Familieselskap i dag. Serverte litt ymse på buffet. Blant annet en spinatquiche. Den falt i meget god jord, så jeg må blogge framgangsmåten før jeg glemmer den. Selve paien var rough puff. Lages som vanlig paideig, 250 g mel, 250 g smør, tilsett 75 ml kaldt vann etter å ha klemt sammen smøret. Kjøles 20 min. Kjevle og brette. Kjøles 20 min til. Kjevle ut i paiform, frys minst 30 min. Forstekes 45 min på 175 grader med folie og vekt. Fylte med en pakke frisk spinat, en kvart løk, to hvitløksbåter – alt stekes til mørt. 4 egg, 2-3 dl matfløte, revet ost i massevis (manchego og parmesan brukte jeg), litt revet muskat. Vispes sammen, stekes videre i ca 45 min. Det var kjempegodt. Rakk ikke å ta noe bilde før den var borte.
Dette er et bilde av min far og meg, sånn ca 1975. Jeg var da 19 år. Allerede den gangen hadde kroppspresset startet, Twiggy var lansert, det var om å gjøre, i alle fall for kvinner, å være så tynn som mulig. Muligens var det greit med store pupper, men tror egentlig det kom seinere. Twiggy var jo flat som ei fjøl. Jeg passa ikke inn. Store pupper – check. Armene foran midten? Ikke komfortabel med den. Og sjekk proporsjonene – skuldrene er jo helt åpenbart breiere en hoftene. Det er jo helt feil. Men andre ord – kroppen min er helt feil. I alle fall hvis du er kvinne, og uansett hvordan den ser ut. I alle fall hvis du tenker å passe inn i tidens skjønnhetsideal eller bli modell. Jeg er takknemlig for at jeg uansett – den gangen – syntes det var greit å ta dette bildet. Og jeg er glad for at jeg har det i dag, og synes både min kjære far og jeg ser særdeles bra ut, selv om ingen av oss er eller noen sinne har vært eller har aspirert til å bli modeller. Beinbygningen din får du faktisk ikke gjort noe med. Jeg er glad for at jeg etter hvert har akseptert den kroppen jeg har, og lever helt fint med den. Men tror det er flere enn vi vet og registrerer – særlig kvinner – som sliter med både selvbilde, forhold til mat og mye annet i hverdagen som bunner i denne type ting. Burde være helt unødvendig.
Kvinner får uansett haglende meldinger om at kroppen deres er feil – uansett hvordan den ser ut. Kan vi bare slutte med det? Mobbing hjelper ingen. De som har en helseskadelig kropp uansett hva problemet er – kvinner eller menn – kan ta det med sin lege, hvordan best endre på dette?
Men det trengs åpenbart også politiske og samfunnsmessige grep. Det har aldri vært så mange helseskadelig overvektige folk om nå. Hva skyldes det, og hva kan samfunnet gjøre?
I helga som var hadde vi famillietreff i Oslo. Mossa og jeg trosset føre og dårlig vær og dro innover. Jeg våget ikke kjøre, da veivesenet advarte om sludd, snø, motvind og underkjølt regn. Mossa var heltemodig og gikk ned til Åsmarkvegen, så jeg slapp å kjøre opp de bratte bakkene der. På toget var det fullt, jeg måtte stå store deler av vegen, men ingen jagde vekk mossa, heldigvis. Får være måte på. Er du 92, bør du få sitteplass på toget.
Vi tok en taxi fra Oslo S, en pratsom sjåfør satte oss av utenfor litt feil hus, men vi fant da fram til slutt – uten å brekke lårhalsen på holka. Ingvild og gjengen var dessverre syke (igjen), men ellers var det et folksomt og veldig koselig familietreff.
Det var ikke Anton som hadde bursdag, men linsebarnet blir nå engang mest fotografert. Familiens eldste og yngste – 92 – snart 93, og ennå ikke 1. Gossine begge to.
Ny bil. Kjøpt på tampen av året for å unngå avgiftsøkning, og det begynte vel å bli på tide å skifte ut min kjære ELvira.
