Kategoriarkiv: glis

Flaggermusen

Publisert av
Svar

På opera i dag – har vært på de fleste av Ringsakeroperaens forestillinger de siste ti åra, og sporadisk før den tid.

Årets forestilling var mosjon for lattermusklene. Denne operetten så jeg sist i Praha i 2015, på Statni Opera. Lo nok enda mer denne gangen, for Ringsakeroperaen har klart å gi det hele et lokalt preg, ved å legge det til snobbete afterski på Hafjell, og den lokale Frosch med sin heller vulgære monolog på kav dialekt før siste akt scoret mange lattermilde poeng.

Musikken er fantastisk, lettbent og iørefallende. Ouvertyren brukes vel som selvstendig nummer, og flere av både korinnslagene og kanskje særlig Adeles latterarie er vel kjent.

Jeg har besværet meg tidligere over at det kan være vanskelig å få med seg teksten – både på grunn av akustikken og fordi det ER vanskelig å høre hva operasangere faktisk synger. Det er derfor de fleste operahus stiller med tekst og oversetting til minst ett språk som er forståelig for de fleste publikummere. Eneste gang jeg har gått på en smell er på det gamle operahuset i Bratislava, hvor de kun oversetter til slovakisk. Hjelper ikke meg så mye hvis originalen er et språk jeg ikke forstår.

Denne gangen syntes jeg faktisk det var lettere. Er det gjort noe med akustikken? Eller er det årets solister som har en forbilledlig diksjon? Særlig Rosalinde var sjelden til å misforstå, enten hun sang eller talte, så stjerne i boka til henne. Men nå hadde de sannelig også fått opp en skjerm, rett ved siden av der vi satt, hvor teksten til det som ble sunget kom opp. SKjermen var liten, og det var nok bare vi som satt nærmest som fikk det med oss – men det er kanskje en begynnelse?

Her var det glitter og stas, fyll og fanteri, forviklinger og fjelebodskomedie – vi gikk derfra med mosjonerte lattermuskler og i bedre humør enn da vi kom. Bildet under er ærlig og redelig knabba fra Ringsakeroperaen.

Bra jobba!

Men det trengs flere mannfolk i koret!

Fortsatt oppglødd, og enda mer oppladd

Publisert av
Svar

Ny bil. Kjøpt på tampen av året for å unngå avgiftsøkning, og det begynte vel å bli på tide å skifte ut min kjære ELvira.

Da jeg var på dekkhotellet for å skifte til vinterdekk i høst, stod denne bilen i salgslokalet og ropte på meg. Gått litt over 8000 km, temmelig påkostet modell. Benyttet sjansen til en liten prøvetur. Holdt naturlig nok rolig fart med en bil som ikke var min, og som var full av fremmede knapper og hadde en diger knott i stedet for girspak. En stressa person som nok ergret seg over dette, kjørte plutselig forbi meg – på HØYRE side. Holdt jo på å få hjerteinfarkt. Tulling! Så det ble en kort prøvetur. Bad om et tilbud på bilen, men det hele kokte litt bort i reisefeber og travle dager på jobb. Jeg fortalte riktignok min kjære far (snart 93) at jeg for første gang i livet hadde vært og prøvekjørt en bil uten han. Han har vært med meg på alle bilkjøp siden første gang i 1979. Hans lakoniske bemerkning var: Jaja, det er vel snart på tide at du klarer deg sjøl.

Da vi kom hjem fra Praha, tenkte jeg at det var jo dumt at jeg ikke hadde fulgt opp, og regnet med at bilen var solgt. Men det var den ikke. Prisen var til og med redusert. Med dagens økonomiske klima, er det vel bare gjeldfrie gamle kjerringer som har råd til ny bil.

I hanskerommet ligger det to tjukke bøker med bruksanvisning. Heldigvis er det en del som er gjenkjennelig fra ELvira, men mye er nytt og mye er funksjoner jeg knapt har hørt om. Men jeg klarte å stille klokka i dag da. Den stod fortsatt på sommertid, så jeg hadde et øyeblikks panikk for at jeg muligens hadde forsovet meg i dag tidlig, da jeg satte meg i bilen. Det tok et par år før jeg fikk det til i den forrige, hehe.

