På Facebook og i noen aviser, tillyses «Norges viktigste kreftkonferanse». Dersom du eller «helsefaglig personell» har mistanke om kreft, skal du ha en diagnose innen 48 timer.
Dette høres jo besnærende ut, men i realiteten er dette etter min oppfatning et så tabloid utspill at det forundrer meg at såpass mange fagfolk er villige til å delta.
Det er mulig det finnes en mer konkret beskrivelse av hva de egentlig vil oppnå ett eller annet sted, men som luftslott betraktet virker dette som et av de mest gedigne. Jeg går ut fra at vi allmennpraktikere er de nærmeste til å fatte mistanke om kreft? Og det gjør vi hele tiden – hver dag. Svært mange, for ikke å si de fleste, symptomer som presenteres for norske allmennpraktikere hver eneste dag kan i siste instans vise seg å skyldes kreft.
Kreft er en vanlig sykdom.
Som leger er vi opplært til å forsøke å ta alle alternativer i betraktning når folk kommer med symptomene sine. Noen ganger blinker alle varsellamper – vi tenker at denne pasienten har kreft (eller noe annet alvorlig…) inntil det motsatte er bevist. I slike tilfeller venter pasienten neppe særlig lenge før utredningen er i gang, for enten å utelukke den alvorlige mistanken, eller å få gjort noe med det dersom mistanken slår til.
Andre ganger er man langt mer usikker, en mer banal diagnose er mer sannsynlig, selv om kreft fortsatt står et stykke nede på lista over alle de diagnoser legen har i hodet når pasienten blir undersøkt. Er dette også en mistanke? Og tjener unødig hast i så fall til noe annet enn å skremme vettet av pasienten?
Her må det da være langt viktigere å holde hodet kaldt og sørge for å informere pasienten om å ta kontakt på nytt dersom ting ikke går som man forventer eller nye symptomer oppstår, slik at saken kan vurderes på nytt.
De kreftdiagnoser som haster mest er oftest enkle. Kreft hos barn og yngre mennesker har ofte et svært akutt forløp. Diagnosen er sjelden vanskelig, pasienten blir oftest lagt inn i sykehus i løpet av kort tid og behandling igangsatt. Behandling av kreft hos barn har gjennomgått en revolusjon de siste 20 årene, og behandlingsresultatene er gledelig gode. For 20-30 år siden var leukemi hos barn en sikker dødsdom. Nå til dags blir over 90 % helbredet. Men fortsatt er det noen som dør. Dette skyldes svært sjelden for sen diagnose, det er bare sånn det er, dessverre. Selv om resultatene er blitt mye bedre er de ikke perfekte.
Hos voksne og eldre – majoriteten av kreftpasienter – kan forløpet være mer snikende og diagnosen vanskeligere. Behandlingsresultatene er mer variable og sjelden avhengig av at man starter opp innen 48 timer.
Unødige forsinkelser bør selvsagt unngås, men dette gjelder sannelig svært mange andre sykdommer også, slett ikke bare kreft.
Jeg tror det er bedre å forsøke å gjøre noe med ventetidene i helsevesenet generelt – og kanskje særlig innenfor psykiatrien – enn å iverksette særlige tiltak for «mistanker» om bestemte sykdommer.
Alle bør vel fortrinnsvis få behandling for sine sykdommer før de blir så ille at det ikke er noe å gjøre med dem? Noen ganger er helsevesenet – fastlegen eller andre instanser – utilgivelig trege og forårsaker forsinkelser som får fatale konsekvenser. Kan noe gjøres for å bedre dette, bør det absolutt vurderes. Men den viktigste kilden til forsinkelser er oftest pasienten selv – som har gått med symptomer i uker og måneder før h*n går til legen. Informasjon om alarmsymptomer – og ikke minst om at kreft er en sykdom som i våre dager som regel kan helbredes med godt resultat – tror jeg er viktigere enn å skremme folk med at dersom du ikke får stilt kreftdiagnosen innen 48 timer, er det ute med deg…
Det er mulig jeg er en kynisk doktor som ikke skjønner hvordan pasientene har det, men jeg har vært på den andre siden også. For noen år siden fant jeg en kul i brystet mitt – midt i sommerferien. På grunn av ferieavvikling tok det flere uker før jeg fikk resultatet av den nødvendige trippeldiagnostikk, selv om jeg er såpass godt kjent i det lokale helsevesen at jeg ikke tror jeg ventet unødig lenge. Det var ikke morsomme uker. Men jeg tror ikke et tabloid vedtak om «innen 48 timer» hadde gjort noe fra eller til.
Kvinner med kuler i brystet blir stort sett undersøkt i løpet av 1-2 uker, og svarene tar også litt tid. Svært få av disse viser seg å ha kreft, selv om mistanken er der og skal utelukkes. Men blir norsk helsevesen bedre av at vi prioriterer at disse (og andre lignende problemstillinger) skal avklares innen 48 timer? Det vil jo nødvendigvis gå ut over noen andre som må vente lenger. Og ikke minst vil et forvridd fokus på «er dette kreft» føre til at andre alvorlige diagnoser blir unødig forsinket.
