Og siden jeg selv er sykmeldt pr idag, så har jeg jo god tid til å skrive litt om dette.
Siv sier til VG (og andre aviser):
52 % av de spurte i en ny meningsmåling mener det er for lett å få sykmelding. I Høyre og FRP er det langt flere som mener det samme. Vi kjenner vel alle noen som er sykmeldt eller uføretrygdet, men likevel er ute og jogger eller går på ski, ikke sant? Men vet vi om det er for å trene opp igjen ryggen for å komme i arbeid? I følge bygdedyret bør man jo helst holde senga hvis man er sykmeldt….
1. Leger er ikke synske. Dersom pasienten sier at h*n har så store plager at h*n ikke kan jobbe – hvordan skal vi motbevise det? – konkrete forslag, takk.
2. Et godt lege/pasientforhold er avhengig av gjensidig tillit. Hvis vi skal pålegges en slik barnepikefunksjon, og konsekvent mistro alle som ber om sykmelding – vil det egentlig være gavnlig for folkehelsen?
3. Det foreligger faktisk minst en avgjørelse i trygderetten på dette. En pasient uten objektive funn mente det var umulig å jobbe. Legen var uenig, og ville friskmelde pasienten. Trygderetten avgjorde at pasienten hadde krav på sykmelding. Mener Siv at legene skal sette seg ut over loven – eller fortolkningen av denne?
Dette er ikke først og fremst et helsemessig spørsmål. Noen ganger er det helt klart at pasienten ikke kan eller bør være på arbeidsplassen i det hele tatt, og dette må det være legens jobb å gi beskjed om. Men de fleste kan helt sikkert gjøre NOE – bare de får tilpassede arbeidsoppgaver, særlig de langtidssykmeldte. Men det er jo ikke legen som vet mest om dette. Det er pasienten selv, arbeidsgiver og evt. bedriftshelsetjenesten.
Men som jeg har blogga om før – det er svært mange medvirkende årsaker til at folk blir sykmeldte, det er ikke bare snakk om konkret og målbar helse. I de aller fleste tilfeller dreier det seg om forhold på arbeidsplassen, mulighet for tilrettelegging, god eller dårlig ledelse, hvordan pasienten selv trives på arbeidsplassen og vedkommendes motivasjon for å jobbe i det hele tatt.
Politikerne trenger å gjøre det klart hva de egentlig er ute etter her.
Er de ute etter å bedre folkehelsa? I så fall bør de gjøre noe med sykehus- og behandlingskøene, sånn i første omgang. En hel rekke stimuleringstiltak for sunn livsstil kan også tenkes, både på arbeidsplassen og i privatlivet…
Er de ute etter å ta “unnasluntrere og snyltere”, eventuelt generelt redusere utgiftene? I så fall bør de innføre karensdager og reduserte sykepenger, og øke arbeidsgiverperioden.
Er de ute etter et mer inkluderende arbeidsliv? I så fall må de finne noen passende gulrøtter (og evt pisker) for å motivere arbeidsgivere til å sysselsette de som ikke kan yte 100% innsats.
Men kan man finne noen andre å skylde på – for eksempel legene – så er det jo lettvint…
Du formidler deg bra! 🙂
Jeg drar til et litt annet spor: i første lenken din er ingressen “Mer enn halvparten av de spurte i en ny meningsmåling synes det er for enkelt å få sykmelding her i landet”.
Hva baserer de synspunktet på? Er det slik at nevnte bygdedyr lever i beste velgående, eller at folk flest – “mer enn halvparten” – velger følelse fremfor fakta? Er fakta tilstrekkelig tilgjengelig?
Hva de som svarte baserte sine svar på – eller for all del: hvilket spørsmål som er stilt! – vet jeg jo intet om. Men jeg mistenker bygdedyret, ja .
Dessverre er det mer regelen enn unntaket at folk ikke tør gå ut og trene hvis de er sykmeldt – selv om det er nettopp det de trenger – av redsel for hva “folk” vil si. Og skal vi tro denne meningsmålingen, har de antagelig all grunn til det.
Jeg mente ikke at du skulle vite hva de hadde spurt om, men slik jeg kjenner spørsmålsstilling fra andre undersøkelser og debatter, mangler det som oftest dybde og alternativer, og er tidvist noe tendensiøst. 🙂
Jeg reagerer på at politikere – landets ledende i styre og stell – som det var å ønske man kunne ha tillit til – går ut på den måten for å skaffe billige stemmer, forhåpentligvis mot bedre vitende. Paradoks, egentlig.
Jeg lurer på hvorfor kunnskapen ikke når ut….. Debatter og debattanter med tyngde ser det ut til å være tilstrekkelig av.
Samarbeid med arbeidsgiver, tilrettelegging og fleksibilitet er helt avgjørende for å komme tilbake til arbeidslivet. 😀
Om jeg skulle vært sykemeldt etter svensk løsning da ryggen ikke ville mer for to år siden, ville jeg neppe klart å jobbe i dag.
God bedring etter stjernesmellen – for øvrig! Godt at det tross alt gikk såpass bra. 🙂
Her er det helt klart ulike vurderinger og man kan diskutere til dommedag uten å bli enige. Men jeg er i alle fall blant dem som er klart for innføring av karensdager selv.
Jeg synes det er litt merkelig at man sier: “Jeg sykemelder meg”. Tidligere snakket man om at “legen sykemeldte meg” eller ” legen ville sykemelde meg”
Ganske betegnende spør du meg. Det signaliserer ganske tydelig at sykemelding er noe man oppfatter at man selv velger og styrer og at det ikke er noe som blir vurdert av helsepersonell. Man trenger ikke være bygdedyr for å forstå meningen i endringen i retorikken til folk flest.
