Vi har vært i Dresden to ganger før, og anbefaler byen på det varmeste. Problemet med interrail er jo at det kan bli korte opphold mange steder. Selve togturene er jo også ofte interessante, det gjelder å finne en balanse her. Dette blir også et ganske kort opphold i Dresden, og ingen besøk i Semperoper denne gangen, alt var utsolgt.
Vi startet dagen med en nydelig frokost på hotellet. Deretter dro mannfolket på gudstjeneste i Frauenkirche, og kom begeistret derifra over hvor mye musikk det hadde vært. Jeg lata meg, må jeg tilstå. Det er my logistikk i en slik tur, blir litt sliten i hodet etterhvert.
Vi rusla en tur i byen, været er fortsatt nydelig og sommerlig, og oppdaget ved lunsjtider at vår gamle favoritt Sophienkeller hadde fått en utgave nærmere Semperoper med utendørs servering. Jeg spiste en aldeles nydelig vegetarrett og tenker å stjele ideen. De kalte det Kartoffelrulade. Tenker man har smurt potetmos (god og hjemmelaget) på plastfolie, lagt på fyll, som her bestod av spinat og fetaost (tenker man kan fylle med mye spennende), rullet sammen slik at potetmosen dekket alt, og stekt i ovn eller panne. Servert med nydelig salat og ostesaus. Kjempegodt.
Deretter gikk vi for sightseeing med buss, det er jo veldig kjekt når man er mett, og på en nydelig solskinnsdag er det godt å sitte i åpen toppetasje. Det var en ganske lang tur, med mye informasjon underveis. Nå har vi i alle fall oppdaget at Dresden er mye mer enn Altstadt. Og det er fortsatt mye vi ikke har fått med oss. Vi vurderte en dag til her, men velger å ta en tur innom Leipzig, så vi drar dit i morgen. Det er en ganske kort tur.
Vi hadde gjerne blitt en dag til i Karlovy Vary, en vakker by med mye å se som vi ikke rakk. Men det gikk ikke, hotellet vi bodde på var fullt, stort sett alle andre var også fulle, så vi gav opp å få en dag til her. Det må foregå noe spesielt der denne helga? Men vi drøyde til utpå dagen med å ta toget videre, så vi rakk en god spasertur i byen. Vi så flere av kolonnadene med varme kilder, vi så geysiren som spruter opp i været, vi så elva som var så varm at det røk av den enkelte steder, og fargerike mineralavleiringer på elvebunnen. Vi så Diana Lookout-tower, men rakk ikke å ta turen dit opp. Taubanen opp dit går fra rett bak det sagnomsuste Hotell Pupp, grunnlagt i 1701 og drives for tiden av sjette generasjon av familien Pupp. Det er nok ikke billig å bo der, men det hadde jo vært stas å gjøre det en gang. Heller ikke de hadde noe ledig for i dag…
Vi gjorde også et nytt forsøk på å komme inn i Becherowka fabrikken/museet, men der måtte man melde seg på grupper, og det eneste de hadde ledig var en omvisning på tsjekkisk. Muligens et koronatiltak? Virket jo ikke sånn på den videoen jeg posta i går.
For om tiltakene er avskaffet hjemme, lever de fortsatt i beste velgående i resten av Europa. Munnbind kreves i butikker, jernbanestasjoner og hoteller, så sant man ikke sitter i ro og spiser. Vi ble avkrevd koronasertifikat på hotellet både i Karlovy Vary og nå i Dresden. Men det er mye folk ute, livet får sin gang.
Vi tok toget etter lunsj, i retning Dresden. Togbytte i en by jeg ikke klarer å huske navnet på (fremdeles), og vi hadde 23 minutter til å rekke togbyttet. Toget var 24 minutter forsinket. Den særdeles vennlige og pliktoppfyllende konduktøren kom og forklarte oss dette, samt hvilket tog vi evt kunne ta videre en time senere – og da vi gikk av og stod og virra med hue på stasjonen, kom han nok en gang ut av toget og sa – toget til Dresden står på spor 3 og går om 2 minutter. Vi rakk det… Takk til han, har lagt inn skryt på facebooksiden til tsjekkisk jernbane.
Derfra til Dresden tok det en times tid, på den tiden spiste vi god mat og drakk vin. Det er god service på tyske og tsjekkiske tog. Det var også en særdeles vakker og malerisk tur langs Elben. Vi har fortsatt nydelig vær og sommerlige temperaturer. Her i Dresden har vi flyttet over gaten og oppgradert oss litt siden sist vi var i Dresden, og bor fasjonabelt på Pullman Hotel med gangavstand til både jernbanen og byens severdigheter. Alt er utsolgt på Semperoper dessverre, men orgelandakt og evt gudstjeneste i Frauenkirche må vi få med oss, det er en sterk plass. Og selv om vi har vært her to ganger før, har vi nok ikke sett alt byen har å by på.
Dette er overklassens gamle Karlsbad, en by full av varme kilder. Det grodde derfor opp en rekke kuranstalter for bemidlede på 17- og 1800-tallet. Det er fortsatt en utrolig sjarmerende by, som jeg er blitt oppmerksom på fordi jeg i koronatiden, når jeg ikke har kunnet reise til mitt kjære Praha, har trøstet meg med “The Honest Guide”, og fulgt med Janek rundt i Praha. Men de har dratt andre steder også, og hadde en video om Karlovy Vary og omkringliggende herligheter.
Jeg vurderte å bestille på alle hotellers mor – Grandhotel Pupp, som har vært her siden 1700-tallet, men der måtte man bestille for 2 netter, og vi var litt usikre på hvor interessant vi ville finne stedet. Angrer nå. Vi forsøkte å bestille en natt til på det hotellet vi bor på, men det var ikke mulig. Det virker som om alt er bortbestilt her i byen – det må foregå ett eller annet. Eneste jeg vet om er filmfestivalen, og den er i august. Så det blir et kort besøk denne gongen.
Vi ankom ved lunsjtider, og spiste god mat på LaHospada. En liten siesta måtte vi ha, og nå i kveld har vi gjort forskjellige ting. Jeg gikk en ganske lang tur for å se på kolonnadene hvor de fine gikk og drakk det helbredende vannet fra syv oppkommer. Jeg smakte ikke, men kjente på vannet, det var ganske varmt. Mannfolket gikk på konsert, et lokalt orkester framfører Dvorak i et hotell som ser ganske morsomt ut. Han sender begeistrede meldinger, det er visst fullt hus og stor jubel.
Jeg blogger og later meg. Vi skulle gjerne blitt en dag til, men det var ikke mulig å finne et sted å bo, så i morgen drar vi til Dresden, men skal prøve å se litt mer av denne byen før vi drar i morgen. Definitivt et sted å komme tilbake til. Vi forsøkte å besøke Becherovka-museet, men der ble vi kastet ut, de hadde ikke plass til flere besøkende i dag. Vi får se i morgen. Dama var sur og uhøflig også…
Praha er og blir en stor favoritt hos meg. Har kommet ut av tellingen, men tror det er sånn pluss minus 25 besøk det er blitt, siden første gang i 2011. Det korteste var på to timer da.
Nå var vi spent på å komme tilbake. Hvordan har byen overlevd pandemien? Hotellet er det samme som jeg bodde på siste gang i november 2019, og var imponert. Hotellet er fortsatt fint, men de har ikke lenger bemannet resepsjon, og restauranten er overtatt av andre, så konseptet er ikke helt det samme. Men The Old Royal Post kan fortsatt anbefales på det varmeste, du har kjøkkenfasiliteter og vaskemaskin på rommet, veldig kjekt på tre ukers tur med begrenset koffertkapasitet. Og særdeles gode senger også her rikelig med puter. Koronarestriksjoner virker å være omtrent på nivå med Polen. Folk bruker stort sett munnbind i butikker og på offentlig transport, men eneste stedet vi har blitt avkrevd koronasertifikat var i operaen. Tsjekkerne har hatt det tøft, med til tider Europas høyeste smitterate. Det var kanskje dumt av dem å ta seieren på forskudd allerede for et år siden.
Bellevue er nedlagt for godt. Kafeen hvor vi møtte andre ringsaksokninger for noen år siden var også stengt. Men turistene er i ferd med å komme tilbake, selv om trengselen ikke var like stor som før, verken i gamlebyen eller på det gamle torget. Vi har egentlig ikke gjort så mye annet enn å rusle rundt og glo – det holder lenge i Praha. Sjekk gjerne The Honest Guide på youtube om du vil ha noen insidertips. Lunsj på Lokal var en selvfølge. De har sluttet med ølkortene sine! Og prisene har steget noe, men er fortsatt rimelige, særlig sett med norske øyne.
En siesta på rommet tok vi oss tid til. Gamle folk trenger å hvile seg litt 🙂
Så var det tid for Mozart. Don Giovanni ble uroppført på Stavovske Divadlo i 1787. Vi så den samme sted i dag. Det var en fantastisk opplevelse. Har tidligere vært der to ganger, og hørt Ttyllefløyten og Bortførelsen fra Seraillet – og tenkte begge ganger at akustikken var noe tørr og sikkert slitsom for sangerne. Ikke denne gangen. Muligens kan det skyldes plasseringen – vi har tidligere sittet i parkett og i losjeplass – denne gangen var vi seint ute med bestillingen, og hadde plass på nest øverste hylle – første galleri. I pausen hadde vi gleden av å hilse på operasjefen selv – Per Boye Hansen. Han mente også at akustikken var bedre i høyden. Så med operakikkert og uten høydeskrekk, gå for galleriet.Min favoritt Jana Sibera sang Dona Anna, men alle solistene var gode, og jeg hadde mer sans for denne, ganske tradisjonelle oppføringen enn den vi så i Berlin for noen år siden.
Dette blir også en lang reisedag, så det er begrenset med ting å blogge om. Vi bestemte oss for å droppe Krakow denne gangen, og ta toget til Praha, Først tenkte vi å ta et tog hvor vi slapp overganger, men gikk for 2.17 til Wien HBF, med en overgang. Det er flere grunner til det – det tar faktisk kortere tid, det er bar og restaurant på toget, og vi fikk litt mer tid i Warszawa.
Den tiden brukte vi til å se POLIN, et museum over 1000 års jødisk historie i Polen. Det ble sagt at Polin betyr “et trygt sted”, og at det var slik landet fikk sitt navn. Lenge var Polen et trygt sted for jøder, de var beskyttet av makthaverne, og levde side om side med andre folkegrupper i flere hundre år. Vi så igjen stasjonen i Bialystok og fikk forklaringen på hvorfor det var så mange jøder der. Den industrielle revolusjonen hadde gjort denne byen til et industrisentrum, og mange jøder arbeidet i fabrikkene her. Og nå kom de med jernbane, ikke med hest og kjerre.
Antisemittismen later til å være av forholdsvis ny dato, de første antisemittiske publikasjoner dukket opp i 1880-årene. Siden ble det jo bare verre, og mange emigrerte Det var nok de og deres etterkommere glade for. 90 % av jødene i Polen ble drept under krigen, og heller ikke i etterkrigstidens Polen var de populære. De ble – i motsetning til aldre folk – nærmest oppfordret til å emigrere i kommunisttiden, og ble utstyrt med enveispass…
Det var et fantastisk flott museum, og gjorde dypt inntrykk. At antisemittismen ikke er død, kunne vi konstatere fordi museet var videoovervåket på alle hjørner, det var væpnet vakt utenfor og flyplassrutiner for scanning av folk og bagasje for å slippe inn.
Nå sitter vi på toget og drikker musiserende vin, har fått god mat, og slapper av på vei til mitt kjære Praha. Det blir mange timer på reise i dag og, men takke meg til tog framfor buss.Vi breier oss i egen kupe, og togverten kommer regelmessig forbi med tilbud om forfriskninger. Har ikke klart å slå kloa i en påkrevd plassbillett fra Ostrava til Praha. Forsøkte først på nett, men fikk beskjed om at det skulle jeg ha tenkt på for seks dager siden. Hallo? Stod så en halvtime i kø på stasjonen i Warszawa, men de kunne heller ikke ordne det, fikk kun plassillett for første del av turen. Så vi får håpe vi ikke blir kastet av toget.,
Edit: Vi ble ikke kastet av toget, fikk kjøpt plassbilletter av konduktøren. Men før vi kom så langt, så vi for oss ufrivillig overnatting i Ostrava, toget vårt var ca 15 min forsinket, og overgangen var beregnet til 14 minutter. Men toget til Praha var 25 minutter forsinket, så nå sitter vi her, med plassbillett og inkludert musiserende vin – snobbete på første klasse. Heldigvis snart framme, nå er vi trøtte.
Litt faglig interesse – det later til at det tas noe lettere på koronatiltakene i Polen
enn i de baltiske landene. Det er håndsprit de fleste steder (men ofte tomt), folk bruker stort sett munnbind på offentlig transport og i butikker, men mange har det under nesa . mao nokså bortkastet, På museet i dag, var de imidlertid veldig påpasselige. Spent på hvordan det er i Tsjekkia.Dette har nok også med lokale forhold og smitte- og vaksinasjonsstatus å gjøre, ser det går mot full gjenåpning hjemme, og danskene har vel åpnet opp at for lengst.
Vi bor som grever på NYX Hotel rett ved jernbanestasjonen, og valgte å bli to netter. Det tror jeg var lurt. I dag hadde vi store ambisjoner om tre museumsbesøk, men slik ble det ikke. Etter hotellets utmerkede frokost (særlig stjerne i boka til omelettkokken), satte vi oss på en trikk for å dra til det jødiske museet. Billettautomat på alle holdeplasser, engangsbillett ca 6 kr. Hva er feil med norsk kollektivtransport? Men POLIN var dessverre stengt på tirsdager 🙁 Vi skal prøve å rekke en snartur dit i morgen før vi skal videre med toget. Hvis ikke, er det antagelig en god grunn til å komme tilbake hit. Noe slukøret blinket vi ut ny kurs til Marie Curie-museet. Det åpnet ikke før en time senere,men var til gjengjeld gratis på tirsdager, så vi slo ihjel den timen med en kopp kaffe i en koselig kjellerrestaurant. Museet var svært interessant, Marie Curie var jo min barndoms heltinne, museet ligger i det huset hvor hun ble født.
På veien tilbake fikk vi en spasertur gjennom gamlebyen, som jeg hører ikke er gammel, men gjenoppbygd. De har også bygd opp igjen en del gammel bymur.
Vi var også innom en del kirker, her i landet er de fleste åpne og i flittig bruk.
Dessverre har jeg pådratt meg en litt ugrei feriemage, så vi tok ikke sjansen på å gå ut og spise middag i dag, det ble room service. Det er jo heller ikke å forakte 🙂
I morgen blir nok en ganske lang reisedag, men denne gangen på toget. Ser fram til et nytt besøk i mitt kjære Praha.
Det var surt og regnet da vi stod opp i Bialystok. Fint hotell, koselig by, dårlig vær. Vi var tidlig oppe til god frokost, og gikk i retning av Mariakirken. Etter seks år i et katolsk land, var jeg ikke særlig i tvil om at den ville være åpen. Der hadde det nettopp vært messe (det har de hver time), og det var fullt av folk som hadde sin egen lille andakt i de forskjellige kapellene. Vi listet oss stille rundt og så på all den vakre kunsten og forsøkte så godt vi kunne ikke å forstyrre noen.
Deretter gikk jeg til hotellet for å hente en paraply, mens mannfolket gikk i retning av den ortodokse kirken i den andre enden av torget – som også får god omtale for å være vakker og verd et besøk. På plassen utenfor var det en stor, historisk installasjon, åpenbart tidlig 1900-tall, men dessverre utelukkende på polsk. Det hang også en lang rekke vakre fotografier på gjerdet rundt kirken. Men jeg fant et skuffet mannfolk utenfor døren. Der hadde det også nylig vært messe – eller hva nå de ortodokse kaller det, men den var slutt, og mannfolket var blitt bryskt vist på dør av en sur prest. En annen turist som også forvillet seg inn for å se på herlighetene (og muligens var litt mindre og lettere enn mannfolket) ble korporlig kastet på dør. Når mannfolket syntes det var drøyt og bemerket (på tysk), at det skader ikke med litt vennlighet? hjalp det ikke på stemningen. Den presten måtte ha stått opp med det gale benet. SÅ mange plagsomme turister kan de umulig ha i denne byen. Og sa ikke Jesus noe om å være grei mot fremmede?
Deretter lette vi etter minnesmerket over byens jøder. De led en grusom skjebne. Det fantes mange jøder i Polen før krigen, noen tusen i Bialystok, og de hadde en stor og imponerende synagoge (se bilder under). I 1941 ble de stuet sammen i synagogen av nazistene, og synagogen ble tent på. Alle døde. De forvridde restene av synagogens kuppel er nå et minnesmerke. Men lett å finne var det ikke.
Det museet vi også hadde tenkt å besøke var stengt akkurat i dag, vi var dessuten kalde og våte, så vi spiste lunsj og bestemte oss for like godt å dra videre til Warzsawa. Her har vi ikke rukket så mye annet enn å holde et lite styremøte i baren for å skissere et visst opplegg for resten av turen, og et visst opplegg for morgendagen. Vi blir på dette hotellet en dag til, det er skikkelig fint – men kan iikke akkurat kalles hjemmekoselig. Deretter blir det nok en lang transportetappe, men denne gangen på tog, så det regner vi med går bra.
Dette blir nok turens korteste reisebrev. Vi krekte oss ned hønsestigen med koffertene uten å brekke nakken, og gikk til bussholdeplassen. Satte oss på bussen til Bialystok Ti timer på buss blir nok første og siste gang i livet. Men det gikk forbausende greit. Vi satt i andre etasje, forsåvidt godt utsyn, men det var ganske øde og flatt det meste av turen, og mørkt på slutten. Men de hadde Wifi og greit utvalg av filmer, lydbøker og musikk man kunne slå tiden ihjel med. Jeg klarte tre filmer – Green Book, og Gudfaren I og II (hysj, ikke si det til mannfolket…)
Litauen hadde et usannsynlig byråkratisk koronaskjema, ti ganger verre enn det de hadde i Latvia, og som de ikke godtok i Litauen. Det måtte fylles ut elektronisk, og selv om jeg krysset av for kun gjennomreise i Litauen, gav ikke det forbaskede skjemaet seg før jeg hadde fylt ut oppholdsadresse i Litauen. Mao, jeg bare fant på noe. Jeg fatter ikke hva disse landene skal med eget koronapass som man kan juge så mye man vil for å få – ingen kontroll – i stedet for å godta EU-passet som skal være godkjent av myndighetene i det landet som har testet eller vaksinert deg. Heldigvis var det EU-passet som ble kontrollert av restauranter, museer og hoteller både i Estland og Latvia. Svært påpasselige de fleste steder, vi måtte vise det alle steder vi skulle inn.
Bussturen var lang. Egentlig mest bekymret for sjåføren og dernest for vertinnen, de hadde en lang arbeidsdag (og slitsom, vertinnen holdt orden på passasjerer og logistikk i tillegg til å servere mat og kaffe, sjåføren var ute på hver holdeplass og lempet bagasje i tillegg til å kjøre.) Bussen forlot Riga kl 11, vi var framme i Bialystok halv ni – og bussen skal videre til Ulm. Usikker på hvor det er, men det er i Tyskland, og Polen er et stort land – det er langt igjen.
Vi hadde proviantert sparsomt og var sultne da vi kom fram. Hotellrestauranten stengte i det vi kom inn døra, men vi fant en annen like i nærheten, som holdt det gående til elleve. God mat, god service, men inntil det gikk opp for oss at Polen, i likhet med Tsjekkia ikke har gått over til Euro, var vi sjokkert over prisene. Vi får ta en titt på byen i morgen, og vi ser fram til at heretter blir det tog som transportmiddel. Vi orker ikke lenger enn til Warzava i morgen trur eg. Får være måte på.
Her ser de ut til å ta det mer med ro mht koronarestriksjoner. Det var antibac både i hotell-lobbyen og på restauranten vi besøkte, men ingen krav om koronapass.
Vi har definitivt fått en ny yndlingsby. Riga er en svært vakker by, med mye interessant av historie, musikk, arkitektur og annet, som vi bare så vidt har rukket å snuse på denne gangen. Hotellet har kommet seg noe ved nærmere bekjentskap. Det er rolig, men sentralt, rommet er stort og fint, badet har sluttet å stinke kloakk etter at det ble tatt i bruk. Som kjent kan avløp lukte vondt hvis de har tørket ut og ikke vært i bruk på en stund, det har vært unntakstilstand her siden november. Det er også smakfullt innredet, og frokosten er god. At vi ble låst ute da vi kom (selv om vi ble kjempestressa og tenkte at vi ikke ville rekke operaen) skyldtes en teknisk feil, som ble rettet opp så snart vi klarte å få gitt verten beskjed. Så jeg vil ikke fraråde noen å bo her – men hold deg unna rom 51, eller vær i det minste klar over at det er en akrobatisk øvelse å buksere kofferten din hit opp.
Vi sov litt lenge i dag, etter gårsdagens strabaser, men mannfolket ville naturligvis gjerne til domkirken for å stifte bekjentskap med det berømte orgelet som finnes der. Og denne gangen hadde vi skikkelig flaks. Vi kom til domkirkens dør to minutter over elleve. På lørdager er kirken åpen for turister fra 11 til 12. Og ikke nok med det – klokka 12 var det orgelkonsert. Riktignok ganske liten, men vel verd å høre på. Ilva Lempa framførte Bach – Preludium og fuge i C-dur, Alessandro Marcello – Bach, Adagio fra konsert for obo og Dezso Antaffy Scetches on Negro Spiritual Songs. Et fantastisk verk! Vi kunne se organisten på en storskjerm, samtidig som vi kunne nyte orgelklangen og akustikken. Fantastiske greier. Denne komponisten var samtidig med Kodaly, Bartok og Stravinsky, men jeg har nå aldri hørt om ham. Han hadde også et korverk: Voice of Millions, sterkt influert av ideer om menneskerettigheter, tekster fra flere religioner og sangere fra flere raser, ikke så vanlig på den tida. Skal prøve å spore det opp.
Etter det spiste vi lunsj på en av de store plassene i byen, og hadde flere ganger bemerket hvor mye politi det var å se i byen. Forklaringen kom syngende forbi mens vi spiste. Det var en demonstrasjon mot regjeringens koronahåndtering. Den gikk svært så fredelig for seg, og jeg lurte litt på hva de egentlig protesterte mot. Det virker jo som om Latvia har klart seg bedre enn de fleste. Her er det påbud om munnbind innendørs på alle offentlige steder, vi blir avkrevd koronapass i alle restauranter og andre steder (unntatt der vi spiste middag i dag…), det er håndsprit og oppslag om forholdsregler alle steder. Men også her letter de på restriksjonene, og det er mer som er åpent enn før, det ble innført unntakstilstand i november i fjor og den er nå i ferd med å bli opphevet. Livet ser ut til å gå sin gang, om enn med munnbind og håndsprit. Jeg kjenner jo ikke dette i detalj, men det virker som om protestene hovedsaklig dreier seg om motstand mot myndighetenes forslag om at det skal være lov å si opp folk som ikke er vaksinert.
Etter lunsj hadde vi planer om å dra på sightseeingbuss, men det ble av ymse grunner ikke noe av. Så vi har bare rusla rundt, slappet av, og spist en sen middag som ikke var noe å blogge om…
I morgen blir det nok lite nytt herfra også, vi kommer til å tilbringe det meste av dagen på bussen.
Tog på Baltikum er en kilde til hodepine. Hvert land har sitt togselskap som i liten grad kommuniserer med de andre. Rask og grei service fra billettkontoret i Estland, i mindre grad fra Latvia. Vi koste oss på første klasse med strømuttak og wifi fra Tartu til Valga, men der begynte trøbbelet.
Valga er en grenseby, grensen mellom Estland og Latvia går midt i den litt slitne byen. Selv om jernbanestasjonen var imponerende (mer om den siden). Det var ikke noe betjent billettkontor, men en diger skjerm på veggen viste ankomst og avgang på stasjonen (trodde vi). Kun estiske tog. Vi trakk derfor den konklusjon at Latvierne må ha sin egen jernbanestasjon på andre siden av byen, jeg sjekket google maps og fant ut at det var et par kilometer dit. VI fant derfor en taxi, med en sjåfør som ikke forstod et ord engelsk, men oppfattet “Riga”, og kjørte oss til buss-stasjonen. Nå var gode råd dyre, men folk er hjelpsomme. På bussholdeplassen fant mannfolket en snill dame som mente at stasjonen på Latvia-siden lå flere kilometer unna, og det fantes ikke taxi i denne delen av byen. Hva gjør man da? Vi hadde heldigvis god tid til toget skulle gå, og hadde i utgangspunktet planlagt to timers lunsjpause. Men det ble det jo ikke noe av. Vi rusla litt rådville rundt, inntil jeg gikk inn på et nærliggende shoppingsenter for å forsøke å finne noen som snakket engelsk eller til nød tysk, og kunne oppklare hvor toget egentlig gikk fra, og hvordan vi skulle komme oss dit. Jeg satset på apoteket, tenkte at der må det da jobbe folk med en viss utdannelse. Den første damen jeg henvendte meg til rista bare på hodet, men gikk og fant en kollega som snakket godt engelsk og var utrolig hjelpsom. Hun mente toget gikk fra den stasjonen vi kom fra, men var usikker, og gikk på bakrommet for å sjekke. Hun både ringte folk og googla kunne jeg se gjennom dørsprekken. Hun mente også at hun selv hadde tatt toget til Riga fra den stasjonen, men det var lenge siden.
Mens hun holdt på med det, fikk jeg den geniale ide at det var vel egentlig bare å sende en epost til togselskapet for å spørre hvor toget gikk fra. Som tenkt så gjort. I mellomtiden ringte mannfolket og hadde funnet en pen og hyggelig dame som også mente at vi burde holdt oss på den stasjonen vi kom til, og tilbød seg å kjøre oss tilbake. Jeg syntes jo ikke jeg kunne bare styrte ut fra apoteket når folk hadde lagt seg så i selen for å hjelpe meg, men til slutt var det enstemmig vedtatt, både av apotekdamen, togselskapet og den hyggelige damen som kjørte oss, at toget faktisk gikk fra den stasjonen vi i utgangspunktet hadde ankommet.
