Nytt kjøleskap

Dyr høst, bra jeg ikke er pensjonist riktig ennå. Sliping av trapp var mer enn påkrevd. Det ble fint. Kjølerommet konka ut – nytt aggregat var dyrt, men snekkeren som monterer får en hjemmesydd busserull – med noen rokkeringer i regnskapet. Husets ørtifjarten lysrør av den gamle sorten som ikke lenger er lovlige, trenger utskifting. Det håper jeg skjer snart før det er helt mørkt her.

For å toppe serien, slutta kjøleskapet å virke. Dessverre er det erfaringsmessig minst like dyrt å reparere ti år gamle (eller mer ) hvitevarer som å kjøpe nytt. Så jeg bestilte nytt. Jeg, mitt fe, tenkte størrelse på kjøleskap er standard, og bestilte ett med god miljømerking og effektivt strømforbruk. Siden jeg ikke hadde lyst til å bære det selv, bestilte jeg innbæring – og utbæring av gammelt kjøleskap. Dette ble besørget av to sterke, unge menn.

Men det nye kjøleskapet var betydelig høyere enn det gamle. Det gikk ikke inn gjennom kjøkkeninngangen, det fikk heller ikke plass der det gamle hadde stått. Følte meg mildt sagt dum, men forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen.

Jeg skrudde ned overskapet som hadde stått over det gamle kjøleskapet. De greiene vi oppbevarer der oppe blir ytterst sjelden brukt, så kvitta meg med det meste. Verre var det at det var ingen vegg bak skapet, bare et hull. Men spikra fast dekorplaten som hadde sittet på skapet over hullet – så nå ser det sånn noenlunde ut.

Verre var det å få kjøleskapet inn på kjøkkenet. Bemanningen i heimen er en svekling og en kløne, så jeg bad mannfolket skaffe en person til – fortrinnsvis sterk og med praktisk sans. Han fant en veldig god nabo – takk til deg! – og ved forente anstrengelser, fikk vi kjøleskapet gjennom den litt for lave døra, og plassert på rett sted.

Deretter var det bursdagsmiddag for tante Bodil – som alltid er veldig flink til å påskjønne andres bursdager med gaver, kake og gratulasjoner. Hun ønsket seg moussaka, så det ble det, i veggis – og vanlig versjon.

Men slitin kjerring er vel bare forbokstaven, så mye fysisk arbeid er ikke dagligdags for meg. Men vel fornøyd med både kjøleskapet og familieselskapet. Håper det blir en stund til noe mer ryker her. Resten av helga tilbringes på kniplekurs – det er i det minste ikke fysisk tungt 🙂

På tur igjen, dag 5

Nå har jeg vært slakk med bloggingen, ligger litt etter, men skal prøve å ta igjen litt. Denne dagen startet med en ganske rolig morgen med frokost i leiligheten, etter å ha kjøpt ny forsyning av bacon over gata.

Så brukte jeg en god del tid på å ergre meg over Britrail, som jeg oppfatter som svært kronglete. Mulig det bare er jeg som er tett i pappen. Vi hadde ingen problemer med Interrail-appen sist vi var på tur og brukte den. Britrail har ikke en app. Du kjøper et M-pass, og de sender deg en epost med link til aktivering. Jeg trodde dette var en app som skulle aktiveres og gjorde det med en gang- vips hadde jeg brukt opp en reisedag. Du må ikke aktivere noe som helst før den dagen du skal reise, deretter på du gjenta aktiveringsprosessen hver dag du tenker på å reise, og så får du tilsendt en dagsbillet pr epost. Mannfolket kan ikke lese eposten sin på mobil, den har kronglete innlogging, så vi var litt fortvilte. Løsningen ble å opprette en ny epost til han – gmail. Det ble jo ganske ryddig, han får lite annen post på den andressen. Jeg må bla lenger ned i søppelposten for hver dag, for å finne den igjen. Burde vel arkivere den et sted så den er lettere å finne. Syns fortsatt det er et tungvint system, selv om det går greit nå som vi endelig skjønte det.

