Juletur til Praha, del 2

Vi gikk på asiatisk restaurant – den har fått mye skryt for god mat. Maten var framifrå, men servitøren var nok uerfaren. Vi bestilte edamame på deling til forrett, men fikk reker innbakt i stekte nudler. De var kjempegode, så vi klagde ikke, men det var jo ikke noe for Kjersti. Til hovedrett fikk vi det vi hadde bestilt, Kjersti spiste noen japanske nudler med tofu – som var gode, jeg fikk smake. Jeg gikk for trauste pad thai med kylling – som også var god, men porsjonen var gigantisk, så jeg måtte jo sette igjen det meste. Vi måtte etterlyse ølet også. Antar servitøren var fersk, hun var veldig søt og høflig da. Vi trilla stappmette hjem.

Siste dagen i Praha var jeg klar for å raide stoffbutikken, så vi bestemte oss for å ta frokosten på Vaclavplassen Jeg hadde sett meg ut Le Peonia . Det var sannelig verd besøket. Rosa var jo bare forbokstaven. Blomster overalt, et hvitt klaver i hjørnet som spilte julemusikk av seg selv. God stemning og god service. Vi startet med en mimosa – hjelper utvilsomt på stemningen. Jeg fortsatte med eggerøre med bacon og asparges. De hadde ikke asparges, ble vi fortalt men greit nok. Kjersti gikk for croissant med stracciatelle og ost. Det var visst riktig god. Jeg var ikke helt fornøyd. Baconet var bleikt. Jeg liker det sprøtt, eller i det minste brunet. Eggerøren var kornete og tørr. Men det var en koselig og veldig særpreget plass, så om kokken får et lite kurs i Heston Blumenthals metode for eggerøre, blir det topp. Deretter dro jeg til stoffbutikken. Fikk ikke alt jeg hadde ønska meg, men en del. Så nå skal det bli sying fram mot jul, så sant jeg får noen andre til å vaske i huset. Kjersti strikka på cafeen og koste seg med mer kaffe.

Mer shopping på Palladium, som er blitt vårt faste shoppingsted i Praha. Vi starta med en tenkepause på kafeen i underetasjen, hvor vi hadde stor moro av servitørroboten. Den var søt. Jeg tok desverre ikke noe bilde av den. Begrenset shopping i år, neste stopp var nasjonalmuseet – hvor ingen av oss har vært til tross for årlige besøk i Praha siden 2012. Det er DIGERT. Og ganske forvirrende. Men vi hadde sett oss ut en begrenset del av utstillingen – gikk for de aller eldste tider, og deretter samlingen av stein og mineraler. Kjersti har fått en ny hobby – steinsamling. Det var interessant.

Været spilte ikke helt på lag denne gangen. Det hadde nå snødd i to døgn, så trikkene hadde problemer. Jeg fikk trøkka meg inn i en trikk, men Kjersti måtte vente, og det kom ingen trikk. Så hun brukte en stund på å komme seg hjem. HUn skulle jo også innom steinbutikken vi har oppdaget i nabolaget for å supplere samlingen og kjøpe noen julegaver. Vi rakk operaen med et skrik – eller egentlig ikke. Vi gikk glipp av ouvertyren, men fikk heldigvis slippe inn. Vi så denne operaen av Shostakovitsj. Urframført i 1934, etter sigende til stort bifall, men kort tid seinere mislikt av Stalin og dernest forbudt. Det skal være en satirisk tragedie. Vi syntes den var rar, og skjønte ikke helt greia, men musikken var flott, da. For en gangs skyld, festet jeg meg mer ved orkesteret enn sangerne. Ikke at sangerne var dårlige, det var de så visst ikke, men her var jo ingen kjente arier, og lite iørefallende sang i det hele tatt – men musikken var jo helt genial når det gjaldt å understreke poengene i handlingen. Litt filmmusikk-aktig, kanskje. Dette var vel i lydfilmens barndom.

