Jeg mistenker at jeg ikke har veldig mange synspunkter til felles med David Frum, men dette synes jeg var en tankevekkende artikkel.
Synes jo vi ser konturene allrede nå, av vestlige hjelpere som sloss om rampelyset og heltestatusen i Haiti. Vel og bra med hjelp, men evaluering og kritisk gjennomgang i ettertid er antagelig minst like viktig med tanke på fremtidige katastrofer. For de vil komme, det er jo i alle fall sikkert.
I dette tilfellet har landets myndigheter –som ikke var mye å skryte av i utgangspunktet – blitt satt nesten helt ut av spill, fordi nettopp hovedstaden og mange offentlige bygninger er smadret og mange politikere og andre ledere er døde. Det knuste presidentpalasset er vel selve symbolet. Så her trengs hjelp, ikke minst til organisering av hjelpearbeidet. Helt klart en sak for FN: hvem tar saken når landets myndigheter er satt ut av spill? Det bør jo være FN . Det rapporteres fra Haiti at de amerikanske soldatene mottas som helter. De trengs sikkert – men de kunne like gjerne føltes som okkupanter for lokalbefolkningen, ikke sant?
Selv før denne katastrofen rammet var Haiti det fattigste landet på den vestlige halvkule – til tross for store mengder internasjonal U-hjelp. Hvorfor? Kan det tenkes at Frum har rett i at det for en stor del skyldes at deres ledere hovedsaklig var dyktige på å skaffe utenlandsk “hjelp” som for en stor del gikk i deres egne lommer?
Det er jo et tankekors at selv etter snart 60 års norsk utviklingshjelp kan den siste vurderingsrapporten ikke konkludere med at det faktisk virker. Kanskje får det oss til å føle oss litt snillere, men traktorer som ruster på afrikanske sletter eller fiskebåter som ruster på stranda i Kerala er ikke til nytte for befolkningen på disse stedene…
Men hva er det da som faktisk hjelper? Er det noen som har sett på hva som kan være å lære av de som faktisk har klart det? Europa stabla seg på beina etter annen verdenskrig. Taiwan har blitt et rikt samfunn. Sør-Korea har klart seg temmelig bra etter at krigen sluttet. Kina, og til en viss grad India har gjort store økonomiske framskritt de siste tiårene. Og ingen av disse landene er vel typiske “bistandsland”. Hva er det som gjør det?
Og paradokset på Hispaniola burde vel være et sosiologisk kasus i seg selv. Den Dominikanske Republikk er heller ingen kaksenasjon, men i forhold til Haiti har de det bra, og det går framover. Andre land i området med samme bakgrunn i kolonivelde og slaveri (Jamaica, Barbados, Puerto Rico) klarer seg også helt fint.
Hva er det med Haiti?
Dette vet jeg for lite om, men en evaluering etter 60 års ufruktbart samarbeide med landets myndigheter burde være en selvfølge. Eksempler på hjelp & støtte som distribueres andre steder enn der det er ment, og spesielt i enkelte private lommer, er der nok av.
En gang på 90-tallet var jeg med i en gruppe som arbeidet mot handicappede kvinner i et afrikansk land. Mål: sosial og økonomisk selvstendighet og uavhengighet. Tiltak: Symaskiner (med sveiv) og opplæring.
Jeg har tro på tiltak på bakkenivå, og å ansette de lokale i prosjekter for å bedre sine egne forhold, som Frum også nevner, og gi dem lønn direkte. Og unngå alle forlatte vestlige hjelpemidler, som er havarert pga manglende reservedeler eller andre mangler man dengang ikke tenkte over ville være nødvendige. Jeg tror den enkelte vet hvor skoen trykker, hva de har behov for, både den som er rammet og de som står som hovedhjelpere, f.eks. FN. Hvorvidt målet er å ha hjulpet, men ikke på hvilken måte, burde komme frem via evaluering og ansvarsfordeling, og ikke minst tiltak utifra evaluering.
Jeg har også tro på “mikrobistand”, og støtter derfor Kiva. Jeg støtter også Redd Barna, som fast giver – for uansett hvordan voksne klundrer det til, så er det ikke ungenes skyld. Men som det står i den artikkelen jeg lenket til i forrige innlegg om dette – man hjelper ingen med å skape et samfunn som består av noen korrupte på toppen og resten “klienter”. Det fører jo bare til at de som får utdannelse og har muligheten reiser utenlands. Gi folk jobb, ikke almisser. Jeg tror det ligger i alle mennesker et ønske om å klare seg selv.
Ren nødhjelp er noe helt annet – selvsagt må alle som kan, hjelpe Haitierne nå, og det skjer jo også. Men jeg håper det følges opp med en grundig evaluering av hvordan man håndterer slikt for framtida. Vi hadde tsunamien for noen få år siden – og det kommer nok mer, andre steder.