Språklige funderinger

Denne artikkelen fant jeg via diverse omveier på nett i dag.
Mulig jeg er rasist eller noe i den retningen, men den tanken jeg sitter igjen med etter å ha lest dette er “typisk tysk”. Tysk er et mye mer regelbundet språk enn norsk, så det er muligens lettere å tilegne seg det via metoden “lær alle reglene så går det bra?”. Men jeg vil da tro at også tysk har sine avskygninger – sosiale, kulturelle, politiske og dialektmessige. Kanskje har de til og med sitt “kebabtysk” – tatt i betraktning det store antall tyrkiske innvandrere som bor i tyskland.
Hva er greia med å snakke prikkfritt norsk uansett? Selv ikke en innfødt nordmann(eller i alle fall veldig få) greier å modulere språket sitt slik at de framstår som noe annet enn det de er. (Bergenser, nordlending, aksjemegler, sportsutøver…) Så hva er galt med å framstå som tysker? Dersom man mestrer språket så godt som denne personen åpenbart gjør, da har man antagelig ikke flere problemer enn den jevne nordmann med å ta seg fram i det norske samfunnet.
Muligens er det faktisk en fordel at folk kan høre at du er utlending – og roser deg for god språkbeherskelse. Det kan faktisk finnes motsatte feller å gå i. Jeg har truffet noen ytterst få utlendinger som har så godt språkøre at det er umulig å høre at de ikke er trøndere (i alle fall for meg som er hedmarking – men med trøndersk mor…) – men om setningsmelodien er perfekt – vet jeg noe om hvorvidt vi i alle tilfeller har samme begrepsforståelse? Kanskje hadde en ørliten aksent vært nyttig for å få meg til å være obs på at dette kanskje ikke alltid er tilfelle – og gått en runde til dersom det var noe det var viktig å få på det rene?

Jeg har selv bodd noen år i utlendighet. Etter noen år snakket jeg bra nok engelsk til at de fleste med engelsk som morsmål tok meg for “innfødt” – bare ikke like innfødt som dem. Dvs de fleste gjettet på at jeg kom fra et annet engelsktalende land. Om dette var en fordel eller en ulempe er jeg usikker på. Jeg følte meg ikke påfallende språklig handicappet etter et års tid, i alle fall ikke når det gjaldt å gjøre meg forstått i deg daglige. Dette har dessverre rustet over tid 🙂 Føler meg noe mer ubehjelpelig i muntlig engelsk nå – men leser heldigvis like bra som før.
Når man lever med et annet språk enn morsmålet over lang tid, begynner man etterhvert å tenke og drømme på det nye språket. Noen ganger oppstår det interessante krysskoblinger. Av og til- enten jeg snakket engelsk eller norsk -gikk jeg plutselig i stå og lette etter et uttrykk eller idiomatisk begrep som bare fantes på det andre språket.
Idiomer og ordtak er interessante. På norsk og engelsk er mange like. (A bird in hand…), men ikke alle. I forbindelse med Cantarelle og Jazzmessen, kalte jeg min engelske venn James for en knupp. Og spurte ham hva man kaller dette på engelsk. Ingen av oss kom på det umiddelbart, men vi ble etterhvert enige om at det må være noe i retning av “the bee’s knees” eller “the cat’s whiskers”. (veldig engelsk, ikke sant?) Og jeg fortalte James hva som er bakgrunnen for uttrykket “en knupp”. Det er selvsagt “knuppen på dolokket”, dvs utedassen – som gjør at det er litt mer hygienisk å ta opp lokket. Han syntes det var veldig norsk 🙂 Og det er det vel…
Men forskjellen vil alltid være der. Jeg tror morsmålet for de fleste har koblinger til mer primitive deler av hjernen som et senere lært språk aldri vil få. Det er sjelden like tilfredsstillende å banne eller erklære at du elsker noen på et språk som ikke er morsmålet ditt…
Jeg møter stadig disse utfordringene i mitt daglige virke. (Altså de språklige, jeg pleier ikke verken banne eller erklære udødelig kjærlighet sånn i det daglige) Ikke først og fremst som oversetter (av stort sett tørre, tekniske og akademiske tekster), men i forhold til pasienter som trenger tolk, eller som kommuniserer med meg på engelsk – et språk som ikke er morsmål for noen av oss. (Men hvor det er lettere for meg å stille kontrollspørsmål enn når man er prisgitt en tolk som jeg ikke har noen mulighet til å kontrollere oversettelsene til).
Og mine kolleger er nederlendere 🙂
Disse er åpenbart født med skøyter på beina og en tilbøyelighet til å lære bra norsk.

