Oppført i Deutsche Oper, et nytt bekjentskap for oss. Vi har tidligere besøkt Staatsoper Unter den Linden, og Berlinfilharmonien, men aldri denne. Bygd for om lag hundre år siden, som en kontrast til den pompøse Staatsoper, bombet i filler under krigen, bygd opp igjen i meget nøktern stil i 1961. Den første premieren fant sted i september samme år, få uker etter at muren ble reist. Fram til den falt igjen, var det Vest-Berlins eneste operahus. Lite plysj og lysekroner, men utmerket akustikk og bra seter.

Og for en forestilling! For en opera! Fantastisk kor, fantastiske solister – vi svevde hjem. Dette er jo absolutt ikke Verdis mest spilte opera, merkelige greier.

Hele ensemblet var fantastisk, det er nesten urettferdig å framheve noen spesielt, men jeg gjør det likevel. Jeg var aller mest imponert over Judit Kutasi, som sang heksa/spåkvinnen.

Et lite glimt av interiøret. Det henger en maske på sceneteppet – skulle jo bare mangle.

Historien er også interessant. Den handler om Gustav III av Sverige, som ganske riktig ble drept under et maskeball. Mordet (i likhet med andre framstående svensker…) er ikke oppklart. Men det er ingen tvil om at han hadde fiender. Han hadde ruinert statsfinansene på krig mot russerne, og ville ikke desto mindre gå til krig mot franskmennene. Så det spørs om ikke det var mer politikk enn kjærlighet som var bakgrunnen, men Verdi og librettisten Antonio Somma har laget en dramatisk historie.

Amerikanerne laget sin egen, og la handlingen til Boston – mange var skeptiske til denne operaen, det passet seg jo slett ikke å myrde konger, og enda mindre lage underholdning ut av det. I våre dager går det fint, så den amerikanske versjonen har vel mer eller mindre gått i glemmeboka.

I morgen skal vi opp i purkotten og planlegger tidenes korteste besøk i Praha, for så å reise videre til Wien. Så i morgen blir det mange timer på toget.