Så da vi endelig hadde det klart, dro vi til Southampton. Den togturen er så kort, at det neppe gav valuta for investeringen. Southampton har vært Englands fremste port mot verden i all tid – kanskje ikke nå lenger. Så vi satte kursen for SeaCity Museum. Titanic dro fra Southampton i april 1912. Den ble bygd i Belfast og ferdigstilt her. Museet har viet en hel fløy til Titanic – men det fins også tre andre med interessante ting å se. Et imponerende hus, og en imponerende utstilling. Titanic-fløyen ble avsluttet med en gigantisk film om sjøforklaringen. Det mest fortvilende var jo at et annet skip passerte rett forbi, så at det ble skutt opp raketter fra Titanic, trodde det var fyrverkeri og seilte videre. Gnisten hadde gått av vakt (de hadde bare en), så nødsignalene fra Titanic ble ikke fanget opp. En av konsekvensene ble at det ble påbudt å ha døgnvakt på telegrafen ombord. Titanic hadde to, så heller ikke de dekket opp hele døgnet, men da ulykken skjedde, ble det sendt ut nødsignal til alle fartøy i nærheten. Et annet interessant poeng, var at de som satt i utkikksposten oppe i masta hadde kikkerter på turen fra Belfast til Southhampton. De ble fratatt dem der. Alle som hadde noe de skulle ha sagt mente at dette ikke hadde noe å si. Den ene av de som bemannet utkikksposten og var heldig nok til å overleve, var av en helt annen mening.

Det var flere andre ting i Southampton vi gjerne ville ha sett, men uten at vi skjønte hvorfor, var svært mye stengt – både museer, attraksjoner og restauranter. Vi var redd vi måtte sulte, men fant til slutt Mint Dosa, hvor vi fikk en utmerket indisk lunsj. Noe helt annet enn gårsdagens popup. Så vi dro hjem og planla tur til Isle of Wight neste dag. Best å slå til når det er meldt godt vær og før togstreiken er over oss.

Klikk på bildene om du vil se hele

Sassnitz og sånn, eller shit happens

Denne delen av turen er ikke særlig bloggverdig, men også fortredeligheter bør dokumenteres, slik at jeg kan lære av dem til siden .- og kanskje noen andre også?

Vi ble som sagt en dag ekstra i Dresden, som jeg stort sett tilbrakte i senga,. Neste dag følte jeg meg såpass at jeg tenkte at vi kommer oss vel til Bornholm, og i første omgang til Sassnitz. (Hva sier jeg till virusbefengte pasienter? Joda, det er helt greit å farte rundt og slepe på tunge kofferter i dårlig vær? Neida, jeg sier – hold deg i ro, drikk masse væske og ta paracet ved behov).

Første del av togturen gikk greit. Vi bytta tog i Rostock, et mareritt av en stasjon hvor vi virra rundt og opp og ned til vi var svette og slitne, og endelig fant riktig perrong for somletoget til Sassnitz. Tissetrengt var jeg og, bare for å oppdage at togets eneste do var stengt og defekt.

Det ble en ubehagelig tur. Vel fremme i Sassnitz fant vi heldigvis en do, men llite annet. Ingen taxi. Det var halvannen kilometer til hotellet. På våt brostein med tung koffert. Men det gikk. Google Maps veiledet oss til der de mente hotellet var – stengte dører, intet riktig navn å se. Vi spurte alle vi så, og mange tilbød seg å hjelpe, men ingen hadde hørt om verken hotellet eller gata det lå i. Gateadressen plotta inn på Google maps, viste oss til et litt annet sted, men heller ikke der fikk vi napp. Nå hadde det begynt å regne også, så slitne, våte og fortvilte var vi etter hvert. Telefon til hotellet ble besvart av en telefonsvarer, men langt om lenge fikk vi da kontakt med verten og kom oss til riktig sted. En helt grei leilighet.

