt langt til Lille Tøyen, og han har jo penger nok på seg.
Begynner det ikke å haste litt?
SINDIG FRILUFTSVANDRER
Igjen feilvurderer man den norske morder, slik han står for aktors
kriminalvisjonære blikk. Langt i fra, det haster ikke. T. har litterære
interesser og har utvilsomt lagt seg på sinne Asbjørnsens vakre
ord om å anvende friluftsvandringer som demper for sin smule
bekymring og uro. (”Når verden går meg imot, og den unnlater
den sjelden å gjøre…”) Det gjør godt å trekke litt frisk luft efter
en anstrengende kveld. Kort sagt: I stil med eventyrdikteren tar
T. seg en spasertur.
Han slentrer gjennom det stemningsfulle gamle Christianiastrøk,
opp Rådhusgaten, bort Kirkegaten…
Så krysser han Karl Johan, flanerer videre, rusler gjennom
Torvgaten…. Mange butikkvinduer må han ha kikket i underveis,
for han når ikke frem til Youngstorvet før nærmere kl.23.50, etter
hva et vidne kan oppgi.
Her faller det ham inn at det var kanskje ikke så dumt med en
drosje allikevel; det vil jo ta ham ytterligere en halv time hvis han
skal spasere helt hjem. Vidnet som ser ham ta drosjen, er sikker i
54

sin sak; hun kjenner ham godt,, for hun er nemlig hans nabo. Hun
har nylig stått som vitne i husleieretten, delaktig i en aksjon for å
få satt ham og hans familie på gaten; klagemålet gjaldt nettopp
personen T. Kort sagt et uhildet og pålitelig vidne i en mordsak
mot ham. At han har tatt drosje her, fremgår av at to sjåfører har
kjørt hele tre personer fra Youngstorvet til Lille Tøyen omtrent på
dette tidspunktet, og alle tre har utvilsomt vært ham. (Bortsett fra
at signalementet ikke stemmer.)
Litt før midnatt er T. altså omsider nådd hjem, ifølge politiets
og påtalemyndighetens tidstabell. Nå kunne det muligens være
en tanke å la drosjen vente mens man svipper inn og får tak i de
fyrstikkene? Tvert imot, han betaler og lar bilen kjøre; er en morder
først kommet hjem, må han sandelig få slappet av litt.
Han går opp på sitt rom og skifter klær, tar på seg turnsko, slår
på musikk. Han går ned til sin mor og forteller henne at han har tatt
med seg en pike hjem; hun heter Gerd: det er henne han spiller for.
En stund etter hører både moren og søsteren fra kjøkkenet lyden av
høyhælte sko i trappen. Dette utsagn blir ikke trodd i retten, heller
ikke at Fredriks hjemkomst har funnet sted adskillig tidligere enn
det fremgår av polititabellen. Kjærlig innstilte familiemedlemmer
er nemlig ikke troverdige – i motsetning til hatske naboer.
SKO I VANN
T. skal også ha rukket å sette et par sko i vann i kjelleren, nemlig
for å vaske av blodspor. Skoene har gummihæler; et vidneutsagn
fra Dronningens gate forteller om lærhæler som ”klampet” mot
fortauet. T.s bror insisterer under forhør på at skoene er hans og
at det er han som har satt dem i vann i den hensikt å få blokket
dem ut. Men Dorenfeldt fastholder i retten at det er disse skoene
T. har hatt på seg under mordet; idet det er funnet blod på dem;
aktor henviser til en rapport datert 20/2-58. I en uttalelse fra
Kriminalpolitisentralen dater 20.2-58 står det da også uttrykkelig:
”Identitetsprøve på blod lot seg imidlertid ikke utføre.”
Vi fortsetter vår gjennomgåelse av aktors hypotese:
55

