har fått mye fokus på nett i det siste – og bra er det. Jeg vet sannelig ikke hva som skal til for å stoppe denslags. Mobbeløftet på Facebook tror jeg uansett blir avlagt av folk som aldri ville finne på å mobbe noen uansett…
Likevel er det bra at sånt blir satt fokus på – kanskje får det noen til å tenke seg om som ellers ikke ville gjort det.
Jeg har ofte sagt og skrevet at jeg er imponert over at jeg aldri selv er blitt mobbet. Jeg flyttet fra Østfold til Ringsaker på slutten av første klasse – og hadde meslinger (eller hva det var unger hadde på den tida) da vi flytta, så det gikk en stund før jeg kom på skolen. Første skoledag i ny klasse husker jeg som nokså ubehagelig. Alle glodde på meg. Det var antagelig ikke så rart. Dette er en skikommune. De kule jentene i klassa hadde strekkbukser og boblejakke. Jeg hadde kåpe, hatt og støvletter med skinnkant – og snakket bymål. Hjelpe og trøste. Ikke kunne jeg lese eller skrive formskrift heller -lærerinnen måtte skrive ekstra på tavla for meg i flere uker…Jeg hadde bare lært store bokstaver, opplegget i første klasse var åpenbart litt annerledes i Sarpsborg.
Men jeg ble møtt av åpenhet og nysgjerrighet. Antagelig hadde dette en viss sammenheng med mekanismer i voksenverdenen. Min far tiltrådte en av de på den tiden svært få sjefsstillinger i stedes hjørnesteinsbedrift.
Men jeg ble jo aldri særlig god til å gå på ski … de andre hadde allerede et forsprang, og jeg har neppe noe naturtalent å skryte av.
Så et visst potensiale for mobbing lå vel der?
Jeg husker to episoder fra barneskolen som betydde noe i forhold til dette. Begge i forhold til gutter som nok balanserte på kanten av de som var «godtatt» og derfor måtte hevde seg for ikke å bli mobbet selv.
Den ene husker jeg marsjerte opp til meg en gang klassa stod og ventet på å bli sluppet inn til en time. Husker ikke hva gutten sa – men det fikk meg til å tenne på alle pluggene- jeg snurret rundt på hælen og smelte til ham så det suste…
Angret meg litt seinere – nettopp fordi jeg visste at han hadde en usikker posisjon i klassa, mens jeg følte meg temmelig trygg, så langt noen i det hele tatt gjør det. Det er alltid et usikkert prosjekt å vokse opp… Men nettopp det at han gikk opp til meg og sa noe slikt – hva sa han vel ikke til andre jenter som lå på «kanten» – uten at noen la merke til det? Selv om det ikke var pent av meg å dra til gutten, så kanskje det sparte noen andre for å få samme dritten – som kanskje tålte det dårligere.
En annen episode husker jeg også. Hele klassa var ute i friminuttet og det foregikk en nokså robust lek i snøen. En av de «ledende» gutta i klassa ropte til en av de andre at han skulle «ta» meg. Og fikk til svar «nei, hun blir jo så sint».
Det var kanskje den forannevnte episoden han husket.
Barns verden var temmelig ubarmhjertig slik jeg husker den fra skoletida.
Disse mekanismene ble i stor grad skjult for voksne. Er det annerledes i dag – og hva kan voksne gjøre for å bøte på dette i så fall? Det virker som om de handlingsprogrammer mot mobbing som finnes ikke er løsningen på problemet. Men hvor finnes den? Kan vi kreve at alle lærere er som Bjørndal? Det hadde utvilsomt hjulpet et langt stykke – men alle lærere er ikke som Bjørndal. Jeg husker i alle fall fra min skoletid at noen lærere var blant de verste mobberne. Jeg husker opptil flere lærere som systematisk hørte de svakeste elevene i alle fag og latterliggjorde dem foran hele klassa.

Jeg husker at jeg var sint, men det var vanskelig å motarbeide dette. Jeg utviklet en taktikk med å rekke opp hånda og stille mest mulig kranglete og intrikate spørsmål – i håp om å avlede læreren, eller enda bedre – stille ham til veggs (disse var alle menn i min tid). Intet bedre enn når man klarte det – og det var selvsagt ikke de skarpeste og mest kunnskapsrike lærerne som brukte sånne taktikker mot svake elever.
Hva gjør norske rektorer og lærere med dette? Dersom lærerne selv mobber enkelte elever (og det gjør de nok fortsatt…) – senkes terskelen for at elever gjør det samme. Og det er voksne som har ansvar for dette.
Og mobbing i arbeidslivet er neppe en myte. Skjønner ikke hva slags folk denne psykologen omgås? Eller hva slags begrepsverden han omgir seg med. Maktstrukturer og skjulte mekanismer for å holde folk nede, spill i kulissene, baktaling og i noen tilfeller åpen trakassering forekommer nok dessverre på svært mange arbeidsplasser. Selv om man kanskje ikke kan klistre merkelappen «mobbing» på alt dette, er det utvilsomt de samme mekanismene som er i funksjon.
De mange «rosabloggerne» som jamrer seg høylytt på forsidene i Se og Hør og VG har jeg imidlertid mindre forståelse for. Det er helt riktig at foreldre bør snakke med sine barn om dette – og oppmuntre dem til å si fra dersom de blir mobbet på nett eller andre steder. Men kjære vene, det finnes da allerede muligheter for å forhindre anonyme kommentarer på blogger? Man kan velge dette selv – moderere alle kommentarer, moderere alle som kommenterer for første gang – eller slippe alle løs for å si hva de vil, anonymt eller ikke. Sånn er det i alle fall både i Blogspot og WordPress som er de to bloggleverandørene jeg har erfaring med. Og uansett kan man jo som blogger selv slette alle de kommentarer man vil. Selv om man har valgt den siste løsningen. Så hva er egentlig problemet her?
Jeg blogger mest om hage, kirke, musikk og lignende temaer som sjelden tiltrekker seg mobbere, men noen ganger linker jeg til VG eller andre nettsteder som gir langt flere kommentarer enn vanlig. Det er morsomt og interressant – men jeg har da ingen problemer med å slette anonyme kommentarer som bare forteller meg at jeg er en stygg drittkjerring og ikke har særlig annet å argumentere med i forhold til det temaet jeg har tatt opp til diskusjon? Som blogger ser jeg litt på meg selv som redaktør – det er greit å skrive kritiske kommentarer til det jeg måtte komme med, men banning, skjellsord og rene usakligheter lar jeg gå rett i bøtta.
Hva synes du, og hva sier du til ungene dine?

Edit: VG skriver mer om saken i dag. Å dra til folk kan ikke anbefales – men de skriver noe viktig og fornuftig (!): Barns holdninger gjenspeiler ofte de voksnes.