Hjemtur og bedring. København.

Fergen fra Rostock kom ganske sent i havn i Trelleborg. Vi hadde bestilt rom på Palm Tree Hotel. og kan berømme dem for servicen Det ringte en hyggelig dame og lurte på når vi ville komme – de har ikke døgnåpen resepsjon, så hun var bekymret for om vi ville rekke det. Det viste seg å være litt usikkert, vi visste jo ikke hvor lang tid det ville ta å komme seg fra kaia til hotellet.

Det viste seg å gå bedre enn vi hadde trodd. Avgangen var ikke en vaklevoren trapp i stor høyde, men en helt normal landgang – takk og pris. Det viste seg å være under 200 m til hotellet, så vi rakk det mens den hyggelige damen fortsatt var i resepsjonen. Rommet var ikke stort, men helt greit, og veldig komfortable senger. Gaten utenfor var gågate, så ikke noe bråk heller. Frokosten var god, og det viste seg at avstanden til jernbanen også var bare et par hundre meter. Vi hadde debattert neste landing i Gøteborg eller København, eller eventuelt toget helt hjem Det siste appellerte ikke til meg som fortsatt ikke var så pigg at det gjorde noe. Begge storbyene hadde fine operaer på programmet – men bør en hostende kjerring gå dit i det hele tatt?

Vi landa på København. Veldig kort togtur, og vi bestilte samme hotell som på firmatur for noen uker siden. Og Cenerentola i Operaen på Holmen.

Men før vi kom så langt fikk jeg en skikkelig skrekkopplevelse. Beskrevet på Facebook allerede.

“Karma is a bitch – eller det kommer kanskje an på hva slags karma du sender ut. For noen dager siden blogga jeg om hvor tissetrengt jeg var da vi ankom Sassnitz. Det var et toalett på nærliggende buss-stasjon, men jeg var jo bekymret for at jeg kanskje ikke hadde riktig mynt for å få åpna døra. Men to unge jenter kom ut, og holdt døra åpen så jeg slapp å betale, eller bekymre meg. Men der inne i avlukket lå det en mobiltelefon på dorullholderen, som jeg antar en av jentene hadde lagt igjen. Jeg tok den med, og satte etter jentene som hadde kommet seg et godt stykke, unge og spreke som de var. Jeg ropte og skrek, men de snudde seg ikke, sikkert lært av mora si at de skal ignorere folk som roper etter dem på gata.. Men jeg tok dem igjen etter noen hundre meter, og de ble selvsagt veldig glade for å få mobilen igjen og takket pent. I dag oppdaget jeg til min skrekk at mobilen min – med alt jeg har av kort,og en del kontanter, var vekk da jeg nærmet meg hotellet. Hadde sist brukt den på Nørreport stasjon, og regnet med noen hadde nappet den ut av vesken min. Men da Roger forsøkte å ringe meg, fikk han en beskjed om at denne telefonen var innlevert til politiet på Hovedbanegården. Så jeg må jo ha greid å miste den på en måte, eller så har det vært en lommetyv som fikk akutt dårlig samvittighet (eller ble sett i gjerningsøyeblikket?) I alle fall fikk jeg den tilbake, med kontanter og det hele intakt. Sikkert politiets blideste kunde i dag. Må være karma”

Men skal ikke nekte for at jeg var temmelig gråteferdig da jeg satt i hotellets resepsjon og forsøkte å sperre alle kortene mine, regna jo ikke med å se den mobilen igjen. Mobilen er så sin sak, forsikringen hadde nok dekket tapet, men alt stress og styr med å sperre og få igjen alt man har av kort i disse dager? Men heldigvis hadde mannfolket den gode nyhet at mobilen var innlevert til politiet. Hvordan det kunne skje, forstår jeg ikke, men er bare glad for det.

Vi rusla en tur i byen – stort sett i retning av Hovedbanegården, så jeg skulle få mobilen tilbake, spiste dansk frokost på Landemærket – veldig godt, ikke veldig billig, men anbefales.

Hos politiet på Hovedbanegården blir du først sluppet inn en skyvedør, deretter saumfart av en betjent som kan åpne neste dør for deg. Han var veldig hyggelig da, og da jeg hadde framført mitt ærend, overlot han saken til en eldre kollega som fant fram både mobilen og et skjema jeg måtte kvittere på. Ingenting var vekk, verken kontanter eller noe annet, så tusen takk til en ærlig sjel som leverte den til politiet.

Fikk dusja og roa meg ned før turens siste operaopplevelse. Cenerentola – eller Askepot Ikke den hyppigst framførte opera, den er nok svært krevende, ikke minst av tittelrollen, her trengs en alt uten høydeskrekk, stort omfang og virtuos teknikk. De andre rollene er også krevende. Vi fikk et gjensyn med Astrid Nordstad som sang Rosina i RIngsakeroperaens oppsetning av Barberen i Sevilla. Her var hun en av de usæle stesøstrene, og gjorde absolutt ikke skam på seg – hoppa inn pga sykdom. Københavnsk halsesyge? I

Det var en fantastisk opplevelse. Vi har hatt mange av dem på denne turen, til tross for at lite var bestilt på forhånd. Det er ikke lurt å bli syk på turen, og det, i tillegg til litt annet om og men gjør at jeg egentlig er ganske sliten, nå når jeg endelig er hjemme igjen. Men for all del en fin tur, rik på opplevelser, ikke minst musikalske.

Sassnitz og sånn, eller shit happens

Denne delen av turen er ikke særlig bloggverdig, men også fortredeligheter bør dokumenteres, slik at jeg kan lære av dem til siden .- og kanskje noen andre også?

Vi ble som sagt en dag ekstra i Dresden, som jeg stort sett tilbrakte i senga,. Neste dag følte jeg meg såpass at jeg tenkte at vi kommer oss vel til Bornholm, og i første omgang til Sassnitz. (Hva sier jeg till virusbefengte pasienter? Joda, det er helt greit å farte rundt og slepe på tunge kofferter i dårlig vær? Neida, jeg sier – hold deg i ro, drikk masse væske og ta paracet ved behov).

Første del av togturen gikk greit. Vi bytta tog i Rostock, et mareritt av en stasjon hvor vi virra rundt og opp og ned til vi var svette og slitne, og endelig fant riktig perrong for somletoget til Sassnitz. Tissetrengt var jeg og, bare for å oppdage at togets eneste do var stengt og defekt.

Det ble en ubehagelig tur. Vel fremme i Sassnitz fant vi heldigvis en do, men llite annet. Ingen taxi. Det var halvannen kilometer til hotellet. På våt brostein med tung koffert. Men det gikk. Google Maps veiledet oss til der de mente hotellet var – stengte dører, intet riktig navn å se. Vi spurte alle vi så, og mange tilbød seg å hjelpe, men ingen hadde hørt om verken hotellet eller gata det lå i. Gateadressen plotta inn på Google maps, viste oss til et litt annet sted, men heller ikke der fikk vi napp. Nå hadde det begynt å regne også, så slitne, våte og fortvilte var vi etter hvert. Telefon til hotellet ble besvart av en telefonsvarer, men langt om lenge fikk vi da kontakt med verten og kom oss til riktig sted. En helt grei leilighet.

Men forviklingene stoppet ikke der. Vi hadde jo tenkt oss til Bornholm, men vi hadde ikke tatt høyde for at vi ble en dag ekstra i Dresden, så det gikk en ferge på mandag, (som vi hadde tenkt å ta), men deretter ingen flere før torsdag.

Sassnitz virket ikke som en veldig interessant by å bli mange dager i, så nå var gode råd dyre og en plan B påkrevd. I ettertid kan det kanskje være like greit at vi unngikk gasseksplosjoner og sabotasje rundt Bornholm. Bornholm får bli en annen gang.

Vi landa på å ta toget tilbake til Rostock, og ferge til Trelleborg i Sverige Deretter får vi se an hvor fort vi drar hjem.

Stena Line i Rostock får null poeng for service. På nettet står at man må møte minst en time før avgang. Vi fikk beskjed om å stå ute og vente på en skyttelbuss som skulle ta oss ut til båten. Etter å ha venta nærmere en time, gikk mannfolket inn og spurte om ikke vi bare kunne gå dit, det var kaldt og vått å stå ute, og ikke særlig langt. Nein, am strengsten verboten.

Taxisjåføren som kjørte oss til kaia får full score da. Hyggelig, hjelpsom og spilte klassisk musikk hele vegen. Beethoven var akkurat hva jeg trengte, kald, blaut, sjuk og sur som jeg var.

Jaja. Etter nesten en time til og 20 min før avgang, kom endelig bussen. Inngangen til båten var kummerlig, glatt og egnet for høydeskrekk. Typisk trailerferge, virker det som. Men det var godt å endelig sette seg i en god stol. Maten var ikke aller verst heller.

Men nå vil jeg hjem 🙁

Dresden

Dette er også helt klart en yndlingsby, så vi kunne ikke dy oss denne gangen heller, Særlig ikke når vi fikk billetter til La Boheme i Semperoper – en fantastisk opplevelse.

Vi bodde litt mer kummerlig enn i Karlovy Vary…

Fengsels-chic som en av mine facebookvenner kalte det. Var akkurat den assosiasjonen jeg også fikk. Men det var helt greit da. Veldig hyggelig personale, helt greit rom, ikke noe luksus, men det var kjøleskap – det er viktig når det er varmt i været, og det var det. Hotell Zentrum Dresden kan anbefales. Veldig sentralt, 500 m fra jernbanestasjonen. Dagen etter fikk vi med oss orgelandakten som holdes hver dag kl 12 i Frauenkirche. Jeg har blogga om dette før. På plassen foran kirken var det høstmarked og rikelig liv og røre. Vi hadde forsovet oss til frokosten, og var nokså sultne da andakten var over.

Tysk utgave av mac´n cheese. Veldig godt.

Rusla i byen, mannfolket fikk seg noen nye klær, jeg begynte å føle meg pjusk. Om kvelden gikk mannfolket i Kreutzkirche hvor det var innsettelse av ny Kreutzkantor, med mye sang og musikk ved kirkens kor – musikk skrevet av folk som hadde sitt virke i denne kirken. Masse folk og visstnok fantastisk bra. Jeg lå på rommet og syntes synd på meg selv, og hadde det ille hele natta og neste dag. Feber, luftveissymptomer og vondt alle stederI går kveld var jeg såvidt på beina igjen og krekte meg over gata hvor det er en bra restaurant.

Vi ble jo litt i tvil om hvor veien skulle gå videre, om det kanskje var best å komme seg fortest mulig hjem? Men etter en ekstra natt i Dresden er jeg såpass bra at opprinnelig plan om en tur til Bornholm fastholdes. Vi overnatter i Sassnitz i kveld, forhåpentlig er det noe å finne på der og, og tar båten til Bornholm i morgen.

Karlovy Vary

Det var litt slitsomt å komme seg dit, buss for tog skjer ikke bare i Norge, forbindelsen fra Tyskland til Cheb i Tsjekkia var nede for reparasjon. Bussen kjørte oss til jernbanestasjonen i Cheb, hvor vi hadde nærmere en time å vente. Vi googla oss til at stasjonen hadde en restaurant, så vi tenkte vi kunne nytte tida til å spise lunsj. Men dengang ei, restauranten var nedlagt. Det eneste som fantes var en ørliten kiosk/kafeteria. De hadde øl, da.

Derfra var det heldigvis ikke langt til Karlovy Vary. Taxi til Grandhotel Pupp..Derfra har vi veltet oss i luksus. Hotellet har sine røtter tilbake til 1701, byen er overklassens berømte Karlsbad, kjent for sine varme kilder, rike på mineraler og tillagt helbredende egenskaper. Under kommunismen ble de pålagt navnet Hotel Moskva, antar det var fullt av partipamper, men også i denne tida hadde de en viss andel utenlandske gjester, hjalp vel på økonomien. Krigen gjorde også lite skade.

James Bond har også bodd her – da kalte det det riktignok Hotel Splendide og flytta det til Montenegro, men det er godt gjenkjennelig, og man ser et glimt av kolonnadene hvor de fine spaserte og inntok det sagnomsuste vann før James drar til hotellet. Fra Casino Royale.

Rommet var gedigent, med gylne, lamper, gardiner og møbler Diger sittegruppe, to store senger, room service døgnet rundt, og gangavstand til alle byens severdigheter Skulle gjerne blitt en uke her, men vi hadde satt av to dager. Første dagen kom vi jo litt utpå dagen, rakk ikke så mye annet enn å beundre hotellet, en liten rusletur og en middag i den gedigne restauranten, Maten var aldeles fortreffelig. Cream soup with mushrooms, egg and potato. Helt klart en versjon av den klassiske Kulajda, men adskillig mer fancy.

Jeg bemerket dette til den svært hyggelige og språkmektige kelneren, og spurte hva slags urter de har brukt i den grønne urteoljen, dette smakte av adskillig mer enn dill. Men det var selvsagt en yrkeshemmelighet. Han mente det var basilikum, jeg mener også det må ha vært noe mynte. Kjempegodt var det. Deretter spiste vi konfitert and.

Ikke fullt så fotogen, men svært god og velbalansert. Mannfolket spiste også en dessert – hotellet har sin helt egne kake, som så lekker ut og visstnok var god. Jeg var mett og nøyde meg med en gin&tonic. Vi tok en tidlig kveld. Jeg benyttet sjansen til å se Casino Royale, en av de få James Bond-filmene jeg ikke har sett før nå. Jeg syntes de forlot konseptet litt med Skyfall, men her var de mer tilbake til gode gamle James.

Dagen etter startet selvsagt med en gedigen hotellfrokost. Deretter tok vi turen opp til Diana Lookout-Tower. Dit kan man gå, eller man kan ta taubanen som finnes rett bak hotellet.. Vi tok banen opp og gikk ned.

På toppen fantes selvsagt tårnet – 150 trinn opp (pust og pes), men de har heis og da. Derfra er det en fenomenal utsikt over byen og omkringliggende herligheter. Det finnes også et sommerfuglhus, en liten dyrehage og en restaurant. Vi var litt skeptiske til dyrehagen, men der var det påfugler, geiter, ponnier og griser, som alle så ut til å ha det fortreffelig, selv om de minste smågrisene så ut til å bli litt herset med av eldre søsken. Men det er vel livets lov.

Deretter rusla vi en tur i byen på jakt etter lunsj. Det var koselig å sitte på uterestaurant i sola så seint i september, selv om maten ikke kunne måle seg med hotellets på noen måte.

Så måtte vi ha en siesta, før vi spiste en tidlig middag, nok en gang på hotellet, og gikk for å høre Karlovy Vary Symphony Orchestra med en ung, polsk dirigent og en fantastisk mezzo som er en del av Semperopers faste ensemble. Dette foregikk i hotellets kosertsal, komplett med orgel og podium. Vi hørte Smetana og Dvorak, og hadde en staselig aften.

Nürnberg

Fra Heidelberg dro vi videre til Nürnberg og tilbrakte to netter på nok et B&B hotel. Nokså nødtørftige greier, men helt greit, ok senger, ingen luksus. Stusslig frokost. Første kvelden rusla vi en tur i byen og konstaterte at dette er en interessant by med mye man kan se og oppleve.

Neste dag fulgte vi ruten til en oppsatt sightseeintur som ikke gikk før om noen dager, men med google maps og Wikipedia klarte vi oss selv. Vi så først Frauenkirche – som har sitt utgangspunkt i mordet på flere hundre jøder i 1349, synagogen deres ble ødelagt og denne kirken bygd på plassen. Grøss og gru. De har i det minste anerkjent forholdet i våre dager og det er utgravinger av ruinene av synagogen. Fikk jødene skylda for svartedauen, eller hvorfor måtte de drepes? En grusom presedens i denne byen. Kirken ligger på markedsplassen, hvor det er et gedigent julemarked hvert år Det var rikelig markedsboder nå og, selv om det ikke er jul på en stund.

Det gamle rådhuset var også oppført som severdighet, men vi skjønte ikke riktig hva som var greia der. Der Schöne Brunnen var også en severdighet – regner med fargene er frisket opp noen ganger, denne er jo også kjempegammel.

Så stod St Sebald kirke fort ur. Denne er protestantisk, og gigantisk. Her satt organisten og øvde til konsert neste dag- orgelstemmer til Faures Requiem-Vi hadde tenkt å gå på konserten, men det ble av ulike grunner ikke noe av. Denne kirken var også temmelig ødelagt etter krigen, og er et av stedene i verden som har et naglekors fra Coventry. Et av verdens forsoningssteder – og denne byen som var hovedsete for nazistenes propagandaseanser er et passende sted.

Vi rundet av med keiserborgen, dit var det bratt, utsikten over byen var fantastisk. Mat ble inntatt på veien ned, før en strekk på hotellet. Vi spiste på Augustiner zur Schranke, en av de få restauranter som var åpne, tyskere har åpenbart andre spisetider enn oss. Men maten var nydelig, og du kunne få “liten porsjon”!!! Hurra! Akkurat passe til meg.

Etter lunsjpausen dro vi ut for å se på nazi-paradeanleggene. Dette er gigantiske greier, som ligger der den dag i dag. De ble ikke bombet under krigen, men tyskerne har ikke helt visst hva de skal gjøre med dette. Byens symfoniorkester har åpenbart overtatt noe av anlegget. Man har vært tilbakeholdende med å åpne det for turister/besøkende, både av frykt for at det kan bli et slags kultsted, og fordi de grusomhetene som skjedde kanskje ikke er helt egnet for overflatisk masseturisme. Det er noe på gang – vil tro at om noen finner ut av dette, så er det tyskerne. Foreløpig var det en midlertidig utstilling som gikk gjennom nazismens framvekst og utvikling på en pedagogisk måte, i en mørk og dyster hall. Selve paradeanlegget kunne vi bare få et visst begrep om fra utsiden. Stormanssgalskap er vel bare forbokstaven.

før vi dro i dag tidlig, hadde vi tenkt å spise på en frokostrestaurant i nærheten som får mye skryt p Tripadvisor. Vi var der med halvannen times klaring til toget, tenkte det var greit. Vi bestilte croissanter til meg, eggerøre til mannfolket. Når jeg lager eggerøre tar det meg kanskje 10 min. Da vi hadde ventet i 45 minutter og kaffen for lengst var kald, gikk mannfolket for å spørre om de kanskje hadde glemt oss? Verten ble sinna og sa at vi hadde så visst ikke ventet i 45 minutter, bare 40. Da ingen mat dukket opp de nærmeste minuttene heller, måtte vi bare gå sultne derifra – ikke rakk vi toget heller. Ikke gå dit…Vi måtte jo da uansett ta et senere tog, men mattilbudet på stasjonen i Nürnberg var det ingenting å si på, så vi hadde en rolig brunsj.

Nå flotter vi oss på Hotell Pupp i Karlovy Vary.

Fra Brussel til Heidelberg, med noen forviklinger

Det viste seg ikke å være så greit å ta ting på sparket som vi hadde tenkt, og plassbillett-marerittet innhentet oss i Brussel. Vi satt på stasjonen uten å ha noe sikkert reisemål, mannfolket ble sendt til billettkontoret for å forsøke å skaffe plassbilletter, for på nett ble vi bare fortalt at det skulle vi tenkt på for seks måneder siden, og via interrail-appen funka det ikke i det hele tatt. Men alle folk tar visst toget om dagen, og det er jo bra.

Vi tenkte kanskje vi kunne lure oss med Eurostar til England, eller med ett eller annet tog til Nord-Frankrike, men begge deler var fullt, utsolgt og umulig.

Så vi endte med Heidelberg som mål, jeg har vage barndomsminner om at det var en hyggelig by. Jeg er nok blitt noe mer kravstor siden da, men mer om det siden.

Toget fra Brussel var temmelig fullt, og det ble opplyst i høyttaleren at de kun hadde 3 fungerende toaletter fordelt på to av togets mange vogner.

Etter en stund ble det opplyst at nå var det bare ett igjen, og dette var også forventet snart å oppgi ånden (der Geist aufgeben…) – ikke at jeg har hørt togdoer omtalt som åndelige vesener før – så alle må vennligst gå av i Liege. Jaha. Der var i det minste en spektakulær jernbanestasjon.

Vi trøstet oss med en gin&tonic mens vi ventet på neste tog

Det var flere togbytter, og innen vi kom fram var i alle fall jeg ganske utslitt.

Det ble til at vi lata oss to netter på et ganske fjongt hotell. I følge Tripadvisor er jernbanestasjonen byens høyest rangerte turistattraksjon. Den var ikke noe særlig bemerkelsesverdig. Jeg gikk også en tur i gamlebyen, som ikke var særlig gammel — så oppholdet i denne byen var ikke så mye å blogge hjem om.

Fra Haarlem til Brussel

Nå har jeg vært forsømmelig med bloggingen. Vi hadde en fantastisk aften i Amsterdam, hvor høydepunktet var konsert i Concertgebouw . Fantastisk framførelse i et utrolig lokale. I følge mannfolket valfarter akustikere fra hele verden hit for å finne ut hvordan lyden kan bli like bra. Jeg har vært her en gang før, da satt jeg oppe på podiet ved siden av orgelet, og vi (jeg) satt på pinne av to grunner. For det første hadde jeg – som gammel korsanger – stadig følelsen av at dirgenten pekte på meg og at jeg burde bidra med noe, og dessuten måtte vi snike oss ut før det var slutt for å rekke et fly. Ikke noe sånt stress denne gangen. Dette var en fantastisk opplevelse som jeg regner med skal bli vanskelig å slå som turens høydepunkt.

Vi hadde planer om å besøke byens eldste indonesiske restaurant, men da burde vi ha bestilt bord. Vi endte på Keyzers, rett ved siden av konserthuset. Maten var ok, men den som hadde “the pass” i restauranten denne kvelden var nok enten, full, fersk, udugelig eller fraværende. Makan til rot. Det ble jo mest komisk etter hvert-

Vi falt i søvn med hodet fullt av musikk, pakket koffertene neste dag, stavret ned den bratte trappa, og gikk til stasjonen, med en frokostpause underveis. Vi hadde to alternativer for tog, det første krevde plassbilletter. Jeg klarte ikke å bestille disse elektronisk, og vi hadde for dårlig tid til å spore opp noen som kunne selge oss det på stasjonen. Så vi ventet på neste tog, hvor vi i følge interrail-appen måtte bytte tog ett eller annet sted. Men så stod ikke på perrongen, og da stasjoene ble annonsert på toget, ramsa de da helt til Brussel. Men deretter ble det stille Ikke en eneste stasjon ble annonsert. Det var intet strømuttak, ingen wifi, og ingen mat, ikke en gang en stusslig automat. Togturen tok godt over tre timer – med forsinkelse pga bytte av mannskap, så en flaske vann burde man i det minste kunne tilbys. Ikke imponert over Nederland som togland. Heldigvis kom det på en ny lokfører etter mannskapsbytte som annonserte alle stopp på minst tre språk, så da sank stressnivået en smule.

Vi bor nå på B&B Hotel Gare du Midi – 100 m fra stasjonen, så det er veldig praktisk. Trangt rom, men helt ok. Vi rakk jo ikke så mye i går annet enn å skifte og komme oss til byen- jeg hadde jo klart å legge igjen mitt nyinnkjøpte jernbanekart over Europa hjemme, men Anticyclone i Brussel har det meste, også togkart, så nå har jeg to. Vi spiste nydelig middag på Cafe de l´ Opera, ikke mye tid til å velge og vrake, men nydelig mat og stint av lokale folk.

Operaen var også fantastisk, Spardame av Tschaikowsky. Ingen av oss hadde hørt denne før. Rørete plott, men flotte sangere. En flott opplevelse. MEN. De hadde tekstemaskin- som de fleste moderne operahus. Og oversatte den russiske sangteksten til flamsk og fransk. Så mye for turistvennlighet. Med begge språkene tilgjengelig skjønte vi nok 80 % – men hallo? Hadde ikke overdreven sans for scenografien heller. Dette skal foregå i regjeringstiden til KAtharina den store, og i et overklassemiljø, selv om noen har for lite penger til å føle seg helt hjemme. I denne oppsetningen var kostymene ca femtitall, de fleste så loslitte og nærmest uteliggeraktige ut, og kulissene – selv grevinnens soverom (uten seng) var sliten og grafittibefengt betong. Skjønte ikke helt ideen med det

I dag har vi flanert i gatene rundt den store plassen med mange gedigne hus. Vi besøkte en vakker St.Nicholaskirke, hvor det ikke var lov å ta bilder, men jeg snek meg til å ta bilde av at vievannet var erstattet med antibac.

Vi har vært på ølmuseum, og på medisinsk museum. Overdose musikk i 3 dager, nå var det min tur. Museet ligge rpå området til Erasmus-universitetet, og har rikelig med pengesterke sponsorer. Rikelig med gedigne utstillingsobjekter også, derfor gikk jeg derfra nokså irritert og skuffet. Jeg fikk en skannet blekke med info på engelsk. Den var tydeligvis tilpasset en audioomvisning som antagelig var fra forrige årtusen – de fleste referanser var borte eller feilplassert. Det var ingen sammenheng mellom den skriftlige infoen og rekkefølgen i utstillingen. Brukte altfor mye tid til å lete etter ting. Hvis du kan flytende fransk, er det nok greit – så godt som alle gjenstandene hadde en papirlapp med beskrivelse – på fransk. Intet annet. I vår tid er det for dårlig.

På vei hjem til hotellet fikk vi nok en merkelig opplevelse. Vi tok metroen. De fleste som har forsøkt dette, vet at etter noen runder under jorda, skal det mye til å ha himmelretningene klare i hodet når du kommer til overflaten. Man er ganske avhengig av skilting. I metrostasjonen på Gare du Midi (som er gigantisk), fantes det ikke ETT eneste skilt med EXIT; SORTIE, eller noe lignende. Vi virraa rundt ganske lenge, før vi endelig fant et ganske lite skilt rett over døra – med NAVNET på den gaten utgangen gikk til. Ikke et ord om at det faktisk var en utgang. Vi husket heldigvis navnet på gaten, og kom oss ut. Men dette må da være i strid med ett eller annet EU-regulativ. Hva om det blir brann eller terrorangrep???

Haarlem

Vi blir her tre netter på hotellet med den bratte trappa.Vi skal bare opp med koffertene EN gang, nedover skal det vel gå, og uten ballast er det bare sunt.

I går kveld var vi på orgelkonsert og fikk høre at orgelet ikke bare er fint å se på

Dette er fra et besøk tidligere på dagen, da de holdt på å stemme orgelet.

Konserten var imponerende, selv om jeg ikke har allverdens greie på orgelmusikk. Da konserten var ferdig, var det blitt ganske seint, så mine ambisiøse planer om indonesisk mat gikk i vasken, vi fortet oss til samme sted som dagen før, og bestilte burgere. Min var rå. Da jeg akkurat hadde slått opp årsaken til at man må spise hardkokte egg, tok jeg ikke sjansen på rå burger, og var ikke så sulten at det gjorde noe heller. Sendte den ut igjen. De tok det pent tilbød meg ny burger eller noe annet, men det var nå greit. Spiste litt av potetene.

I dag har vi spist frokost et annet sted. Brownies & Downies, som får skryt for frokosten sin, og da vi kom dit forstod vi navnet, omtrent halvparten av de som jobba der hadde Downs syndrom. Bra tiltak

Deretter dro vi på kanaltur. Sikra meg med min nye, fine regncape, da værmeldingen lovet 60 % sjanse for regn, men solen skinte på oss, og det var bra, for båten var åpen. Fin tur. Vi fikk forklaringen på klokkekimingen vi hører hver kveld. Klokkene ringer fra 21 til 21.30 for å fortelle folk at nå skal de stenge byportene, så det er på tide å gå og legge seg.