Førere


Jeg fant dessverre ingen link til talen denne mannen holdt i dag.
http://www.youtube.com/watch?v=eGhdX1SI3KY

Men det er vel bare barten som er forskjellen.
Og nå til dags har også folk flest tilgang til annen info en propaganda.
Fredsprisen til internett er kanskje ingen dum ide – men jeg synes synd på folket i Libya. Gaddafi har dessverre altfor mange oljepenger som han kan bruke til å bombe folket sitt. Og Blair og Belusconi bør kanskje tenke seg om

Dr. Thorne

Skal ta i meg noe av det jeg skrev om Anthony Trollope i innlegget The Warden. Dr. Thorne var ikke en av de romanene han selv satte høyest – men kritikerne har i ettertid gjort det, og ment at dette er et av Trollopes beste verk. Og jeg må bare si meg enig. Selv om man skjønner nokså tidlig hvilken vei det går, er dette en utsøkt studie i menneskers motiver og dumheter. Og Mary Thorne er så visst ingen pappfigur. Det er forsåvidt ikke Lady Arabella, Augusta Gresham eller Bridget med kjevlet heller…. Anbefales!
(og hva med Mrs. Proudie i den forrige – Barchester Towers 😉 – blir bare stadig mer imponert og får mer ut av disse bøkene nå enn da jeg leste dem for første gang for ørten år siden)

15 minutes of fame…

De siste to dagene har bloggen min hatt tusenvis av besøkende – fordi den er blitt linket til på forsiden av VG-nett. Forbausende få kommentarer, og bare en eneste person som postet trusler og dritt. Har fått meg til å tenke over hvorfor jeg blogger – det er ikke for å få tusenvis av lesere, men kanskje en og annen leser som synes at det jeg skriver er noe de kan relatere seg til? Og kanskje poste en kommentar eller sende meg en epost – og finne en meningsfelle eller faktisk til og med noen ganger en venn?
De som ikke fant bloggen min via VG de par siste dagene brukte disse søkeordene:

teresienstadt og barna 1
nettdagbok i word 1
sko+københavn+prøvekolleksjon 1
mobbing jeg husker godt læreren

Alle disse er folk jeg gjerne kunne tenke meg å snakke mer med 🙂
Fordi alt dette er ting jeg har brukt mer enn et kvarter på å tenke over. Moderne medier er i sannhet i ferd med å revolusjonere vårt samfunn. Verdens første internettrevolusjon er allerede et faktum.
Jeg tror det er bra at det stadig er lettere for menigmann å ytre seg – men vår neste revolusjon blir kanskje mot mediegigantene?
Vi merker vel allerede at revolusjonene i Tunisia og særlig i Egypt hadde verdens øyne på seg – men når folk nå tar til gatene i andre land i midtøsten med like despotiske regimer, så begynner vi å gå litt lei – ikke sant? De som kommer etter får ikke samme grad av internasjonal medieoppmerksomhet. Dessverre vil nok dette føre til flere døde, mer undertrykkelse og mindre sjanse for et virkelig demokratisk styresett.
Har mediene noe ansvar for dette?
Har du og jeg noe ansvar for dette?

