har fått mye fokus på nett i det siste – og bra er det. Jeg vet sannelig ikke hva som skal til for å stoppe denslags. Mobbeløftet på Facebook tror jeg uansett blir avlagt av folk som aldri ville finne på å mobbe noen uansett…
Likevel er det bra at sånt blir satt fokus på – kanskje får det noen til å tenke seg om som ellers ikke ville gjort det.
Jeg har ofte sagt og skrevet at jeg er imponert over at jeg aldri selv er blitt mobbet. Jeg flyttet fra Østfold til Ringsaker på slutten av første klasse – og hadde meslinger (eller hva det var unger hadde på den tida) da vi flytta, så det gikk en stund før jeg kom på skolen. Første skoledag i ny klasse husker jeg som nokså ubehagelig. Alle glodde på meg. Det var antagelig ikke så rart. Dette er en skikommune. De kule jentene i klassa hadde strekkbukser og boblejakke. Jeg hadde kåpe, hatt og støvletter med skinnkant – og snakket bymål. Hjelpe og trøste. Ikke kunne jeg lese eller skrive formskrift heller -lærerinnen måtte skrive ekstra på tavla for meg i flere uker…Jeg hadde bare lært store bokstaver, opplegget i første klasse var åpenbart litt annerledes i Sarpsborg.
Men jeg ble møtt av åpenhet og nysgjerrighet. Antagelig hadde dette en viss sammenheng med mekanismer i voksenverdenen. Min far tiltrådte en av de på den tiden svært få sjefsstillinger i stedes hjørnesteinsbedrift.
Men jeg ble jo aldri særlig god til å gå på ski … de andre hadde allerede et forsprang, og jeg har neppe noe naturtalent å skryte av.
Så et visst potensiale for mobbing lå vel der?
Jeg husker to episoder fra barneskolen som betydde noe i forhold til dette. Begge i forhold til gutter som nok balanserte på kanten av de som var “godtatt” og derfor måtte hevde seg for ikke å bli mobbet selv.
Den ene husker jeg marsjerte opp til meg en gang klassa stod og ventet på å bli sluppet inn til en time. Husker ikke hva gutten sa – men det fikk meg til å tenne på alle pluggene- jeg snurret rundt på hælen og smelte til ham så det suste…
Angret meg litt seinere – nettopp fordi jeg visste at han hadde en usikker posisjon i klassa, mens jeg følte meg temmelig trygg, så langt noen i det hele tatt gjør det. Det er alltid et usikkert prosjekt å vokse opp… Men nettopp det at han gikk opp til meg og sa noe slikt – hva sa han vel ikke til andre jenter som lå på “kanten” – uten at noen la merke til det? Selv om det ikke var pent av meg å dra til gutten, så kanskje det sparte noen andre for å få samme dritten – som kanskje tålte det dårligere.
En annen episode husker jeg også. Hele klassa var ute i friminuttet og det foregikk en nokså robust lek i snøen. En av de “ledende” gutta i klassa ropte til en av de andre at han skulle “ta” meg. Og fikk til svar “nei, hun blir jo så sint”.
Det var kanskje den forannevnte episoden han husket.
Barns verden var temmelig ubarmhjertig slik jeg husker den fra skoletida.
Disse mekanismene ble i stor grad skjult for voksne. Er det annerledes i dag – og hva kan voksne gjøre for å bøte på dette i så fall? Det virker som om de handlingsprogrammer mot mobbing som finnes ikke er løsningen på problemet. Men hvor finnes den? Kan vi kreve at alle lærere er som Bjørndal? Det hadde utvilsomt hjulpet et langt stykke – men alle lærere er ikke som Bjørndal. Jeg husker i alle fall fra min skoletid at noen lærere var blant de verste mobberne. Jeg husker opptil flere lærere som systematisk hørte de svakeste elevene i alle fag og latterliggjorde dem foran hele klassa.
