(klikkbare bilder)

I grunnen ganske passende å feire 30 års bryllupsdag på tur med domkoret. Søndag 24.05 var en fridag/transportdag. Vi brøt opp fra Bournemouth etter frokost, og satt deretter flere timer i buss på den relativt korte distansen fra Bournemouth til London. Trafikken på engelske motorveier på en Bank Holiday weekend er ikke til å kimse ad. Bussen var dessuten slik innrettet at de som satt oppå varmeappartene (som for eksempel meg) ble stekt, mens resten av forsamlingen synes det var for kaldt. Sjåføren var imidlertid en usedvanlig grei og tjenestevillig fyr – men om jeg skal reise denne etappen en annen gang, tar jeg toget…

Men vi kom da fram, langt om lenge. En liten ettermiddag fikk vi da til egen disposisjon i London Mannfolket gikk på Foyles noteavdeling og fant masse staselig, jeg gikk på jakt etter en ny topp, siden vi nok må reise hjem i konsertantrekk i morgen, og lang kjole er litt i overkant å reise i.

Ferdig med det, hadde vi booket bryllupsdagsmiddag på The Blue Door Bistro. 

Da vi kom dit klokka seks, var restauranten såvidt åpnet, og vi ble anbefalt å sitte i baren og studere menyen først. Der bestilte vi et glass prosecco, og fikk en oppsats med godsaker ved siden av…

Yum. Beste oliven jeg har smakt. Hummus på små knaskegulerøtter….

Etter hvert tuslet vi inn i restauranten hvor vi fortsatt var alene første halvtimen. Desto bedre service. Vi hadde bestilt såpass tidlig med en tanke på å rekke en konsert eller opera, men fant ikke noe som fristet.

Vi startet måltidet med reke- og hummercocktail til meg (får ikke hjelpe at jeg spiste det i går også), og fersk asparges med posjert egg og butterdeig til mannfolket.

Vi fikk også et utvalg av brød, samt usaltet smør og et utvalg av forskjellig fingersalt til å strø over …

Nesten litt i overkant fancy? Men rekene og hummeren var fantastisk ferske og gode, og aspargesen var visst også fortrinlig.

Til hovedrett hadde mannfolket valgt klassisk fish and chips med ertepure og tartarsaus. Han takket klokelig nei til ketsjup – som han faktisk ble tilbudt… Håndskårne, hjemmelagde chips, og fisken så utrolig sprø, luftig og delikat ut, smaken kan jeg ikke uttale meg om. Fisken ligger på en seng av fersk brønnkarse.

Jeg bestilte kyllingbryst med morkler og ingefærsaus. Var liiiiittt skeptisk, fordi jeg er ikke overbegeistret for ingefær hvis det dominerer en saus, men her var det akkurat passe. Helt nydelig. Fersk, grillet asparges ved siden av.

Vi overlot til kelneren å anbefale en hvitvin til å ledsage hele måltidet, og var veldig fornøyd med valget. Men hva det var kan jeg ikke huske, og flasken så vi knapt under måltidet, da den ble oppbevart i en kjøler mellom hver gang en oppmerksom person kom og toppet opp i glassene. Til dessert delte vi en osteplatte med britiske oster og kvedegele.

Til kaffen fikk vi en liten hilsen og gratulasjon (jeg hadde skrevet på bordbestillingen at det var bryllupsdag og bedt om et bra bord…)

Friske bær og makroner. Og en håndskrevet hilsen 🙂

Strengt tatt tok vi feiringen en dag på forskudd – bryllupsdagen er 25. mai. Men det er det nå, her jeg sitter og blogger. Dette hotellet skal jeg ikke bo på en annen gang. Rommet er trangt, vender ut mot gaten som selv nå klokka tre om natta bråker så det er helt umulig å sove, og du må betale en stiv pris for en temmelig ustabil internettforbindelse. Senga er dimensjonert for to pygmeer eller en normal person. Som guiden sa – her må du gå ut for å skifte mening. Men støyen er vel egentlig det verste. Tips til de som måtte tenke på å reise til London – bo heller på Grange White Hall hotell, som mannfolket og jeg gjorde da vi var her sist. Det koster riktignok ti pund mer pr natt, men det er det verd og vel så det. Det ligger et kvartal herfra (bak British museum). Ca 5o meter fra å være like sentralt, men med en vakker hage å innta frokosten i, anstendige rom og ikke minst: stille og rolig. Og restauranten hvor vi spiste den nydelige middagen er rett over gata.