Bursdagsgave!

Fra min snille fader. Har i mange år hatt en rimelig utgave av dampovn fra IKEA. Det var spennende, men ble aldri HELT fornøyd med dampfunksjonen, og brukte den mindre ettersom årene gikk. Det var ingen andre innstillinger enn damp/ikke damp, og dette kunne ikke kombineres med noen andre funksjoner eller innstillinger. Funka fint til fisk og grønnsaker, syntes ikke det gjorde noe særlig for gjærbaksten.

Men nå er dette vidunderet fra Siemens lirket på plass i kjøkkenet. Rene datamaskinen, med et utall funksjoner og innstillinger – med og uten damp, og pyrolyse. Den gamle (som fortsatt funker like fint) er gitt bort på Finn.no, så slipper jeg å ha dårlig samvittighet for å kaste fullstendig brukbare ting.

Bruksanvisningen er lang som et vondt år, så den får jeg ta godt vare på og studere nøye. Har ellers skura kjøkkenet i dag, så nå er jeg støl og føler meg flink.

Gleder meg til å ta denne i bruk, spørs om ikke matbloggingen tar helt av heretter.

Eggerøre

Skulle man jo tro var det enkleste i verden å lage, men jeg har brukt mange år på å ikke få det til. Lærte på matkurs i min grønne ungdom at man skulle vispe eggene, tilsette litt fløte, og helle det i panne på svak varme. Deretter skrape eggegugga forsiktig inn mot midten av panna, absolutt ikke røre (til tross for navnet), og ende med en saftig og luftig eggerøre, perfekt glinsende på fatet.

Nix. Alle mine forsøk endte med eggerøre som enten var svidd, tørr eller begge deler. Så jeg pleide å overlate det til mannfolket når det var behov for eggerøre. Han får det til, selv om han ikke påberoper seg å være noen gourmetkokk.

Men sånt er jo forsmedelig. I våre dager kan man gå til guruene i matverdenen, og Heston Blumenthal har her lært meg noe vesentlig. Han visper eggene (med evt ønsket tilsetning) i en bolle, og setter den over vannbad. Rør med en slikkepott, og eggerøren blir perfekt.

Gordon Ramsay gjør det annerledes, knekker eggene rett i en kasserolle, tilsetter litt smør, og rører også med en slikkepott mens kasserollen flyttes til og fra varmen, tilsett litt creme fraiche til slutt for å stoppe ytterligere koking, og for litt smak.

Jeg synes Hestons er best, vanskelig å få den jevn etter Gordon-metoden. Oppvasken blir den samme – du skitner enten ut kasserollen eller bollen. Selv om jeg har brukt Gordons metode i dag. Det er jo egentlig samme metode, bare med litt forskjellig tilnærming. Mistenker at det har med kokkenes lynne og temperament å gjøre. Gordon er mer sinnakokken og vil ha det kjapt ekspedert, Heston går mer vitenskapelig til verks.

På tur med antibac og god avstand

vi forlot Moelv med nattoget til Trondheim på en ganske ugudelig tid. Undertegnede hadde drukket nok vin til å sove det meste av turen, men særlig komfortabelt var det ikke. Tresmak i akterspeilet var bare forbokstaven, takke meg til setene på første klasse på tyske tog… Men gudene må vite hvor lenge det er til vi får kose oss med dem igjen.

Det var kort vei å gå til Scandic Nidelven, hvor vi til vår store glede fikk rom på flekken og slapp å vente mange timer på innsjekk. Så vi satte til livs deres prisbelønte frokost – hvor buffeten var gjeninnført, med antibac overalt og restriksjoner på antall gjester. Så vi måtte oppgi når vi vil spise de neste dagene. Vi sov et par timer på rommet, før vi rusla en tur i byen. Var innom Ravnkloa, torget, Vår Frue, Nidarosdomen og museet i erkebispegården. Interessante saker, nydelig vær. Trondheim er en trivelig by, selv om jeg har hørt stygge ting om været her. Nydelig lunsj på tapasrestaurant på torget. Nå slapper vi av, må vel ut og spise noe mer om en stund.