Lang var den også, så det var seint innen vi kom hjem. VI rydda og vaska opp og pakka, siden vi skulle tidlig opp. Jeg klarte å slå av vekkerklokka og forsove meg, så da KJersti kom og sa at nå må vi dra om åtte minutter, ble jeg litt stressa. Men vi kom oss til flyplassen i rimelig tid. Det hadde slutta å snø, Kjersti oppklarte adressemisforståelsen med sjåføren uten noe felles språk, bra jobba. Vi rakk en matbit og litt kaffe på flyplassen, og flyturen gikk greit. Men så var det slutt på ferien.

Jeg tenkte jeg var heldig som kunne kjøpe billett på et tog som var litt forsinket, så det ikke var problem å rekke det. Kjøpte billett og plassbillett- men det var ikke mulig å komme inn på toget. Folk stod allerede som sild i tønne, det var ikke mulig å trøkke en person til inn gjennom den døra, og å finne min bestilte og betalte plass var jo bare å glemme, jeg hadde en koffert, en sekk, en veske og en bærepose å dra på. Konduktøren sa det kommer et nytt tog om 20 minutter, så jeg tenkte jeg venter heller på det. Men det kom jo ikke. Appen viste at det var halvannen time til neste tog. Følte for å kjefte på både den ene og den andre, men kjøpte ny billett og hang i ventehallen halvannen time. Neste tog var også fullt, men ikke SÅ fullt. Noe må gjøres med denne helgetrafikken på toget. I Moelv var det fjorten minusgrader, og ingen taxi å oppdrive. Heldig jeg som har en 93 år gammel far som kommer og kjører meg hjem.

Dårlig avslutning, men kjempefin tur.

Juletur til Praha

Etterhvert en ganske etablert tradisjon. Forhindret to ganger av pandemi eller beinbrudd, men ellers har jeg reist til Praha hvert år siden 2011. Første gang med mannfolket, senere med døtre. Praha er en fin by. Selv om den svake krona gjør at juleshoppingen er mindre lukrativ enn før, så det er ikke lenger snakk om å spare inn hele turen på juleshopping.

Kjersti og jeg dro av gårde onsdag morgen. Vi måtte tidlig opp for å ta toget, jeg ergret meg nok en gang over dyr og tilnærmet uspiselig mat på flyplassen, og var skrubbsulten da vi landa i Praha. Vi hadde tenkt å bruke offentlig transport til leiligheten denne gangen, men det tok lang tid, så vi gikk for en taxi.

Denne gangen bor vi i Smichov-området, en bydel vi knapt har vært i før, men det har vist seg som et staselig bekjentskap. Ingen (eller i alle fall veldig få) turister, ingen trengsel, men likevel koselige restauranter, god offentlig kommunikasjon flotte gamle bygårder og ganske så sentralt. Vi bor i trede etasje i en av de gamle, fine bygårdene, og har to soverom, bad og en liten kjøkkenkrok. Vi hilste på og fikk nøkler av en hyggelig vertinne, og ordner oss ellers selv.

Vi var som sagt sultne, og dura ut ganske fort, og fant Pastva, en vegansk restaurant i nabolaget som får masse skryt. Jeg var nok for sulten til å ta noen bilder av maten, men den var god. Særlig Kjersti var begeistret og sa det var de beste dumplings hun hadde spist. Dette er mine indiske wraps. De var gode, men ikke det aller beste jeg har spisTEdit: jeg TOK faktisk bilde av maten

Etter en ganske sen lunsj, tok vi en siesta før litt vandring i nabolaget. Vi beundret fasadene, forseggjorte gamle bygårder med statuer, forsiringer, smijernsbalkonger etc. og fikk ikke helt dette til å stemme med at Taste of Prague skriver at dette er et gammelt arbeiderstrøk. Da bodde de arbeiderne sannelig ganske fornemt. VI inspiserte shoppingsenteret ved Andel, fant et apotek, en stoffbutikk og et julemarked med masse folk og levende musikk, mindre juggel enn i mer sentrale strøk, og fikk oss et glass glühwein. Jeg fikk også ordna meg en tannbørste og en deodorant så jeg forhåpentlig ikke forpester omgivelsene. Det ble en tidlig kveld.