Jeg husker at jeg var sint, men det var vanskelig å motarbeide dette. Jeg utviklet en taktikk med å rekke opp hånda og stille mest mulig kranglete og intrikate spørsmål – i håp om å avlede læreren, eller enda bedre – stille ham til veggs (disse var alle menn i min tid). Intet bedre enn når man klarte det – og det var selvsagt ikke de skarpeste og mest kunnskapsrike lærerne som brukte sånne taktikker mot svake elever.
Hva gjør norske rektorer og lærere med dette? Dersom lærerne selv mobber enkelte elever (og det gjør de nok fortsatt…) – senkes terskelen for at elever gjør det samme. Og det er voksne som har ansvar for dette.
Og mobbing i arbeidslivet er neppe en myte. Skjønner ikke hva slags folk denne psykologen omgås? Eller hva slags begrepsverden han omgir seg med. Maktstrukturer og skjulte mekanismer for å holde folk nede, spill i kulissene, baktaling og i noen tilfeller åpen trakassering forekommer nok dessverre på svært mange arbeidsplasser. Selv om man kanskje ikke kan klistre merkelappen “mobbing” på alt dette, er det utvilsomt de samme mekanismene som er i funksjon.
De mange “rosabloggerne” som jamrer seg høylytt på forsidene i Se og Hør og VG har jeg imidlertid mindre forståelse for. Det er helt riktig at foreldre bør snakke med sine barn om dette – og oppmuntre dem til å si fra dersom de blir mobbet på nett eller andre steder. Men kjære vene, det finnes da allerede muligheter for å forhindre anonyme kommentarer på blogger? Man kan velge dette selv – moderere alle kommentarer, moderere alle som kommenterer for første gang – eller slippe alle løs for å si hva de vil, anonymt eller ikke. Sånn er det i alle fall både i Blogspot og WordPress som er de to bloggleverandørene jeg har erfaring med. Og uansett kan man jo som blogger selv slette alle de kommentarer man vil. Selv om man har valgt den siste løsningen. Så hva er egentlig problemet her?
Jeg blogger mest om hage, kirke, musikk og lignende temaer som sjelden tiltrekker seg mobbere, men noen ganger linker jeg til VG eller andre nettsteder som gir langt flere kommentarer enn vanlig. Det er morsomt og interressant – men jeg har da ingen problemer med å slette anonyme kommentarer som bare forteller meg at jeg er en stygg drittkjerring og ikke har særlig annet å argumentere med i forhold til det temaet jeg har tatt opp til diskusjon? Som blogger ser jeg litt på meg selv som redaktør – det er greit å skrive kritiske kommentarer til det jeg måtte komme med, men banning, skjellsord og rene usakligheter lar jeg gå rett i bøtta.
Hva synes du, og hva sier du til ungene dine?
Edit: VG skriver mer om saken i dag. Å dra til folk kan ikke anbefales – men de skriver noe viktig og fornuftig (!): Barns holdninger gjenspeiler ofte de voksnes.
Jotakk, jeg husker mer enn godt fra egen skoletid lærere som mobbet elever. Særlig en på realskolen, han lot ikke de svake elevene få fem sekunder å tenke seg om på engang, så de hadde ingen sjanse i havet. De han forventet kunne svaret fikk god tenketid. Jeg ble sint og oppgitt, men var ikke tøff nok da til å si fra.
Men du skulle hørt meg da en lærer mobbet en av mine! Da var det ikke mye autoritetsangst igjen!
Kanskje det andre sliter med ‘bare’ heter plaging? Å bli slått på vei til og fra skolen, få klær ødelagt, bøker dyppet i søle og vann, ikke ha venner på skolen eller nærmiljøet, fordi den ene dævelungen som holder hele klassen i sin hule hånd forbyr det og hevner seg på dem som måtte prøve, ha mageknip hver dag, ikke få sove, stresset, klarer ikke konsentrere seg om lekser i pur redsel, og kan ikke fortelle om det til foreldrene fordi deres innstilling er at ‘man må da tåle litt’, og lærere ikke er tilstede i sitt nedslagsfelt ?