Men forviklingene stoppet ikke der. Vi hadde jo tenkt oss til Bornholm, men vi hadde ikke tatt høyde for at vi ble en dag ekstra i Dresden, så det gikk en ferge på mandag, (som vi hadde tenkt å ta), men deretter ingen flere før torsdag.

Sassnitz virket ikke som en veldig interessant by å bli mange dager i, så nå var gode råd dyre og en plan B påkrevd. I ettertid kan det kanskje være like greit at vi unngikk gasseksplosjoner og sabotasje rundt Bornholm. Bornholm får bli en annen gang.

Vi landa på å ta toget tilbake til Rostock, og ferge til Trelleborg i Sverige Deretter får vi se an hvor fort vi drar hjem.

Stena Line i Rostock får null poeng for service. På nettet står at man må møte minst en time før avgang. Vi fikk beskjed om å stå ute og vente på en skyttelbuss som skulle ta oss ut til båten. Etter å ha venta nærmere en time, gikk mannfolket inn og spurte om ikke vi bare kunne gå dit, det var kaldt og vått å stå ute, og ikke særlig langt. Nein, am strengsten verboten.

Taxisjåføren som kjørte oss til kaia får full score da. Hyggelig, hjelpsom og spilte klassisk musikk hele vegen. Beethoven var akkurat hva jeg trengte, kald, blaut, sjuk og sur som jeg var.

Jaja. Etter nesten en time til og 20 min før avgang, kom endelig bussen. Inngangen til båten var kummerlig, glatt og egnet for høydeskrekk. Typisk trailerferge, virker det som. Men det var godt å endelig sette seg i en god stol. Maten var ikke aller verst heller.

Men nå vil jeg hjem 🙁

Fra Brussel til Heidelberg, med noen forviklinger

Det viste seg ikke å være så greit å ta ting på sparket som vi hadde tenkt, og plassbillett-marerittet innhentet oss i Brussel. Vi satt på stasjonen uten å ha noe sikkert reisemål, mannfolket ble sendt til billettkontoret for å forsøke å skaffe plassbilletter, for på nett ble vi bare fortalt at det skulle vi tenkt på for seks måneder siden, og via interrail-appen funka det ikke i det hele tatt. Men alle folk tar visst toget om dagen, og det er jo bra.

Vi tenkte kanskje vi kunne lure oss med Eurostar til England, eller med ett eller annet tog til Nord-Frankrike, men begge deler var fullt, utsolgt og umulig.

Så vi endte med Heidelberg som mål, jeg har vage barndomsminner om at det var en hyggelig by. Jeg er nok blitt noe mer kravstor siden da, men mer om det siden.

Toget fra Brussel var temmelig fullt, og det ble opplyst i høyttaleren at de kun hadde 3 fungerende toaletter fordelt på to av togets mange vogner.

Etter en stund ble det opplyst at nå var det bare ett igjen, og dette var også forventet snart å oppgi ånden (der Geist aufgeben…) – ikke at jeg har hørt togdoer omtalt som åndelige vesener før – så alle må vennligst gå av i Liege. Jaha. Der var i det minste en spektakulær jernbanestasjon.

Vi trøstet oss med en gin&tonic mens vi ventet på neste tog

Det var flere togbytter, og innen vi kom fram var i alle fall jeg ganske utslitt.

Det ble til at vi lata oss to netter på et ganske fjongt hotell. I følge Tripadvisor er jernbanestasjonen byens høyest rangerte turistattraksjon. Den var ikke noe særlig bemerkelsesverdig. Jeg gikk også en tur i gamlebyen, som ikke var særlig gammel — så oppholdet i denne byen var ikke så mye å blogge hjem om.