Torsdag hadde vi sett oss ut en frokostrestaurant som vi ikke fant, men fant en annen restaurant som var mildt sagt interessant. Først var det over en parkeringsplass bak en sperring, deretter en sti mellom plankevegger, før man kom inn i en innelukket gård med bord – litt for kaldt å sitte ute nå – men vi fikk etter litt venting plass inne i et par gedigne lenestoler ved bokhylla og vedovnen. Der hadde vi det bra. Vi bestilte Egg Benedict og Egg Florentine. De var mildt sagt fluffy

Jeg syns det var godt, Kjersti syntes kanskje konsistensen lignet litt på kokosbolle. Vi spiste ikke alt fluffet. Ute hadde de en moskus på taket. Snålt

Deretter dro vi til Palladium og shoppa litt julegaver. Først en tenkepause i kafeteriaen i underetasjen. Der hadde de en robot som servitør, ganske underholdende. Siden vi bestilte øl og Prosecco, ble vi servert av et menneske. Roboter har antagelig ikke lisens til å servere alkohol. Etter shoppingen bar det til Lokál i Dlouhaaaa – intet besøk i Praha uten en tur dit. Utenfor hang det ei heks

Deretter var vi slitne, handla litt snacks og øl og sånn, og dro hjem og spilte spill Jeg min dust, hadde jo glemt å ta med noen spill, men vi fant nå heldigvis en butikk hvor vi fikk kjøpt en kortstokk og en engelsk utgave av codenames. Det er et kjempebra spill.

I dag har vi hatt en innholdsrik dag. Vi forsøkte å få frokost på Savoy, men der var det fullt. Alternativet ble Cafe Slavia, som også er gammel og ærverdig. Siden det snør som lovet i dag, tok vi trikken. Vi spisete Croque Madame og satt ved vinduet og så ut på snøværet, strikka og koste oss. Vi hadde bestilt omvisning på Staropramen-bryggeriet klokka 12.30, så vi hadde ganske god tid. Omvisningen kunne vel egentlig ikke måle seg med Carlsberg eller Guinness, men var forsåvidt interessant. Ikke minst fikk vi etterpå smake på seks typer øl. Og mulighet til å bestille en matbit til.

Deretter trengte vi en ørliten siesta før vi fant en avdeling av The Chamber som lå rett borti gata her. Vi gikk for Opus Magnum, som jeg tror er den morsomste Escape-room opplevelsen jeg har hatt. Anbefales på det varmeste. Vi synes vel kanskje han som styrte spillet var litt vel ivrig med hintene noen ganger, men han ville vel ha oss ut på tida. Og vi var jo bare to. Vi syns vi gjorde det ganske bra. Ikke minst var det gøy at det er fire forskjellige utfall av spillet, avhengig av dine valg underveis. Skal ikke røpe for mye. Vi landa på den nest beste løsningen, den aller beste var litt for utspekulert for oss. Men vi unngikk i det minste å utslette universet.

Nå vurderer vi å gå på en lokal vietnamesisk restaurant. Det kan bli nok dumplings og øl for en tur.

Flaggermusen

På opera i dag – har vært på de fleste av Ringsakeroperaens forestillinger de siste ti åra, og sporadisk før den tid.

Årets forestilling var mosjon for lattermusklene. Denne operetten så jeg sist i Praha i 2015, på Statni Opera. Lo nok enda mer denne gangen, for Ringsakeroperaen har klart å gi det hele et lokalt preg, ved å legge det til snobbete afterski på Hafjell, og den lokale Frosch med sin heller vulgære monolog på kav dialekt før siste akt scoret mange lattermilde poeng.

Musikken er fantastisk, lettbent og iørefallende. Ouvertyren brukes vel som selvstendig nummer, og flere av både korinnslagene og kanskje særlig Adeles latterarie er vel kjent.