Hei, Magne fra VG Nett her. Nå har jeg lagt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG.
også jeg husker en lærer som var direkte ufyselig mot enkelte av gutta i klassen. En spydig nordlending vi fikk i geografi i 7. klasse (tidlig 70tallet). Vi var ikke vant til den slags lærere i det hele tatt, så hele klassen var litt forundret over dette mennesket. Ingen savnet ham da han skaffet seg jobb annet sted og flyttet fra det blide Sørland. Han var en mobber,- det der var IKKE såkalt nordnorsk humor, nei. Husker etternavnet hans, men skal ikke skrive det her 🙂
@Magne – takk for det 🙂 Du får passe på når jeg for en gangs skyld skryter av noe som står i VG 😉
Og nå skulle jeg gjerne visst HVOR denne anbefalingen står? Jeg finner ikke noe “Lesernes VG” – så er det noen andre som gjør det?
EDIT: fant det, med litt hjelp
Eg er nok ein av dei (mange) som vart mobba på både barneskulen og ungdomskulen. fekk ødelagt sykkelen min, jakko mi blei spytta på og eg opplevde stygge ord og fysisk vold.
hadde desse vedkommande komme bort til meg idag, og gjort det samme som dei gjorde den gong, hadde eg ikkje nølt med å skubba dei framfor ein buss, heve dei utfor eit stup eller tatt hagla te far min og fyrt av eit par skudd.
men til tross for det eg nett skreiv, så er eg ikkje for vold eg heller.
Men eg er ein av dei som forstår at når det kommer til 1 punkt i livet, til 1 som blir mobba, der man har forsøkt alt det riktige først, så kommer man til 1 punkt der det gjenstår og dø eller overleve. eliminer “det vonde” slik at man kan begynne og ha eit verdig liv. Eg kan godt forstå han som slo til mobbaren eg. Skulle ønska eg hadde gjort det og.
Vold er ikkje løysninga på alt, men sjølvforsvar er ein løysning. Man har rett til å kunne forsvare seg.
Greit nok å slette kommentarer av negativ art og ikke legge de ut på bloggen sin, men problemet for disse “rosabloggerne” er jo ikke at de legges ut, men at det gjør noe med deres egen selvtillit å faktisk lese kommentarene selv…
Litt av problemet med argumentene rundt kommentarer til rosabloggerne er at du snakker om mange tenåringer som blogger, og som ikke har livserfaringen din eller refleksjonsevnen din (ennå). De har rett og slett ikke grunnlag for å tenke så analytisk og kritisk om bloggingen sin på den måten du skulle ønske.
Ta en blogger som Voe: Hun hadde hundrevis, til tider over tusen, kommentarer på innleggene sine. Hvordan kan man forvente at hun aktivt skal moderere noe slikt? Det å slå av kommentering helt sperrer jo for mye av fundamentet for bloggingen i det hele tatt – det handler tross alt om å kommunisere interaktivt med leserne sine.
For mange bloggere er det også status å få mange kommentarer. Det er et tegn på at bloggen (og du) er vellykket. Da er det faktisk i mange tilfeller bedre å få en del negative kommentarer enn ingen kommentarer i det hele tatt.
Foreldre har begrenset tilgang til bloggverdenen. Jeg tenker at mange (flere enn du tror) ikke engang aner at deres sønn eller datter blogger. Jeg vet i hvert fall hvordan holdningen til å ha foreldre som “venn” på Facebook er. Det vil mange helst ønske å unngå.
Mobbing er et viktig tema å ta opp og det skrives mye om det. Det er bra etter min mening-
Jeg mener bestemt at det er viktig å ikke fjerne kommentarfeltet da det er en av bloggens viktige aspekt, å få andres mening om det man skriver. Det er viktigere å få folk til å oppføre seg som folk.
Mobberen har vunnet om de som får kritikk, eller negative kommentarer tar det ille opp og fjerner det folk skriver.
Hvis du skjønner?
Jeg mener det er viktig å la folk få ytre seg, det er som kjent ytringsfrihet.
Vargas
@Anja – vold er ikke bra, men dessverre er det ofte lite annet å gjøre enn å sette mobbere skikkelig på plass, jfr Bjørndal.
Til de to andre: Det er jo bra at temaet tas opp. Ikke minst bør man snakke om dette hjemme, med sine barn og tenåringer. Riktignok er barn som regel langt foran sine foreldre når det gjelder bruk av nett og sosiale medier, men vi besteforeldre er visstnok den raskest voksende gruppa på FB 🙂
Jeg tror ikke dette bare er et internettproblem – vi ser det jo ikke minst i media. Det later jo til at det er blitt et mål for mange å oppføre seg mest mulig dumt på TV, for så å komme i Se og Hør og bli D-kjendis så lenge det varer…
Gjør man sånt, må man forvente å få negative kommentarer.
Eksponerer man privatlivet sitt i bloggen (eller på facebook) og åpner for at hvem som helst kan kommentere helt anonymt, har man gjort noe dumt – og det bør foreldre og lærere forsøke å forklare ungdommer som ennå ikke har den nødvendige livserfaring til å heve seg over anonym drittslenging.
Nye måter å kommunisere på gir oss nye utfordringer.
Det er ikke første gang dette skjer, jeg minnes butleren i “Downton Abbey” første gang telefonen ringte…
@vargas. Det er ytringsfrihet. Folk kan skrive hva de vil i sin egen blogg – så lenge det ikke strider mot domeneleverandørens betingelser. Men de kan ikke skrive hva de vil i min blogg – for den er min. De må gjerne kritisere meg og være så uenig de bare vil, det er jo nettopp det interessante med å blogge og skrive innlegg som vekker engasjement. Men folk som bare slenger dritt – til meg eller andre kommentatorer – de bidrar ikke med noe konstruktivt, så de fjerner jeg uten skrupler.
Jeg har valgt å moderere alle kommentatorer første gang, deretter kommer de rett inn. Dette ville selvsagt bli et problem dersom jeg en dag får tusenvis av kommentarer. Men det er det jo svært få bloggere som gjør.
Maria Amelie har fjernet kommentarene på bloggen sin. Skjønner godt at hun ikke orker dette – i alle fall akkurat nå 🙂
Hei.
En liten historie jeg ville dele med deg. Jeg ble mobbet en del på barne og ungdomskolen. Jeg bet tenna sammen og gjorde mitt beste. Kansje dumt av meg den gang, men jeg klarte meg bra. Tok utdannelse, giftet meg og fikk noen flotte gode unger som jeg overhode ikke vil eller de skal ikke gå gjennom det samme som meg. Etter noen år så fikk jeg en sjefstilling i ett stort norsk selskap. Jeg skulle ansette noen som skulle jobbe direkte opp til meg. Det kom inn en dame like gammel som meg, jeg hadde sett navnet da hun kom til intervjuet. Stusset litt for kunne det være en av min gamle mobbere. Hun hadde gode vitnemål og alt tilsa at hun ville gjøre en knall god job. Da vi hilste så rykket hun til for hun husket meg. Hun ble litt stiv i masken så sa hun at hun beklaget at jeg ble slik mobbet på skolen. Fikk hun jobben? nei hun fikk ikke jobben, jeg ansetter ikke mobbere beklager. Hun reiste seg og gikk.
Norge er ett lite land. Plutselig en dag så treffer man mobberne i en annen situasjon. Hun viste at hun aldri kom til å få denne jobben etter at vi håndhilste. Løpet var kjørt. Tilpass til henne vi bor i ett lite land så mobbere en historie og ta med dere på veien??
@Alexandra – Norge er et lite land. Kanskje hadde hun lært noe – kanskje ikke, men sånt som dette er helt sikkert viktig å formidle videre. Den slags adferd er ikke ønsket i det samfunnet vi ønsker å skape?
Som du sier om Mobbeløftet, det er nok ikke mye til “hjelp”, men jeg tror nok at mange som har tatt det også mobber… men de vil bare utgi seg som bedre enn de er..