Da jeg var på dekkhotellet for å skifte til vinterdekk i høst, stod denne bilen i salgslokalet og ropte på meg. Gått litt over 8000 km, temmelig påkostet modell. Benyttet sjansen til en liten prøvetur. Holdt naturlig nok rolig fart med en bil som ikke var min, og som var full av fremmede knapper og hadde en diger knott i stedet for girspak. En stressa person som nok ergret seg over dette, kjørte plutselig forbi meg – på HØYRE side. Holdt jo på å få hjerteinfarkt. Tulling! Så det ble en kort prøvetur. Bad om et tilbud på bilen, men det hele kokte litt bort i reisefeber og travle dager på jobb. Jeg fortalte riktignok min kjære far (snart 93) at jeg for første gang i livet hadde vært og prøvekjørt en bil uten han. Han har vært med meg på alle bilkjøp siden første gang i 1979. Hans lakoniske bemerkning var: Jaja, det er vel snart på tide at du klarer deg sjøl.
Da vi kom hjem fra Praha, tenkte jeg at det var jo dumt at jeg ikke hadde fulgt opp, og regnet med at bilen var solgt. Men det var den ikke. Prisen var til og med redusert. Med dagens økonomiske klima, er det vel bare gjeldfrie gamle kjerringer som har råd til ny bil.
I hanskerommet ligger det to tjukke bøker med bruksanvisning. Heldigvis er det en del som er gjenkjennelig fra ELvira, men mye er nytt og mye er funksjoner jeg knapt har hørt om. Men jeg klarte å stille klokka i dag da. Den stod fortsatt på sommertid, så jeg hadde et øyeblikks panikk for at jeg muligens hadde forsovet meg i dag tidlig, da jeg satte meg i bilen. Det tok et par år før jeg fikk det til i den forrige, hehe.
Navnet er foreløpig ikke helt avgjort. Det står mellom ELledussen og ELgar.
Må få montert en ladeboks i carporten også, det er vel ikke lov å lade på stikkontakt lenger. Annet enn i nødsfall. I alle fall får vi tilsnakk av vaktmesteren om vi prøver på det på jobben. Må sjekke om mitt kommunale adgangskort også gjelder laderne utenfor. Hvis ikke, går det muligens an å kjøpe seg inn.
Rekkevidden er mangedoblet, så jeg ser fram til ny pilegrimstur til Vadstena, enklere å komme seg til Oslo, eller hvor det måtte være. Antagelig blir ladepausene lengre, men hurtigladerne er vel blitt både flere og hurtigere de siste årene.
Mine utallige (haha) fans og lesere har muligens lagt merke til at denne årvisse bloggposten har glimret med sitt fravær de siste to årene.
Ved årsskiftet 19/20 hadde jeg nok med å sette den ene foten framfor den andre, og var sykmeldt i lang tid. Orka ikke skrive noe. Takk til dere som var der – familien som var der i jula, så det tross alt ble en bra jul – og dere som hjalp meg å gå videre på deres egen måte – først og fremst mine fantastiske kolleger. .
I mars 2020 kom korona for fullt og nedstengningen og de mest inngripende tiltak Norge har sett i fredstid ble innført. Da var det bare å komme seg på jobb. Det ble mange tøffe måneder. Først ble vi stengt, da vi naturligvis var de første til å bli eksponert for smitte, deretter ble vi pålagt nye måter å jobbe på. Så kom endelig vaksiner etter hvert. Vi jobba langt mer enn noen gang før, og lærte noe om samarbeid og innsats. Jeg lærte noe om at enkle ting kan bety ganske mye. Varm mat til staben på slutten av lange dager med vaksinering fra tidlig morgen til langt på ettermiddag bidro til at folk slapp å tenke på å lage mat når de kom hjem, det bidro til fellesskap og lagånd over felles middag – og jeg håper det smakte bra, stort sett – selv om noen syntes det ble vel sterkt ved minst en anledning.
Det begynner så smått å gå seg til for eget vedkommende, og jeg kan stille meg bak det jeg posta på facebook for kort tid siden.