Navnet er foreløpig ikke helt avgjort. Det står mellom ELledussen og ELgar.

Må få montert en ladeboks i carporten også, det er vel ikke lov å lade på stikkontakt lenger. Annet enn i nødsfall. I alle fall får vi tilsnakk av vaktmesteren om vi prøver på det på jobben. Må sjekke om mitt kommunale adgangskort også gjelder laderne utenfor. Hvis ikke, går det muligens an å kjøpe seg inn.

Rekkevidden er mangedoblet, så jeg ser fram til ny pilegrimstur til Vadstena, enklere å komme seg til Oslo, eller hvor det måtte være. Antagelig blir ladepausene lengre, men hurtigladerne er vel blitt både flere og hurtigere de siste årene.

Oppladd og oppglødd – om å gå over til elbil

Publisert av
1

Min sju år gamle Hyundai var det for så vidt ikke noe galt med, men den begynte å koste mye penger på verkstedet, en tur til Oslo for å besøke barnebarna var en dyr affære både i bompenger og diesel – og det er ingen god følelse å kjøre rundt og forurense. Dieselbiler er verstingene får vi høre, til tross for at den gangen jeg skaffet meg det, ble det anbefalt av myndighetene.
Min kjære far – som har vært en trofast støtte og rådgiver siden jeg kjøpte min aller første bil i 1979 – ble med meg på en fridag rundt i Hamar for å prøvekjøre elbil. Dette var nytt for oss begge, men jeg hadde gjort såpass til forhåndsundersøkelser at jeg hadde blinka ut noen aktuelle. Stryk Tesla – så mye penger er det ikke nødvendig å bruke på en bil med den kjøringen jeg bedriver. Vi prøvde Renault Zoë, Kia Soul, E-golf, BMW i3 og Nissan Leaf, i den rekkefølgen. Kia-mannen hadde vært grei nok til å tilby meg å låne bilen til dagen etter, så det var for det meste den vi kjørte rundt i, og fikk et meget godt inntrykk av. Bortsett fra fargen, den var hvit med babyblått tak og blå reklame på sidene. Kampanjebil for FRP, mente mannfolket. Selv om de vel pr definisjon ikke kjører El-bil
Ved dagens slutt var jeg imponert over alle bilene, men holdt samlet sett en knapp på Kia eller BMW. Men ikke på BMW-selgeren, som knapt gad å se på oss. Så vi tok en ekstra tur til Lillehammer hvor selgeren var mer interessert i å selge meg en bil – for en ny runde med prøvekjøring. Endte med at jeg bad om tilbud på BMW og Kia – og satte gamlebilen inn på Kia-verkstedet for taksering. Det tok to dager før tilbudet ble klart, men jeg fikk beholde EL-bilen til selgeren var tilbake fra kurs. Så grei skulle han ikke vært. For den ekstra dagen tok jeg en prøvetur til Lillehammer fordi min datter hadde sagt at det stod en Kia i en av de fargene jeg var tilbudt utstilt på Strandtorget. Det gjorde det ikke, men vi dro opp til forhandleren for å se om den kanskje var tilbake der. Og det var den. De hadde biler i BEGGE fargene jeg var tilbudt. Og en hyggelig selger kom strømmende øyeblikkelig. Om det skyldes at jeg denne gangen hadde med en ung og vakker datter i stedet for en far på 86 – eller om det var fordi det var en kar som kunne jobben sin skal være usagt. Jeg sa som sant var at jeg var i ferd med å innhente tilbud på Hamar og egentlig bare var der for å se på fargen, men mannen sendte med meg kortet sitt og ba meg ringe ham om et bedre tilbud…
Det fikk jeg. Prismessig hårfint, men det som gjorde utslaget var at jeg kommer nok til å ha service på Lillehammer uansett – og framfor alt – de hadde bilen i butikken så jeg fikk den to dager senere – ikke to uker. Den greie fyren på Hamar tok det heldigvis pent.
BMW-tilbudet var langt dårligere rent økonomisk, og de kunne ikke levere før til vinteren. Og jeg hadde vel egentlig bestemt meg for Kia uansett. En langt mer praktisk bil, med et utseende som man enten elsker eller hater. Jeg synes den er søt – så lenge den har en hvilken som helst annen farge enn den vi prøvekjørte. Den gullgrå er stilig, syns jeg.

