Nå må jeg sannelig interiørblogge litt – selv om det er helt ulikt meg. Dagligstua her i huset begynte å bli en skam å vise fram. Der hadde vi en sofagruppe som nå har rundet ti år, og med daglig bruk av en stor famillie, en katt og en hund – i tillegg til at en del av famliens måltider ble spist her, kan enhver tenke seg hvordan den så ut. Treseteren var tillike blitt trebent, så det var risikosport å sitte i den. Bestilte ny sofa fra Bolia på romjulstilbud, og den ble levert i går. Den er diiiger. Egentlig hadde jeg tenkt å bestille skinnsofa, med tanke på all søling og grising som fortsatt bedrives heromkring – men jeg er egentlig ikke så glad i det. De averterte imidlertid et mikrofibertrekk som skulle være særdeles rengjøringsvennlig. Så jeg satser på at dette i kombinasjon med den fancy nye dampvaskeren vil holde sofagruppen pen litt lenger enn den forrige. Dette er nok en litt annen kvalitet også…
Når rommet var tomt for møbler i påvente av nye, var det jo smart å passe på å slipe og lakke. Snille svigerfar hjalp meg å lakke (vi leide noen til slipinga…) da vi flytta inn her. Nå var det mange stygge skrammer i golvet også. Så jeg har flekkslipt stuegolvet og lakket mange strøk på flekkene og ett på hele golvet, og slipt hele korridoren, – som ikke ble tatt den gangen. Så der var nedslitt parkett bare forbokstaven. Ble veldig fornøyd med stua, men i korridoren var det vanskeligere å manøvrere den digre slipemaskina, så 100 % fornøyd med resultatet er jeg ikke – men det ble i alle fall mye bedre enn det var.
Så etter å ha lakka meg inn på soverommet to netter på rad, var det nå tid for litt rydding, støvsuging og sånn. Men jeg kunne jo ikke sette tilbake det stygge og ripete salongbordet heller?
Dette bordet er egentlig et klenodium, så jeg kaster det ikke – uansett hva mine døtre sier.
Det har fulgt oss fra jentene var små. Kjøpt på opphørssalg på en trevarefabrikk jeg har glemt navnet på – som lagde disse helt unike furubordene uten noe som helst i metall. Hele bordet er laget med trenagler og tredeler. Må tilstå at jeg har begått en viss helligbrøde og skrudd inn noen skruer på undersiden – den tida vi hadde unger som krabbet under bordet, tok jeg ikke sjansen på at bukkene som holdt de tunge klaffene oppe bare var å dytte unna. Helsa går tross alt foran, jeg så for meg en flatklemt og hjerneskadd stakkars unge under der.
Nå har jeg slipt og lakka det også – så det får forhåpentlig et nytt liv.
Kanskje kommer det et bilde etter hvert når alt blir ferdig?
Og sånn ble det til slutt:
