Dette var en søndag. Solveig ergra seg over putefyll som lå strødd på verandaen, og reparerte den ene puta som hadde revna i sømmen. Det falt ikke i god jord hos vår røde gjest, han satt på gelenderet og kjefta oss huden full. https://www.facebook.com/share/r/1GK1nEftsi/
Disse fuglene kalles vevere og bygger kunstferdige reir. Den røde fargen har hanfuglen bare i hekkesesongen, er nok for å imponere damene. Vi gikk for en ganske bedagelig og lokal dag, rusla ned til stranda. Der var alle andre også – både turister og lokale, siden det var søndag. Vi rusla langs stranda og fant en ganske fredelig plett og slo oss ned. Svømte litt, men bunnen var ikke den beste. Vi får prøve litt lenger sør en dag det er litt færre folk. Deilig vann, da.
Da vi begynte å bli sultne, var det tid for å sjekke ut noen flere av de lokale spisestedene. Coco Piment viste seg å være stengt på søndag, men så koselig ut. Den indiske restauranten med gode omtaler fant vi ikke. Siste alternativ var The Cloud – Rooftop Lounge & Bar. Det var heller ikke lett å finne, vi spurte oss fram etter beste evne, men var sikker på at vi hadde gått feil:
Hallo? Hvem plasserer dassen ved inngangen så det er det første gjestene møter? Disse her – åpenbart. Klosettet er ikke i funksjon, det er bare en dekorasjon….
Vi vågde oss inn likevel. Det viste seg å være et helt ok sted. Spektakulær utsikt
Vi fikk besøk på verandaen av en liten pipip med uvanlig farge:
Som vi googla til å være en Rødvever, eller Red Fody. Denne spektakulære rødfargen har hannene kun i hekketiden, resten av året er de mer anonymt brungrønne. På vei til butikken møtte jeg også en syngende fyr på mangoslang – det vokser et digert mangotre i en hage rett i nærheten, og utenfor gjerdet ligger slangredskapet: en lang stokk med en avkappet flaske på toppen. Siden den ligger der til allmenn benyttelse, antar jeg det ikke bor noen på den eiendommen. Det er bygd mye på Mauritius siden jeg var her sist. Her vi bor, bygges det på alle kanter, men heldigvis ikke så vi er plaget av det, det er svært så stille og fredelig her. Vi bor i annen etasje i et ganske innelukket leilghetskompleks med svømmebasseng og parkering nede på gårdsplassen. Leiligheten er fin, med stor stue, greit kjøkken, tre soverom og to bad. Så vi har gjesterom, om noen skulle føle for å komme på besøk.
Ellers var planen å besøle L´aventure du Sucre i dag, for å få en kjapp gjennomgang av stedets historie – husker fra sist at det var en fin plass med mye å lære. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Google maps viser ikke bussrutene på Mauritius. Det er antagelig fordi de går når de går, rutetidene tas ikke så høytidelig. Men det finnes en egen nettside som skal vise alle bussrutene – og etter å ha studert den, så det ut til at det var bortimot umulig å komme seg til Pamplemousse på en lørdag. Trøbla derfor en god stund med å installere Whatsapp og kontakte et drosjeselskap mtp å komme seg dit. De gadd ikke svare (datt plutselig ut av samtalen, og unnskyldte seg seinere med at de spiste lunsj), så da droppa vi dem, og tok bussen til Cap Malheureux i stedet. Det er jo en idyllisk plass, med den røde kirken og den flotte utsikten. Vi skulle bare ikke ha kasta bort så mye tid på det drosjefirmaet. Her kommer fiskerne i land og griller fangsten på stranda, og der satt folk og gasset seg med nygrillet fisk og skalldyr – men det var nok på tampen, de var utsolgt for svært mye. Vi får ta en tur til – det er jo ikke langt.
Vi tok derfor bussen tilbake til Grand Baie, for å spise lunsj og shoppe litt. Bare for å oppdage at den bussen vi tok stod det «Pamplemousse» på – så det kan umulig ha vært så håpløst å komme seg dit…Det får bli en annen dag. Museet er stengt på søndager.
I Grand Baie var det først Pina Coladas på Cokoloko, før vi rusla til Cafe de la Plage hvor vi spiste mauritisk saltfiskgryte og så på ungene som koste seg på stranda og katamaranene som kom inn med sine turistlaster. Vi fant Super U som var som sist, selv om omgivelsene var betydelig utbygd, og handla litt utstyr til leiligheten. Vi syntes det var verd å bruke noen kroner på en ordentlig brødkniv, skjærefjøl, visp og en mindre helsefarlig stekepanne, siden vi skal være her såpass lenge.
Saltfiskgryte. Mer fancy dandert enn sist.
Da hadde vi trava såpass mye at vi var slitne, dro hjem med shoppingfangsten og strikka, så på tv, spilte Gin Rummy og koste oss med ost og vin til kvelds. Vi lider ingen nød, nei.
Nå er det søndag, og planen er en rolig dag på stranda, så det er ikke sikkert det blir så mye å blogge om. Håper dere har det kaldt og fint der hjemme. hehe.
Da dro vi avgårde igjen. Dette innlegget handler først og fremst om reisen. Snøen falt om natta, så jeg valgte å rekvirere en drosje i stedet for å få mannfolket til å kjøre meg, men kom nå velberget til stasjonen og videre til Gardermoen hvor vi kula ned med lunsj og musiserende mens vi venta på flyet. Uvanlig fullt, men vi fikk en grei plass etterhvert.
Det er jo langt til Mauritius. Første etappe gikk til Dubai. Grei flytur, god mat underveis, så vi har ikke noe å klage over, selv om det var fullt på flyet. I Dubai fikk vi beskjed om at neste fly var vel en time forsinket. Det var egentlig like greit for oss – dette er en kjempediger flyplass, det tar en stund å bevege seg fra A til C, men vi klarte det – og oppdaget at loungen jeg har tilgang til lå rett overfor det utgangen vi skulle reise fra. Så vi hadde en god time der med god mat og drikke, før vi gikk for siste etappe. Vi blunda nok en del begge to, og det er bra, jeg føler meg faktisk ikke helt knekt til tross for en ganske oppstykket natt.
På Mauritius har de et gedigent byråkrati før du slipper inn, men vi passerte både passkontrollen og helsesjekken (HAHA), og fant etter litt stress både bagasjen og sjåføren som skulle kjøre oss til Pereybere. Det gikk raskt og smertefritt. Nå har vi sett oss om i området, spist et elendig måltid på en restaurant vi ikke skal tilbake til. Jeg har gått langt fordi minibanken på lokalt kjøpesenter ikke ville gi meg noen penger, men gevinsten var gjensyn med sentrum av Grand Baie og en Pinacolada på Cokoloko :-)- Tok bussen hjem, da jeg har tilløp til gnagsår.
Leiligheten er fin, utenom grusomme stekepanner. Jeg har kjøpt nye. Ikke visp her heller – vi får se om vi finner en. De hadde merkelig nok ikke det på lokalt kjøpesenter, de hadde pastagaffel, grilltilbehør og mye annet. Men ikke en enkel visp?
Utsikten er til parkeringsplassen, men vi har en fin og rolig balkong og ligger helt usjenert til uten minste støy fra trafikk eller annet. Vi planlegger å kose oss.
Kan nå se tilbake på mitt første år som pensjonist. Grugleda meg til det, og planla å starte med juleferie. Dvs. jeg har ofte tatt ut litt ferie før jul – enten for å reise til Praha med døtre og komme tilbake med julepanikk få dager før jul, eller for å få juleforberedelsene unna i ro og mak. Desember 2024 gikk jeg for det siste, og det funka bra. Nå tenkte jeg det kunne være en fin måte å lure seg selv til å tenke at dette er egentlig bare ferie.
(dette innlegget er fullt av lenker til ting jeg har blogga gjennom året. Lenken er til første innlegg om det er flere, og vil du lese mer, kan du bla videre eller tilbake med pilene øverst på siden)
Så hadde jeg bestilt tur til Malta med en venninne i januar, for ikke å mangle noe å gjøre som pensjonist. Mer ferie. Malta er et sted jeg har besøkt før, med mannfolket og to døtre, men turen ble litt amputert pga sykdom. Men for et sted. Anbefales.
I februar feira vi klanens overhode og min kjære far som ble 95.
I mai dro mannfolket og jeg til Riga, og hadde en strålende tur. Og jeg begynte så smått å planlegge årets pilegrimstur.
I juni ble jeg operert for stær. Det var nok på tide, øyelegen sa at han hadde trodd jeg hadde kommet før. Var jo der for noen år siden, og fikk konstatert begynnende stær, men utviklingen har nok gått langsomt, inntil jeg siste året begynte å føle det som et skikkelig handicap. Grua meg fælt til at noen skulle skjære meg i øyet, men det gikk veldig bra. Nå ser jeg som aldri før. Klarte meg uten briller i mange måneder, og på hele pilegrimsturen – som jeg starta på i juni.
I juli måtte jeg avbryte pilegrimsturen fordi jeg mista mobilen i et myrhull på Dovre. Riktignok hadde jeg innsett at jeg ikke kom til å nå Nidaros i første omgang uansett, da jeg hadde påtatt meg en vikariat som sykehjemslege i Haugesund. Aldri vært i Haugesund før, og tenkte jeg kunne spe på pensjonen med ett og annet ikke altfor anstrengende korttidsvikariat. Tiden i Haugesund gjorde så visst ikke at jeg tok skrekken. Hadde en fin tur dit, nydelig leilighet sentralt i byen, ganske lite å gjøre og godt betalt i forhold til innsatsen, kan man si.
Da jeg var ferdig der, tok jeg igjen fatt på pilegrimsleden. Hoppa riktignok over et par etapper over Dovre formedelst kummerlige overnattingsforhold. Tror jeg går for telt heller enn å ligge på madrass på golvet sammen med ti andre, om jeg tar igjen den etappen seinere. Men jeg kom fram til Nidaros. I dårlig vær med regn og tåke, men med stor takknemlighet da jeg dalte ned på en benk i Domen og hvilte mine slitne og våte pilegrimsbein. Det var kanskje et litt dumdristig prosjekt, men du verden for en opplevelse. Jeg hadde ingen større uhell på turen, det verste var å miste mobilen. Fikk kjent litt på egne, fysiske grenser, fikk ro til å tenke (nei, jeg hadde ikke lydbok, musikk eller podcast på øret, bortsett fra på en eneste etappe), opplevde mye fantastisk natur og traff mange interessante og trivelige folk. Besøkte mange kirker, men skamfullt nok bare en gudstjeneste. Men kirkene i seg selv, med sin innredning og sitt uttrykk sier noe om menneskenes åndelige oppfatninger, lengsler og syn gjennom århundrene. Det gir perspektiver. Det gav mersmak. Kanskje kan det bli flere vandreturer.
I august dro to gamle damer på tur til Praha. Der har jo jeg vært mange ganger, men det var nytt for Solveig. Vi hadde det kjempefint, selv om det var litt logistikkproblemer med leiligheten – som i og for seg var fin, og husverten kunne ikke noe for at fyren i kjelleren var gammal og røyk akkurat mens vi var der. Mitt mål for turen var å skaffe meg briller. Selv om jeg syns jeg så godt også uten briller etter operasjonen, har jeg skjeve hornhinner og trenger nok også bittelitt hjelp for å lese liten skrift og sånn. Har kjøpt briller i Praha i årevis, og gjerne spart inn hele turen og vel så det. Denne gangen betalte jeg nesten like mye som jeg ville gjort i Norge – men fikk til gjengjeld to sett med linser – så nå har jeg to par briller, og det ene med veldig smart magnetisk solbrille til å sette på. Fornøyd. I Praha oppdaget jeg også at jeg måtte ha blitt bitt av en fått i løpet av pilegrimsturen eller oppholdet i Haugesund, så jeg hadde en lite møte med tsjekkisk helsevesen. Veldig fornøyd både med det og oppfølgingen fra forsikringsselskapet.