Temperere sjokolade

visste jeg ikke engang hva var, før jeg har sett på en overdose Masterchef de siste ukene. Men skal man lage konfekt, sjokoladefigurer eller andre avanserte sjokoladebaserte godsaker, er det lurt å vite litt om dette. Det mest avanserte jeg selv har lagd er dette:

og det funka jo forholdsvis bra, selv om alt jeg gjorde var å smelte sjokoladen, helle den i en sprøytepose og lage g-nøkler etter beste evne. Men skal du gjøre dette skikkelig, så sjokoladen blir blank og fin, ikke smelter for et godt ord, og har en skikkelig “snap”, som de sier på Masterchef – så må den tempereres. Sjokolade danner krystaller på seks forskjellige måter avhengig av temperaturen, og det man er ute etter er den som blir blank og stabil. De proffe gjør dette ved “tablering” – smelter sjokoladen, smører den utover en kald marmorplate og veiver den rundt, inntil den holder en temperatur på 27 grader, skraper den deretter sammen og varmer opp igjen til 32 grader. Da er den brukendes. Dette forårsaker jo en hel masse søl, man må bruke minst 400 g sjokolade for å få noe stell på det – og kom ikke å fortell meg annet enn at det er forskjell på temperaturen på den sjokoladen du kliner utover marmorplaten. Noe annet ville jo være umulig.

Så jeg har vurdert både innkjøp av marmorplate og Thermomix (hjelpes) – inntil jeg kom på at jeg har jo allerede en sous-vide-sirkulator. Bedre temperaturkontroll fins ikke. En del googling viste at jeg er ikke alene om ideen, og opptil flere mener dette er den beste metoden.

Så jeg la i vei og forsøkte, og lagde dessert. Sjokoladekuler fylt med bringebærfromasj – litt mer fromasj ved siden av og gele. Ble jo ikke veldig fint lagt opp – burde latt geleen stivne i asjetten, lagt opp en fin kule av fromasjen, og antagelig en kule vaniljeis eller annen smak som komplimenterte det hele, noen friske bær – og sjokoladekulen. Men dette var nå første forsøk:

Nå har jeg ligget strøken med feber og yrkesforbud noen dager – ble frikjent for corona og løslatt i dag. Følte meg mye bedre også, så jeg stod opp og lagde konfekt i samme silikonformen. Halvkule med sjokolade, fylte med krokantrøffel, og la et lokk av sjokolade over. Ble ganske fine konfektbiter- må nok øve mer før de blir perfekte, og noe pynt skulle det jo vært – men det var gøy da – og smakte etter sigende godt. Testa dem ut på kollegene som ikke sa nei til å være forsøkskaniner , hehe.https://www.seriouseats.com/2014/12/the-food-lab-best-way-to-temper-chocolate.html#sousvide

Surdeig

Har jeg prøvd meg på en gang før. Glemte å mate den, den mugna og lukta vondt. Siden jeg har sett på en overdose Masterchef i det siste, har jeg gått løs på en del kjøkkenprosjekter. Blant annet nytt forsøk på surdeigsstarter. Fulgte anvisningene på surdeig.no – som var forståelige og nøkterne. Etter 8 dager hevet surdeigen min til dobbelt størrelse, og jeg gjorde mitt aller første forsøk på surdeigsbrød. Det ble veldig godt, selv om hevetiden nok var litt snau, og brødet ble litt flatt. Nå har jeg gjort et nytt forsøk – bruker oppskriften på fint surdeigsbrød på nevnte nettside, men mitt blir nok litt grovere, selve surdeigsstarteren er av grov, sammalt hvete og det var det samme jeg brukte i deigen – var det jeg hadde.

Ser da ganske godt ut?