Omkring kl. 0.30 begynner det å gå opp for T. at han nok
burde se å komme seg ned i byen og få tent på dette bålet. Best å
få gjort det snart – før noen i huset oppdager sporene av blod og
avføring i gangen. (Det er skjedd alt! – for en halv time siden.
Damen som kom ned trappen er vendt hjem; ved midnatt har
hun vært ute med søppel og sett blod på stedet – men merkelig
nok ikke avføring.)
T. utruster seg altså med fyrstikker (som det hittil har tatt ham
halvannen time å få tak i); for sikkerhets skyld tar han to esker.
Kanskje blir det aktuelt med et lystmord sånn ut på morgenkvisten,
tenker han vel; best å ha noen stikker i reserve.
Litt senere står han ute på gaten igjen, en mordbrenner klar til
avgang. Og nå var det kanskje å hive seg i en drosje? Det koster en
femmer å bli kjørt til sentrum (vi skriver 1957), og han disponerer
fremdeles 46 kroner. Men her er det økonomen T. som kommer
inn i bildet: Én drosje i natt får da sandelig være nok; det får være
grenser for sløseri! Og her dreier det seg jo bare om en bagatell
som å fikse opp med et lite mord (eller 20). Fem kroner her og fem
kroner der; det blir penger av slikt. Nei, dette skal gjøres gratis!
UBEMERKET PÅ GUTTESYKKEL
Dessuten gjelder det jo å komme seg mest mulig ubemerket ned til
dette åstedet, tvers gjennom hele Oslo. Morderen bør kamuflere
seg i retning av usynlighet. Og ideen melder seg, selve genistreken.
Man må formelig være en Dorenfeldt for å klekke ut noe så begavet:
For å usynliggjøre seg, for å kunne operere i det skjulte, fatter
T. den beslutning at han vil sykle til Skippergaten – og det så menn
på en guttesykkel som han får låne av sin nevø. En bredskuldret
mellomvektsbokser kommer susende gjennom desembernattens
gater, på en guttesykkel: Det kan han gjøre regning med at ingen
vil legge merke til!
Iallfall ikke politikonstablene som det denne natten vrimlet av i
åstedsstrøket. Akkurat dette var det dessverre for T. en feilregning:
Det var nettopp sykkelens format som førte til at fem politimenn
56

arresterte ham i Havnegaten ca en halv time senere – mistenkt,
ikke for mord, men for sykkeltyveri.
Altså av sted! Resolutt setter den lure, mistenksomme,
aktpågivende morder (og vordende mordbrenner) seg på
sykkelen. Og med hele sin intelligenskoeffisient på 110 suser han
til verket.
Han er fremme ca kl. 0.45. (Aktors klokke.) Først må han finne
seg et sted han kan sette fra seg sykkelen. Gangen i Skippergt. 6 B
er ikke så velegnet. Der er to høye trappetrinn opptil gatedøren.
Han utser seg portrommet i nr. 9 som ligger rett vis-a-vis. Der
åpner han porten og plasserer sykkelen i portrommet innenfor.
(Kursiveringen markerer en viktig detalj som man hittil har
oversett betydningen av. På dette punkt – og bare på dette ene
punkt – må vi avvike fra aktors hypotese om hva morderen foretok
seg denne natten. I Dorenfeldts saksfremstilling tales det om at
”sykkelen som han hadde plassert i porten….til Skippergt.9” – og
han henviser til forklaring avgitt av vidnet B. ”I porten” må jo
forstås slik at sykkelen ble plassert på utsiden av porten. Men her
forvansker aktor nettopp det vidneutsagn han bygger på! Dette
kommer vi tilbake til.
T. låser seg inn i 6 B med gatenøkkelen han har sikret seg; litt
etter står han i kjelleren ved det oppbygde bålet. Endelig kommer
fyrstikkesken frem!
DET STORE SJOKK
Nå er det at T. får sitt annet store sjokk i natt: han får det ikke til
å brenne.
T. har vært til sjøs og lært seg diverse praktiske ferdigheter; han
er en allsidig idrettsmann og litt av et friluftsmenneske; han har
flakket mye omkring i skog og mark. Men noe bål har han aldri
vært borte i.
Nesten to timer har det tatt ham å bringe disse fyrstikkene hit.
Og nå står han her – med en redselsfull risiko for å bli knepet på
fersk gjerning – og erkjenner det fryktelige faktum: Treull brenner
57

ikke. Papir brenner ikke. Et årsgammelt knastørt juletre nekter å
ta fyr. For ikke å snakke om bordbitene og den gamle divanen. 11
avbrente fyrstikker på stedet forteller om hans fortvilte bestrebelser.
11 fyrstikker, javel. Men han hadde jo to esker på seg, og den
ene var full. Her melder det seg et interessant karakterpsykologisk
spørsmål:
Fredrik Fasting Torgersen har gjennom snart 16 år hårdnakket
nektet seg skyldig; han har aldri søkt benådning (ikke en gang
to år i isolat fikk bøyet ham der); han har hele tiden bombardert
myndighetene med begjæringer om å få prøvet sin sak på ny, med
anker og anklager, med appeller og politianmeldelser. (Jeg har aldri
sett papirbunken; den er et tårn.) Og han er i samme tidsrom blitt
møtt med en tilsvarende kanonade av NEI-svar, avvisninger og
henleggelser. Vilt og håpløst har han stanget mot den kompakte,
byråkratiske bøygen (no space after “kompakte”) – men han har
aldri gitt opp. Og nå stiller vi spørsmålet: Hva gjør dette ufattelig
utholdende mennesket – eller rettere sagt: hva skal han angivelig
ha gjort – i selve sitt livs skjebnestund?
HAN GIR OPP
Han gir opp etter 5 minutter. Han gir opp det han har forberedt så
omhyggelig og med så stor risiko har foresatt seg å gjøre, det som
er så enkelt at en hvilken som helst speidergutt ville ha klart det
på et blunk: å få skikkelig fyr på et bål – av tørre godt brennbare
materialer. Etter 5 minutter og 11 fyrstikker gir han opp og lusker
ut på gaten. Alt han har fått i stand er en ynkelig ”ulmebrann”,
så svak at brannvesenet ikke engang behøver å slukke den efter
ankomsten (s. 6). Alt han har oppnådd er å fremskaffe en sterk
røkutvikling, som raskt vekker oppmerksomhet i nabolaget. Men
det var vel ikke hensikten.
(De psykiatrisk sakkyndige kan kanskje forklare denne merkelige
detaljen ved å henvise til at mannen er lyriker. Det lar seg
litteraturhistorisk belegge at gode lyrikere er slette pyromaner. I
sin nekrolog over Olaf Bull forteller Helge Krog at poeten en gang
58

gjorde langvarige forsøk på å tenne opp i en ovn og til slutt vendte
et rasende sotsvertet ansikt mot sin venn idet han hveste: ”Kan du
begripe hvordan det oppstår ildebrann?”).
Kl. 0.55 blir T. iakttatt av vidnet B., som befinner seg omtrent
i krysset Rådhusgaten – Skippergaten, på venstre fortau med kurs
mot Wedels plass og bryggene. Da ”fikk han se en mannsperson
som kom ut av et portrom på høyre side… Mannen leide en sykkel,
satte seg på den, svingte over på sin høyre side av gaten…(s.
87.) Hold dette fast: T. kommer ut av et portrom mens han leier
en sykkel som han dernest setter seg på. Syklisten stryker tett forbi
vitnet. Vidnet ”tenkte at han måtte ha fulgt en jente hjem”. (S. 88)
B har ikke selv sett jenta. T. må følgelig ha fulgt henne inn, f.eks.
til entredøren og dernest åpnet porten igjen og trillet sykkelen ut.
Siden mener B å ha sett at det er åstedets port den andre kom ut
av. Som det heter i Dagbladets rettsreferat 9. juli – 58:
SKIPPERGATEN 6 ELLER 9
”… Jeg ble nysgjerrig – tenkte at han hadde vel fulgt en jente hjem,
derfor kikket jeg på den oppgangen han var kommet fra. Og der,
over porten stod det 6 B”.
Under åstedsbefaringen et halvt år senere (9. juli [feilskrift
for 9. juni] – 58) kunne B peke ut porten han så tiltalte komme
ut av. Skiltet der viste tallet 6. Men det berodde på at en gutt en
uke i forveien (2. juni) hadde revet ned dette skiltet og plassert det
opp-ned efterpå. Mordnatten stod det 9 der.
Her melder seg et problem som visstnok ingen tidligere har festet
seg ved. T. kom altså ut fra Skippergt. 9 kl. 0.55. Men hvordan
kom han seg inn? Det er vidnefast at porten til Skippergt. 9 var
stengt denne natten.
Det fremgår av vitneprov avgitt av montør Fonbæk. Kort før kl.
23.00 iakttar han hvordan et annet av sakens vitner, fru Fjellberg,
låser seg inn i nr. 9. (”Vitnet Fonbæk ser henne foran hennes egen
gatedør idet hun henter frem nøkkelen…” (s. 28) )
59

Det er bare to mulige løsninger på vårt problem. Den ene er
brutal: B.s forklaring er fra ende til annen løgn og oppspinn. Den
muligheten må vi selvsagt avvise. Den uklanderlige Dorenfeldt
ville selvsagt ikke støtte seg til et råttent vitne i en slik sak; det er
bare Jens Bjørneboe som kan tro noe slikt, og han befinner seg som
Grundt Spang så utmerket har påvist ”i løgnens villnis”.
Den annen og eneste gjenstående mulighet er at T. har låst seg
inn i nummer 9. Med nøkkelen til nr. 6 B. Det må være en eiendommelighet
med Skippergaten at alle portene har samme nøkkel.
Og det var kanskje denne nøkkelen aktor siktet til da han i
prosedyren uttalte at man gjennom vitnet B. hadde funnet ”nøkkelen
til gåtens løsning” (s. 9).
MANNEN MED ”TIGERSPRANGET”
Tre minutter senere – kl. 0.58 – blir T. arrestert i Havnegaten, mistenkt
for tyveri av en guttesykkel. Godt og vel en halv time senere
befinner han seg i en patruljebil underveis til kriminalavdelingen;
politiradioen ”svirrer” av ordrer vedrørende funnet i Skippergt. 6 B.
Men: ”Ingen av politikonstablene som foretok transporten, merket
noen spesiell reaksjon hos Torgersen…” (s. 12). Det bekrefter jo bare
hva den rettspsykiatriske sakkunnskap kan fastslå: en slik psykopat
reagerer ikke på noe som helst – jfr. ”tigerspranget” i rettssalen.
Et par minutter etter arrestasjonen har det skjedd noe annet:
”En inspektør i Norsk Vaktselskap meldte til politiet at han ved
01-tiden drapsnatten hadde merket røyklukt og hørt et kvinneskrik
i strøket Rådhusgata – Skippergata.” (s. 29.)
Dette er nærsagt den eneste sannsynlige detaljen i hele vår
historie; den er simpelthen sann. Vaktmannen har ruslet videre
på sin inspeksjonsrunde uten å undersøke saken. Han er nemlig
norsk. Og som det heter i sangen: ”Det er nordmanns vis.”
DE TAUSE VIDNER
Denne kriminalroman har flere kapitler; et av dem kunne vi kalle:
”De tause vidner feller ham”, beretningen om den norske vitenskaps
60

triumf. Jeg ser med glede frem til å kunne få kommentere også
dette kapitlet; men det må utstå. Før jeg kan få tatt livet av herrene
Strøm, Wærhaug, Printz, Høeg, Mork m.fl., må jeg dessverre
foreta en reise til utlandet. (Hvor jeg befinner meg når dette leses.)
Foreløpig har jeg bare prestert kapitlet om hva morderen T.
antas å ha foretatt seg i tidsrommet mellom drapet og pågripelsen.
Og jeg har prøvd å forestille meg hvordan min kollega i
Rivertonklubben, Michael Grundt Spang, ville bedømme en slik
historie hvis han støtte på den som et stykke crime fiction. Jeg tror
jeg vet hva denne fortreffelige kjenner av kriminallitteratur ville
svare:
Intrigen i en slik bok bør i hvert fall ha en viss fjern, fjern likhet
med noe som kan ligne virkeligheten. Det er grenser for hva man
kan by sine lesere, og her er de overskredet med syvmilsstøvler.
Dette er simpelthen verdens dårligste kriminalfortelling – med
respekt å melde det rene dill.
Men denne fullkomment latterlige, vilt usannsynlige historien
var det som ble godtatt av en norsk jury i 1958.
M. G. Spang: ”Torgersensaken”
Cappelen 1973

Gjensyn med en klassiker – Den fjerde nattevakt

Publisert av
1

Som så mange andre, leste jeg denne i løpet av skoletida, mer eller mindre frivillig. Men jeg husker at jeg var imponert og begeistret over boka, og noen av scenene sitter som spikret i hukommelsen den dag i dag – særlig begynnelsen, og beskrivelsen av møtet i kirketårnet. Nå har jeg lest den på nytt, etter å ha lest en biografi om Johan Falkberget.

Tenårings-Hilde fikk nok et helt annet inntrykk av denne boka, enn det den voksne har fått. Sånn sett kan det være risikosport å lese på nytt bøker man har blitt begeistret for i ungdommen.

