(bilder som vanlig klikkbare for større versjon)

Hjemreisedag, men først skulle det synges i St. Sepulchre without Newgate. Aller først skulle det spises frokost. Køen i hotellets matsal fristet ikke, mannfolket og jeg bestemte oss for å finne et annet sted å spise. Dessverre hadde researcheren gjort en dårlig jobb denne gangen, jeg fant ikke igjen den frokostrestauranten jeg hadde blinket ut for en stund siden, så vi endte med å dumpe inn på Garfunkel, da menyen så fristende ut. Mannfolket spiste Classic breakfast (speilegg, bacon, pølser, tomat, sopp og tomatbønner) og syntes dette var helt greit. Jeg var ikke fullt så fornøyd. Hadde bestilt Eggs Benedict. De var kalde, servert på et stykke tørt brød (det skal jo være toasted muffins), og Hollandaisen var så langt fra hjemmelaget som det er mulig å komme, minte om tubemajones. Æsj. Da kelneren kom og spurte om alt var ok, sa jeg som sant var at maten var kald. Jeg ble tilbudt ny mat, men siden vi hadde venta en evighet i første omgang, avslo jeg det. Vi hadde bestilt Large Americano pga at det stod i menyen at da fikk man “unlimited refills”. Vi ba om påfyll en hel gang, men fikk ingenting. Juicen var ok da. Moralen er – sjekk Tripadvisor eller spør kjentfolk.

Men så skulle det synges. Nok en vakker kirke, med fortrinnlig akustikk. Organistene var litt skuffet over at orgelet var elektronisk – de hadde innsamlingsaksjon i menigheten der for å få restaurert sitt orgelklenodium fra Harrison&Harrison, men for tiden var det ikke i bruk. Det synes bak hodet på mannfolket, og er et orgel fra tidlig i forrige århundre 🙂

Konserten gikk bra – tror det er den beste vi gjorde på turen (med unntak av “Immortal Bach” som var surere enn noensinne). Det var også den konserten med færrest tilhørere – tror det var 2 eller 3 som ikke var medbrakt av oss. Jaja. Hva skal man med publikum, siterer mannfolket en eller annen dirigent. De ødelegger jo bare akustikken. Nå bør vi i alle fall være godt forberedt før siste runde i Domkirken på torsdag.

Så var det buss til Gatwick og snuten hjemover. Vi fikk ganske god tid på flyplassen, og siden det tross alt var 30 års bryllupsdag (den gedigne middagen i går var jo egentlig tatt en dag på forskudd…), fant jeg det passende å spandere noen godsaker på mannfolket – at det lå en østers- og champagnebar rett utenfor utgangen må jo være et tegn…

Østers til mannfolket, foie gras til meg. Sprudlende dråper til begge.

Turen hjem gikk greit, om enn litt forsinket – og alle var enige om at det hadde vært en fin tur 🙂