Praha igjen – og andre herligheter

Publisert 28/09/2025 av admin

Svar

Mannfolket hadde ikke hatt særlig mye ferie i år, bare kvinnfolket som har farta rundt i hele år. Men nå ble det endelig en liten tur på ham også. Vi fløy til Praha – hvor jeg først og fremst skulle hente brillene mine. Fornøyd med dem. Sparte ikke like mye som før, men fikk to par briller til prisen av hva ett par ville kostet i Norge, og god kvalitet i henhold til lokal optiker.

I Praha er det stadig mye å finne på. Jazzbåten har vært en favoritt. Den forsvant under pandemien, men har gjenoppstått. Forrige tur med avkommet greide vi å ta feil av tidspunktet og gikk glipp av turen, men nå klarte vi å møte til rett tid på rett plass. Flott jazz som alltid, men den store overraskelsen var at båten er betydelig oppgradert og maten har hevet seg flere hakk. Tidligere vært i kategorien ok, ganske spiselig. Nå var den god. Deretter tog til Dresden. Det er en vakker togtur – på tsjekkisk tog med fortrinnlig service og servering. Dresden er en fin by. Vi hadde en nydelig leilighet rett ved Hauptbahnhof, med god plass, godt utstyr og en nydelig balkong ut mot en liten park. Her koste vi oss, rusla i byen – og feriens høydepunkt var nok Tryllefløyten i Semperoper. Fantastisk hus, strålende orkester og svært gode solister. Det var tilnærmet utsolgt, så vi hadde ikke særlig gode plasser. Til gjengjeld var de rimelige, men vi måtte strekke hals og til dels reise oss for å se hva som foregikk på scenen. Det var likevel en stor opplevelse. Vi fikk også med oss den daglige gudstjenesten klokka 12 i Frauenkirche. Deretter gikk turen til Berlin. For mitt vedkommende straka vegen – mannfolket var innom Leipzig for å få med seg Bachs korgutter. Jeg var glad for å dra rett til Berlin, noen hadde nok hosta på meg et virus, så jeg var temmelig tufs da jeg kom fram. Leiligheten var også en skuffelse. Den var dobbelt så dyr som noen av de andre – og halvparten så bra. Trang og møkkete. Æsj. Jeg hadde nok ikke lest beskrivelsen godt nok. Senga var ok, da – det var der jeg holdt til for det meste i halvannet døgn. Kvikna til siste dagen, da fikk vi med oss den delen av muren som fortsatt står der – som ble dekorert på øst-siden av mange kjente kunstnere da slusene ble åpnet i sin tid. Vi besøkte også det tilhørende museet. Det var interessant, men det får en til å skjønne at man er gammal. Vi husker jo godt de månedene vi satt klistret til nyhetene mens jernteppet falt. Som dominobrikker i det ene landet etter det andre. Da ble man optimistisk på menneskehetens vegne – så jeg skjønner ikke helt hvordan vi havna der vi er i dag.

Turen hjem ble en påminnelse om det. Vi skulle fly hjem fra Berlin, og hadde fått med oss at flyplassen i Berlin var utsatt for cyberangrep (og Kastrup og Gardermoen stengt pga droner). Vi trodde likevel vi var berga, da vi kunne logge inn via nett og kun hadde håndbagasje. Men dengang ei. Virka som det meste av datasystem var nede på flyplassen. Ved utgangen var det ikke snakk om å scanne boardingpasset – det var manuell avkryssing på lister og spørsmål om bagasje. Så vi var forsinket allerede da alle var ombord i flyet. Der stemte ikke passasjerantallet med den passasjerlisten besetningen hadde fått, så det ble flere runder med nye passasjerlister, etterlysning av individuelle passasjerer, og til slutt en runde med manuell registrering av alle ombord inkl boardingpass og legitimasjon. Det er bra de tar sikkerheten på alvor, men innen dette var overstått, var vi over en time forsinket. Jaja, vi skulle ikke rekke noe.

Snille mossa hadde passet kattene, og skjemt dem ettertrykkelig bort – de får ligge i senga hans, så jeg tenker han er en populær kattepasser. Takk for turen!

To gamle damer på tur til Praha – del 2

Publisert 06/09/2025 av admin

Svar

Dette innlegget kommer litt på overtid fordi jeg har hatt litt tekniske problemer med bloggen. Det forrige innlegget ble publisert med tale til tekst, så beklager orddeling og skrivefeil og sånn.

Neste dag var været fortsatt nydelig. Vi hadde planer om å ta taubanen opp på Petrin-åsen og spasere ned – bare for å oppdage at taubanen stort sett var gravd opp. Det er snakk om vedlikehold og ombygging, den skal nok i drift igjen. Det var for varmt til at vi orka å gå opp, vi bestemte oss for å sette kursen mot Vysehrad i stedet. «Den andre borgen». Et langt mindre turistbefengt område, men likefullt et sted som er verd å besøke, og hvor også mange lokale tilbringer en fridag med å spasere rundt i det vakre området. Ellers begynte jeg å få noen helsemessige bekymringer. Innsiden av venstre kne begynte å klø, og ved nærmere ettersyn hadde jeg et helt klassisk tilfelle av erythema migrans, første tegn på infeksjon med borreliose. Ikke noe vi doktere i Innlandet ser hver dag, men dette var ikke til å ta feil av. Jeg tenkte at dette går bra, ringte apoteket hjemme om en resept på penicillin som jeg bad mannfolket hente så jeg kunne starte behandling lørdag når vi kom hjem, men dagen etter var det verre, og jeg følte meg litt tufs. Det siste tror jeg skyldes et luftveisvirus, men tok ikke sjansen på det. Ringte alarmtelefonen (!) til forsikringsselskapet. Ikke at jeg følte meg så alarmert, men ville gjerne ha en legetime samme dag. Det ordna seg kjapt, men vi brukte jo det meste av formiddagen til legebesøk. Snille Solveig fulgte med som moralsk støtte. God hjelp fra forsikringsselskapet også.

Men vi fikk med oss Carmen i Narodni Divadlo, middag både hos Lehka Hlava (men de har sluttet å tilby gratis mat til den som er prest, munk eller en opplyst person) og på Mlynec (hvor jeg aldri har vært før). Førstnevnte var godt som vanlig, sistnevnte var en staselig opplevelse med vakker utsikt over elva – selv om jeg tror Solveig var heldigere med maten sin enn meg. Klager ikke da. Det var godt.

På vei hjem fikk vi denne gangen slippe inn i loungen på flyplassen i Praha, og hadde det riktig så komfortabelt der mens vi venta på flyet. Nå er det jo bare dager igjen til neste besøk i Praha – skal hente brillene jeg bestilte.

To gamle damer på tur til Praha

Publisert 28/08/2025 av hildeG

Svar

Vi måtte tidlig opp for å ta toget til flyplassen så vi satt å holde oss opp på flyet for det meste. Da vi kom fram til Praha, var det fortsatt for tidlig å komme inn i leiligheten så vi spiste lunsj på et særdeles lokalt sted hvor menyen kun var på tsjekkisk. Vi spiste konfitert and ,som faktisk var litt tørr men ellers ganske velsmakende. Da den var spist Kunne vi komme inn i leiligheten og gikk for en siesta før vi tok en kveldstur til Karlsbroen og ruslet rundt og så oss litt om. Vi tok en tidlig kveld.

Neste dag hadde jeg time hos optikeren så det gikk en del tid med til det. Deretter fant vi veien til Terasa u slate studn og koste oss med en lang lunsj på deres fantastiske terrasser med utsikt over hele Praha perlehøne til meg og lam til Solveig.

Vi hadde tenkt å gå bakveien deres opp til Praha Borgen men denne var dessverre stengt. Veien gjennom hagene var også stengt angivelig av sikkerhetsgrunner. Vi måtte derfor gå hele veien tilbake og deretter opp bakken til borgen. Mirakk å få med oss sant Vitus katedralen, og på hjemmeveien var vi også innom Sankt nikolaos kirken på MalaStrana. Vi tok en tidlig kveld. Neste dag ruslet vi opp igjen til borgen for å se den andre kirken og få med oss Lobkovitz-samlingen den var fantastisk som alltid. Jeg kjøpte meg øredobber med granater synes jeg måtte ha et suvenir fra Praha. Vi spiste på Lokal – litt mindre fornemt enn dagen før men ikke desto mindre veldig godt.

Pensjonisttilværelsen

Publisert 07/06/2025 av hildeG

Svar

Mange sier at det er ingen som har det så travelt som pensjonister. Begynner å skjønne hvorfor. Denne sommeren går det slag i slag. Har vært på kniplekurs – Bedfordshire – det var koselig og lærerikt. Follo folkehøyskole var et nydelig sted med god mat, heldig de som tilbringer et år der. Er blitt operert for stær – foreløpig på det ene øyet, det andre står for tur førstkommende tirsdag, men foreløpig ser det strålende ut, jeg har lagt vekk brillene. Ser nå utmerket uten briller, og har kjøpt lesebriller for de mest mikroskopiske og dårlig kontrasterte bruksanvisninger og desslike. Nå ser jeg disse også…

Planlegger ellers pilegrimstur, som tidligere blogget, og har kjøpt inn en hel masse avsindig dyrt turutstyr, noe jeg har råd til takket være at ting ordnet seg med salg av praksisen. https://www.h-a.no/den-pensjonerte-fastlegens-oppgjor-kommunen-forte-oss-bak-lyset/s/5-139-1750477 Jeg hadde jo håpet å kunne trappe gradvis ned, og en aldeles utmerket kollega kjøpte seg inn for å dele listen med meg de siste årene. Hun sluttet etter en stund, dessverre. Jeg har forståelse for at over tusen fullstendig ukjente pasienter med til dels lange og kompliserte sykehistorier kan føles overveldende – det er noe annet for meg som har kjent svært mange av dem i flere tiår. Kommunen beroliget oss begge med at vi ville få full kompensasjon for praksisen, uansett om man klarte å tilsette en ny fastlege. Da det endelig skjedde, fikk vi beskjed om at vi måtte skjønne at dette tilbudet var ulovlig, og derfor ugyldig. Det måtte VI skjønne? Vi er ikke jurister – i motsetning til en hel haug kommuneadvokater. Forutsetningen for et fungerende demokrati er at du kan stole på offentlige myndigheter – at de ikke aktivt forsøker å lure deg. De påstod nå at det var ulovlig for dem å gi oss noen penger. Likevel endte de med å gjøre det – de dekket mellomlegget mellom det arvtakeren som til slutt kjøpte praksisen var villig til å betale og det vi i utgangspunktet hadde avtalt. Jeg ble sur, og hadde ikke noe i mot å fortelle dette til pressen.

Men vi fikk penger. Så nå har jeg tenkt meg på pilegrimstur. Har gått en prøvetur – må kanskje gå en til, og ikke minst prøvekjøre (prøvesove?) min nye AMOK hengekøye. Vi får se om jeg kommer så langt som til Nidaros – jeg har tatt på meg en sommerjobb for første gang siden studietida, og skal være sykehjemslege i Haugesund et par uker. Det blir jo spennende, har aldri vært der. Kan jo eventuelt gå noen flere etapper når jeg er ferdig med det. I august har jeg så langt bare en plan. Jeg vil jo trenge nye briller etter hvert, og de to siste gangene jeg har kjøpt briller, har jeg gjort det i Praha. Og spart så mye at jeg har hatt gratis ferie i en definitiv yndlingsby. Så jeg har leid en leilighet i Smichov-området (en definitiv favoritt) i slutte av august. Så to gamle damer skal på tur igjen.

Men først skal vi døpe vårt syvende barnebarn – lille Oline – i helga. Det blir stas.

Fortsatt i Riga

Publisert 05/05/2025 av hildeG

Svar

Her feirer de to nasjonaldager. De feirer 18. november, da republikken Latvia ble opprettet etter hundrevis av år med okkupasjon av alle tenkelige naboer, inkludert svenskene. Vi vet jo hvordan det er. Da de fleste stormakter var noe redusert etter første verdenskrig fikk Latvia sin selvstendighet. Det varte ikke veldig lenge – da krigen kom, ble de vekselvis okkupert av tyskerne og sovjeterne og ble betraktet som fiender av begge parter. Mens vest-Europa jublet i mai 1945, ble Latvia igjen okkupert. I går feiret de 35-årsjubileum for gjenopprettelsen av et fritt Latvia.

Dårlig vær, men et blomsterhav ved frihetsmonumentet, masse folk, korpsmusikk og festivitas. Vi ble litt kalde og våte, så søkte ly i en nærliggende restaurant, spiste sein lunsj, og hadde deretter en lat ettermiddag i leiligheten.

I dag var været bedre (de to bildene av monumentet med blomsterhavet er tatt i dag), men ganske sur og kald vind, så vi slo fra oss tanken på båttur. Vi kom oss endelig til domkirken som fortsatt er praktfull, kikka rundt og hørte orgelkonserten kl 12 – samme organist som sist vi var her 🙂

Det er ellers veldig mye flott arkitektur her i Riga. Veldig lite stusslige kommunistblokker som man kan se andre steder i Øst-Europa. Uvisst av hvilken grunn. Baltikum var såvisst enda mer undertrykt enn andre land i østblokken, som vel var undertrykt, men ikke okkupert. Vi besøkte okkupasjonsmuseet i dag. Det var en meget sterk opplevelse. Hva folk i dette landet har gjennomgått er nesten utrolig – og frykten for naboen i dagens politiske klima er nok dessverre høyst reell.

Slaraffenlivet i Riga fortsetter

Publisert 03/05/2025 av hildeG

Svar

I går hadde vi ingen store planer, rusla rundt og glodde til det var tid for å gjøre seg klar til å gå i operaen. Et rekesmørbrød og noen canapeer før forestillingen ble dagens middag, men man kan ikke spise syv retter hver dag.

alle bilder er klikkbare for større versjon

Idyllisk tur hjem. Vi så en aldeles strålende oppsetning av La Traviata. Særlig Violetta var best, men ingen av de andre gjorde skam på seg heller. Flott kor og flotte kostymer. Ganske minimalistisk scenografi Skjønte ikke hvorfor Violetta hadde en gigantisk gardintrapp på bakrommet der hun til slutt lå og døde. Hvordan noen kan synge halsbrekkende arier i det de er i ferd med å dø av tuberkulose virker litt lite troverdig på meg, men det kan jo skyldes 1. jeg er en kynisk dokter eller 2. hun hadde kanskje ikke lungetuberkulose, selv om det var det vanligste. Hun hosta jo ikke heller…

I dag purka vi også ganske lenge, så innen vi kom oss ut av leiligheten var det sånn bortimot lunsjtid. Det ligger en restaurant med omtale i Michelin-guiden rett over gata her, så vi gikk dit. Meget stor restaurant i nydelig park, men det var jo ikke en sjel der da vi kom. Det kom noen til etter hvert, men det var flere ansatte enn gjester der. Forhåpentlig er det ikke sånn hele tida, for maten var framifrå og servicen ypperlig.

Eksteriøret. Amuse-bouche. Det lå småstein oppi der, antagelig tørris i bunnen, for det rant kald røyk over kanten. Gulrotbrød med ål. Jeg liker ikke ål, så gav den til mannfolket. Til høyre stekt torsk med blomkålpure, grillet og syltet blomkål og nydelig saus. Mannfolket bestilte biff og pommes frites. De hadde nok ikke sett en frysedisk, så jeg knabba noen. Det var kjempegodt.

Deretter hadde vi litt tilløp til panikk for kattepasseren – mossa (95) hadde meldt at den ene pusen hadde vært borte i 2 dager. Vi fikk ikke tak i mossa heller, så vi ringte svoger som dro for å sjekke at det stod til liv. Pusen hadde vært inne og lagt fra seg noen døde byttedyr, men foretrekker åpenbart utelivet for tida. Den andre er mer sedat og trives i sofakroken og på fanget. Hver sin lyst, sa vintapperen, han drakk mens de andre sloss.

Deretter rusla vi litt mer, og oppdaget hvor sentralt vi egentlig bor. I en tverrgate til hovedgata. Der så vi SAS-hotellet, hvor guiden på bussturen sa at det var verd å få med seg utsikten fra baren i 26. etasje. Så det har vi gjort.

Vi besøkte også den ortodokse kirken som du kan se de gylne kuplene på rett nedenfor SAS-hotellet. Den var staselig. Mye gull og glitter – men neonlys over alteret? Hallo?

Vi har vurdert KGB-museet, men vet ikke om jeg orker. Den siste som ble henrettet der var i 1987. Jeg er jo så gammel at jeg husker disse begivenhetene svært godt. Murens fall og Sovjetkollapsen er den største verdenspolitiske begivenheten som har skjedd i min tid. Vi fulgte jo spent med på de første spede protester i Polen og dannelsen av Solidaritet. Jeg forventet – antagelig i likhet med de fleste andre – at det kun var et spørsmål om tid før Sovjetiske tanks rullet over grensa. Det hadde vi jo sett før, både i Ungarn og Tsjekkoslovakia. Men det skjedde utrolig nok ikke. Så kom Gorbatsjov til makten i 1985. Han virka jo faktisk som en fornuftig fyr – til forskjell fra de voksdukkene vi var vant til å se på Kreml-muren når det var paradedag. I Polen brøt det ut en stor streik i 1988, heller ikke da kom det noen tanks, og de første frie valg ble holdt i 1989, og Lech Walesa som hadde stått i spissen for fagforeningen ble valgt til president.

Jeg har vært mange ganger i Tsjekkia. Der sier de at det tok ni år i Polen, ni måneder i Ungarn – der det kulminerte med at grensa til Østerrike ble åpnet etter at ambassaden ble overfylt av folk som ville emigrere – og ni uker i Tsjekkoslovakia. Der brøt det ut massedemonstrasjoner og streik både i Praha og Bratislava i november – i desember var friheten et faktum. Tsjekkerne kaller dette fløyelsrevolusjonen, slovakerne «the gentle revolution». En fredelig revolusjon og fredelig skilsmisse etter hvert.

Og hvor tok det ni dager? Må ha vært i Øst-Tyskland, hvor de åpnet grensene ved en feiltagelse, og deretter var det ingen vei tilbake.

I Baltikum hadde de sin «Singing revolution»

Kor- og sangtradisjoner har alltid stått sterkt her, og gjør det fortsatt. Fem Patriotiske sanger av Alo Mattisen ble svært populære, og det hele kulminerte med to millioner mennesker som stod arm i arm fra Tallinn til Vilnius og sang. Husker jeg så det på nyhetene – med store og tårefylte øyne.

Tilbake i Riga

Publisert 01/05/2025 av hildeG

Svar

Vi var her på tampen av koronapandemien, og syntes det var en fin by. Så nå er vi her igjen, med seks dager til rådighet.

Turen i går var ikke så mye å blogge om. Tog til Gardermoen, grei flytur til Riga, det er ganske kort. Vi tok bussen til sentrum og gikk til leiligheten, som er fin. Rusla i nabolaget og spiste lite minneverdig mat på et bråkete sted. Men vi ble da mette.

I dag har vi vært forfulgt av lykketreff. Begge hadde sovet ganske dårlig, gamle folk i uvante senger. Det tar litt tid. Jeg sov ganske godt på morgenkvisten, så det var ikke særlig liv i noen av oss før sånn i ellevetida. Da gikk vi ut og fant en frokostrestaurant heller enn å lage noe selv. Det var også ganske bråkete og lite minneverdig, men derfra gikk det bare oppover. Været er fint. Litt kjølig men sola skinner. Vi har en fin leilighet på loftet ved siden av en nydelig park. Vi rusla i retning gamlebyen som er rett ved.

Kom over tilbud om sightseeingbuss som gikk om 10 minutter, og fikk en fin rundtur i Riga med kommentarer på norsk – de hadde alle skandinaviske språk. En god måte å få en viss oversikt over stedet man besøker – som regel. Vi var uheldige i Leipzig, men har ellers syntes slike turer er verd pengene som en introduksjon. Et av stedene som ble kommentert under turen var sentralmarkedet. Det holder til i noen store haller som ble brukt som hangarer for luftskip i tiden rundt første verdenskrig. Nå selges det fisk og grønnsaker og egentlig alt mulig inni og rundt der. Et fascinerende sted.

Deretter rusla vi litt mer, satt på Alchymist Bar og bestemte oss for å sjekke om det var mulig å få noe mat på restaurant FOREST som ligger like ved der vi bor. Vi hadde sjekka menyen og hadde begge lyst på steinsoppravioli med trøffelsaus. Vi fikk bord selv om vi ikke hadde bestilt, og mannfolket klarte å overtale meg til å gå for deres syv retters meny med vin. Jøje meg.

Det var mye og veldig god mat. Selv jeg som vanligvis ikke klarer mye mat klarte meg fint gjennom dette. Ikke noe så overveldende ut på fatet, og det tok jo sin tid. Kjempegodt. Vi trilla hjem og hadde tungt for alle trappene opp til femte etasje. Nå later vi oss. I morgen skal vi i operaen, så får vi se hva det ellers blir til.

To gamle damer på tur – tolvte og trettende feriedag

Publisert 26/01/2025 av hildeG

Svar

Nå har vi roa ned, ikke hatt veldig store planer, kun rusla rundt i Valletta og glodd. Det kan også anbefales. Været har vært nydelig, så vi har kost oss på benker i parken, nippet til glass i sola, og i går hadde vi bestilt bord til lunsj på The Rooftop Restaurant. Den ligger rett ved der vi bor – vi har jo bodd midt i smørøyet – og der var det fint. Riktig dag også nydelig vær.

Vi bestilte Seafood Tower. Der var det mye godt. Utsikten var formidabel. Det er også tydelig at byen holder på å rigge seg til for å feire St Paul. Paulus led skipbrudd på Malta sånn ca år 60, kristnet befolkningen og er en av deres viktigste helgener. Han har en stor feiring tidlig i februar, så hadde jeg visst det, hadde jeg antagelig utsatt turen et par uker. Men vi har fint lite å klage på- vi har hatt en strålende ferie. I dag har vi også bare rusla rundt, sett oss om i noen av de gatene vi ikke har vært i før, drukket øl i Lower Barakka Gardens, og spist på Gambit igjen. Jeg gikk nok en gang for pasta, men raviolien med røkt svinekjøtt likte jeg ikke. Skulle bestilt samme som sist, det var kjempegodt. Solveig bestilte lam, og det var godt. Jaja.

To gamle damer på tur – ellevte feriedag

Publisert 25/01/2025 av hildeG

Svar

Da kom vi oss til Gozo. Værmeldingen var flott, men vi pakket regncape for sikkerhets skyld, og planla å være borte hele dagen. Så vi stod tidlig opp, helte kun i oss en kaffekopp, og la i veg mot Upper Barakka Gardens. Der går det en heis ned til havnivå (og det er ganske mange meter). Vi fant hurtigbåten som tar deg til Gozo på under en time. For det meste langs nordkysten av Malta, så det var fin utsikt og rolig sjø. Gynga litt siste biten inn mot Gozo.

Vi hadde kjøpt en kombibillett som inkluderte en hop on-hop off busstur på øya. Egentlig hadde vi tenkt å spise frokost i Mgarr, men plutselig var vi ved GGantija tempelpark. Dette er verdens nest eldste menneskeskapte rituelle byggverk. Det er eldre enn pyramidene, men det fins visstnok noe i Tyrkia som er enda eldre. Dette her er fra ca 3600 f Kr og er imponerende. Flott museumsbygg i tilknytning, deretter en vandring rundt selve tempelområdet. Vi glemte helt hvor sultne vi var.

Vi hadde noen minutter til neste buss, så vi gikk en tur i byen for å finne noe å spise. Kjøpte drikke i en butikk, og et underlig bakverk med rømme og ost av en ungarsk dame som ikke snakket særlig engelsk. Det var godt, da. Vi satte oss på en benk i nærheten av busstoppet og ventet at bussen snart ville komme. Vi trodde vi ville se den når den kom, men den var nok allerede på stoppet som vi ikke så bak et buskas, så plutselig gikk den. Jaja. Fins verre ting enn å sitte på en benk i sola og spise frokost mens man venter på neste. Det var en snau halvtime. Neste stopp var en turistfelle av en butikk, så vi brukte bare de ti minuttene bussen stod der og kjøpte inten ting.

Vi ble deretter sittende i bussen til vi kom til Ta Pina Sanctuaryhttps://www.beyondthebay.co/malta/ta-pinu-shrine-guide-gozo-malt

Et utrolig vakkert og fascinerende sted. Vi ble værende en god stund.

Deretter fant vi ut at det var bare 850 meter til neste stopp, så vi bestemte oss for å gå, i stedet for å vente på bussen. Det var en fin spasertur i nydelig vær og vakkert landskap. Neste stopp var Ta`Dblegi crafts village. Vi var ikke veldig imponerte. Dette er nok en turistfelle, og nå var det utenfor sesong. Vi hadde håpet å se kunsthåndverkere lage ting, men det var det lite av. Kun i keramikkverkstedet var det aktivitet. Vi fikk kjøpt noen håndlagde kniplepinner da, men var ikke spesielt imponert over plassen. Vi bestemte oss for å avslutte turen i Victoria – eller Rabat, som lokalbefolkningen visstnok kaller den. Det var tid for middag, vi fant et sted med grei mat og ikke altfor høy musikk, hvor vi dessuten kunne sitte inne. Det var begynt å bli kjølig og ikke minst blåse en del.

Vi rusla en tur i byen, så nok en vakker kirke, og gikk en tur opp på Citadellet, hvor museet var stengt, men det var fortsatt aktivitet i kirken, og fullt mulig å rusle en tur på murene. Det var vakkert i kveldsbelysningen.

Vi hadde egentlig billett til siste båt hjem til Malta, men det meste var nå stengt, vi begynte å bli slitne både i hodet og beina, og tok bussen til havna. Vi ankom akkurat i det båten gikk, en time til neste. Men det viste seg å være uproblematisk å endre billetten, så vi slo ihjel den timen med en gin&tonic i en småluguber bar på kaia. Halvsov på båten hjem, nå var det jo mørkt og ikke så mye å se på. Heisen opp og hjem i huset. Nå lakker det mot slutten av ferien. Vi har ingen store planer for de siste to dagene, får se hva det blir til

To gamle damer på tur – tiende feriedag

Publisert 23/01/2025 av hildeG

Svar

Nei, vi dro ikke til Gozo, slo det fra oss av flere grunner. I stedet dro vi igjen til Rabat, og klarte denne gangen å finne en direkte buss, så det gikk litt fortere. Planen var å se St Pauls katakomber. Det var til dels interessant, men det er jo et gigantisk anlegg med nedgang til svært mange katakomber. Disse ble brukt som gravkamre i mange hundre år, av flere av de mange folkeslagene som slo seg ned på Malta. Det finnes spor etter både hedenske (romerske og fønikiske), jødiske, kristne og muslimske gravplasser i disse katakombene. Akkurat disse har nok vært brukt til lite annet, verken til skjulested under krigen eller andre typer forfølgelse. Så vi gikk litt lei etter hvert, ett hull i bakken var omtrent likt de andre. Men er man levende interessert i arkeologi eller oldtidshistorie, kan man finne det mer interessant enn vi gjorde. Eller – for all del interessant, men vi var ikke nedi alle katakombene.