Jeg har besværet meg tidligere over at det kan være vanskelig å få med seg teksten – både på grunn av akustikken og fordi det ER vanskelig å høre hva operasangere faktisk synger. Det er derfor de fleste operahus stiller med tekst og oversetting til minst ett språk som er forståelig for de fleste publikummere. Eneste gang jeg har gått på en smell er på det gamle operahuset i Bratislava, hvor de kun oversetter til slovakisk. Hjelper ikke meg så mye hvis originalen er et språk jeg ikke forstår.

Denne gangen syntes jeg faktisk det var lettere. Er det gjort noe med akustikken? Eller er det årets solister som har en forbilledlig diksjon? Særlig Rosalinde var sjelden til å misforstå, enten hun sang eller talte, så stjerne i boka til henne. Men nå hadde de sannelig også fått opp en skjerm, rett ved siden av der vi satt, hvor teksten til det som ble sunget kom opp. SKjermen var liten, og det var nok bare vi som satt nærmest som fikk det med oss – men det er kanskje en begynnelse?

Her var det glitter og stas, fyll og fanteri, forviklinger og fjelebodskomedie – vi gikk derfra med mosjonerte lattermuskler og i bedre humør enn da vi kom. Bildet under er ærlig og redelig knabba fra Ringsakeroperaen.

Bra jobba!

Men det trengs flere mannfolk i koret!

Tussi og Tiger

er to veldig søte katter, som vi fikk i hus i går. Tiger er en fremmelig pus, ikke redd for noe som helst, og har for lengst underlagt seg huset og menneskene som bor her. Jeg forsøker å lære henne at det er ikke lov for katter å hoppe opp på bordene. Så langt har det ikke trengt inn, selv om jeg løfter henne ned med ett høylytt NEI hver gang.

Tussi er en mer engstelig sjel. Så langt har hun tilbragt mye tid på ukjent gjemmested i underetasjen, men har listet seg opp fra tid til annen. Jeg har prøvd å lokke med leker og godbiter, men det satt langt inne å ta dem fra hånden. Når jeg kasta dem på golvet, kom Tiger og snappa dem, uten at Tussi lot til å ha innvendinger. Men i ettermiddag kom gjennombruddet. Tussi lå på sofaen en lang stund, skvatt fortsatt hver gang noen bevegde seg i rommet, men til slutt fikk jeg lov til å gi henne en godbit, og klø henne bak ørene. Nå leker begge kattene med den leken jeg hadde video av i går, og Tussi er ivrigst. Jeg tror dette kommer til å gå bra.

Nye familiemedlemmer

For noen uker siden begynte Tuselatten å virke pjusk. Hun var jo gammel (17 år), og ikke fullt så sprek som før, men da det tok en vending til det verre, ringte vi veterinær. Tuselatten likte ikke veterinærer, så snart ordet ble nevnt, stakk hun som regel av og ble borte en god stund. Denne gangen kom hun ikke tilbake.

Vi har hatt to hunder og en katt i vår familie, og har satt stor pris på alle. Nå ble det tomt her. Så jeg tok kontakt med dyrebeskyttelsen i Lillehammer, og etter litt fram og tilbake, har vi adoptert ikke mindre enn to kattunger. Rampus og Tiger – som de ble kalt.

Henta dem i dag, og det er to veldig søte katter, med nokså forskjellig personlighet. Da de kom i hus, startet Tiger umiddelbart med å undersøke huset. Fant kattedoen, matfatet og sofaen. Var gjerne med på lek med ball og andre leker.

Rampus strøk ned i underetasjen, og kom ikke opp før etter minst en halvtime, da listet hun seg forsiktig rundt og snuste på huset. Så kom mannfolket hjem, han ringte på døren, fordi han visste det var puser i hus som vi måtte passe på å ikke slippe ut. Jeg gikk ned for å åpne, forvisset meg om at begge pusene var oppe, men da vi kom opp, var det bare en pus der. VI har lett ganske fortvilt i flere timer, varslet naboene og følt oss som verdens verste katteeiere.

Nå har hun heldigvis dukket opp igjen, og jeg blir enda mer overbevist om at hun har feil navn. Rampus, da gitt. Hun fikk det navnet fordi de trodde hun var en gutt. Og rampete er hun så visst ikke. Vi tenker å kalle henne Tussi – en Ole Brum- assosiasjon. Tiger er utvilsomt søstra til Tigergutt. Spretten, framfus og litt klønete. HUn datt gjennom trappa her og ned i et trau, men var like blid. Har nå tatt huset i besittelse og troner på sofaen som om hun aldri skulle gjort annet. Tussi viste seg så vidt her i stad, så jeg vet hun lever og er i hus, men er åpenbart ikke helt trygg på sitt nye hjem. Hun har funnet et gjemmested nede som jeg ikke har klart å avsløre til tross for iherdig leting. Det skal hun få ha. Forhåpentlig tør hun opp etter hvert.

En ukes latskap

De to yngste døtre og jeg har tilbragt en uke med sand, sol og avslapning på Hotel Turquoise i Tyrkia. Vårt fjerde besøk på samme hotell. Første gang var nesten på dagen ti år siden. Var den gangen veldig imponert over hotellet, maten og hele opplegget. Etter ti år bærer hotellet litt preg av tidens tann, men de skal ha for å satse på bærekraft og miljø. Ingen engangsgreier eller plastglass, maten er litt mindre imponerende fordi det går mer i gjenbruk – man ser igjen gårsdagens mat i nye forkledninger. Kan forhåpentlig gjøres enda mer kreativt, men vi led ingen nød. Maten var god. Vi lata oss stort sett hele uka, inntil døtrene nest siste dag fant ut at vi ikke kunne være bekjent av å ikke bevege oss utenfor hotellområdet – uansett hvor flott det er. En fantastisk skogshage, nydelig vedlikeholdt med trær og blomster. Og kattepuser! De tar vare på en hel befolkning av katter, som ser ut til å ha det særdeles bra. I skumringen treffer vi dem ofte, de er ikke sky, men heller ikke veldig sosiale. EN kattemor med tre småpuser møtte vi også på vei til spisesalen.

Må jo også få med at en dag etter middag, gikk vi en tur i anlegget, og dumpa inn på kveldens show – som var illusjonist/tryllekunstshow. Vi var høylig imponert, og skjønte overhodet ikke hvordan de fikk til å skjære hverandre over, sperre hverandre inne i en tank fylt med vann, og masse andre greier – hvor alle spratt levende ut til slutt. Hvor gjorde de av seg??? Imponerende.

Vi gikk en tur til SIde, spiste på en restaurant med utsikt mot havet, og kikka på masse gammal stein. Uten egentlig å vite hva det egentlig var – men dette er åpenbart en by som er bygd på fortidens ruiner.

Det var en fin tur, og perfekt avslapning.

Hjemturen var slitsom, flyplassen i Antalya var grusom, men Åsne kjørte meg trygt hjem på svarte natta. Nå vasker jeg klær.

Åttende organistgilde

Tiårsjubileum, første gang var i 2013. Så helt årvisst har det ikke vært. Gildet gikk i vasken i fjor, mye frafall. Det gikk heller ikke å arrangere noe selskap i 2020 pga korona. Men nå sitter de her og koser seg igjen, de glade orgelfantomer.

Årets meny baserer seg på min første relativt avanserte kokebok, Julia Childs Mastering the Art of French Cooking.

Hennes oppskrift på hummersuppe er den mest kompliserte oppskriften jeg kjenner til. Masse jobb og ufattelige mengder griseri, men suppa blir god.

Før du får sukk for deg havner griseriet på golvet også.(for ordens skyld, dette ble vasket vekk og kastet, havna ikke i suppa) Neste rett var et forsøk på hevn for forrige gildes mislykte laksereder. Nå heva butterdeigen seg noe aldeles umåtelig, så de ble litt misfostra i fasongen, men forhåpentlig var steinsoppfyllet godt. Masse steinsopp i år.