Mobbing…

har fått mye fokus på nett i det siste – og bra er det. Jeg vet sannelig ikke hva som skal til for å stoppe denslags. Mobbeløftet på Facebook tror jeg uansett blir avlagt av folk som aldri ville finne på å mobbe noen uansett…
Likevel er det bra at sånt blir satt fokus på – kanskje får det noen til å tenke seg om som ellers ikke ville gjort det.
Jeg har ofte sagt og skrevet at jeg er imponert over at jeg aldri selv er blitt mobbet. Jeg flyttet fra Østfold til Ringsaker på slutten av første klasse – og hadde meslinger (eller hva det var unger hadde på den tida) da vi flytta, så det gikk en stund før jeg kom på skolen. Første skoledag i ny klasse husker jeg som nokså ubehagelig. Alle glodde på meg. Det var antagelig ikke så rart. Dette er en skikommune. De kule jentene i klassa hadde strekkbukser og boblejakke. Jeg hadde kåpe, hatt og støvletter med skinnkant – og snakket bymål. Hjelpe og trøste. Ikke kunne jeg lese eller skrive formskrift heller -lærerinnen måtte skrive ekstra på tavla for meg i flere uker…Jeg hadde bare lært store bokstaver, opplegget i første klasse var åpenbart litt annerledes i Sarpsborg.
Men jeg ble møtt av åpenhet og nysgjerrighet. Antagelig hadde dette en viss sammenheng med mekanismer i voksenverdenen. Min far tiltrådte en av de på den tiden svært få sjefsstillinger i stedes hjørnesteinsbedrift.
Men jeg ble jo aldri særlig god til å gå på ski … de andre hadde allerede et forsprang, og jeg har neppe noe naturtalent å skryte av.
Så et visst potensiale for mobbing lå vel der?
Jeg husker to episoder fra barneskolen som betydde noe i forhold til dette. Begge i forhold til gutter som nok balanserte på kanten av de som var “godtatt” og derfor måtte hevde seg for ikke å bli mobbet selv.
Den ene husker jeg marsjerte opp til meg en gang klassa stod og ventet på å bli sluppet inn til en time. Husker ikke hva gutten sa – men det fikk meg til å tenne på alle pluggene- jeg snurret rundt på hælen og smelte til ham så det suste…
Angret meg litt seinere – nettopp fordi jeg visste at han hadde en usikker posisjon i klassa, mens jeg følte meg temmelig trygg, så langt noen i det hele tatt gjør det. Det er alltid et usikkert prosjekt å vokse opp… Men nettopp det at han gikk opp til meg og sa noe slikt – hva sa han vel ikke til andre jenter som lå på “kanten” – uten at noen la merke til det? Selv om det ikke var pent av meg å dra til gutten, så kanskje det sparte noen andre for å få samme dritten – som kanskje tålte det dårligere.
En annen episode husker jeg også. Hele klassa var ute i friminuttet og det foregikk en nokså robust lek i snøen. En av de “ledende” gutta i klassa ropte til en av de andre at han skulle “ta” meg. Og fikk til svar “nei, hun blir jo så sint”.
Det var kanskje den forannevnte episoden han husket.
Barns verden var temmelig ubarmhjertig slik jeg husker den fra skoletida.
Disse mekanismene ble i stor grad skjult for voksne. Er det annerledes i dag – og hva kan voksne gjøre for å bøte på dette i så fall? Det virker som om de handlingsprogrammer mot mobbing som finnes ikke er løsningen på problemet. Men hvor finnes den? Kan vi kreve at alle lærere er som Bjørndal? Det hadde utvilsomt hjulpet et langt stykke – men alle lærere er ikke som Bjørndal. Jeg husker i alle fall fra min skoletid at noen lærere var blant de verste mobberne. Jeg husker opptil flere lærere som systematisk hørte de svakeste elevene i alle fag og latterliggjorde dem foran hele klassa.

Jeg husker at jeg var sint, men det var vanskelig å motarbeide dette. Jeg utviklet en taktikk med å rekke opp hånda og stille mest mulig kranglete og intrikate spørsmål – i håp om å avlede læreren, eller enda bedre – stille ham til veggs (disse var alle menn i min tid). Intet bedre enn når man klarte det – og det var selvsagt ikke de skarpeste og mest kunnskapsrike lærerne som brukte sånne taktikker mot svake elever.
Hva gjør norske rektorer og lærere med dette? Dersom lærerne selv mobber enkelte elever (og det gjør de nok fortsatt…) – senkes terskelen for at elever gjør det samme. Og det er voksne som har ansvar for dette.
Og mobbing i arbeidslivet er neppe en myte. Skjønner ikke hva slags folk denne psykologen omgås? Eller hva slags begrepsverden han omgir seg med. Maktstrukturer og skjulte mekanismer for å holde folk nede, spill i kulissene, baktaling og i noen tilfeller åpen trakassering forekommer nok dessverre på svært mange arbeidsplasser. Selv om man kanskje ikke kan klistre merkelappen “mobbing” på alt dette, er det utvilsomt de samme mekanismene som er i funksjon.
De mange “rosabloggerne” som jamrer seg høylytt på forsidene i Se og Hør og VG har jeg imidlertid mindre forståelse for. Det er helt riktig at foreldre bør snakke med sine barn om dette – og oppmuntre dem til å si fra dersom de blir mobbet på nett eller andre steder. Men kjære vene, det finnes da allerede muligheter for å forhindre anonyme kommentarer på blogger? Man kan velge dette selv – moderere alle kommentarer, moderere alle som kommenterer for første gang – eller slippe alle løs for å si hva de vil, anonymt eller ikke. Sånn er det i alle fall både i Blogspot og WordPress som er de to bloggleverandørene jeg har erfaring med. Og uansett kan man jo som blogger selv slette alle de kommentarer man vil. Selv om man har valgt den siste løsningen. Så hva er egentlig problemet her?
Jeg blogger mest om hage, kirke, musikk og lignende temaer som sjelden tiltrekker seg mobbere, men noen ganger linker jeg til VG eller andre nettsteder som gir langt flere kommentarer enn vanlig. Det er morsomt og interressant – men jeg har da ingen problemer med å slette anonyme kommentarer som bare forteller meg at jeg er en stygg drittkjerring og ikke har særlig annet å argumentere med i forhold til det temaet jeg har tatt opp til diskusjon? Som blogger ser jeg litt på meg selv som redaktør – det er greit å skrive kritiske kommentarer til det jeg måtte komme med, men banning, skjellsord og rene usakligheter lar jeg gå rett i bøtta.
Hva synes du, og hva sier du til ungene dine?