Så her er gliset på anskaffelsesdagen – utenfor bilbutikken.
image

Og her står gliset til lading utenfor kontoret. Det er flere i Moelv som er miljøbevisste og har økonomisk sans (jeg vet ikke hvem du er, men leser du dette håper jeg ikke du har noe i mot at jeg tok bilde av bilen din)
Lading av bil var jo ukjent territorium for meg – hadde kun sett min Nissan-kjørende kollega utføre denne tryllekunsten på vei til Gardermoen på firmatur i fjor høst. De fleste elbiler kan lades på tre måter: Du kan plugge den i en stikkontakt hjemme. Det tar tid, men det gjør jo ikke noe hvis du likevel sover og ikke skal kjøre noe sted. Sjekk kontakten for varmgang eller få aller helst en elektriker til å se på anlegget ditt. Dette er stor belastning. Jeg bruker en kurs som ikke noe annet belaster – så langt ikke antydning til varme.
Det gror opp stadig flere ladestolper hvor man kan lade gratis med elbilforeningens nøkkel til boksen. Alle offentlige bygg skal ha muligheten. Det er flere utenfor min arbeidsplass, så der lader jeg i det daglige. Som vist på bildet under. Dette er også langsom lading og visstnok best for batteriet.

image

Det vanskeligste er «hurtiglading». Det vil si den typen lading du gjør underveis når du skal kjøre lenger enn bilen din klarer på en lading. Jeg har allerede kjørt Oslo tur-retur tre ganger siden jeg fikk bilen for 16 dager siden. Men heller ikke det er noen heksekunst, det gjelder bare å orientere seg litt. Det finnes ganske mange forskjellige tilbydere av hurtiglading, og ymse plugger. Mobil-app er løsningen her – for å finne ut hvor laderen er, hva det koster, hvordan du skal betale og om de har en plugg som passer til din bil. ladestasjoner.no og elbilforeningens sider bør leses. Her står bilen til lading utenfor MacDonalds på Gardermoen – lading på vei til Oslo.
image

 

Maccern har skjønt det – mens man lader bil, lader man opp passasjerene i sola også – de tjener flere penger. Samme har KIWI gått for, de bygger ut ladestasjoner, slik at folk shopper hos dem mens de lader bilen.  Så langt har jeg ikke hatt de helt store anfallene av rekkeviddeangst, laderne sitter tett her på indre Østlandet. Kun sporadiske øyeblikk av usikkerhet fordi dette er såpass nytt for meg. Egentlig mer bekymret for om jeg kommer til å spise mer hamburger og bensinstasjonspølse heretter – noe skal man jo bedrive de 20-30 minuttene bilen bruker på å lade (og til vinteren blir det mer, da blir det nok færre langturer). Men man kan ta med seg sin Kindle – man kan gå seg en tur, man kan ta med seg film og video på en usb-stikke og vise på skjermen i bilen. Man TRENGER ikke spise usunn mat 😀

image

Vi HADDE en ladestolpe utenfor legevakta også – men nå er området avsperret som byggeplass. Håper de flytter ladestolpen? Men det er kanskje prisen vi må betale for en tidsmessig legevakt. Den vi har nå begynner å bli frynsete i kænta, særlig lokalitetsmessig.

image

Men jeg er hekta på elbil – ingen tvil om det. Jeg har pleid å si at jeg ikke liker å kjøre bil – men nå gjør jeg det. Har allerede planlagt pilegrimstur til Vadstena på sensommeren. Bilen er stillegående og økonomisk, topp radio, komfortabel – du kan bare plystre etter alle bomstasjoner. Det mest kuriøse: Denne bilen har vifte i setet. Du kan kjøle ned akterenden på varme dager 😀 (trekker strøm da) Og du er pr definisjon nødt til å ta en pause sånn ca hver annen time. Det er sunt.
Men en ting jeg VIRKELIG lurer på. Hvorfor er ikke ladestasjoner skiltet på samme måte som bensinstasjoner langs veien? Vel er elbiler stort sett nye og har innebygd gps, men ved akutt rekkeviddeangst er det ikke tilrådelig å begynne å fikle med mobiltelefon eller gps. Skilting hadde gjort susen? Har skjønt at jeg må planlegge ladesteder før jeg legger ut på langtur. Ny fjellregel?