Hovedretten var den samme som de fikk for ti år siden – Julias Bouef Bourguignon. Gryteretter er jo fortrinlig til større selskaper. Kan kokes dagen før, de fleste gryter er best dag 2. Ny Sabor støpejernsgryte, måtte få mannfolket til å bære den da den var full.

Desserten var Charlotte Malakoff. Her går det med store mengder likør. Mannfolket presenterte det som en kake, jeg korrigerte med at det er ikke en kake, det er en dessert. En av gjestene mente det snarere var en drink. Det er godt, men neppe innafor hva sunt kosthold gjelder, med uhorvelige mengder av sukker, smør og alkohol. Men dette spiser vi kun med års mellomrom 🙂

På gjengrodde stier

Mossa og jeg hadde en tur til Lillehammer i går, eller rettere sagt til Fåberg. Vi kjørte ned Bælafaret (dårlig veg), og kom til stedet han er født.

Her sitter han foran huset, som nok er en del pusset opp siden han ble født der i 1930, men ikke VELDIG mye forandret.

Det var veldig annerledes enn jeg hadde forestilt meg, jeg har jo aldri vært der før. Trodde det lå helt nede ved Mjøsa/Lågen, nærmest på stranda. Muligens fordi mossa har sagt noe om at han ikke liker lågåsild for det – og poteter – var stort sett det de hadde å spise under krigen. Men de bodde jo ikke her under krigen heller, de flytta til Lysgårdsbakken i 1939.

Vi var også så heldige at vi traff de som eier stedet i dag, og fikk en omvisning både inne og ute, og en oppdatering på historien. Farfar solgte det til noen som het Skaug, deretter overtok nåværende eiers familie, så han hadde også barndomsminner fra stedet om sin far som var gartner og dyrket mye frukt og grønnsaker på stedet. Stabburet og bryggerhuset står fortsatt, fjøset er ombygd, og vannhentevegen forbi bjørka hvor mossa hadde sin barndoms huske er gjengrodd. Bjørka er hogd, men stubben står igjen.

Det var en minneverdig dag. (klikkbare bilder)

På tur igjen – hjemvei

Ikke så mye å blogge om, fra Dresden stort sett transportetapper på ganske fulle tog. Dresden – Hamburg, ganske mange timer. Vi gjorde ikke stort annet i Hamburg enn å tusle til et ganske nødtørftig overnattingssted, valgt først og fremst for umiddelbar nærhet til stasjonen. VI stod opp i purkotten, av flere grunner. For det første ville vi ta et tidlig tog, så vi kunne få en aften i Tivoli – og for det andre for å rekke å spise noe på jernbanestasjonen og proviantere for turen- i følger luringene på Togferie-gruppa på facebook er det lite mat å få på dette toget. Det viste seg å stemme. Kaffe og kakao var eneste tilbud. Så takk til dere som advarte oss. Fullt ble det og, så vi var glade vi hadde reserverte plasser.

I København var været nydelig, vi hadde en rolig aften i Tivoli, og dagen etter en rusletur til Torvehallerne (som ligger rett ved hotellet), hvor mannfolket fikk kjøpt seg gåserilette, og vi fikk litt flere bobler i sola.

Vi hadde snobbet oss med Commodore-lugar på båten. Det synes jeg er verd pengene. Du kan gå ombord før alle andre, får en nydelig frokost inkludert i billetten og bedre plass og kjøleskap på lugaren. Hadde vi enda sluppet ut før alle andre også – makan til kø har jeg aldri opplevd. Glad vi ikke var blant de som hadde 4 timer til å se Oslo på Minicruise – eller skulle rekke noe.

Koselig stund i sola med Kjersti, nå er det blitt vår her hjemme også. Så nå er vi hjemme igjen. Borte bra, men hjemme best? Gleder meg i alle fall til å sove i egen seng.