Kiel til Haarlem

Ser ut som bloggingen så langt skjer ved høgstdags. Det ble en lang dag på toget i går. Først Kiel–Osnabrück, hvor det tok sånn bortimot en halvtime å bytte lok, så vi ble tilsvarende forsinket. Togmaten var vi heller ikke imponert over i forhold til tidligere opplevelser på tyske og ikke minst tsjekkiske tog. Så vi hadde planlagt lunsj på toget, men stusslig pulvermat fra mikroen var jo bare forbokstanven.

I Osnabrück tok det som sagt en halvtime å bytte lok før grensepasseringen, men det ble i det minste forbilledlig opplyst på tre språk hva som foregikk. Så vi regnet med ikke å rekke planlagt forbindelse til Haarlem, men på denne strekningen går det jo tog veldig ofte, så vi regna med det skulle gå greit. Men veldig greit var det ikke. Trodde ikke jeg hadde ankommet Amsterdam med tog før – men det har jeg – i 1976. Da var nok stasjonen mindre og jeg yngre og sprekere.

For det første var det VELDIG langt å gå fra der toget stoppet og inn til selve stasjonen. Over flere plan, og de fleste rulletrappene stod stille. SÅ glem dette om du er dårlig til beins. Inne i stasjonen var det vanskelig å finne opplysninger om noe særlig. Det flimret bokstaver forbi på skjermene for de forskjellige spor, men hvor er informasjonskontoret hvor man kan spørre om ting? Hvor finnes en benk man kan kvile sine slitne bein på (ikke!) og hvor er do? Vi fant heldigvis sistnevnte til slutt. Vi fant også til slutt ut hvor toget til Haarlem gikk fra, og det var flaks, for det virket som ren bingo om ting ble annonsert kun på nederlandsk, eller på flere språk. Samme gjentok seg på toget, vi trodde uansett vi skulle klare å gjenkjenne «Haarlem», men det gjorde vi ikke. Men vi visste at det var 2. stopp, og spurte for sikkerhets skyld noen hyggelige damer, så vi kom av på rett stasjon.

Da vi kom fram syntes vi at vi hadde slept nok for en dag, og tok en taxi til hotellet. Som var ubetjent, men jeg hadde fått tilsendt en app som åpnet døra både til huset og til rommet. Innafor var den bratteste trappen jeg har sett, men vi skulle heldigvis opp bare en etasje. Rommet var fint da, veldig behagelig (og veldig myk) seng, rikelig med puter, nydelig bad. Rikelig koffertplass. Kunne gjerne hatt en stol til da – kun en. Men jeg kan sitte på senga, jeg. Kjøleskap og kaffemaskin.

I går kveld ble det ikke tid til så mye mer enn å dumpe bagasjen og gå ut for å lete opp noe mat før restaurantene stengte kjøkkenet, den stusslige togmaten var ikke noe å leve på. Men vi fant en koselig restaurant rett rundt hjørnet, og rett ved siden av den berømte St Bavo- kirken, så vi hadde rikelig klokkeklang under hele middagen.

Vi sov godt. Dette er et rolig område, med stort sett gågater, selv om det er svært sentralt. Hotellet har ikke frokostservering, men anbefaler en kaffebar rett oppi gata. Vi var ikke imponert over den, gikk videre til den store plassen utenfor kirken, og spiste nydelig frokost hos Brinckmann Mannfolket spiste stekte egg med skinke og ost, jeg gikk for appelsinjuice, kokt egg, brød med ost og skinke og en croissant. Merkelig nok fulgte det ikke med kaffe eller te, men det kunne vi jo selvsagt bestille ved siden av. Brødet var godt, appelsinjuicen var nypresset, croissanten sprø og lekker – MEN egget var nesten kaldt og helt hardkokt. Jeg ble ikke spurt om hvordan jeg ville ha det kokt, men har i ettertid funnet ut at Nederland har en del problemer med salmonella i bl. a egg, så de har antagelig ikke lov til å servere bløtkokte eller rå egg. Men varmt kunne det jo ha vært. Får håpe de får has på problemet, i likhet med Danmark som også slet med dette for noen år siden.