Å mobbing er mere enn bare det som er tydelig for alle.
ja, men det med at mobbingen skal bli en slutt på er jeg med på, men det med at det skjer med barn er jo vanlig. Grunnen er at foreldrene ikke har så mye peiling med hva selve internett er. Nå snakker jeg om digital mobbing. En 10 åring som legger ut video av seg selv, kan du ikke forvente at de som ser på ikke la vær å bruke det negativt. Det fins alltid en eller annen som er ute etter å mobbe/ trakassere noe. Min Løsning er jo at man sørge for at foreldrene burde få en opplæring hva internett dreier seg om og ikke minst at det skal læres til barna at man ikke skal blogge før man er oppe i 16 årene. Da vet man hva som er rett og galt, mens for noen så er det dumt.
Mobbing er feil, det aksepterer jeg ikke.
Mobbing er feil, det aksepterer jeg
Takk for et flott innlegg om problematiske ting. Mobbing er slett ikke noe nytt problem. Vi kalte det plaging, og det forgikk også i min barneskoletid, og jeg er 63 år. Men den verste plagingen var det lærere som foretok seg, og jeg betviler at menneskeheten har endret seg så mye at slikt er blitt borte. Voksne mobber også, hele tiden, i nabolaget og på jobben. Kanskje man heller burde ha mobbekampanjer rettet mot voksne? Jeg tror barn som mobber har lært det hjemme!
Og der kom den første “mobberen” – med trusler mot Voe??? Som om hun leser bloggen min… Som sagt, den gikk i søpla
Edit: bare for å presisere. Det er absolutt ikke Ellen jeg karakteriserer som mobber. Det var en anonym dust som skrev dritt om Voe, og kommentaren er kassert
Den verste mobbingen jeg har opplevd er fra voksne og ikke barn. I skolen ble en gutt mobbet av en lærer fordi familien hans hadde vært nazister under krigen, en annen gutt ble mobbet av en annen lærer fordi hans mor var psykisk ustabil og ofte innlagt. Jeg kan ikke huske at barn var så grusomme som de voksne.
Du skriver her at du aldri selv har blitt mobbet. Man kan bli mobbet av alle, av lærere, av foreldre, av søsken, av partnere, av svigerforeldre, listen er uendlig lang og hvis du aldri har blitt mobbet av noen, er du et sjeldent eksemplar tror jeg. I mediene blir mobbing i skoler og på arbeidsplassen fremhevet, men for meg foregår mobbing overalt. Eller har jeg missforstått ordet helt?
Ja, Ellen Næss
Jeg tror at grunnen til at man mobber er rett og slett at de voksne også gjør det. Jeg er helt enig med deg Ellen Næss. Problemet med å starte en kampanje er jo rett og slett at voksne ikke tar det alvorlig nok. Jeg syns at i skoledagene eller på jobben, så skal man i det minste ta dette opp i møter som man med foresatte eller med ansatte. Ingen gidder å si ifra, for da er det du som blir plaget. Jeg er jo en student, så jeg har jo vært gjennom dette og sett på det. Men jeg har opplevd at jeg får respekten tilbake ved at jeg støtter mobbeofret. Problemet er jo om du tør å stå for det du mener?
Dette var godt skrevet, og jeg kjente meg igjen i mange av situasjonene du beskriver (stille læreren til veggs med kritiske spørsmål for å vise at man ikke har luft mellom ørene).
Jeg har alltid vært ganske gjennomsnittslig når det gjelder fag. God i norsk og engelsk, dårlig i matte, naturfag og gym. Slik som mange andre. Greia mi var at det jeg var god i visste jeg at jeg ikke trang å jobbe for å oppnå karakterene jeg trengte i, og det jeg ikke kunne blåste jeg i “fordi jeg kunne det ikke”. Utfallet blei jo at jeg kom meg gjennom skolen, med gjennomsnittslige karakterer og lærere som behandlet meg deretter; gjennomsnitslig. “Du er ingen mønsterelev, du følger aldri med i timen og du må ikke tro du er noe”-holdning. Det blei ikke forventet noe av meg, og mange ganger kunne jeg lese i de sjokkerte ansiktene på lærerene at de ikke hadde trodd at jeg visste svaret på spørsmålet deres. Hvorfor spurte de meg da??