Jeg leste den på bokhylla.no. For de som ikke har oppdaget det, er dette en fantastisk kilde til norsk litteratur, særlig klassikere. Bøker som ikke lenger er opphavsrettslig beskyttet (og en del annet også), legges her ut i sin helhet. Fantastisk tiltak. Selv om jeg skulle ønske at det var mulig å laste bøkene ned til eget lesebrett, for det er slitsomt å lese en hel bok på dataskjermen. Men jeg holdt ut. Dette var og er en god bok.

Den utgaven jeg lastet ned, var nok også en skoleutgave, med et etterord av en eller annen pedagogisk person, muligens fra den tida jeg leste den første gang, etter forsidebildet å dømme. Det ga jo en del gratis tolkningstips Ikke minst ble jeg gjort oppmerksom på Falkbergets bruk av fargesymbolikk. Dette er en roman i rødt, svart og grått. Det hadde jeg faktisk ikke tenkt over, selv om det er opplagt når det blir påpekt, og det jeg HADDE tenkt over er at Falkberget har en fenomenal, visuell måte å skrive på. Dette SER man for sitt indre øye som om det skulle være en film. Boka er jo også både filmatisert og blitt opera – med god grunn.

Den pedagogiske personen skriver videre at handlingen kunne ikke ha vært lagt til vår tid (dvs sånn ca 1970) fordi slike arrangerte ekteskap ville  være utenkelig, og den konflikten som beskrives i boka heller ville ha ført til skilsmisser (om enn hårete) enn de sjelekvaler som beskrives i boka. Enn videre at Falkberget som så mange andre tar utgangspunkt i samtiden, selv om motivet er historisk. Dette handler om presten Benjamin Sigismund, som har et utenomekteskapelig forhold til Gunhild Finne – som også er gift. Det er vel grunn til å tro at Falkberget hadde lest sin Ibsen, og kanskje også Sigrid Undset – som debuterte samme år som Falkberget. Å bryte ut av ekteskapet – særlig for kvinner – var fram til begynnelsen av forrige århundre sånn bortimot utenkelig i Norge. Den pedagogiske personen skriver videre at både Benjamins og Gunhilds ekteskap var uten kjærlighet, og kanskje er denne romanen en dom over samfunnet som tillot slike ekteskap.

Mon det.

Dette handler som sagt om Benjamin Sigismund. Nytilsatt sogneprest på Røros, og allerede i åpningsscenen får vi en god oversikt over hva dette handler om. Presten og hans familie sitter i kølkorga til Tøllef Elgsjøen, og vi får en innføring i hva de impliserte tenker. Presten tenker først og fremst på hvordan han skal sette seg i respekt hos sine nye sognebarn, som han mistenker er sånn bortimot halvville. Tøllef – som er i pengeknipe – tenker først og fremst på om han kommer til å få godt betalt for skyssen – og fru Kathrine bekymrer seg for sin mann. Og fryser. Det er mange som fryser i denne boka, det er kaldt på Røros. Men Kathrine fryser mer enn de fleste, både i bokstavelig og overført betydning.

Vi får etter hvert et innblikk i ekteskapet til Benjamin og Kathrine. Slik jeg leser det, forguder og elsker Kathrine sin mann, mens han på sin side er skuffet over henne. Hun mangler den brennende indre flamme. Hun har vel kanskje falmet litt også? To barnefødsler og tæring gjør gjerne det med folk. Men når han ser tilbake på den gangen han bad om hennes hånd, er det intet som tilsier at han gjorte det under tvang eller press?

Noe helt annet med Gunhild som bønnfaller sin farbror Ol-Kanelesa om å få presten til å forhindre hennes forestående ekteskap med David, som hun absolutt ikke vil ha, men som familien har bestemt at hun skal gifte seg med.

Presten avslår, men vet ikke at det er Gunhild han har sett på kirkegården, kledd i rødt. Han er spådd at en rødkledd kvinne skal bringe ham fall og ulykke. Og Falkberget kjente sikkert “The Scarlet Letter”.  The Scarlet Woman blir ganske tydelig her, selv for meg som i grunnen hadde oversett fargesymbolikken i utgangspunktet.