Da vi var ferdig med frokosten åpnet kirken, så vi måtte selvsagt inn og se. Der holdt orgelstemmeren på, så mannfolket fikk høre noen orgeltoner. Denne kirken er gigantisk, større en Nidarosdomen, og antagelig mye brukt til konserter. Under orgelet var det korpodier og flygel, og alle stolene stod vendt mot orgelet.

Inne i koret (hvor det sikkert også var plass til minst 100 mennesker, er nok der de holder sine gudstjenester heretter.

Første gang jeg har sett et eget hundedreperkapell i noen kirke. Makabert.

Deretter var det tid for en liten shoppingrunde i byen. Jeg forbannet jo de dustete bambusstrikkepinnene og peila ut en garnbutikk ikke langt herfra. Der hadde de rikelig med garn .- men nesten ingen strikkepinner, og i alle fall ikke den typen jeg skulle ha, og butikkdamen så bare dumt på meg når jeg spurte om det var vanlig at de hadde så dårlig utvalg av strikkepinner og så mye garn. Siden jeg ikke får opp døra her uten å ha strøm på mobilen, tenkte jeg også å kjøpe en liten powerbank, siden jeg har glemt min hjemme. I den butikken nektet maskinen deres å ta noen av mine kort (2 visa og 1 mastercard), så jeg gikk derfra med uforrettet sak. Peila ut en ny garnbutikk. Ganske langt å gå, men en fin tur i nydelig vær gjennom en sjarmerende by. Damen i den butikken var adskillig mer hjelpsom, selv om hun snakket lite engelsk (er jo ellers stort sett kjempeimponert over språkkunnskapene til folk her i landet). Også hennes terminal nektet å godta noen av mine kort, men hun pekte på en minibank 20 m opp i gata, så da var jo problemet løst. På veien hjem stoppa vi for lunsj ved en idyllisk kanal, ved en gangbru som snur seg 90 grader hver gang det kommer noen med cabincruiser eller en annen båt som ikke får plass under brua. Fascinerende. Og åpenbart manuelt styrt, vi så en fyr oppi tårnet som snudde på brua hver gang det kom båter. Maten var god, og på restauranter har de åpenbart ingen kortproblemer. Siden jeg hadde tatt ut rikelig cash, fikk jeg meg også en powerbank på veien hjem.

Vi har vurdert en båttur på kanalen, men det får evt bli i morgen, om været holder. I kveld tenker vi oss på orgelkonsert i den selvsamme kirken, etterfulgt av et bedre måltid. I morgen er det konsert i Amsterdam 🙂

Interrail i koronaens tid – Tallinn

Vi fikk frokost på båten, med et ledsagende glass musserende vin – frokosten var dog ikke så god som på Commodore Class hos DFDS. Rusla i land og tok en taxi til kontoret som leier ut leiligheten. De var ytterst profesjonelle og forekommende, bagasjen ble trygt oppbevart hos dem inntil vi kunne sjekke inn. Offisielt klokka fire, men de hadde leiligheten klar allerede halv to Da hadde vi i mellomtiden rukket en rusletur i byen, en utmerket lunsj på Rataskaevu 16 – hvor vi overraskende nok fikk bord til tross for at vi bare dumpa inn. Nydelig mat og fantastisk service, ikke rart de har klatret på listene til Tripadvisor. En av de siste kommentatorene skrev at de ble servert av Ron Weasley – det samme tenkte jeg da vi ble tatt i mot av denne mannen, ganske slående likhet 😀

Etter lunsj hentet vi koffertene og tok en taxi til leiligheten, til tross for at det bare var 600 m. 600 m bratt oppoverbakke med tunge kofferter fristet ikke.

