Har fått supplert med noen bilder, og ikke minst videosnutter av det fantastiske «Bridge Band».
Praha er en vakker og interessant by som jeg håper å få vende tilbake til. Noe av det som slo oss var hvor fantastisk velholdt, velstelt og vakkert alt var. Alle husene hadde sin farge, fasade og særpreg, ofte fantasifulle detaljer – åpenbart gamle – pietetsfullt bevart.

Da jeg kom hjem i kveld, ringte jeg min kjære far og fortalte at vi var vel hjemme, og pratet litt om Praha. Han fortalte at han har vært der to ganger. Første gangen på syttitallet – i jobbsammenheng. Det var noe av det gråeste, skitneste og stussligste stedet han hadde sett, sa han! Hotellet de bodde på skulle være et av byens beste, likevel var det lite eller ingenting som fungerte, fasaden var trist og neonskiltet med hotellnavnet fungerte ca 30 %.

Her har det åpenbart skjedd noe. Intet mindre enn en nasjonal dugnad av dimensjoner?
Dette fikk meg til å reflektere litt over generasjoners perspektiv. Mine foreldre har opplevd krigen – riktignok som barn. Da jeg var liten syntes jeg de voksne og eldres prat om alt som skjedde under krigen og hvor glade vi barn kunne være for at vi ikke hadde opplevd noe sånt var noe slitsomt og irriterende. Ettersom tiden gikk har interessen for hva som skjedde da sunket og steget igjen, og historien skrives på nytt. De siste par årene har jo sett et sterkt oppsving i bøker, filmer og historier om krigen både i Norge og andre steder – selv om de siste som faktisk sloss i den krigen nå er i ferd med å dø.

Jeg husker bilturer i Europa som tenåring – hvor Østeuropa var et avstengt område som man selvsagt ikke verken besøkte eller forholdt seg til på noen måte. Jeg husker TV-bildene fra Praha-våren, selv om jeg ikke var så særlig gammel da, og historien om Jan Palach.På vår Segway-rundtur i Praha hadde vi en guide som var 24 år, dvs født 1986 (og studerte organisasjon og ledelse ;-), tidligere arkitektur – «this is my part time job»). Med andre ord, hun husker ikke kommuniststaten, men har sikkert fått tutet ørene fulle av sine foreldre og andre voksne i oppveksten. Ingen forkleinelse for henne – hun var både kunnskapsrik, dyktig og hyggelig, og snakket et utmerket engelsk.
Men man trenger kanskje flere generasjoner for perspektiv?