Det er jo stort sett det jeg har hatt for vane å gjøre ved hvert årsskifte, jeg har pleid å si at jeg har mindre å klage over enn folk flest – det har jeg nok fortsatt, selv om det noen ganger kan være vanskelig å se det når livet treffer deg rett i panna på en måte som oppleves som både urimelig og urettferdig.
I løpet av koronaelendigheta har vi fått to nye barnebarn – Jens og Anton – takk for det.
Ingen av mine nærmeste har dødd av korona, flere har vært syke, men det har gått bra. Ingen av mine nærmeste har mistet jobben eller på andre måter blitt satt på bar bakke på grunn av dette.
Det har vært en stor glede å samle koronakohorten tilnærmet hver uke – mannfolket og jeg har fortsatt hver vår forelder i live, naboen er også i åttiåra og bor alene, et par andre litt mer sporadiske kohortere har vært innom av og til. Et samlingspunkt i en tid hvor mange har sittet mye alene. Gleden ved å gi folk mat dreier seg ikke om avansert kjøkkenkunst, men å komme sammen over spiselig mat og se og møte hverandre, også i en tid hvor mye har vært digitalt og de som har passert åtti har gått glipp av mye i så måte. Det har også vært til glede for oss – vi har jo alle blitt pålagt å møte færrest mulig.
Det er nok grunn til å være bekymret for de som har opplevd lange tider med digital skolegang og studier også – ikke like lett for alle.
Når jeg ser gjennom de siste to års bloggposter, er det mye mat. Jeg har lagd MYE mat. Og mye reising – tross alt. Vi var på norgesferie med håndsprit og munnbind, året etter på interrail i baltikum og øst-Europa med håndsprit og munnbind, og i år på interrail uten altfor mye restriksjoner, bortsett fra fortsatt munnbindpåbud i Tyskland. Og flere folk enn noen gang på togene, det er positivt. Selv om det gjorde det vanskelig å få plassbilletter på kort varsel.
Jeg er også svært takknemlig for arbeidsplassen min. Herredshuset legesenter er beste plassen. Vi har vært så heldige å rekruttere flere nye kolleger – i en tid da dette er svært vanskelig for svært mange fastlegepraksiser. Og null takk til myndighetene for dette. De forfølger jo fastleger så godt de kan. Politikerne snakker om å redde fastlegeordningen, men gjør fint lite. Noen kommuner gjør litt – også Ringsaker, så vi får kanskje være fornøyd med det. For egen del har jeg fått en utmerket arvtaker. Det har gått hardnakkede rykter på bygda om at jeg skal slutte. Selvsagt skal jeg det – etter hvert – og jeg har fått en kollega som nå deler min liste med sikte på å overta den når jeg slutter – seinest om litt over 3 år, tidspunktet er ikke fastsatt. Så dere blir ikke kvitt meg så lett.
I større sammenheng er det tegn til at folk faktisk begynner å skjønne at noe må gjøres – av oss alle sammen – for å berge et levelig miljø for våre etterkommere.
I så måte er jeg bekymret for norsk politikk. De to grå gubber i regjeringen imponerer ikke, de sier stadig at de følger nøye med på situasjonen, men lite konkret kommer ut av det. Høyre fosser fram. Erna framstod riktignok som mer handlekraftig da koronaepidemien rammet, men ellers gjorde hun jo først og fremst sitt for å gjøre livet verre for folk, – de som hadde lite fikk enda mindre, og det ble stadig flere som ikke hadde råd til nødvendig helsebehandling fordi støtteordningene ble fjernet en etter en. Får man ikke den behandlingen man trenger, blir man sykere – og sjansen for å klare å jobbe igjen blir mindre. Men da er du vel en snylter i disse politikernes øyne.
Og noen forkjemper for miljøvern var hun så visst ikke.
Ikke blogga så mye. Vi var vel mer opptatt av å få mest mulig ut av “endelig er vi her igjen”. Vi var på en opera – Tosca og på to escape-rooms, som også er blitt noe av en tradisjon i Praha. Nautilus klarte vi for første gang – med god hjelp – innafor tida.
Legg merke til hvem som holder hjernen. Hehe.Vi var vel omtrent like dumme/flinke Men hadde det gøy, og det er viktigst. Shoppa mindre enn noengang, men det får gå. Takk til Åsne og Kjerti – takk til Praha. I¨ll be back.
Og The Bridge Band holder koken. Jeg putta noen penger i den kassa
Siste dagen i november hadde vi planlagt en tur til Kutna Hora. Kjersti hadde hørt om ossuariet og ville se det, jeg hadde googla byen og funnet ut at det var mye interessant å se der, ikke bare den beinkirken.
Vi kom oss opp i gudelig tid, frokosten bestod av kaffe og croissant to go på jernbanestasjonen. Vi breia oss på første klasse og ble utsatt for en svært pratsom og temmelig rasistisk konduktør. Men togturen var heldigvis under en time. Vi gikk til beinkirken. Der var det ikke lov å ta bilder, men jeg gjorde det likevel, siden eneste grunn jeg kan tenke meg til dette er at de skal selge flere souvenirbilder. Det er jo ikke slik at det ikke er lov å ta bilder i det hele tatt.
Deretter tok vi bussen inn til byen, hvor vi besøkte Sta Barbaras kirke, sølvmuseet og sjokolademuseet. Denne byen konkurrerte i tidligere tider med Praha om å være størst og finest, særlig når det gjaldt kirker og andre praktbygg. De tjente godt på sølvet sitt, men tapte nok på sikt, det bor 21000 mennesker her nå.
Vi spiste Kulajda på en sjarmerende restaurant, ikke ulikt den vi besøkte på utsiktstoppen i Karlovy Vary i september. Nydelig mat og hyggelig service. Gatene var bratte, med svært humpete brostein – den vi ser på bildet er nok av nyere dato. Her venter vi på bussen tilbake til jernbanestasjonen. Vi fikk dessverre ganske kort tid på sølvmuseet, men det var interessant, og jentene fikk preget seg hver sin sølvmynt, som nå skal bli første mynt i pengebingen deres 🙂
De var godt fornøyd med servicen på toget hjem også. Anything off the trolley, dear?
Endelig! Pandemi og beinbrudd har satt en stopper for turen de siste to årene, men nå kom vi i vei. Tidlig av gårde med toget mandag morgen, grei tur og ved lunsjtider var vi installert i en ganske spesiell leilighet i Vinohrady- distriktet i Praha. Vi fant selvsagt veien til Lokäl fortere enn svint, for å opprettholde tradisjonen med øl og strikketøy
På kvelden hadde Kjersti klart å spore opp en pubquiz, så dit satte vi kursen om kvelden. Vi gjorde det dårlig, men hadde det skikkelig gøy. Deretter var vi blitt slitne og sultne, og gikk for McDonalds i leiligheten på kvelden. Ikke akkurat gourmet, men vi slapp å gå sultne til sengs.
I dag sov vi ganske lenge, gikk for brunsj i en restaurant i nabolaget. Det var godt. Deretter gikk vi en tur til “The other castle” – Vysehrad. Det var absolutt verd et besøk, og langt mindre turistbefengt enn den mer kjente Prahaborgen.
Etter en liten siesta var det middag på restaurant Chiaki. Japansk/asiatisk – ganske spesiell og nydelig mat.
Dagen ble avsluttet med Escape room, noe som også er blitt en tradisjon i Praha. Det var gøy, selv om vi gikk 8 minutter på overtid.
Også årets forestilling har vi hatt gleden av å overvære. Årets oppsetning var La Boheme, en opera jeg har sett mangfoldige ganger, senest i september i år, på Semperoper i Dresden. Så hoppe etter Wirkola var vel kanskje bare forbokstaven.
Men den lokale utgaven gjorde absolutt ikke skam på seg. Faktisk synes jeg de var hakket bedre når det gjaldt futt og fres og visuelt inntrykk. Utrolig hva de får til på den ganske lille scenen. Fantastiske kostymer, sydd av amatører.
Solistene var både jevne og gode, alle sang fantastisk bra, ingen skurring her. Koret gjorde også en bra jobb, og orkesteret blir stadig bedre, i den grad jeg er i stand til å bedømme det. Mannfolket hadde noen bemerkninger om noen som var ekstra bra, men jeg er nok mer fokusert på helheten, og har mindre forutsetning for å bedømme enkeltprestasjoner.
Men jeg synes nok Musetta i skikkelse av Gunda Marie Bruce på en måte overtok hovedrollen her. Mimi sang vakkert, led og døde – men det var jo Musetta det var noe fres over.
Det sies at operalibretti er ikke mye å skryte av, og historiene er ofte tynne, noen ganger skrevet for at en bestemt, populær sanger skal briljere. Men det må jo være noe i historiene som gjør at noen operaer – som denne – blir udødelige.
Når det gjelder denne operaen, er det fristende å trekke inn både klasseskille og feminisme. Her er det fire menn og to kvinner som bekler de viktigste rollene. Mennene jobber med sine kunstneriske ambisjoner, og sliter med å få endene til å møtes. Mimi er en fattig syerske, og tjener for lite til å komme ut av fattigdommen. Musetta er vakker, skaffer seg “sugar daddies” som hun har liten respekt for, men som holder henne med mat og fine klær – selv om hun elsker en fattig bohem. Når hun flytter sammen med ham, og livnærer seg av sangundervisning, får hun ikke mye kred for det av sin samboer. Han har stadig liten tillit til at hun ikke kaster lange øyne på andre menn.
Mimi forsøker seg vel også på det samme livet, men vender tilbake til sin elskede bohem og tar sin død av det.
Det var ikke noe vinnerlodd å bli født som kvinne – eller i fattigdom – på den tida. Muligens ikke nå heller.
Bravo til Ringsakeroperaen, dere gjør en kjempejobb på svært mange områder.
Om jeg skulle ønske meg en ting, var det teksting. Det er ikke verken dyrt eller vanskelig. Det var knapt mulig å få med seg et eneste ord av teksten i denne forestillingen, og her er det jo mange morsomme poenger. Jeg antar det var mange i salen som kjenner denne operaen dårligere enn meg og kunne hatt stort utbytte av å humre over fleipingen bohemene i mellom – og ikke minst for å kunne holde tråden i hva som skjer. Her sang en av sangerne på svensk – mens de andre sang norsk oversettelse. Hva med å synge alle operaer på originalspråket, også er i Innlandet? Og vise oversettelsen på en egnet skjerm?
Fergen fra Rostock kom ganske sent i havn i Trelleborg. Vi hadde bestilt rom på Palm Tree Hotel. og kan berømme dem for servicen Det ringte en hyggelig dame og lurte på når vi ville komme – de har ikke døgnåpen resepsjon, så hun var bekymret for om vi ville rekke det. Det viste seg å være litt usikkert, vi visste jo ikke hvor lang tid det ville ta å komme seg fra kaia til hotellet.
Det viste seg å gå bedre enn vi hadde trodd. Avgangen var ikke en vaklevoren trapp i stor høyde, men en helt normal landgang – takk og pris. Det viste seg å være under 200 m til hotellet, så vi rakk det mens den hyggelige damen fortsatt var i resepsjonen. Rommet var ikke stort, men helt greit, og veldig komfortable senger. Gaten utenfor var gågate, så ikke noe bråk heller. Frokosten var god, og det viste seg at avstanden til jernbanen også var bare et par hundre meter. Vi hadde debattert neste landing i Gøteborg eller København, eller eventuelt toget helt hjem Det siste appellerte ikke til meg som fortsatt ikke var så pigg at det gjorde noe. Begge storbyene hadde fine operaer på programmet – men bør en hostende kjerring gå dit i det hele tatt?
Vi landa på København. Veldig kort togtur, og vi bestilte samme hotell som på firmatur for noen uker siden. Og Cenerentola i Operaen på Holmen.