Andreassen sperret øynene opp da vi kom inn i leiligheten, og utbrøt: Her kan vi holde KONFERANSER! Det kan vi nok. Naboene er parlamentet og den franske og den tyske ambassaden.. Her er det en kjempestor stue med spiseplass til 8, gedigen sofagruppe, to store soverom, bad, toalett og badstu. Men det er strengt forbudt å bråke, røyke eller miste nøklene. Vi får prøve å la være med det.

Litt avslapning tok vi oss tid til, før vi ruslet ned for å se på den ortodokse katedralen som er et av Tallinns landemerker. Den var gedigen, og det pågikk en messe med særdeles vakker sang. Vi ble ikke lenge for vi fikk påpakning for at vi ikke hadde munnbind. Vi må bli flinkere til å huske på det i butikker og andre innendørs steder. På restauranten ble vi avkrevd koronasertifikat. Det er jo betryggende.

Vi rusla nok en tur for å bunkre opp til valgnatta, og har bestilt pizza til levering på døra. Får håpe den dukker opp, begynner å bli sulten.

Ellers har vi funnet ut at det antagelig er umulig å komme seg gjennom baltikum med tog. Da er det tilnærmet svindel å selge interrailbilletter til disse landene? Riktignok har vi fått advarsler om dette på Togferie-gruppa på FB, men det er jo ikke sikkert alle interrailere er innom der.

Det pågår et gigantisk jernbaneprosjekt for å få gjort noe med dette, men det er ikke planlagt ferdig før om noen år, og har vel nå fått seg et skudd for baugen med koronaepidemien, og særlig Estland er bekymret for at sporet vil gå gjennom viktige naturområder.

Så vi må nok krype til korset og ta en buss eller to. De er heldigvis billige, men vi kommer nok til å se mindre av særlig Litauen enn det vi hadde tenkt og håpet. Vi tenker å komme oss over til Polen og over på toget. Så får vi se. Nå skal vi i alle fall breie oss i denne gedigne leiligheten til torsdag.

Bruk og kast, eller gjenbruk og reparasjon?

Man burde kanskje være forsiktig med å legge ut sine dumheter på nett, men det kan hende den beste (og nå har det gjort det, som en av mine tidligere medarbeidere pleide å si, høhø).

For fire år siden kjøpte jeg meg en MacBook. Det var en ny modell, mindre enn tidligere utgaver, men rask og effektiv. Topp score i alle tester. Den kostet tre ganger så mye som noen bærbar datamaskin jeg har hatt (med unntak av den aller første, som kostet over 20 000 på slutten av åttitallet)

Men jeg har ansett det for et godt kjøp. Den er så lett og liten at den går ned i håndvesken, ikke noe problem å ta med overalt. Funker like godt etter fire år, ingen tiltakende treghet som de fleste Microsoft-maskiner er belemret med.

Helt til en natt jeg lå ute i hengekøya i sommer. Ca klokka 03 begynte det å høljregne, så jeg bråvåknet, trev dyna og styrtet inn i huset, uten å tenke på at Macen og mobiltelefonen lå ute på terrassebordet – i regnet.

Neste morgen var mobilen heldigvis like god, men Macen var død. Tok den med til Eplehuset på Gjøvik, hvor de fortalte meg at det kom til å koste så mye å reparere den at jeg like gjerne kunne kjøpe ny. Det måtte jeg tenke litt på – dette var en dyr investering. Men dess mer jeg tenkte, dess mer grinete ble jeg. Hva var dette for slags politikk? Det hadde ikke skjedd noe verre med maskinen enn at den var blitt våt. Noe som antakelig har forårsaket en overledning et sted. Mulig en ødelagt komponent – men den måtte da kunne byttes ut – uten at det skulle være nødvendig å kassere hele maskinen?

Google er din venn (og overvåker), jeg fant ihospital som påtar seg å kurere denslags. Det var for all del ikke gratis, men langt billigere enn ny maskin – og ikke minst: langt mer miljøvennlig. Takk til dem. Og kjerringa får holde elektronikken innendørs heretter.

