For å si noe om de tre siste bøkene jeg har lest.

I disse ebola-tider tok jeg fatt på Pesten av Albert Camus. Dette er jo en nobelprisbelønt forfatter, men jeg ble aldri helt fortrolig med denne boka. På mange måter er den god, men den blir litt distansert og til tider ikke helt troverdig. Hovedpersonen i boka (så vidt jeg skjønner) er legen som forsøker å bekjempe et pestutbrudd i en by i Nordafrika. Men vi kommer aldri helt innpå ham. Jeg kjenner igjen den “sonen” han befinner seg i – han må jo bare jobbe og jobbe, og sette til side alle tanker på personlige ting – men det blir litt kjedelig i lengden? Og beskrivelsene av hva som skjer i byen blir litt skjematiske. Det beskrives opptøyer (som helt sikkert vil forekomme i en slik situasjon, og gjør det i Afrika nå), men på en distansert og teoretisk måte. Jeg fant ikke helt ut av denne boka. (og har noen sider igjen å lese, kanskje det går opp et lys).

Over til noe helt annet. Jeg har lest Gray Mountain av John Grisham. Jeg leste de første bøkene hans, og syntes han skrev godt, men gikk lei etter en stund – og syntes det hele ble nokså klisjeaktig og oppskriftsmessig. Denne boka viser gode Grisham- kvaliteter, ikke minst er personene svært godt og troverdig beskrevet. Han har åpenbart også gjort masse research og satt seg godt inn i de problemene han beskriver. Boka er god. Men plutselig var det slutt?

Og så har jeg lest “The invention of wings” av Sue Monk Kidd. En litt ujevn bok, men med et til tider særdeles vakkert språk. Men først i etterordet går det opp for meg at dette er basert på en sann historie! Hvorfor i aller huleste har ingen  hørt om disse to søstrene? De var jo revolusjonære – og oppnådde mye. Hadde de vært menn, hadde de hatt en selvsagt plass i historiebøkene. Jeg gremmes.