Men før vi kom så langt fikk jeg en skikkelig skrekkopplevelse. Beskrevet på Facebook allerede.
“Karma is a bitch – eller det kommer kanskje an på hva slags karma du sender ut. For noen dager siden blogga jeg om hvor tissetrengt jeg var da vi ankom Sassnitz. Det var et toalett på nærliggende buss-stasjon, men jeg var jo bekymret for at jeg kanskje ikke hadde riktig mynt for å få åpna døra. Men to unge jenter kom ut, og holdt døra åpen så jeg slapp å betale, eller bekymre meg. Men der inne i avlukket lå det en mobiltelefon på dorullholderen, som jeg antar en av jentene hadde lagt igjen. Jeg tok den med, og satte etter jentene som hadde kommet seg et godt stykke, unge og spreke som de var. Jeg ropte og skrek, men de snudde seg ikke, sikkert lært av mora si at de skal ignorere folk som roper etter dem på gata.. Men jeg tok dem igjen etter noen hundre meter, og de ble selvsagt veldig glade for å få mobilen igjen og takket pent. I dag oppdaget jeg til min skrekk at mobilen min – med alt jeg har av kort,og en del kontanter, var vekk da jeg nærmet meg hotellet. Hadde sist brukt den på Nørreport stasjon, og regnet med noen hadde nappet den ut av vesken min. Men da Roger forsøkte å ringe meg, fikk han en beskjed om at denne telefonen var innlevert til politiet på Hovedbanegården. Så jeg må jo ha greid å miste den på en måte, eller så har det vært en lommetyv som fikk akutt dårlig samvittighet (eller ble sett i gjerningsøyeblikket?) I alle fall fikk jeg den tilbake, med kontanter og det hele intakt. Sikkert politiets blideste kunde i dag. Må være karma”
Men skal ikke nekte for at jeg var temmelig gråteferdig da jeg satt i hotellets resepsjon og forsøkte å sperre alle kortene mine, regna jo ikke med å se den mobilen igjen. Mobilen er så sin sak, forsikringen hadde nok dekket tapet, men alt stress og styr med å sperre og få igjen alt man har av kort i disse dager? Men heldigvis hadde mannfolket den gode nyhet at mobilen var innlevert til politiet. Hvordan det kunne skje, forstår jeg ikke, men er bare glad for det.
Vi rusla en tur i byen – stort sett i retning av Hovedbanegården, så jeg skulle få mobilen tilbake, spiste dansk frokost på Landemærket – veldig godt, ikke veldig billig, men anbefales.
Hos politiet på Hovedbanegården blir du først sluppet inn en skyvedør, deretter saumfart av en betjent som kan åpne neste dør for deg. Han var veldig hyggelig da, og da jeg hadde framført mitt ærend, overlot han saken til en eldre kollega som fant fram både mobilen og et skjema jeg måtte kvittere på. Ingenting var vekk, verken kontanter eller noe annet, så tusen takk til en ærlig sjel som leverte den til politiet.
Fikk dusja og roa meg ned før turens siste operaopplevelse. Cenerentola – eller Askepot Ikke den hyppigst framførte opera, den er nok svært krevende, ikke minst av tittelrollen, her trengs en alt uten høydeskrekk, stort omfang og virtuos teknikk. De andre rollene er også krevende. Vi fikk et gjensyn med Astrid Nordstad som sang Rosina i RIngsakeroperaens oppsetning av Barberen i Sevilla. Her var hun en av de usæle stesøstrene, og gjorde absolutt ikke skam på seg – hoppa inn pga sykdom. Københavnsk halsesyge? I
Det var en fantastisk opplevelse. Vi har hatt mange av dem på denne turen, til tross for at lite var bestilt på forhånd. Det er ikke lurt å bli syk på turen, og det, i tillegg til litt annet om og men gjør at jeg egentlig er ganske sliten, nå når jeg endelig er hjemme igjen. Men for all del en fin tur, rik på opplevelser, ikke minst musikalske. DFDS fraktet oss hjem, lite sleping og en rolig natt på båten, selv om det var litt sjøgang.
