Disse flotte smijernsportene befinner seg på sørsiden av St.Vitus-katedralen oppe på Prahaborgen. Vi ble stående og betrakte dem en stund, fordi de små figurene er så godt laget, men det tok oss en stund å oppdage hva det faktisk er. Det er bondens arbeid gjennom året, såtid, høstetid, slaktetid og de tolv tegn i dyrekretsen. Vet ikke hvor godt jeg har fått det fram på bildene, men dette må da være flott smedkunst.
Vi fortsatte i retning det gyldne smug – målet for dagen var Lobkowitz-samlingen. Dette er en bemerkelsesverdig familie, som sporer sine aner tilbake til 1400-tallet. Det har vært en av mellomeuropas mest innflytelsesrike familier både politisk og kulturelt. Og her er en samling familieklenodier fra hele denne perioden. Audioguiden du får utlevert (den engelske) fortelles av eieren selv – det nåværende familieoverhodet William Lobkowitz. «The most remarkable thing about our family in the 20th century is that we lost everything. Twice. And got it back again» – åpner han med. Familiens eiendommer (15 slott og utallige kunstskatter) ble konfiskert, først av nazistene, gitt tilbake etter krigen og konfiskert igjen av kommunistene i 1948. Etter fløyelsrevolusjonen i 1989 fikk familien det meste tilbake, og har gjort svært mye tilgjengelig for allmennheten – som for eksempel her. En fantastisk reise gjennom både en families og Europas historie. Anbefales på det sterkeste!
Vi så et helt rom fylt med middagsserviser fra 1400-tallet og fram til i dag. Et annet rom fylt av våpen, både til jakt og krig. Et tredje fylt med musikkinstrumenter og noter. Blant annet håndskrevne pariturer fra Mozart og Beethoven. Det var en tidlig Lobkowitz som ga Beethoven en fast understøttelse – noe som ga ham mer tid til å komponere og mindre til å lure på hvordan han skulle skaffe mat…
Omvisningen omfattet også en liten, klassisk konsert med piano, bratsj og fløyte, hvor jeg var så frekk at jeg tok opp Dvoraks Humoreske. Mobilopptak, men tross alt ikke ille?
Tale 003
Eierens entusiastiske og kunnskapsrike kommentarer på øret, gjorde at vi følte at vi ble kjent med familien. Gå og se dette, om du har en snev av historisk interesse!
Dagens mat ble igjen inntatt på Lokal. Dette er et bemerkelsesverdig sted. Må ha vært industrihall eller noe – det er en laaaaang hall med bord på begge sider og eget bryggeri. Ølet er kortreist – kun noen få meter, ingen tilsetningsstoffer, og det forlater aldri ideell temperatur , ølglassene oppbevares ved 5 grader. I følge bloggeren som jeg fortsatt ikke finner igjen, er menyen kun på tsjekkisk og servicen «typical gruff, chezc» Det er en sannhet med modifikasjoner. DU får engelsk meny hvis du spør, og de som har servert oss har vært både blide og forekommende. Maten er enkel, men god – og ølet noe helt for seg selv. Og prisen lav. Vi fikk 2 varme lunsjretter og 2 digre øl for under 150 norske kroner.
Deretter lata vi oss noen timer, før vi gikk ut og spiste Kulajda til kvelds på et av våre «stamsteder» – hvor serveringsdamen faktisk husket oss – Tri Stoleti. Det var nesten ingen her – det er sannelig synd. De har GOD mat til en rimelig penge. Håper virkelig ikke denne restauranten går nedenom.
Tilbaketråkk: Memoirs of a Prague executioner | hildegoghagen