Vi fant jo ut da vi kom tilbake, at den digre skjermen tilhørte det estiske togselskapet. På en helt analog tavle under var det et knøttlite oppslag med latviske togtider 😀
Vi hadde fortsatt god tid, og kjøpte oss lit mat på den nokså nødtørftig utseende jernbanekafeen – men det var forbausende godt! Og vi fikk god tid til å studere stasjonen. Det er tydelig at det har gått tilbake med baltisk jernbane. Den må jo ha vært betydelig – når man bygger et slikt slott av en stasjon. Innvendig var selve ventehallen fin og oppusset, ved siden av var det et gigantisk og nokså forfallent rom, men innenfor der igjen var det et rom hvor man åpenbart var i ferd med å lage en form for utstilling eller museum. Et av bildene på veggen forestilte stasjonen pyntet til trengsel i påvente av svenskekongens ankomst. Mulig de ventet på ham nå også, de hadde en bukett med (litt falmede) svenske flagg, og en hel lesestoffkiosk med svenske overskrifter. Rett før vi skulle til å dra, kom det også en masse karer bærende på det som så ut som filmopptaksutstyr. Kan levende tenke meg Agatha Christie eller noe i den stilen filmet i disse omgivelsene….
Toget til Riga var også mildt sagt nødtørftig. Harde seter, ikke noe strømuttak, alle annonseringer var kun på Latvisk og ingen av personalet forstod noe annet heller. Men vi kom da fram, og jeg forstår nå hvorfor alle kantarellene som selges i Norge kommer fra Latvia. Her var det mye soppskog! Halvparten av landets befolkning bor i Riga, så skauen breier seg i det meste av resten av landet.
Vi hadde håpet å rekke operaen i RIga. De spilte i dag Madame Butterfly for kun vaksinerte. Men vi visste at toget kom fram ca kvart på seks, og operaen begynte klokka sju, så vi våget ikke kjøpe billetter på forhånd. Taxi til hotellet gikk greit, men så var det ikke så greit lenger. Døra til hotellet var låst, og ingen beskjed om hvordan komme seg inn eller få tak i noen som kunne låse opp. Heldigvis kom det noen ut, så vi gikk inn når de åpnet døra. Resepsjonen var tom. Men det lå en konvolutt med mitt navn på på disken. Ta heisen opp, og gå opp en etasje. Det var en usannsynlig bratt og usannsynlig smal hønstige av en trapp, det føltes verken trygt eller behagelig, jeg fatter ikke at det er lov å leie ut noe slikt. Men vi hadde ikke tid til å ergre oss over det, mannfolket fikk på seg slipset, og vi dura ned igjen for om mulig å rekke operaen. Men hvordan skal vi komme oss inn igjen? Vi kan jo ikke stole på at det kommer andre ut hver gang vi trenger å komme inn. Romnøkkelen passet ikke i ytterdøra. Vi spurte andre gjester som kom hvordan de kom seg inn – de hadde fått kode på epost. Det hadde ikke vi. Etter ca 10 forgjeves forsøk p å få tak i verten på telefon, svarte han endelig, og vi fikk også tilsendt koden. Jeg kjeftet litt om trappa opp til rommet også, men det tror jeg ikke han fikk med seg. Folk forstår i det hele tatt adskillig mindre engelsk her enn i Estland.
Vi løp til operaen, mannfolket stilte seg i koronakø, og jeg styrtet til billettkontoret. Hurra! 2 billetter på første balkong, og vi rakk det.
Nok en fantastisk musikalsk opplevelse. også denne med en tragisk slutt. Særlig Butterfly og Suzuki var helt fantastiske. Vi fikk litt mat i pausen også, noe middag rakk vi jo ikke. Men operamat er små greier, så vi var jo spente på om vi kom til å sulte ihjel, men Riga er en stor by, det finnes steder som serverer mat til langt på natt. Så vi fikk en matbit på vei hjem, og nå er vi slitne. Operahuset var tettpakket av folk, men som sagt, kun for vaksinerte. Likevel ble alle oppfordret til å holde avstand i pausene, det virket jo ganske ulogisk 😀 Men det er bra de tar smittevernet på alvor, vi slipper ikke inn noe sted uten å vise koronapass.
Ellers tenker vi å gi opp Baltikum, vi er lei av det dårlige jernbanenettet, Så etter noen dager i Riga, tenker vi å sette oss på en buss og dra rett til Polen, i håp om å få en bedre togopplevelse. VI kommer tilbake hit når de har fått skikk på jernbanen sin.
