I sommer har jeg lest Ken Follett. Har prøvd før, for mange år siden – en oversatt bok som jeg la vekk. Men nå leser jeg originalene. Først “Eye of the Needle”, som vel var Folletts debut. Imponerende! Veldig spennende, og sikkert en bra film. Jeg hadde i alle fall film i hodet mens jeg leste den… Fortsatte med “Pillars of the Earth” – som vel var nesten enda mer imponerende. Follett er en av de særdeles få mannlige forfattere jeg har støtt på som faktisk klarer å beskrive troverdige kvinner. “World without end” var ikke like imponerende, men lesverdig nok. Og DIGER. Nå har jeg begynt på “Fall of Giants”. Det er vel første bind i en hundreårstrilogi hvor siste bind ikke er skrevet. Men denne er også særdeles imponerende, og han må ha gjort en uendelighet av historisk research. Noe har han vel fått hjelp til. Første verdenskrig – i all sin gru, beskrives fra flere synsvinkler. Forskjellige nasjonaliteter og forskjellige sosiale lag. Jeg er imponert.

Krig er meningsløst.

Det er lett å si, her vi sitter i trygge og velfødde Norge. Men det er som regel ikke krigshisserne som blir kanonføde, er det vel? Hvilke syke mekanismer er det som får denne type vanvidd til å fortsette?