Edit: VG skriver mer om saken i dag. Å dra til folk kan ikke anbefales – men de skriver noe viktig og fornuftig (!): Barns holdninger gjenspeiler ofte de voksnes.

Folk er forskjellige…

For en tid siden blogga jeg om Cantarelles besøk i København – og at vi lærte en nydelig, dansk salme – som vi har brukt flere ganger siden her hjemme.
Teksten er vakker:

1 Du, som har tændt millioner af stjerner,
tænd i vort mørke en tindrende tro.
Du er vort lys, og du vogter og værner
os, så vi sover i tryghed og ro.

2 Tak for den lysende dag, der er gået,
gaven til os, dine hænder har rakt.
Tilgiv os det, som vi ikke fik nået,
tilgiv alt ondt, vi fik gjort eller sagt!

3 Tak for hver glæde, der fyldte vort hjerte,
hver gang du gjorde vort liv til en fest.
Hjælp os at bære hver byrde, hver smerte,
du ved alene, hvad tjener os bedst.

4 Tak for de mennesker, som blev vor støtte,
når vi fandt vejen besværlig at gå.
Hjælp os i morgen at hjælpe forknytte,
mød du os selv i de svage og små!

5 Du, som har tændt millioner af stjerner,
mørket i verden vil du byde trods.
Du er vor Far, den, der vogter og værner,
lys i det mørke, som kommer fra os.

Det var en vakker salme – med orgel, sammenrasket menighet på Strøget litt seint på kvelden – og norske, litt usikre forsangere. Men hvor grusomt og forferdelig er det mulig å gjøre det? Denne burde jeg antagelig ikke poste – jeg kommer ikke til å spille den flere ganger, for da får jeg avsmak for hele salmen. Grøss og gru. Men jeg ser folk kommenterer at dette er fantastisk. Er’ muli? Og hvor mye bling-bling er det engentlig plass til uten at Jesus blir helt borte?

Mer konsert – Cafekonsert med Stange VGS og bursdagsfeiring…

Travel dag. Min bursdagsgave til mannfolket og min kjære far (som har bursdag med en ukes mellomrom) var billetter til cafekonserten og middag på restaurant etterpå.
Det var trivelig. Elevene på musikklinja er imponerende flinke og proffe på konsertene sine. Selvsagt er nivået litt varierende, men gjennomgående kjempebra.
Bilde fra litt langt bak i salen. Dette er Kjersti (til venstre) og Elise K. Stensrud som skal synge Weathervanes and chemicals, med band.
Du kan høre den på YouTube hvis du vil…
Kjersti og tre andre jenter gjorde også en versjon av “Summertime” som Kjersti lærte på Dølajazz i høst. Nå er jeg muligens ikke aldeles objektiv, men jeg mener det var et av konsertens beste innslag. Får håpe det blir en DVD å få kjøpt, så kan jeg blogge den 🙂 Eller at noen legger den ut på YouTube.
Deretter var vi ute og spiste, godt og koselig. Hot and Spicy på Hamar kan anbefales om du er der og er sulten.

God mat, god konsert

Dette har vært en ganske travel dag. Fullt kjør på jobb som vanlig, men et koselig avbrekk med undervising etter arbeidstid. Og gedigen bevertning:

Deretter var det rett hjem og stable kontrabass inn i bilen og kjøre til Brumunddal, plukke opp englebarnet og kjøre til Veldre kirke, hvor Ringsaker kulturskole hadde vinterkonsert. Det var veldig artig å være med på, mange flinke ungdommer 🙂 Kjersti har spilt kontrabass i sier og skriver tre uker.
Av den grunn stod hun ikke i programmet, noe læreren ville bøte på ved å introdusere henne – men siden de ikke har kjent hverandre så lenge, tok han litt feil 🙂 Tror han ble tilgitt, blir hun ikke kalt for verre ting enn Heidi i sitt liv, har hun lite problemer.
Mobilopptak: