Ringsakeroperaen har lagt svært mange alen til sin vekst siden den ble etablert av entusiaster i 1979 og fram til den nå er inne på statsbudsjettet. Jeg har langt fra sett alle forestillingene, men mange nok til å ha sett en rivende utvikling. Den siste produksjonen burde jeg kanskje ikke si noe om, siden jeg bare fikk med meg halve.

Men  jeg kan ikke dy meg. Tryllefløyten er en opera jeg har et forhold til – og som jeg har blogga mye om.

Jeg gikk til forestillingen med bange anelser, etter å ha sett denne anmeldelsen.

HAs bildegalleri fra forestillingen

Tryllefløyten er en fabel, et eventyr. Det er en fortelling som kan gis svært mange fortolkninger – det er ikke det at jeg mener originalens libretto og sceneanvisninger på død og liv må følges til punkt og prikke. Schikanereds løver av pappmasjé hadde neppe slått an i dag.

Ringsakeroperaens oppsetning imponerte på mange måter. Sangsolistene har blitt stadig mer proffe, og her presenterte man et ensemble som gjorde en svært god jobb. Tamino imponerte meg mest av de jeg hørte – men nivået var jevnt over svært godt. Kostymene og scenografien var også særdeles flotte – og her er det fortsatt entusiaster som sitter og syr. All ære!

Dersom noen av statsbudsjettets penger skal gå til musikalske forbedringer neste år, bør man kanskje satse på flere profesjonelle strykere? Jeg er ikke musiker, men selv jeg kunne høre at det skurret litt her. Det er muligens en vanskelig balansegang, Hedmark symfoniorkester er blant Ringsakeroperaens stiftere – men skal man satse på musikk på dette nivået, trengs nok noen forsterkninger. Blåserne låt imidlertid fint i mine ører, og fløyten var heldigvis på plass

Men så var det presentasjonen og regien, da….

Det  fins mange gode fortolkninger av Tryllefløyten i moderne form. En dansk oppsetning lagt til sirkusmiljø fikk svært gode kritikker. For noen år siden så jeg en oppsetning i Praha som var så minimalistisk som det gikk an – scenografien bestod av et stort tøystykke og en gardintrapp. Likevel – en flott forestilling!

I Brumunddal skurra det litt helt fra start. Tamino er ikke nødvendigvis Johnny fra Stovner, men i alle fall en overklassegutt, som forviller seg inn i et strøk med en luguber nattklubb hvor en av nattens løse fugler står og røyker lent opp mot veggen. I originalen skal “uhyret” være en slange, men mange fortolkere mener at uhyret representerer kvinnelist, så la gå at det er en prostituert dame. Men hvorfor i all verden skal hun plutselig gå løs på Tamino og forsøke å banke ham? Noe hun neppe vil klare. Og sånn helt uten videre? Og hvorfor synger han fortsatt, som det står i norsk oversettelse av librettoen (for de har jo ingen skrupler med å gjøre om på teksten ellers…) “Nå nærmer den seg, nå nærmer den seg”? Jeg hadde trodd mer på fortolkningen om hun hadde forsøkt litt aggressiv markedsføring- for å si det sånn. Og det hadde ikke kostet noe å endre pronomenet? Selv ikke frimurere omtaler kvinner som «den» eller «det»?

Og derfra blir det bare verre. De tre damene er suverene – og der trodde jeg kanskje at vi var tilbake i eventyret, de har eventyrlige flotte kostymer og synger vakkert. Og tuller og fleiper ikke mer enn librettoen gir dekning for. Det samme gjelder Nattens dronning, men så snart vi kommer til Sarastros rike minner det hele mest om  en dårlig russerevy. Må erklære meg fullstendig enig med HAs anmelder. Noen av påfunnene er helt sikkert morsomme, men det blir så mange av dem at de forstyrrer musikken, og det hele blir bare slitsomt. Og ikke minst – folk som ikke kjenner operaen (jeg har jo den fordelen – eller ulempen – at denne operaen kan jeg bortimot utenat) skjønner ikke bæret, blir helt forvirret og blir bare sittende og le hjelpeløst av alt som foregår. Jeg snakket med noen av dem i pausen, og måtte prøve å resymere litt av hva som egentlig var historien. I den grad dette var en fortolkning av fabelen, så er den tolket som en ren komedie. Selv de vakreste musikalske øyeblikk blir til tull og fjas.

Jeg bestemte meg for å gå. Delvis fordi jeg skulle tidlig opp på vakt neste dag, og delvis fordi jeg hadde fått mer enn nok platt humor.

“Mozart” satt oppe i en luke på veggen.

Maynard Solomon skriver i sin biografi om Mozart at han dirigerte de to første oppsetningene av Tryllefløyten selv. Deretter besøkte han teateret mange ganger, i selskap med venner og familie. Men en kveld ble han sittende ved siden av en kar som brølte av latter av alt som foregikk på scenen, uansett. Mozart ergret seg stadig mer over dette, tok fram librettoen og forsøkte å forklare mannen noen av poengene i teksten. Det hjalp ikke. Mannen lo fortsatt høyt og skrallende av absolutt alt. Stakkars Mozart gav opp, kalte ham “ein Papageno”, og forlot teateret.