 

Bildet er knabbet fra operaen (Gisle Kverdokks opera over denne boka)

Både Gunhild og Kathrine blir rene bipersoner i denne boka – som handler om presten Sigismund. Han bedrar sin kone med Gunhild over flere år, og får nok ganske dårlig samvittighet for dette. Det samme får Gunhild overfor sin ektemann, selv om han er aldri så påtvunget. Ved det siste møte i kirketårnet, er det ikke helt klart hvem som slår opp, men påkjenningen ved et slikt illegitimt forhold er blitt for mye for begge. Så hopper romanen to år fram i tid. Gunhild er blitt mor til lille Ellen, som hun bedyrer til sin mann at er hans datter. Ikke desto mindre går David Finne ut og tar livet av seg, og Gunhild synker ned i en dyp depresjon. Falkberget beskriver hvordan hun sitter i stua og spinner og spinner – mens møkka gror og det meste forsømmes rundt henne.

Presten har det heller ikke bra. Hans kone har nok sine mistanker, og blir stadig sykere. Benjamin, som har gitt avkall på Gunhild, blir stadig mer iherdig i  å refse andres synder og villfarelser fra prekestolen, gjerne under navns nevnelse. Dette er ikke populært, og kirkesøkningen synker.

Så går det enda noen år, og Benjamin blir også syk, og skjønner at han skal dø. Da ser han for seg at Kathrine kommer tilbake fra det hinsidige og tilgir ham – til tross for at da hun lå på dødsleiet og tryglet om bekreftelse på at han elsket henne, fortalte han den brutale sannhet – han elsket noen andre. Så ber han Ol-Kanelesa om  å spørre Gunhild om hun vil besøke ham – og det gjør han. Selv om han synes det er vanskelig. De forsones og avtaler å gifte seg. Neste morgen, når Gunhild kommer, er Benjamin død – med et fredelig smil om munnen.

De fleste anmeldelser og analyser jeg har sett går ut på at dette handler om Benjamin Sigismund og hans vekst og utvikling.

Jeg kan dessverre ikke se noen utvikling. Han er da like forfengelig og selvopptatt hele veien, og bruker sine kvinner som de rene bruksgjestander – selv om han sluttet å refse sine sognebarn under navns nevnelse da han selv ble syk og mistenkte at han snart ville stå for sin dommer.  Selv dagen før han dør, er han først og fremst opptatt av hvorvidt Gunhild vil synes at han er blitt gammel og stygg, og ber Ol-Kanelesa hjelpe ham med barberingen. Det er ikke spor av anger noe sted, selv om han beleilig har fått Kathrine til å tilgi sin sjofle oppførsel fra det hinsidige.

Og hvordan går det med Gunhild? Det får vi ikke vite, selv om den siste setningen i boka er at det regner ild over henne. Og Ol-Kanelesa er død.

Denne boka kunne ikke vært skrevet i dag.

Se for deg overskriften i VG:

Desperat kvinne ber den nytilsatte sognepresten om hjelp for å unngå tvangsekteskap (dessverre en brutal realitet i vår tid også i vårt land).

Og videre: Presten avslår, og innleder deretter et seksuelt forhold til kvinnen.

Vi får håpe at han i vår tid hadde fått sin bekomst. I alle fall i vårt land. Dette kaller vi seksuelt misbruk – ikke århundrets kjærlighetsroman. Og hvilke kvinner er det egentlig som er bra nok i denne teksten? Det er Ol-Kanelesas avdøde forlovede Ellen, og Benjamins avdøde mor. Den beste kvinne er en død kvinne.

Jeg gremmes.

Litt om bøker

Publisert av
Svar

I sommer har jeg lest Ken Follett. Har prøvd før, for mange år siden – en oversatt bok som jeg la vekk. Men nå leser jeg originalene. Først “Eye of the Needle”, som vel var Folletts debut. Imponerende! Veldig spennende, og sikkert en bra film. Jeg hadde i alle fall film i hodet mens jeg leste den… Fortsatte med “Pillars of the Earth” – som vel var nesten enda mer imponerende. Follett er en av de særdeles få mannlige forfattere jeg har støtt på som faktisk klarer å beskrive troverdige kvinner. “World without end” var ikke like imponerende, men lesverdig nok. Og DIGER. Nå har jeg begynt på “Fall of Giants”. Det er vel første bind i en hundreårstrilogi hvor siste bind ikke er skrevet. Men denne er også særdeles imponerende, og han må ha gjort en uendelighet av historisk research. Noe har han vel fått hjelp til. Første verdenskrig – i all sin gru, beskrives fra flere synsvinkler. Forskjellige nasjonaliteter og forskjellige sosiale lag. Jeg er imponert.

 

 

Krig er meningsløst.

Det er lett å si, her vi sitter i trygge og velfødde Norge. Men det er som regel ikke krigshisserne som blir kanonføde, er det vel? Hvilke syke mekanismer er det som får denne type vanvidd til å fortsette?

Memoirs of a Prague executioner

Publisert av
Svar

Denne boka lastet jeg ned til min Kindle som lesestoff på siste tur til Praha, men har dessverre ikke fått lest den før nå. Det er en usedvanlig bok. Hovedpersonen er virkelig. Kvitteringen for honoraret til skarpretteren for henrettelsen av 23 protestantiske opprørere i 1621 finnes fremdeles i Praha-borgen. Men forfatteren har nok likevel tatt seg en god del dikteriske friheter, denne skarpretteren virker litt for mye som et moderne menneske til å være helt troverdig, men boken er godt skrevet og presenterer mye innviklet historie på en svært lesverdig måte. Den skal visstnok også være basert på nedtegnelsene til en virkelig skarpretter fra den tiden.

Og det var litt av en tid. Jeg undret meg, da vi var i Praha første gang over at kirkene stort sett lot til å brukes til konserter. Jeg spurte guiden vår om folk i Tsjekkia nå til dags er katolikker eller protestanter, hun trakk på skuldrene og mente de fleste var ateister. Jeg undret meg over den store forskjellen i forhold til nabolandet Polen, hvor kirken står sterkt, og valget av en polsk pave sannsynligvis bidro en god del til jernteppets fall. Forklaringen ligger naturligvis i historien. Polen har vært katolsk hele tiden, ikke noe å krangle om. Mens Bøhmen/Tsjekkia har vært åsted for flere hundre år med blodige religionskriger.

Ved bokens begynnelse hersket rimelig fred og fordragelighet. Både katolikker og protestanter fikk lov til å dyrke sin religion i fred. Men ettersom keiser Rudolph ble gammel og syk, og arvefølgen var noe usikker, begynte maktkampene. Det startet med at noen protestantiske kirker ble stengt Protestantiske adelsmenn dro til borgen for å protestere, det endte med at to katolske dignitærer ble kastet ut av vinduet. – den mest berømte “defenestrasjonen i Prag”.

De overlevde et fall på 21 meter. I følge katolsk propaganda fordi Jomfru Maria personlig grep inn, i følge protestantisk propaganda fordi de landet på en møkkahaug. De søkte ly i Lobkowitz-palasset (dette var en katolsk adelsfamilie), og fru Polyxena beskyttet dem. Denne historien hørte vi da vi besøkte Lobkowitz-samlingen sist vi var i Praha. Du kan høre William Lobkowitz selv fortelle om dette på denne siden. Han later til å feste mest lit til møkkahaug-teorien. Denne episoden var opptakten til tredveårskrigen. Hvor alle parter selvsagt endte opp som tapere, og det er ikke rart folk i dette området gikk lei religion…

Boka anbefales, det samme gjør et besøk i Praha Smilefjes

Men dødsstraffen ble ikke avskaffet i Tsjekkia før i 1991 – den siste morderen ble hengt i 1989.

Aldri mer tom for lesestoff

Publisert av
7

Jeg har flere ganger tidligere blogga om min fantastiske Kindle. Kindle er en dings, et lesebrett, hvor man kan laste ned elektroniske bøker.

Kindle selges av Amazon, og selvsagt er det aller enklest å laste ned bøkene deres til lesebrettet. Dette gjøres med et tastetrykk fra PC’n, eller like enkelt fra selve lesebrettet. Jeg foretrekker dog å shoppe på PC så sant det er mulig, fordi nettleseren på Kindle er nokså primitiv. Bøkene lastes ned via Wifi eller 3G. Ingen av delene koster noe hvis man har kjøpt en Kindle med inkludert 3G. Da kan man laste ned bøker over det aller meste av verden uten ekstra kostnad. Det er også mulig å laste ned et «sample», dvs noen kapitler fra begynnelsen av boka helt gratis, slik at man kan vurdere om dette er noe man faktisk ønsker å lese. Dette er veldig lurt å gjøre før man f.eks. reiser på ferie og vet at det vil gå med mye lektyre – for å kjøpe resten av slike prøvesmaker er svært enkelt også fra selve Kindle-brettet. Det finnes også SVÆRT mange gratis eller nesten gratis bøker å laste ned fra Amazon, svært mye som ikke lenger er kopibeskyttet (for eksempel mine favoritter Jane Austen og Anthony Trollope). Alt dette gjorde valget enkelt for meg, siden jeg allerede kjøpte de fleste av bøkene mine der. Jeg har også lastet ned noen få ting fra andre steder – egne pdf-filer og ett og annet fra bokhylla.no. Pdf går greit – selv om lesbarheten kan bli litt ymse. Kindle er ikke et nettbrett. Den er i svart/hvitt – så hagebøker egner seg dårlig. Til gjengjeld er lesbarheten suveren – også ute i sola hvor Ipad og de fleste mobiltelefoner kommer til kort. Dette er som å lese på papir. Jeg har spandert læromslag med innebygd leselys og angrer ikke. Kan lese om natta uten å forstyrre sengefellen.