I tillegg har jeg kyllinglår av Stangekylling til confitering i sous-vide. Skal bli fjellproviant til i morgen, håper jeg. Aldri prøvd det før, men det skal visst være godt…

Hjemmesysler i en uvanlig tid

May you live in interesting times – sies å være en kinesisk forbannelse. Det er utvilsomt en kinesisk forbannelse som har rammet verden i disse dager. Jeg føler meg fortsatt temmelig privelegert, selv om handlingsrommet er blitt noe redusert, og det er vanskelig å ta vare på pasientene som feiler noe ANNET enn corona. Alt er stengt, man kan ikke gå noe sted eller besøke noen, så man får jo gjort mer enn ellers av hjemlige sysler.

Mine gamle stolputer på terrassen begynte å bli lefsete og falmet etter mange års flittig bruk. I tillegg var glidelåsene stort sett alle defekte. Så jeg fant ut at jeg skulle sy nye puter selv. Det hadde jeg vel ikke funnet på til vanlig, men det er flere fordeler med dette. Selve putene var jo like fine – det var trekket som ikke var pent lenger. Så å kaste alt og kjøpe nytt er ikke bra for miljøet. Om jeg sammenligner disse putene med det billigste du får i butikkene, sparer jeg ca 130 kr pr stol. Det tar meg ca tre kvarter å sy dem, så det blir ingen timelønn å skryte av, men hva får de betalt de som sitter og syr dette i østen et sted – og hvilke arbeidsforhold har de? Dessuten tenker jeg at jeg heller sammenligner dem med spesialsydde, eksklusive trekk og anser meg for godt betalt 🙂

Kjøpte solid bomullsstoff på IKEA. 49 kr pr meter, det er ikke dyrt. Stoffet er 150 bredt. Det er tre puter i stolene, tredd inn i trekket som henger sammen. To puter a 45 x 50 cm, en pute på 27,5 x 50 cm. I stedet for glidelås, gikk jeg for et omslag på samme måte som det er i putevar, og trer putene inn fra siden. Riv av et stykke på 120 cm. Riving sikrer trådretthet, men blir jo litt lurvete. Det gjør ingenting i denne sammenhengen.

Regn ut hvor langt hele stoffet må være for å dekke putene. 45 + 45 + 27,5 cm, legg til 5 cm for sømmonn og stikning. Brett inn og klipp av.

Strykejern er godt hjelpemiddel her. Kast over de tre sidene som ikke har jarekant, og brett det avklipte stykket i 4 og press.

Fall inn ca en fotbredde med vanlig symaskin i begge langsider.Brett slik at puten blir 50 cm bred med passende overlapp.

Og pass på at det er like bredt over det hele. Sy en søm øverst og nederst, og press ut.

Vreng og press godt på andre siden også. Få hele stykket så rettvinklet som mulig. Mål, og sjekk hvor du må plassere stikningen øverst og nederst.

Sy en søm tvers over ved 27,5 cm fra øverste stikning og 45 cm fra nederste stikning. Da er det bare knytestroppene igjen.

Merketusj som forsvinner av seg selv er kjekt.

Knytebåndene sys i en fei på overlock, og vrenges ved hjelp av sikkerhetsnål. Det er noe pjukkel, men det kan jo gjøres mens man ser på tv.

Så er det bare å sy båndene fast og kose seg i sola

Perfekt panna cotta

Dette er en dessert jeg har slitt litt med. Har blitt enten for hard eller for løs i fisken. Noen har forsket på saken.

Men bare for å huske framgangsmåten for egen del: 2 1/2 cups kremfløte, 1 1/2 cup helmelk (amerikanske mål). 1 ss gelatin bløtes i 2 ss vann. Melk og fløte kokes opp med 5 ss sukker, og en vaniljestang hvis du bruker det. Bruker du essens, tilsett 1 /2 ts etter at melkeblandingen er kokt.

Når det er kokt, sett i en bolle med isvann (eller snø, som jeg brukte), og visp til det er halvlunka. Helles i smurte former og kjøles i minst 4 timer, eller over natta.

Bikka dem ut av formene – perfect wobble! Serverte med pasjonsfrukt og en saus som var ferdigkjøpt – en mango-passion smoothieflaske, tilsatt en ts sitronlikør. NAM!

