Rydding og garderobegjennomgang

Rydding er IKKE det festligste jeg vet. Derfor har klærne mine en tendens til å havne i hauger på soverommet, selv om jeg er den lykkelige innehaver av et vaskeekte “walk-in closet”. Med speil.
Men et slikt rom er jo et greit sted å slenge rot inni…
Det er jo egentlig for galt å bruke en så nydelig dag til kjedelige, huslige sysler, men jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at jeg bør slå til når jeg får ånden over meg.
Så nå har jeg kasta to digre søppelsekker med avlagte klær. En med “brukbare”, som kan gå til gjenvinning, og en med helt håpløse, ødelagte, misfargede etc. Enda er det mer igjen, men det begynner å ligne noe der inne.
Det beste av det hele er jo at jeg har funnet igjen opptil flere saker og ting som jeg har lett etter i månedsvis, beskyldt avkommet for å ha stukket av med og vært generelt fortvilt over å ha mistet.
Laderen til videokameraet for eksempel.
Nå står fredagspizzaen i ovnen og og jeg har åpnet en grønn boks. Vel fortjent.

PS
En nyttig ting til har jeg bedrevet: Min ene datter ble så misunnelig på den søte lille Asus’en at hun bestilte maken. Da passet jeg på å bestille ekstra RAM til min. Pakken kom i dag, har skiftet ut RAM-brikken med en dobbelt så stor en. Det kan anbefales – nå går det en god del fortere, ja.

Alene igjen..

Kollegene har vinterferie denne uka.
Det har vel egentlig gått greit, det ser ut som vi er over den verste influensasesongen. Helt til i dag. Da jeg kom på jobb i dag, stod det en ambulanse utenfor døra. Takk og pris for snartenkte sekretærer som kommer på jobb litt før meg – det meste var i god gjenge og pasienten godt ivaretatt, men det var en pangstart på dagen, kan man si. Ikke før var det unnagjort, så kom det inn en skade – og da var en allerede overfull dag en smule forsinket fra startblokka…
Men folk flest er greie og tålmodige – selv om de kanskje ergrer seg i sitt stille sinn, så lar de det ikke gå ut over oss.
Sånne dager rekker man i alle fall ikke å kjede seg. Ikke at jeg har for vane å kjede meg på jobb, jeg er vel antagelig velsignet med noe av det mest varierte arbeidet som fins.

Men nå er jeg glad det snart er helg. Ingen tomater har spirt ennå. Det er kanskje greit? Ute er det mildt sagt nedsnødd, men et aldeles nydelig vær. Sola skinner som om det skulle vært påske, og selv jeg lurer på om det kanskje hadde vært koselig med en skitur…

Internett…

Nå har jeg vært blogger en stund, og selv om jeg stort sett har holdt meg innenfor den beskyttede rammen av hagegale, så har jeg sett at det er en stor verden der ute.
Som kommunikasjonsmiddel ser vi en revolusjon her et sted, gjør vi ikke?
Mulig den yngre generasjon med fjasboka si har sett den for lengst – men det skjer noe, også blant de eldre og de mer seriøse enn de som legger ut siste festbilder og logg over hvor mange pils de har drukket.

Kommunikasjon har vi jo holdt på med lenge, men muligheten for å tale til mange blir stadig større.
Det er kanskje ikke så rart at enkelte journalister føler seg truet og uttaler seg nedlatende om “bloggere” – selv om de tilsynelatende ikke har forstått forskjellen på imbesile kommentarer på nettavisene og gjennomtenkte bloggerinnlegg.
Sannheten er jo at det finnes etterhvert svært mange bloggere som skriver langt bedre enn betalte journalister.
Hjorthen er og gir gode eksempler på begge deler…
Det er kanskje ikke så merkelig – bloggere skriver når de vil, om hva de vil og får ikke betalt for det.

Men dette er noe som kommer til å bety mye på mange viktige områder.
Innenfor mitt eget fagfelt opplever jeg stadig oftere pasienter som har stilt sin egen diagnose på nett før de kommer til meg.
Det kan være en hjelp eller en utfordring – eller begge deler.
Mange finner mye nyttig info, støtte og lidelsesfeller.
Andre finner reklame for udokumenterte mirakelkurer og sluker det meste rått.

Politikere har her en unik mulighet til å gå i dialog med velgerne og ikke minst å finne ut hva folk faktisk mener. I det organiserte partiliv er det nok mange andre faktorer som gjør seg gjeldende enn sunn fornuft og gode argumenter.
Obama sies å være den første president i USA som gjorde bevisst bruk av internett i valgkampen. Det var sikkert lurt av ham.

Det skjedde en tragisk flystyrt i Nederland i dag. Twitter har for første gang slått igjennom som rapporteringsmedium – i alle fall på førstesiden av sol.no lå det kontinuerlige meldinger fra et øyenvitne på stedet. Kommer dette til å bli standard heretter? Hvilke fordeler – og ikke minst hvilke fallgruver finner vi her? Det er ikke alltid enkelt å være øyenvitne eller involvert – det har jeg blogga om før.