Festtale – menn, kvinner og språk. I anledning dagen

Publisert av
1

Her har jeg fjernet/endret et par ord som ville røpe konteksten, ellers er det ordrett sitert, tegnsetting og det hele. Prøv å gjette når denne talen er holdt?

«Så over til et annet spennende tema, nemlig dere kvinner. Dette burde jeg holde meg for god til å snakke om, for jeg har aldri skjønt meg på kvinner. Det er et under at jeg i det hele tatt er blitt gift, nygift for å være helt ærlig. 10 års bryllupsdag om noen måneder; det er så godt når vi unge finner hverandre….
For meg er alle kvinner like: Dere skal alltid fokusere på noe annet. Hvis jeg for eksempel kommer hjem og sier: I dag hadde jeg det helt topp i xxx, så sier min kone: ja vel, Dag, men når skal du dit neste gang? Hvis jeg sier: Nå skal jeg ikke til xxx på 1 uke, så sier hun garantert: Jaså, men hvordan gikk det nå i kveld? Vi snakker liksom ikke samme språk.
Så har jeg en datter som er akkurat lik. Jeg forstår det bare ikke.
Jeg vil også nevne for dere at vi ganske ofte drøfter samlivsspørsmål under kaffestundene. Det hadde dere ikke trodd!?
Her om dagen sa en mann som er langt mer erfaren enn meg: «Ja, nå må jeg nok vende nesen hjem til den gifte kvinnen jeg bor sammen med; og det beste ved det er at sammen med henne får jeg alltid det siste ordet.» Går det an? Sa vi andre med store øyne; siste ordet;på hjemmebane?
Jada, jeg sier: Ja, kjære, nei, kjære, selvsagt skal jeg gå med en gang, kjære.
Men: Vi gir aldri opp, det lover jeg. Vi menn er fullstendig prisgitt våre kvinner, slik er det bare. Selv om deres veier er uransakelige, du verden så glad vi er i dere for nettopp det!»

Selv ville jeg gjettet en gang på femtitallet – til nød tidlig sekstitall. Jeg hadde trodd og håpet at det minst måtte være femti år siden menn tillot seg en SÅ nedlatende tone, i alle fall med kvinner til stede.
Men nei. Den er holdt i år, på Frimurerordenens jubileumsball – angivelig til stor begeistring.
Hvis du vil lese hele talen, (og en del annet morsomt…), finner du det her.

Verden går ikke nødvendigvis framover. I noen miljøer blir framskritt aktivt motarbeidet, til tross for uvanlig høy andel Frp-folk. (høhøhø)

I 2009 skrev jeg: Det er imidlertid ikke nødvendig å lese alt dette for å begripe at her driver man en rendyrking av forestillingene om et patriarkalsk og hierarkisk verdensbilde, og innprenter at menn er mennesker, kvinner er “noe annet”, som man for all del skal være snill mot og ta med på fest i logen en gang i året, man er tross alt kristeligsinnede og høyt opplyste menn…
– og sånn er det visst fortsatt.

Jeg må gi taleren rett i at det er et under at han er blitt gift, og det er trist at det fortsatt fins kvinner som godtar slike holdninger. Det er et enda større under at han slapp unna med det der uten å få en kake i trynet, men det var vel en dannet forsamling 😉

For ikke lenge siden møtte jeg en tenåring med en t-skjorte med det velkjente slagordet:

Det er trist at unge jenter fortsatt føler at dette slagordet er aktuelt.
Men bra de ikke gir opp. De heller. Stå på, jenter – da har vi gamle kjerringer ikke dødd forgjeves.

Jeg hadde unt ham en kake i trynet.

