en weekend i London er fantastisk (all ære til mannfolket for initiativet), men så rent for kort. Man rekker jo bare så vidt å tenke over alt man faktisk vil se og gjøre, innse at det blir det ikke tid til, og tenke NESTE GANG….
Men vi har for all del hatt det kjempefint. I går var vi på konsert i Royal Festival Hall. Ingen av oss hadde vært der før – og hørte London Philharmonnic Orchestra spille Sibelius. Orkesteret var fantastisk, men til tross for mine finske aner, kan jeg konstatere at jeg tror jeg kan leve uten Sibelius. Først hørte vi Symfoni nr 3, visstnok et av de minde spilte verk av Sibelius. Det var fint. Minte meg om en vinterstorm med gløtt av kjølig sol – veldig fint. Så kom det inn en svær dame som sang en masse jeg ikke oppfattet ett ord av, ispedd umotiverte utbrudd fra orkesteret (i mine ører…). Det sa meg ingenting. Etter pausen gikk dama hjem, og de skulle spille symfoni nr 2, som visstnok er mer kjent og populær. Jeg likte den på langt nær så godt som den første vi hørte. Men smaken er som kjent som en viss legemsdel- neste gang jeg går på konsert, velger jeg noe annet.
I dag gjorde vi noe veldig turistbefengt, vi bestilte en rundtur med buss. Dette er et fantastisk tilbud i de fleste storbyer- og ekstra bra i London, tror jeg. Selv om vi ikke fikk fullt utbytte av turen siden vi måtte dra til flyplassen klokka tre. Det er lurt å avsette hele dagen til en slik ekspedisjon i London, fordi inkludert i billetten er det «walking tours», «river cruise» og rabattete billetter til mangt og mye.I tillegg får man levende og kunnskapsrike guider (eller innspilt guiding på ørten språk), og kan hoppe av og på så mye man vil på mange forskjellige ruter i 24 timer. Vi hoppet av ved Westminster og fikk med oss siste del av Sung Eucharist i Westminster Abbey. Dette er en varm anbefaling til alle med en snev av musikkinteresse og som ikke er allergiske mot kirker – gå i Westminster Abbey på Evensong (hver dag) eller annen gudstjeneste. Det er fantastisk!
Språklig og kulturelt skulle jeg gjerne ønske at jeg kunne bli et par uker. Jeg skjønner godt hvorfor skandinaver anses for svært uhøflige utenlands. Det er en helt annen tone andre steder, og britene er kanskje ledende når det gjelder høflighetsfraser? Jeg husker hvor forbløffet jeg ble da jeg kom hjem fra Irland etter seks år i sin tid – jeg hadde helt vent meg av med å åpne dørene selv, det var jo alltid et mannfolk i nærheten til å gjøre det. Thank you, please eller excuse me, forekommer minst to ganger (hver…) i enhver setning. Særlig måtte jeg nesten le da jeg en gang ble passert på gata av tre gutter i verste slyngelalder med (oppslått) hettegenser, saggebukser med halve rumpa utenfor og hendene dypt i lomma. Den ene skumpet såvidt borti meg, og mumlet øyeblikkelig «I’m sorry, ma’am». Hadde noen sånn type sagt «Unnskyld, frue» hjemme i Norge? hehe, neppe.
For ikke å snakke om alle som reiste seg for meg på The Tube. Kunne kanskje ha noe med mitt forslåtte utseende å gjøre….
Likevel er jo britene innehaver av det dårligste ryktet for fotballpøbler og generell oppførsel på feriesteder i utlandet…
Forstå det den som kan.
Nå sitter vi og henger på Gardermoen og venter på toget. Reisen gikk knirkefritt – men det var fullt og trangt og lite service. Det var andre boller å fly i 1976, ja…

Sibelius 3. symfoni første sats