Så har vi lært noe? Absolutt. Dette var en mer avslappende ferie enn interrail. Selv om man legger inn pauser på flere dager, blir det mye pakking og reising på interrail. Nå hadde vi et fast holdepunkt i 2 uker, og tok dagsturer derfra. Det tror jeg kanskje passer oss minst like bra. Har man først funnet et fint sted – som for eksempel Bratislava – hvor det er mye fint å se og mange muligheter for dagsturer og overnattingsturer, så er det kjempefint. Man trenger ikke pakke hele kofferten, kun det man trenger for 1-2 dager. Vi juksa og fløy til Wien denne gangen, kun en kort busstur derfra til Bratislava. Likevel hadde vi tenkt å komme oss hjem med tog. Det var en til dels frustrerende opplevelse. Etter råd fra erfarne togfolk, gikk vi ikke for interrail denne gangen, men det skulle jeg ønske jeg hadde gjort. Det var et svare strev med å få bestilt billettene, selv om alt ordna seg. Hadde jeg planlagt dette før vi dro, hadde det sikkert gått lettere, men denne gangen var planen å ta hjemturen på sparket. Hadde vi hatt en interrailbillett med 4-5 reisedager, hadde det nok gått greiere. Noe å ta med seg til neste tur, om det blir noen. Men for all del, det gikk helt greit, og særlig hadde vi et fint opphold i Dresden på veien hjem. Værgudene har vært snille med oss, vi har ikke hatt noen uhell, sykdom eller større problemer underveis. Leiligheten i Bratislava var kjempefin, det var koselig å møte min sangerbroder Are som også var i Bratislava på kortur.

Takk for nå, til de som måtte ha fulgt oss på turen. Skriv gjerne en kommentar 🙂

På tur igjen – Dresden

Første etappe på hjemveien var tog fra Bratislava til Dresden. Det skulle vise seg kronglete å bestille på nett, DB sa at det skulle jeg tenkt på for 8 virkedager siden, ÖBB skulle ha dobbel pris pluss 12 EUR i bestillingsgebyr. Gode råd var dyre, bokstavelig talt. Jeg gikk for å gjøre det på gamlemåten, kjøpte billettene på stasjonen i Bratislava, når vi likevel var der dagen før. De skulle bare ha 10 EUR mer enn DBs billigste tilbud, så da ble jeg så fornøyd at jeg gikk for første klasse.

Vi stod tidlig opp, ryddet og rengjorde leiligheten etter beste evne, og forlot Bratislava for denne gangen. Det ble en ganske komfortabel, om enn lang – togtur til Dresden, mye fint å se fra togvinduet og fin restaurantvogn med god mat.

Likevel var jeg ganske sliten da vi kom fram til Intercityhotel Dresden, og gjorde ikke stort annet enn å stupe i seng. Hotellet er fint. Komfortabelt rom, fint bad, kjøleskap til egne ting – og kort vei til stasjonen – rett over gata. Litt mer stil en fjorårets fengsels-chic, tror ikke prisen var mye verre. For andre gang har jeg tilbragt 1. mai i tidligere Øst-Europa. Militærparadenes tid er forbi. Her var det dampskipsparade på elva, konvoi av gamle Trabanter, masse folk ute, marked og tivoli på plassen foran Frauenkirche. Men AfD var ute og demonstrerte. Huff.

Som vanlig gikk vi på orgelandakt i Frauenkirche klokka 12 – få med deg det om du er i Dresden. Sein lunsj på Sophienkellers uteservering, før vi dro til hotellet og skiftet til kveldens operaforestilling.

La Sonnambula av Bellini. Aldri hørt den før. Den ble visstnok til på et tidspunkt da søvngjengeri var på moten som tema for teater og opera. Ingen kjente arier, men flott musikk, og maken til virtuose sangprestasjoner har jeg aldri hørt. Tenoren var endatil hanket inn for anledningen, pga sykdom. Og det var ikke lett å finne noen som hadde denne rollen inne, denne operaen framføres ikke ofte. Det kan jeg skjønne, skal jo litt av noen sangere til. En strålende aften! Selv om vi måtte gå hjem i regnet. Det regnet ikke så hardt, da, og tenmperaturen var behagelig. I dag blir det nok en transportetappe – til Hamburg, hvor vi neppe rekker så mye annet enn å sove. . Nok en gang: klikkbare bilder som kan blas gjennom