Som alltid er du klar og tydelig i tankegangen. 🙂
Uten å ha lest invitasjonen: det første som slår meg er at FrP står bak. De hiver seg som oftest på det som skremmer folk mest.
En diagnose innen 48 timer er ikke mulig, etter mine begreper, uten at hele rekken av prøver og undersøkelser står på geledd etter hverandre i et samlebåndsprinsipp.
Det er neppe Frp som står bak dette -men fortvilte pårørende til noen som døde av kreft som (muligens?) ble for sent diagnostisert. Men svaret ligger nok ikke i et slikt vedtak, dessverre – det vil nok gjøre mer skade enn gagn.
Hei Hilde.
Dette ikke er et politisk utspill fra noe hold, men et mål om at mennesker som får konstatert mistanke om kreft, skal få en rask avklaring på mistanken.
Innen48timer har som mål at pasienter i Norge skal få tilbud om diagnoseundersøkelse innen garantitiden.
Behandlingsforløp etter eventuelt bekreftet diagnose, vil alltid være individuelt. Den fasen er ikke en del I48T initiativet.
Helsetilsynet framla sin rapport 4/2010, som beskriver sen diagnostikk som grunnen til mange dødsfall hver uke.
Danske myndigheter gav i 2007 en ventetidsgaranti til alle danske borgere. Ved mistanke om kreft skal videre undersøkelser være påbegynt senest innen 48 timer. I en situasjon der helsepersonell eller du selv har en gryende mistanke om at noe er galt er et raskt svar avgjørende for videre behandling og livskvalitet. Uker og måneder med ventetid og uvisshet gir mange negative effekter. I tillegg til at flere blir arbeidsufør i ’ventetiden’ kan også kreftsykdommen ha spredt seg slik at en behandling blir mer krevende enn den kunne ha blitt.
Initiativtakerne bak INNEN 48 TIMER ønsker å påvirke myndighetene til å vedta en tilsvarende garanti i Norge. Danmark innførte sin garanti for ventetid i et ”pakkeforløp” som beskriver prosessen ved kraftmistanke. Ventetidsgarantien er ulik for ulike former for kreft, men de er vedtatte og det måles mot dette. Det er for tidlig å måle suksess, men nyere forskning som har sammenlignet flere land viser at Danmark har en vesentlig forbedring siden innføringen av garantien.
Ta en titt på http://www.innen48timer.no . Der kan du få et inntrykk av hvem som står bak kampanjen og laste ned mer informasjon der.
Vi har kreftrammede og deres pårørende som vår målgruppe, og arbeider for at disse skal få best mulig oppfølging og omsorg.
Flott hvis du hadde hatt anledning til å delta, så kunne du fått presentert dine meninger om saken overfor deltagerne.
Lenken din er død, det er en n for mye. (retter opp dette)
Imidlertid var det svært lite konkret å finne på denne siden, synes jeg. Men jeg merker meg at for eksempel Kreftforeningen ikke er verken linket til eller inne i bildet. Jeg finner heller ikke noe om denne «folkeaksjonen» på Kreftforeningen sine sider. Dette gjør meg betenkt – dette er vel den foreningen som har jobbet lengst og mest seriøst for kreftpasienters rettigheter.
Jeg savner en konkret beskrivelse av hva dere egentlig har tenkt å gjøre – og hvordan dere tror at dette vil hjelpe? Jeg er fullstendig enig i at kreftdiagnoser (og andre alvorlige diagnoser) bør stilles så snart som råd er.
Tenk deg en pasient som kommer til meg med diffuse magesmerter. Pasienter er kanskje 50-60 år, en aldersgruppe hvor kreft absolutt står på listen over mulige diagnoser.
Selvfølgelig starter jeg utredningen der og da. I så måte er utredningen selvsagt påbegynt innen 5 minutter, og da er det kanskje ikke noe mer å diskutere?
Men veien fram til en endelig diagnose kan være lang, enten fasiten er kreft eller ei. Det kan vise seg å skyldes alt fra usunn livsstil eller psykiske problemer til kreft, eller en sær parasittsykdom som vedkommende pådro seg i Afrika for tre år siden…
Og dette er noe vi skal greie å avklare innen 48 timer???
Dersom pasienten selv er livredd for at det er kreft (som jo mange er), skal vedkommende da ha fortrinnsrett foran andre med mer alvorlige symptomer, men mindre grad av engstelse?
Som sagt – jeg synes ikke dette utspillet henger på greip i det hele tatt.
Jeg er helt for konkrete retningslinjer for helsepersonell ift kreftutredning (det finnes allerede retningslinjer for utredning av det meste, for eksempel på NEL), og minst like for informasjon til folk flest om alarmsymptomer.
MEN – de største forsinkelsene står folk ofte for selv. Dersom vi blir redde for at vi har en alvorlig sykdom, er fornektelse av symptomene en mekanisme som slår inn hos mange, og de tør ikke gå til legen av frykt for å få bekreftet det de er engstelige for.