Og jeg føler at du satte litt ord på det jeg har prøvd å definere for meg selv helt siden jeg sluttet på skolen. Jeg blei ikke mobbet, men jeg følte at lærerene var urettferdig både ovenfor meg og andre i klassen (og noen lærere elsket jeg også, sånn er det jo).
Jeg er sjeleglad for at jeg ikke var av de “dårligste” i klassen, som faktisk ikke hadde sjans til å forstå alt som blei sagt på tavla og som kunne ta seg nær av flere ekle kommentarer fra læreren… Og dette er snakk om NÅTID, altså på 2000 tallet. OG på en Helse og sosial-linje der det legges stor vekt på pedagogikk. Bare det er jo dobbelmoral så det holder.
Jeg har fått EN negativ kommentar på min blogg en gang. Jeg skjønner at det kan ta på kreftene når man blir møtt med slikt flere ganger om dagen, men jeg må innrømme at jeg syns det var litt morsomt. Jeg godkjente kommentaren med en gang og svarte muntert tilbake at han kunne holde seg til VGnett for å kommentere dritt for der fikk han igjen for det i form av folk som blei provosert… Har ikke hørt noe mer siden…. 🙂
jeg tenker jo på det du sier Markus, men du har jo rett. hvem gidder å stå for det du mener?
Som jeg har sett, så er det ingen som tør å si det de mener, og det mener jeg at det er feil.
@Jutta – dette går nok på definisjonen. Selvsagt har jeg opplevd å bli dårlig behandlet av folk, og jeg har fått en god del stygge kommentarer på bloggen min, særlig når jeg har lenket til avisartikler det er diskusjon og engasjement rundt. Men heldigvis har jeg aldri følt at det ikke har vært mulig for meg og enten ta igjen og sette vedkommende på plass – eller trekke meg unna og unngå mer kontakt med vedkommende.
Mobbing mener jeg er systematisk trakassering over tid av en svakere person.
Og jeg tror det absolutt trengs større fokus på problemet lærere som mobber. Disse er ELENDIGE forbilder. Selv om de ikke er mange, gjør de skoledagen sur for mange elever.
Jeg ble mobbet gjennom barne- og ungdomskole, fysisk og psykisk. Min mor brukte psykisk tortur frem til jeg rømte hjemmenfra som 21-åring. Hvor snur man seg da? Far var ‘fraværende’. Ingen søsken. Ingen visste, for “ting skal holdes innenfor familien”.
Jeg er delvis uføretrygdet pga angst og depresjon, og akkurat nå for tiden er livet ikke så veldig godt, nettopp pga all omtale rundt mobbing. En lærer som ‘mobber’ ? Jeg har hudflettet lærere i ettertid. Jeg tåler ikke lærere. Jeg tåler ikke maktpersoner, uansett om de har makt eller ikke. Jeg klarer ikke forholde meg normalt til ‘øvrigheta’. Jeg tåler ikke menn, – jeg går rett i strupen på dem. Jeg orker ikke barn. Jeg har ett barn selv, og har problemer med å forholde meg til vedkommende. Jeg har fått psykiatrisk hjelp, men kommer ingen vei. Jeg var et sensibelt barn, jeg er en skadet og oversensibel voksen. Jeg vil bare være i fred, uten kontakt med noen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få hjelp, eller om det finnes hjelp for meg. Jeg ønsker død og fordervelse over dem som forårsaket plagingen, og tanken på mord og ødeleggelse har mang en gang vært nærliggende. Og utad? Blid, gledesstrålende, flink og hjelpsom. Inntil døden. Det siste gleder jeg meg til.
hva kan vel elevene gjøre for å hindre at lærern ikke skal mobbe elevene?
Hvis du sier ifra, så er du den blir hatet av læreren.
Disse mobbetiltakene funker jo ikke. vi burde ha strengere overvåkning av lærere slik at man blir hørt om det oppstår et prolem.
Tilbaketråkk: Naboer – takket være | hildegoghagen