Da vi var i København for vel en uke siden, sa buss-sjåføren på vei til byen noe i retning av: “If this is your first time in Copenhagen, beware of the cyclists. They are the most dangerous thing in Denmark. They will NOT stop for you”

Dette kan jeg skrive under på, har forsøkt å sykle i København, blitt skjelt ut etter noter og kalt langt verre ting enn fjeldabe. Vi stakkars landsens nordmenn kan jo ikke alle disse trafikkreglene, og må ofte stoppe opp og virre med hue. Våre to nederlandske kolleger mente det umulig kunne være verre enn hjemme. Men det tror jeg det er. Det vrimler av syklister her og, men de holder et mer adstadig tempo og ingen skjeller ut folk som kommer i vegen for dem (nå kan jeg ingen nederlandske skjellsord, men regner med tonefallet ville være gjenkjennelig) . Men det kan jo være et storbyfenomen, vi får se når vi kommer til Amsterdam.

Et par andre ting vi undrer oss over: Forbløffende mange unge folk som røyker. De har kanskje ikke oppdaget snus? Foruroligende få fugler å se. Ingen spurver ved kafebordene. Noen duer og ravner der vi spiste frokost i går. Veldig få ender og gjess i kanalene. Har de flydd sørover for ikke å fryse fast? I Praha kryr det jo av svaner og ender på elva, også om vinteren, men den fryser jo ikke.

Nå har vi en liten siesta på rommet før vi setter oss på toget til Amsterdam. VI planlegger å innta dagens middag der, og deretter gå på konsert. Vi gleder oss! I morgen setter vi kursen måt Belgia.

Kiel til Haarlem

Ser ut som bloggingen så langt skjer ved høgstdags. Det ble en lang dag på toget i går. Først Kiel–Osnabrück, hvor det tok sånn bortimot en halvtime å bytte lok, så vi ble tilsvarende forsinket. Togmaten var vi heller ikke imponert over i forhold til tidligere opplevelser på tyske og ikke minst tsjekkiske tog. Så vi hadde planlagt lunsj på toget, men stusslig pulvermat fra mikroen var jo bare forbokstanven.

I Osnabrück tok det som sagt en halvtime å bytte lok før grensepasseringen, men det ble i det minste forbilledlig opplyst på tre språk hva som foregikk. Så vi regnet med ikke å rekke planlagt forbindelse til Haarlem, men på denne strekningen går det jo tog veldig ofte, så vi regna med det skulle gå greit. Men veldig greit var det ikke. Trodde ikke jeg hadde ankommet Amsterdam med tog før – men det har jeg – i 1976. Da var nok stasjonen mindre og jeg yngre og sprekere.

For det første var det VELDIG langt å gå fra der toget stoppet og inn til selve stasjonen. Over flere plan, og de fleste rulletrappene stod stille. SÅ glem dette om du er dårlig til beins. Inne i stasjonen var det vanskelig å finne opplysninger om noe særlig. Det flimret bokstaver forbi på skjermene for de forskjellige spor, men hvor er informasjonskontoret hvor man kan spørre om ting? Hvor finnes en benk man kan kvile sine slitne bein på (ikke!) og hvor er do? Vi fant heldigvis sistnevnte til slutt. Vi fant også til slutt ut hvor toget til Haarlem gikk fra, og det var flaks, for det virket som ren bingo om ting ble annonsert kun på nederlandsk, eller på flere språk. Samme gjentok seg på toget, vi trodde uansett vi skulle klare å gjenkjenne “Haarlem”, men det gjorde vi ikke. Men vi visste at det var 2. stopp, og spurte for sikkerhets skyld noen hyggelige damer, så vi kom av på rett stasjon.

Da vi kom fram syntes vi at vi hadde slept nok for en dag, og tok en taxi til hotellet. Som var ubetjent, men jeg hadde fått tilsendt en app som åpnet døra både til huset og til rommet. Innafor var den bratteste trappen jeg har sett, men vi skulle heldigvis opp bare en etasje. Rommet var fint da, veldig behagelig (og veldig myk) seng, rikelig med puter, nydelig bad. Rikelig koffertplass. Kunne gjerne hatt en stol til da – kun en. Men jeg kan sitte på senga, jeg. Kjøleskap og kaffemaskin.

I går kveld ble det ikke tid til så mye mer enn å dumpe bagasjen og gå ut for å lete opp noe mat før restaurantene stengte kjøkkenet, den stusslige togmaten var ikke noe å leve på. Men vi fant en koselig restaurant rett rundt hjørnet, og rett ved siden av den berømte St Bavo- kirken, så vi hadde rikelig klokkeklang under hele middagen.

