Opera!

By  | 15/11/2017 | 0 Comments | Filed under: gleder, meninger om ditt og datt, musikk

Ringsakeroperaen legger stadig nye alen til sin vekst, og imponerer på stadig nye måter. Riktignok gikk jeg til kveldens premiere med en viss skepsis – Ronald Rørvig som regissør har jeg ikke sans for, og hans radbrekking av min favoritt – Tryllefløyten – for et par år siden har jeg såvisst ikke tilgitt.

Konseptet var originalt – en sammenstilling av Dido og Aenneas før pause, og Cavalleria Rusticana etter pause. Sistnevnte spilles stort sett alltid sammen med I Pagliacci, en annen kort opera fra samme tidsepoke.

Men Dido og Aenneas var en åpenbaring. Scenografi, sangere og orkester gjorde sitt til at man bare satt der henført og lyttet. Kaja og Roger fortjener muligens størst applaus, selv om de satt nede i grava og ikke var synlige (svært mye av denne operaen er ledsaget av kun cello og cembalo, ikke mye pause på disse to…), men sangerne gjorde heller ikke skam på seg. Særlig barytonen Alexander Nohr var fantastisk – en flott fyr med en flott stemme, og uvanlig nok eneste hane i kurven. Sjelden å høre en opera med nesten bare kvinneroller. Rørvig kan som vanlig ikke dy seg for litt komedie, men denne gangen var det akkurat passe. Heksene var fenomenale som et litt lystig innslag i en ellers tragisk opera. All ære til alle tre, og særlig til Anna, selvsagt. Selveste sjefsheksa…Herlig blanding av ond, dekadent og sjalu

Så var det pause, før vi gikk inn igjen for neste runde. Cavalleria Rusticana har jeg hørt før –  på DNO, med Lise Davidsen som Santuzza. Så rått parti er vel ikke til å unngå. Menmen

Dessverre ble dette en skuffelse. Jeg synes ikke disse to operaene egnet seg sammen, i alle fall ikke med den formen Cavalleria Rusticana fikk. Sujettet var barbert, vi fikk jo ikke vite hva som egentlig var bakgrunnen for dette blodige sicilianske sjalusidramaet. Santuzza framstod som gjennomført skingrende hysterisk uten antydning til nyanser, og Turiddo som operaens svar på Odelsgutten på Evenstad. At noen kunne falle for en slik surpomp av en mammadalt virker  bare uforståelig.

Her var Anna gått fra ond heks til resignert moder  – og var vel den, ved siden av korinnslagene- som det var godt å lytte til. Mari Askvik som den troløse Lola var også god. Men fikk oppsetningen fram noen nyanser eller forståelse for hvorfor folk egentlig drepte hverandre her? Nei.

Men alt i alt – skryt er fortjent. Scenografien til RIngsakeroperaen tok pusten fra meg i fjor, og var ikke dårligere i år. Koret, som tidligere var noe av en akilleshæl, gjorde det kjempebra. Orkesteret (i den grad jeg er i stand til å bedømme det), virker også langt mer solid enn ved tidligere anledninger. Særlig i første forestilling. Nummer to hadde noen litt sure toner, men ikke så det var plagsomt – for meg i alle fall – og kunne låte litt matt til tider, i alle fall opp mot sangerne, som åpenbart hadde fått beskjed om at her gjelder fortissimo fra ende til annen.

Dette er mitt høyst personlige inntrykk. Det var en staselig aften, og folk var begeistret. Vi gleder oss til å fiske perler neste år – jeg så forestillingen for 20 år siden, i Hamar kulturhus.

(Visited 50 times, 1 visits today)

Legg inn en kommentar

Arkivet

Velg kategori