Kindle er også en programvare – man kan laste den ned til pc, mac, ipad, iphone eller android, så nå leser jeg bøkene mine både på Kindle og på telefon. De synkroniserer til og med seg i mellom, slik at jeg alltid vet hvor langt jeg var kommet, enten jeg leser her eller der.

DSCF2732 DSCF2736DSCF2733

Men, er det mange som spør – er det mulig å laste ned norske bøker til Kindle? Svaret er – ikke direkte. Jeg har plundra en times tid nå med å få til dette. Men det går. Vil du ha norske bøker på din Kindle når du skal på strandferie i Mexico eller lignende steder, må du gjøre litt forberedelser på forhånd.

Norske ebokhandler bruker stort sett EPUB-formatet.  Dette kan du ikke lese på Kindle direkte, men det er mulig du kan laste ned, sende til Amazon for konvertering og få det inn på den måten. Dette koster litt. (et par dollar…)

Jeg har i ettermiddag forsøkt gjør-det-selv metoden og klarte det til slutt. Jeg lasta ned Calibre, et program som konverterer e-bøker fra et format til et annet. Ebøker er som regel beskyttet mot slikt, da forleggerne ikke ønsker at folk skal laste opp bøkene på gratis fildelere. Det finnes imidlertid plugins som klarer å fjerne beskyttelsen. For eksempel her. Du må også ha Adobe Digital Editions (gratis). Denne bruker du til å laste ned bokfila fra nettbokhandelen med nøkkelen du har fått. Deretter konverterer du den med Calibre til det formatet du ønsker. For Kindle er dette .mobi. Til slutt sender du den til Kindle-brettet via kabel, epost eller trådløst nett. En god del mer krøkkete enn å laste ned direkte fra Amazon med ett klikk, men det går.

Jeg antar også, som denne bloggeren skriver – at det er greit å fjerne beskyttelsen på den boka du ærlig og redelig har kjøpt, for å lese den på den dingsen du foretrekker. Det er fildelingen som er forbudt.  Så nå leser jeg Ebba Haslund på Kindle. Og skal vurdere flere norske bøker etter hvert – når jeg nå endelig har fått det til, antar jeg det ikke blir like mye plundring neste gang. 

Ingen grunn til å slepe rundt på paperbacks på ferie heretter. Og er man plutselig strandet et sted hvor man får en kjedelig og urforutsett periode med venting (innestengt i heisen eller noe…) – så er det å håpe at man har Kindle på mobil Smilefjes

 

Og nei – ingen har betalt meg for å skrive noe om dette…

Fordelen med Kindle (- eller sånn kan det gå 2)

Publisert av
5

image

er blant annet at man unngår sånt som dette. Hvordan det nå kan ha skjedd. I ettermiddag, mens jeg holdt på med å bake kringle, hørte vi et allerhel%»¤## leven inne på soverommet. Vi åpna døra og ble møtt av dette synet. Det var gått et ras i hagebokhylla mi. Ingen var inne på rommet, døra var lukket. Vinduet var riktignok åpent, og mannfolket lurte på om kanskje stakkars Tuselatten lå død under alle hagebøkene. Jeg mente dette var lite trolig – katta ville nok klart å hoppe unna – og et kvarters tid seinere spaserte heldigvis Tuselatten over stuegolvet uten men av noe slag.
Så gudene vet hvordan dette raste…og jeg vet hva jeg har å gjøre i helga, reparere bokhylle og rydde i hagebøkene.
Lettere med Kindle, ja….