Kortur til England, dag 2. St. Peter’s Church og tur til Salisbury

Publisert av
1

På lørdagen skulle vi synge i St. Peter’s Church her i Bournemouth hvor vi bor. En helt annen kirke enn gårsdagens kjempekatedral, men svært vakker. Og akustikken var ikke ulik det vi er vant med fra domkirken hjemme. Vi ble godt tatt i mot av stedets meget veltalende prest, og servert kaffe av the church ladies.

wpid-20150523_113908.jpg wpid-20150523_102822.jpg wpid-20150523_113919.jpg wpid-20150523_113919.jpg

og noen hadde det mer morosamt enn andre….

wpid-20150523_102835.jpg

 

Etter endt recital var det et par timer fri før turen gikk til Salisbury. Mannfolket og jeg hadde egentlig tenkt å sette oss på første tog til Salisbury, da det stod i programmet at man først skulle besøke Stonehenge. Der har vi vært før, og ville heller ha mer tid i Salisbury, og ikke minst være helt sikre på å rekke Evensong i katedralen klokka halv seks. Vi ble imidlertid fortalt at vi skulle likevel ikke besøke Stonehenge, bare kjøre forbi, så det ville gå like fort med buss. Lite ante vi at vi skulle sitte en time i trafkkork, så jeg begynte å bli alvorlig nervøs. Men vi rakk Evensong med et skrik. Takk og lov. Dette er en gudstjeneste det er verd å få med seg når man er i England, særlig hvis man er i nærheten av en av de store katedralene. Usannsynlig vakkert. Det var et gjestende kor som sang. Tenk om vi kunne ha vært gjestende kor i en av katedralene her en gang…. Men ikke bare koret, hele seremonien var en opplevelse å leve lenge på. Britene kan dette med pomp and circumstance – uten å overdrive. Og for en diksjon.

wpid-20150523_182244.jpg  wpid-20150523_181055.jpg wpid-20150523_183319.jpg

Vi hadde deretter en liten time til å rusle rundt i Salisbury, og burde hatt mye lenger. En sjarmerende by stappfull av historie. Vi lesket strupen på en pub med fredelig og vakker uteservering, før vi busset hjem i langt raskere tempo. Vi ble satt av utenfor Kayla’s brasserie hvor vi fikk nok et svært britisk måltid. Rekecocktal, lamb shank og ostekake. Alt veldig godt. Særlig lammet gjorde inntrykk på folk. Dette er den aller nederste biten av låret, servert med bein og det hele. Åpenbart langsomt tilberedt, det var usannsynlig mørt, og servert på en seng av hjemmelagd potetmos og med en svært velsmakende saus med sopp i. Ved siden av en salat, som for all del var frisk og god, men kunne hatt litt dressing? Eller til et så britisk måltid mener jeg at noen kokte eller glaserte grønnsaker hadde vært mer i stilen. Men ingen klager! Nam!

wpid-20150523_213116.jpg

Sangere er ikke tause av seg, og akustikken i lokalet gjorde at noen av oss fortrakk til hotellbaren kort etter at maten var spist.

Nå også som interiørblogger

Publisert av
9

Jeg leser sjelden eller aldri interiørblogger, det syns jeg er drepende kjedelig og den «shabby chic»-stilen som alle sånne har vært fulle av (de få jeg har sett), syns jeg er direkte stygg. Smaken er som baken, ikke sant?
Nå leser jeg i dagbladet hva som  definitivt er ute.

På toppen av lista står pynteting i smijern. Da må jeg jo bare blogge min høyt elskede lysekrone – selv om bildet ikke yter den rettferdighet (dårlig fotograf). Den er enkel, stilren og nesten sakral i formen synes jeg. Så Dagbladet – den får bare være ute så mye den vil, hos meg blir den inne.

image

PS
Hvis jeg skal anbefale EN blogg som til dels handler om interiør, så måtte det være naboen.  Den er verd å lese 🙂

Skifter du dekk?