Og hva med litteraturens område? Kommer folk til å lese bøker heretter – eller bare blogger? Når får vi den første litterære bloggen med fortløpende, interaktive utgivelser?

Er internett og bloggosfæren et signal om jantelovens endelige kollaps, eller er det bare en videreføring til mer avanserte former for mobbing og undertrykking?
Hvordan påvirker internett arbeidsområdet ditt?
Og hva mener du?

Au 2

Dette oppslaget er blitt kommentert av nokså mange.
Man skulle jo tro at Vær Varsom- plakaten her burde forhindre at ungen ble offentliggjort med fullt navn og bilde – uansett hvor PR-kåt mammaen er?

For å ta fakta først.
Hvis man først må sy, så krever det minst ett stikk på hver side av såret for å få en fullgod bedøvelse. Lokalbedøvelse svir og sprenger – i tillegg til selve stikket. Dessverre blir den av holdbarhetshensyn oppbevart i kjøleskap på de fleste legekontor og legevakter – noe som bidrar ytterligere til en ubehagelig opplevelse.
Med andre ord- skal man sy 1-2 sting så er det som regel vondere å gjøre det med bedøvelse enn uten.

Dette bør selvsagt legevakten forklare mamma eller den som må syes. Gjelder det voksne pasienter, så får de naturligvis valget selv.
Kansje var forklaringen i dette tilfellet for dårlig – eller kanskje var mor ikke særlig mottakelig for forklaringer, siden hun uansett – i følge avisen – var så emosjonell at toåringen måtte trøste henne. Med andre ord ingen god støtte for ungen i en vanskelig situasjon.
Men var dette virkelig en så stor nyhet at det var verd et avisoppslag?

Det er visst rotter på burgerking, sport og kjendiser som gjelder nå til dags. Og folk som er sure for ett eller annet.

Sådd!


endelig

har jeg også fått sådd litt. Tomater og flittige liser – begge deler litt seint, men det må vel gå.
Noen av frøene som er sådd i dag er fra Gardens North og trenger stratifisering, gjerne flere sykluser. Så disse pottene skal få stå inne noen dager, deretter er det ut for resten av vinteren.
Ute har vi en strålende vinterdag i dag, men det blir likevel mest innesysler på meg, dessverre. Fastelavnsbollene står i ovnen 🙂
Har lovet familien en skikkelig søndagsmiddag også.
Notene mine som jeg blogga om for en tid tilbake, er jeg ikke ferdig med. Har kommet til Eia Mater. Men det går framover, og ser ut til å gå greit.

AU

clipped from www.nrk.no
Spiker i fingeren (Foto: Sykehuset i Vestfold)
  blog it

Spikerpistoler er farlige greier. Nøyaktig samme type skade hadde jeg på legevakta for en tid tilbake.
Men jeg ga da stakkaren bedøvelse før jeg trakk ut spikeren, og pasienten min så ingen grunn til å kontakte NRK =))
Men vondt gjorde det sikkert…
MOtorisert redskap bør behandles med forsiktighet…

Hijab 3. og siste

– for nå begynner jeg å bli lei.
Men toppen på kransekaka – Storberget visste angivelig ingen ting om dette.
En politistudent har angivelig skrevet brev til politidirektoratet for å forhøre seg om muligheten for å bruke hijab.
Resten er historie.
Jeg antar hun angrer. Dersom hun hadde antrukket seg som denne australske politibetjenten:

– uten å si et pip til noen, hadde det muligens gått bedre. Ingen hadde sannsynligvis brydd seg. Dette handler som sagt om et lite tøystykke…

– Storberget må rydde opp på kontoret sitt
– Karita Bekkemellem må tenke seg om
– Jens trenger sikkert ferie, stakkar

hihi

Men for å avslutte litt mer alvorlig: Dette betyr faktisk noe for noen. Les denne unge somaliske kvinnens betraktninger om saken.

Hijab 2

Helledussen, så galt kan det gå når ting tar helt av i media…

Bruk av hijab er nå å sidestille med kjønnslemlestelse
Karita bør nok bruke mindre tid på shopping av sexy kjoler og miniskjørt med leopardmønster – og kanskje litt mer tid på å tenke gjennom sine prinsippielle standpunkter.
Jeg merker i alle fall god forskjell på å ta på meg noe på hodet og at noen nærmer seg mine edle deler med en kniv. Jeg håper de gjør det i Arbeiderpartiet også, men man vet jo aldri…


Hijab i politiet er dessuten en trussel mot samene.

Trøste og hjelpe, er de redd for at samedamene skal begynne med hijab, eller hva er greia?

Det er snakk om et lite stykke tøy.

Amen til Sugharan og Navjot. Denne diskusjonen burde startet et helt annet sted.