Vi sov godt. Dette er et rolig område, med stort sett gågater, selv om det er svært sentralt. Hotellet har ikke frokostservering, men anbefaler en kaffebar rett oppi gata. Vi var ikke imponert over den, gikk videre til den store plassen utenfor kirken, og spiste nydelig frokost hos Brinckmann Mannfolket spiste stekte egg med skinke og ost, jeg gikk for appelsinjuice, kokt egg, brød med ost og skinke og en croissant. Merkelig nok fulgte det ikke med kaffe eller te, men det kunne vi jo selvsagt bestille ved siden av. Brødet var godt, appelsinjuicen var nypresset, croissanten sprø og lekker – MEN egget var nesten kaldt og helt hardkokt. Jeg ble ikke spurt om hvordan jeg ville ha det kokt, men har i ettertid funnet ut at Nederland har en del problemer med salmonella i bl. a egg, så de har antagelig ikke lov til å servere bløtkokte eller rå egg. Men varmt kunne det jo ha vært. Får håpe de får has på problemet, i likhet med Danmark som også slet med dette for noen år siden.

Da vi var ferdig med frokosten åpnet kirken, så vi måtte selvsagt inn og se. Der holdt orgelstemmeren på, så mannfolket fikk høre noen orgeltoner. Denne kirken er gigantisk, større en Nidarosdomen, og antagelig mye brukt til konserter. Under orgelet var det korpodier og flygel, og alle stolene stod vendt mot orgelet.

Inne i koret (hvor det sikkert også var plass til minst 100 mennesker, er nok der de holder sine gudstjenester heretter.

Første gang jeg har sett et eget hundedreperkapell i noen kirke. Makabert.

Deretter var det tid for en liten shoppingrunde i byen. Jeg forbannet jo de dustete bambusstrikkepinnene og peila ut en garnbutikk ikke langt herfra. Der hadde de rikelig med garn .- men nesten ingen strikkepinner, og i alle fall ikke den typen jeg skulle ha, og butikkdamen så bare dumt på meg når jeg spurte om det var vanlig at de hadde så dårlig utvalg av strikkepinner og så mye garn. Siden jeg ikke får opp døra her uten å ha strøm på mobilen, tenkte jeg også å kjøpe en liten powerbank, siden jeg har glemt min hjemme. I den butikken nektet maskinen deres å ta noen av mine kort (2 visa og 1 mastercard), så jeg gikk derfra med uforrettet sak. Peila ut en ny garnbutikk. Ganske langt å gå, men en fin tur i nydelig vær gjennom en sjarmerende by. Damen i den butikken var adskillig mer hjelpsom, selv om hun snakket lite engelsk (er jo ellers stort sett kjempeimponert over språkkunnskapene til folk her i landet). Også hennes terminal nektet å godta noen av mine kort, men hun pekte på en minibank 20 m opp i gata, så da var jo problemet løst. På veien hjem stoppa vi for lunsj ved en idyllisk kanal, ved en gangbru som snur seg 90 grader hver gang det kommer noen med cabincruiser eller en annen båt som ikke får plass under brua. Fascinerende. Og åpenbart manuelt styrt, vi så en fyr oppi tårnet som snudde på brua hver gang det kom båter. Maten var god, og på restauranter har de åpenbart ingen kortproblemer. Siden jeg hadde tatt ut rikelig cash, fikk jeg meg også en powerbank på veien hjem.

Vi har vurdert en båttur på kanalen, men det får evt bli i morgen, om været holder. I kveld tenker vi oss på orgelkonsert i den selvsamme kirken, etterfulgt av et bedre måltid. I morgen er det konsert i Amsterdam 🙂

Første ordentlige togetappe

Vi hadde det fint på Color Line. For en gigantisk båt! Åpenbart betydelig fornyet siden vi gikk på et skjær en gang i forrige årtusen. Vi gikk for Color Class, riktignok ikke den aller mest snobbete, men hadde romslig lugar med sjøutsikt og velfylt kjøleskap. Middagsbuffeten var god, særlig sjømaten. Frokosten – som er inkludert på Color Class, og inntas i restauranten med panoramautsikt – var enda bedre.

I Kiel var det gangavstand til Hauptbahnhof, og to timer å vente. Jeg brukte tiden på å spore opp garn og strikkepinner, men den forbaskede bambuspinnen knakk etter fire omganger. Kvasse og stikkete var de og. Kjøper ikke det mer.

Nå blir det en lang økt på toget, før vi om en tid tar kvelden i Haarlem. Har ikke sett så mye spennende i dag, annet enn at jeg så igjen min første datamaskin (Fra Gjøvik Felles BHT) på en utstilling i shoppngsenteret i Kiel. Vi hadde heller ikke fått med oss at det fortsatt er påbudt med munnbind på tyske tog, så vi var bekymret for å bli kastet av toget av en tysk regelrytter, men et par snille medpassasjerer forbarmet seg over oss, så nå er vi ordentlig utstyrt. Vi får vel skaffe oss en pakke munnbind,, gudene må vite hvordan det er andre steder.