Publisert av
3

Legger du om dekkene selv?
Jeg må tilstå at jeg har hatt et litt ambivalent forhold til dette opp gjennom årene. Jeg lærte meg det, da jeg fikk min første bil i 1979 – men jeg har ikke alltid gjort det selv. Særlig ikke da jeg hadde en diger Ford E350 – den var bare altfor diger, og dekkene klarte jeg ikke å rikke på, så tunge var de.
Og min far har til dels kommet settende og påpekt at dette ikke er kvinnfolkarbeid – og har det vært en sur kveld i oktober/november og holkeføre varslet neste dag – så har jeg ikke protestert… Men nå har han passert de 80, og har kaskje tenkt at klarer jeg det ikke selv nå, så får jeg betale noen andre for å gjøre det. Det er selvsagt også greit – men – det ER ikke vanskelig. Jeg hører noen medsøstre si at de er redde for at de ikke skal klare å skru fast hjulet hardt nok, men jenter: det er tull.
Og en nydelig oktoberettermiddag som i dag, så er det jo helt greit med en liten hjuljobb. Du trenger en jekk:

image

Denne har jeg kjøpt hos n’Clas for ca 100 kr. Før det hadde jeg en maken som jeg hadde kjøpt på Europris. Den døde etter 2 1/2 år, men den var jo likevel verd penga. Dette er en hydraulisk jekk, mye mer praktisk og lettvinn enn det spetakkelet som gjerne følger med bilen. Selv om det er greit å kunne bruke den også i nødsfall.

Og en hjulvinne, eller et hjulkryss:
image

Begynn med å løsne hjulmutrene. Ikke skru dem helt av, bare løsne. Righty-tighty, lefty-loosey, enkelt og greit.
Når mutrene er så løse at det er greit å skru videre med håndmakt, jekk opp bilen (husk håndbrekket), til det er noen cm klaring under hjulet. Skru løs. Fjern hjulet, sjekk hjulbrønnen for rust og sånn. Sett på nytt hjul, skru til mutrene i diagonal rekkefølge (jeg har fem og skrur 1-3 -5-2-4). Jekk forsiktig ned, og trekk mutrene til. Clas, Biltema og sånn har også muttertrekkere til en rimelig penge, men jeg innbiller meg at et gjennomsnittlig kvinnfolk på 50-70 kg er akkurat passelig dreiemoment, og tråkker litt på hjulvinna. Det holder, det er ikke nødvendig å stramme til så du ødelegger gjengene.

Hele greia tar 20 minutter, og du verden så flink og selvhjulpen man føler seg.
Men jeg håper ikke det blir glatt på leeeeenge ennå. Vinterdekkene mine er heldigvis piggfrie. Og siden jeg har passert de 50, satser jeg heller på å kunne det selv, enn å måtte blafre med øyevippene om jeg skulle punktere på veien. (Jeg er medlem av NAF også, da – det anbefales, for verre ting enn punktering).

Anthony Trollope

Publisert av
2

I studietiden leste jeg Trollopes seks romaner fra det fiktive grevskapet Barsetshire. Nå har jeg lest dem på nytt, og likte dem om mulig enda bedre. Trollope var en svært så produktiv forfatter, så jeg ser fram til å lese mer av hans forfatterskap. Har lastet ned et par andre på min Kindle og har så vidt begynt på «The Bertrams». Vi får se om jeg liker den like godt som historien om folk i og omkring Barchester. Den første boken – The Warden – er visstnok regnet for den svakeste i serien. Er ikke så sikker på om jeg er enig i det, jeg har stor sans for Mr.Harding – og det er jo hovedsaklig hans historie som blir fortalt i denne boka. Og har man først lest den første, og likt den – er det lettere å komme gjennom de neste, ikke sant. Alle bøkene kan vel egentlig leses for seg, men det er en fordel å lese dem i rekkefølge, da mange personer går igjen gjennom hele serien. Og belønningen får man når man kommer til den siste – The Last Chronicle of Barset – hvor man møter igjen de aller fleste av de personene man har møtt gjennom hele serien, og da er det en fordel om man kjenner dem godt.
Karakterskildringene er Trollopes sterkeste kort etter min mening. Menneskene vi møter her er ordentllige mennesker med sterke og svake sider, svært få er pappfigurer som bare er der for å markere ett eller annet. Selv den formidable Mrs. Proudie har gode egenskaper…
En særegenhet ved Trollope som til tider kan være irriterende er at han av og til snakker direkte til leseren som forfatter – og argumenterer for dette og hint. Noen ganger er dette morsomt, andre ganger er det bare distraherende – i alle fall for en leser i vårt århundre.
Og navnebruken hans er jo også et kapittel for seg. Dr. Fillgrave (Filgrave i siste bind), Sir Omicron Pie, Mr. Nearthewinde og Mr. Closerstil, Mr. Toogood – for ikke å snakke om Bishop & Mrs Proudie….
hehe
Har du ikke lest disse, så gjør det – og helst på originalspråket.