Tror at veiledende sykemelding er bra. Tror også på at man skal stille krav til hva soms kal gjøres for eget helbred. Endel muskelrelaterte sykdommer f.eks krever aktiv egeninnsats for å bli frisk. F.eks senebetennelser. Det blir da for dumt at pasienten kan velge mellom sofa, piller, passiv fysiterapi og lang sykemelding som går over i attføring eller aktiv innsats, trening og kort sykemelding. Så kan man si at noen er deprimerte etc.
Ja vel. Men da får man kalle en spade for en spade og ha sykemelding og behandling som passer og ikke sykemelde psykisk syke pga de fysiske plagene de legger skylder på.
Arbeidsgivere på sin side må legge til rette for gjennomføring av aktiv sykemelding. På min arbeidsplass var rutinen at leder skulle ringe og spørre om restarbeidsevne etc. Bra tiltak. Kan jeg ikke stå på jobb fordi jeg er gravid – så finnes det kanskje noe jeg kan gjøre sittende.
Det krever en del egeninnsats å bli frisk både fra pasient og fra arbeidsgiver, og da må vi slutte å premiere passivitet.
Min erfaring er at det er lett å svare at folk sykemelder seg for lett når man selv er så heldig å ha helsa intakt.
Har selv opplevd å ikke være i stand til å jobbe, og det anbefales ikke! Jeg fryder meg over å være i jobb, men hadde nok ikke vært der i dag dersom jeg ikke hadde fått noen form for tilrettelegging. Jeg var uføretrygdet og fikk selv bestemme i hvilket tempo jeg ville redusere trygd/øke arbeidsmengden.
Jeg hadde forøvrig en fantastisk fastlege som fulgte meg hele veien, noe som hadde stor betydning…….
Jeg opplever her, som så ofte ellers, at denne diskusjonen går av skaftet og man ender opp med å argumentere mot stråmenn og utenfor sakens kjerne. Og det er synd, for problemstillingen fortjener bedre.
Jeg hører til blant dem som varmt forsvarer dagens sykelønnsordning. Samtidig er jeg jo enig med alle dem som helt korrekt påpeker at folk får sykemelding uten å være syke. Men det handler jo ikke om at ALLE som får sykemelding jukser, eller at INGEN leger gjør rett!
Arbeidstakere som i en kortere periode er for syke til å gå på jobb, skal ha sykepenger. Leger som skriver sykemeldinger til folk som burde vært på jobb, er et problem som vi må løse.
Legene er ikke synske, det er klart. Men det ER tross alt legene som diagnostiserer her til lands. Og dersom en ikke greier å jobbe, skal ingen tvinges til det, det er en frivillig sak om man vil ha et arbeide eller ikke. Men det blir likevel litt for enkelt å automatisk utbetale full lønn fra felleskassa til alle som finner ut at de ikke vil jobbe selv om ingen andre finner noen grunn til at de ikke skal gjøre det.
Når pasienten insisterer på at plagene er så store at h*n ikke kan jobbe, til tross for at legen ikke gjør noen objetive funn, og ut fra tidligere erfaring med lignende tilfeller vet at nå burde snart pasienten være på vei tilbake til jobben, stikker det som regel noe annet under.
Det er i alle fall min erfaring etter snart 30 år som lege. Dette må det selvsagt være legens oppgave å finne ut av, men noen ganger er dete vanskelig. Det kan være noe SVÆRT skambelagt – for eksempel rusavhengighet eller overgrep/incest. Ikke noe av dette er nødvendigvis så enkelt å oppdage som man skulle tro. Enda vanligere er nok med forhold på arbeidsplassen. (mobbing, konflikter, dårlig ledelse)Disse vet jo legen intet om, eller eventuelt får høre kun pasientens side av saken. Der er det gjort en del bra tiltak i det siste for å styrke kommunikasjonen mellom partene. Legen kan pålegge pasient og arbeidsgiver å komme med en konkret plan for arbeidsutprøving og tiltak. Det er bra – da blir det vanskeligere for arbeidsgiver å bare si at her er det så mye å gjøre at vi kan ikke ha sjuke folk her. Det er dessverre hittil den vanligste reaksjon fra arbeidsgiver…
Det er også innført dialogmøter, hvor man kan trekke legen inn på arbeidsplassen for et møte, eller andre instanser hvis behov. Disse tiltakene er forholdsvis nye, og har kun fungert i en periode hvor det har hersket det totale kaos i NAV, og hjelpen derfra har vært mindre enn null – både pasienter og leger opplever NAV som en tilleggsbelastning. Få den kolossen på beina igjen før man begynner med ENDA flere endringer som vil skape ytterligere frustrasjoner.
I mellomtiden kan politikerne se på behandlingskøene.
Det er regelen, ikke unntaket , at folk venter 2-5 måneder på nødvendig fysiterapi. Mange må i denne perioden være helt sykmeldt. Det er demotiverende, irriterende og fører i en del tilfeller til at folk blir verre. Mange er flinke til å følge legens råd om hva de selv kan gjøre for å bedre tilstanden/forebygge forverring, mens andre har nok et mer solid sofa- og pillegen, som kansje til og med gir dem økte helseproblemer. Eller de tør ikke gå ut på den daglige tre kvarters spasertur som legen har foreslått av redsel for bygdedyret. Polikliniske undersøkelser hos spesialist på sykehuset venter folk også i uker og måneder på, og ventelisten hos psykolog/psykiater er minst et halvt år. Og det er vel fysioterapeutene og psykologene som har mest å gjøre med de langtidssykmeldte.