Inverness – York – Coventry

Har hatt litt dataproblemer, men vi lever i beste velgående. Fra Wick tok vi somletoget tilbake til Inverness. Vi var der bare over natta, nok til å konstatere at Inverness er en hyggelig by vi gjerne skulle tilbrakt mer tid i. Men det ble ikke denne gangen. Vi tok et tidlig tog for å komme til York i tide til å høre Evensong i katedralen.

Koret i York Minster

Deretter ble det bare en rusletur i byen, før vi tok en tidlig kveld på Minster Hub – et snodig, men hyggelig pensjonat. Neste dag opprant med nydelig vær. Vi hadde tenkt å gå på speidergudstjeneste, men slapp ikke inn – det var kun for inviterte. Men vi så paraden og kunne jo bare angre oss for at vi ikke stod opp tidlig nok til å rekke Matins. Vi gikk på Evil Eye Gin Shop i stedet.

Whisky sour til mannfolket Right Posh til meg. Følte meg snobbete 😀 Deretter gikk vi en tur på bymuren. Den er bevart og restaurert, så man kan gå 2-3 km rundt hele gamlebyen på denne. Det var det første vertinnen – som snakket både på inn- og utpust anbefalte, og det var en fin tur. Ellers var det mye annet å se og gjøre i York, man får jo ikke med seg alt på en slik omflakkende tur som dette. Til gjengjeld får man se mange steder, og kan merke seg hvilke man vil tilbake til.

Change ringing at York Minster

Så dro vi videre til Coventry, hvor vi bodde 2 netter på Ibis Coventry Center. Ibis-hotellene har vi god erfaring med, og også her var det rent og hyggelig. Målet for oppholdet var først og fremst katedralen, siden vi har vært flere ganger i Frauenkirche i Dresden.   

Vi besøkte både ruinen og den nye katedralen, som i sannhet var imponerende, og fikk også med oss en liten orgelkonsert.

Det sies at redningsarbeiderne måtte forhindres fra å rive tårnet – som stod igjen etter bombingen – de var ikke klar over at tårnet hadde vært skjevt i 100 år, – så det er ikke bare Pisa – og det står der fremdeles. Det lille orgelet er en gave fra Norge.

Nå er vi på vei til Dublin. For første gang har Interrail-appen lurt meg. Vi skulle ha byttet tog i Crewe, og ikke i Warrington hvor vi nå sitter og tørker bort og venter på neste tog. Etter noen minutters stress og panikk har vi fått byttet fergebilletter, så vi kommer til Dublin seinere enn planlagt, men vi kommer dit – forhåpentlig.

Edinburgh

En fin dag, men starten var best. Vi begynte med en rusletur i byen for å finne et sted å spise frokost. En fin tur, en grei frokost – og deretter bega vi oss til St Giles for påskegudstjeneste. Det var en fantastisk opplevelse. En vakker og særpreget kirke, strålende musikk. Det lokale domkor (26 sangere) framførte mye flott musikk, blant annet Te Deum av Benjamin Britten. Brasskvintett og dyktig organist. Noe litt spesielt var at en ung mann ble døpt – og deretter ble både han og hans forlovede konfirmert – de skal etter sigende gifte seg om noen uker. Må ha vært en spesiell stund for dem i en fullsatt kirke med så mye ekstra pynt og musikk. En perfekt start på en påskesøndag for oss også.

 

Deretter tok vi en busstur, en sånn hop on, hop off – noe som kan være lurt på et nytt sted, selv om vi i sin tid hadde en særdeles dårlig opplevelse i Leipzig. Her var det en meget dyktig guide (og jeg har sans for levende guider heller enn høretelefoner på ørten språk). En times tur gjennom de sentrale deler av byen. Vi hørte om historie, vi så dronningens residens (hvor hun er en uke hvert annet år), vi så parlamentet (som folk mener er dekorert med hårfønere, the politicians only blow hot air?), deler av gamlebyen, og Arthur´s seat. Vi har ikke tatt fotturen opp dit – kanskje en annen gang, sikkert en fin tur. Deretter lunsj – og en tur i parken.