Oppjuling…

Publisert av
3

Nå begynner det å jule seg til – og siden jeg får 12 til bords julaften og 36 første juledag, så burde jeg utvilsomt vært en god husmor uten annet å tenke på, ikke sant? Men fins det noen sånne i vår tid? Neppe. Jeg må jo si at den som har imponert meg mest med husmoderlige, kulinariske sysler i førjulstida utvilsomt er min hagegale venn Arne Forslund Bakken Som jeg aldri har møtt i levende live, men han virker som en hyggelig fyr, og vi har utvilsomt opptil flere felles interesser. Han kokte karamellpudding for en dag eller to siden -og skrev på FB at den bør stå noen dager for at sukkeret skal løse seg ordentlig opp og bli til saus.
Tenk det – sånt skal man høre fra et mannfolk. Jeg har alltid kokt den dagen før med den tanken at den må være fersk – men kan jeg gjøre det noen dager før er det jo strålende 🙂
Da jeg var barn fikk jeg stadig høre fra min mor – at uansett hva slags utdannelse jeg ville ta (for en utdannelse burde kvinner ha «å falle tilbake på», dersom de ikke fant en mann til å forsørge seg…)så burde jeg gå på husmorskolen. Min mor gjorde ikke det, og angret seg veldig. Hun var interessert i mat og ble etter hvert en meget habil kokk, men hun syntes det var vanskelig å gå fra en hverdag som kontorassistent (med middelsskoleeksamen) til husmor – og følte anvar for å servere en skikkelig, minst to retters middag hver dag. Dette skulle jeg slippe, og planen var at jeg skulle tilbringe et år på husmorskolen. Min bror skulle selvsagt ikke det, han skulle bli ingeniør som sin far…
Verden har forandret seg SVÆRT mye de siste 50 år – ikke minst for kvinner. Det kunne ikke falle meg inn å begynne på husmorskolen – hallo? Men dette ble en kilde til konflikt i heimen – så kompromisset ble at jeg begynte på et husmorkurs, eller hva det het?
Den dag i dag har jeg en rød perm, utgitt 1970 av «Veiledningstjenesten i heimstell». 😀 Den er jeg svært glad i – noen av mine beste oppskrifter står i den permen. Blant annet min oppskrift på karamellpudding. Den er ikke så luksuriøs som Arne sin – jeg bruker bare 6-7 egg pr liter helmelk. Men den blir veldig god, da. Og jeg er spent på om sukkeret løser seg bedre opp om det står en dag eller to ekstra. For jeg har lagt merke til at det alltid er en karamellhinne igjen i bunnen av formen når jeg hvelver puddingene. Fint om det blir mer saus 🙂
I dag var jeg ute for å kjøpe julegaver til barnebarna – en gutt på snart 4 og en jente på snart 2. Leketøysmarkedet er sannelig mer kjønnsdelt enn noensinne. Hallo, hvor ble det av likestillingen? Hvorfor må alle leker deles i blått og rosa? Siden ingen av dem kan lese ennå, tilstår jeg at jeg kjøpte lilla fleece til begge to, pluss lego. Duplo til den unge damen, sykebiler til storebror (kanskje han (eller lillesøster) følger i mormors fotspor?)
Men herregud, folk? Skal alle jentebarn bombarderes med rosa barbier og alle guttebarn med voldelige actionhelter? Har de godt av det???? Det virker som det faktisk var mer positiv oppmerksomhet omkring sånt da mine barn var små – og for ikke å snakke om da jeg selv vokste opp på seksti og syttitallet, da kvinnekampen var i sin opprørske tenåringsperiode…
Denne er riktignok fra USA, men er den aldeles utenkelig her i landet? Stakkars gutt, skal han ikke få lov til å kle seg ut som hva han vil når han er fem år og skal på utkledningsparty i barnehagen – uten at både han og mamma skal få gjennomgå? Dette synes jeg er bare tragisk–