Helgen tilbrakt i systua

Barnebarnet hadde lyst til å lære å sy – da kan man jo ikke si nei. Anna og jeg har hatt en kjempefin helg på syrommet – selv om vi begge ble litt slitne, særlig i går. Mormor har nok ikke gjort leksene sine helt bra, både stoffet og mønsteret var litt ugreit for en nybegynner, men Anna tok det meste på strak arm, og syns det var helt greit at mormor måtte trå til på de vanskeligste tingene. Men hun klarte utrolig mye selv, og jeg tror hun hadde det morsomt. Vi sydde en selekjole i dongeri. Mormor prøvde seg også på redesign av julekjole til samme barnebarn – men ble ikke ferdig med den. Spørs om ikke Anna må komme tilbake.

Og bikkja passer på barnebarnet. Han ligger aldri her ellers.

Ny svipptur til Praha

Det har sine grunner. For andre gang har jeg kjøpt meg briller i Praha og spart inn turen (to denne gang) og vel så det. Sist jeg kjøpte briller i Norge, kostet de over 10 000 kr. Jeg har nå betalt ca 3600 for de brillene jeg har på nesen. Denne ekstraturen til Praha har kostet meg ca 1200 i reise og opphold. Og Praha er en fantastisk by vel verd også et kort besøk. Jeg har også stappet ryggsekken og bærenettet så fullt av stoff som det var mulig, også til en langt lavere pris (og MYE bedre utvalg) enn hjemme. Så hvis du er en svaksynt person som liker å sy – reis hit!

Det var mye som var uvant på denne turen. Flykapteinen var en dame, det har jeg opplevd kun en gang før. Jeg hadde billetten på mobil, siden jeg ikke hadde behov for å sjekke inn noen bagasje – og det funka jo faktisk greit. Begge veier. Siden det var lite bagasje å slepe på, og jeg er alene, tok jeg for første gang offentlig transport til byen. Det funka rimelig greit. Kjøpte en 24 timers billett på flyplassen, og satte meg på bussen. Den går inn til siste stopp på Metro A – som man tar videre inn til Malostranska. Derfra var det ca 500 m å gå til hotellet. Det er helt overkommelig hvis man ikke sleper altfor tungt.

Jeg passerte en nydelig park som jeg aldri har sett før, til tross for at jeg har bodd mye i dette nabolaget.

vakkert, selv i november

Hotellet var en særdeles positiv overraskelse. Jeg valgte det fordi Åsne hadde glemt igjen mobilen sin i leiligheten vi bodde i sist, og det er samme firma/resepsjon som driver dette. De hadde funnet igjen mobilen og lovet å ta vare på den. Hadde ventet meg et kjedelig enkeltrom, men dette var også nærmest en leilighet – staselig oppusset og veldig god plass. Kjøkken, bad og balkong, gedigen dobbeltseng og nydelige håndklær og badekåpe. Bygningen er et gammelt postkontor, og de har beholdt post-temaet. Rommene er oppkalt etter folk som har fått fjeset sitt på frimerker. Mitt etter Ema Destinnova – berømt tsjekkisk sopran. Det måtte jeg google, men trøster meg med at hun døde lenge før min tid, så jeg får være unnskyldt for ikke å ha hørt om damen.

mindre berømt sanger i delig badekåpe

Da jeg sjekket inn var det lunsjtid, jeg var sulten og fikk en rabattkupong til husets restaurant sammen med nøkkelen. Så da spiste jeg selvsagt på The Mail Room Bistro. Aldeles nydelig lunsj, rødbetcarpaccio med grillet ost og ruccola – høres selsomt ut, men det var nydelig – og deretter kylling med kastanjepure, nøtter og grønnsaker. Også veldig godt og perfekt tilberedt. Denne restauranten har det geniale lunsjtilbud at man kan bestille en forrett og en hovedrett til fast (og rimelig) pris – og får mindre porsjoner enn ellers. Passer meg perfekt, jeg spiste opp all maten, noe jeg vanligvis har problemer med på restaurant.