Dagens siste gjøremål skal jeg forbigå i barmhjertig taushet (men har skrevet min hjertens mening på TripAdvisor). Vi ble anbefalt en tur i gammel bosetting som fortsatt finnes under nåværende by, og bestilte en tur med The Real Mary som averterte masser av historie og profesjonelle guider, vær obs på dårlig ventilasjon og ha gode sko. Jomen sa jeg smør, ikke ofte jeg har følt meg så snytt. Ikke fikk jeg guideboken jeg betalte for heller. Jaja, jeg tok bilde av en fin solnedgang på veien hjem.

Pe(e)r, du lyver!

Sirkus Sandberg/Frp blir jo bare mer og mer utrolig. Hadde det ikke vært for at vi snakker om landets øverste myndighet og fremste representanter (med unntak av Kongen, Gud bevare ham…) hadde det jo bare vært til å le rått av.

Pe(e)rs  bortforklaringer og unnskyldninger for sin utrolig uansvarlige opptreden når stadig nye høyder. Siste utgave er at han ikke sa fra til statsministeren hvor han skulle fordi han var redd for lekkasjer. Hans nylig fraseparerte (og formodentlig forholdsvis sinte og bitre) kone, er nemlig statssekretær. Hvem var han redd hun skulle lekke til? Statsministeren? Pressen? Hahaha.

Og så poserer han i media med den nye dama og hevder de står til Dovre faller. Ikke rart de har startet evakuering på Dovre…  Det kan også synes som en noe lettsindig påstand fra en mann som allerede har to havarerte ekteskap og gudene må vite hvor mange mer uoffisielle forhold bak seg?

Det kan ikke være lett å være Erna for tiden, men jeg kan liksom ikke se for meg at noen statsråd i regjeringen Brundtland hadde fått lov til å ture fram på denne måten. I Frp har de fått beskjed om å la være å kritisere Sandberg, Keshvari fikk åpenbart munnkurv etter dette innlegget

Mina Ghabel Lunde skrev også en grundig tekst.   Jeg låner konklusjonen:

«Regimet ser nemlig ikke blidt på iranere som har migrert til Vesten som flyktninger. Det setter presteregimet i et dårlig lys at iranere flykter fra det. Kjæresten til fiskeriminister Per Sandberg gjorde ifølge seg selv ikke bare det, da hun søkte asyl i Norge. Bahareh Heidari Nasserabad (nå Letnes) flyktet også fra familien som ville gifte henne bort, noe som både er lovlig og anbefalt etter iransk lov.

Hun brøt altså iransk lov ved både å motsette seg ekteskapet og ved å forlate landet som ugift kvinne uten tillatelse fra far. Men da hun etter tre avslag og tvangsretur dukket opp i Iran i 2008, ville myndighetene ikke slippe henne inn på grunn av «manglende papirer».»

For det er jo mye som virker underlig med den nye kjæresten også. Hvordan kan en sekstenåring som har røket uklar med familien ha ressurser til å reise tre ganger til Norge? Hun er jo åpenbart gode busser med regimet og ambassaden, og poserer stolt med sitt iranske pass. Hvordan kan hun da i tillegg være norsk statsborger? Hun har åpenbart jobbet hardt og aktivt for å komme inn på fiskeriministeren, skyldes det bare hans trønderske sjarm? Jeg kan ikke annet enn tro at hun blir brukt av regimet i Iran, enten hun er klar over det selv eller ikke.

Det er bra PST skal se på saken, men jeg gremmes over at politikken har sunket til et slikt nivå.  Det må være lov å håpe at det kan føre til at Frp igjen blir et marginalt parti for bygdetullinger. De har sannelig vist at de setter de største tullingene til å styre og stelle – og det skremmer meg.