Deretter var det ut i byen, først til optikeren, deretter til stoffbutikken. Jeg fant jo et par fine sist, nå brukte jeg google maps og fant enda en ikke langt fra optikeren på Vaclavplassen. De hadde et fantastisk utvalg, ikke minst av forskjellige typer jerseystoffer. Betjeningen snakket bare tsjekkisk, men vi greide oss 🙂 Så nå er bagasjen adskillig tyngre enn på nedturen, men den ble heldigvis ikke veid på flyplassen….

Middag på Pod Vezi – alltid god mat der. Det var fullt på Lokal.

Og nå sitter jeg på flyplassen og blogger. Ha det, Praha – vi sees forhåpentlig snart igjen.

Bravo!

Har blogga noen ganger om Ringsakeroperaen opp gjennom årene, har fått med meg mange, men ikke alle forestillinger. De har førtiårsjubileum i år. Jeg har flere ganger skrevet at jeg er imponert over framgangen, og om mulig enda mer imponert i år. Selv om hovedinntrykket har vært bra, så har det som regel vært NOE som har skurret litt. Sure toner i orkester eller kor – en solist som ikke helt holder samme nivå som de andre – ett eller annet.

Ikke i år. Orkesteret slo an tonen allerede i ouvertyren. Lett og lekende – gjennomsiktig og presist. En fryd å lytte til. Er det noe man må få lov å kalle denne operaen, så er det vel lettbent? Musikken danset av gårde, og skapte forventning hos publikum i en fullsatt sal.

Og den ble absolutt innfridd. Maken til fantastisk og jevnt solistlag har vi ikke sett eller hørt i Brumunddal, her var det absolutt ingen svake ledd. Det er sånn bortimot urettferdig å framheve noen, men Astrid Norstad som Rosina var imponerende, og vår lokale helt Bernt Ola som Figaro var jo også som skapt for rollen. Svensken, som både snakket svensk, nynorsk og lokal dialekt i løpet av forestillingen, og attpå til sang en glimrende tenor, bør kanskje også nevnes. Men ALLE gjorde det kjempebra. Det var denne gangen også ganske lett å følge med i teksten – bortsett fra der det gikk med mitraljøsefart. Om det skyldes bedre diksjon eller bedre akustikk vet ikke jeg.

Koret – som ikke har veldig mye å gjøre i denne operaen – gjorde også sine saker forbilledlig, og var også flinke som statister på scenen, artig der de blåste over scenen med rent bergenske paraplyvrak i orkesterintermezzoet i annen akt.

Flotte kostymer – om ikke fullstendig tidsriktige, så sterkt inspirert av moten fra den tiden operaen ble til – 1813, som dirigenten opplyste i sin eneste replikk. Til tross for dette, så manglet det ikke på lokale og helt moderne, komiske poenger, men den slags kan man jo ikke henge seg opp i . Publikum flirte godt av det meste av disse, og da ordfører Anita troppet opp som notar mot slutten, ble hun møtt av stor jubel.

Dette er en opera som har forvirret meg en del. Hvordan har det seg at rollefigurene er de samme som vi møter i Figaros bryllup – som er skrevet av Mozart allerede i 1781, men hvor vi møter Figaro, Almaviva og grevinne Almaviva på et senere tidspunkt enn det som framstilles i Barberen i Sevilla? Forklaringen er at begge operaene bygger på skuespill av Pierre Beaumarchais, en ganske interessant personlighet. Som –
“watchmaker, inventor, playwright, musician, diplomat, spy, publisher, horticulturistarms dealer, satirist, financier, and revolutionary (both French and American). ” Hans bøker og skuespill ble i stor grad forbudt, men Mozart og hans librettist Da Ponte klarte å lure den gjennom sensuren, og i 1813 var det kanskje litt lettere. Denne operaen hadde uansett premiere i Italia – og handlingen er vel for det meste komisk og ikke særlig støtende for noen.

Hvis du ikke har sikret deg billett – løp og kjøp!

Her ser du Bernt Ola på damejakt 😀
https://www.facebook.com/ringsakeroperaen/videos/365484237495799/