I september syntes nok mannfolket at kjerringa hadde vært vel mye borte, og det var blitt lite ferie på han – som fortsatt er i jobb. Så vi satsa på en kjapp togferie med utgangspunkt i Praha. Det var tid for meg til å hente de nye brillene, og vi kunne rekke flere yndlingsbyer på turen. Dresden var som vanlig et høydepunkt. I september slo dingsedama igjen til – jeg kjøpte meg en Kamado Sumo, og solgte pizzaovnen. Veldig fornøyd med denne. Den er jo svinedyr, da – så er nok en grill/ovn for spesielt interesserte.
I oktober lagde jeg pai, og meldte meg som frivillig til RingsakerOperaen – på systua. Det har vært kjempegøy. Og forestillingen i år var nok den beste de har gjort. Plamena nedkom under generalprøven, så hun fikk ikke med seg premieren, men er nok glad for sin lille, nye sønn.
I oktober døde også James Dickenson. Trofast gjest ved organistgildene og alle Cantarelles konserter. Han har også arrangert mye fint for cantarellene. Vi var i ferd med å planlegge konsert i anledning hans 85-årsdag, da han ble innlagt på sykehus, og dessverre døde. Vi utsatte konserten og gjennomførte den som minnekonsert. Vi hadde også den ære å synge i bisettelsen, som var en rørende opplevelse, og helt i James sin ånd. Fred med hans gode minne.
I november dro jeg ut på nye eventyr som vikarlege. Denne gang på Fagernes – på fastlegekontor. Det var litt andre boller enn i Haugesund, følte jeg jobba for hver krone denne gangen. Men hadde det fint, da. Fagernes legesenter er en trivelig plass, ingen drager som jobber der, alle var bare snille og greie, og bar over med en stakkar som måtte spørre om alt mulig. Ikke om pasientene, jeg har tross alt 42 års erfaring – men om hvordan ting fungerer oppi der – alle steder har sine egne rutiner og systemer. Det var forferdelig vær og holke, har kjøpt meg gedigne brodder. Følte ikke for å brekke noe sånn rett før neste store utflukt.
Årets mislykte prosjekt har vært oppnevning som styremedlem i lokal demensforening. Syns jo ikke jeg kunne si nei til en staselig person som spurte meg, og tenkte kanskje jeg kunne ha noe å bidra med etter mange år som sykehjemslege på demensavdeling. Det eneste jeg har gjort hele året er å være på særdeles langtekkelige møter og ha som oppgave å skrive referat fra disse. Det er ikke for meg, så jeg har sagt takk for meg. Kanskje jeg selv burde sagt fra, kanskje kunne de ha funnet en bedre anvendelse for min kompetanse. Foreningen gjør veldig mye bra, men jeg følte ikke at jeg bidro med noe særlig, og kjeda meg veldig.
På årets siste dag kan jeg se tilbake på et veldig fint år, med svært mange hyggelige begivenheter, reiser og mennesker. Takknemlig er vel det mest nærliggende ordet.
de burde hatt vett til å bruke meg til noe annet. Jaja, shit happens. Tror jeg har det bedre som frivillig i Ringsakeroperaen. Liker meg best med praktiske oppgaver.
Det meste av desember gikk også med på Fagernes, slutta 19.12 og tenkte å dra hjem og ordne til jul. Men det var smått krise på min gamle arbeidsplass også, og jeg kunne jo ikke la verken kolleger eller pasienter i stikken, så det ble en arbeidsdag der også. Så litt komprimerte juleforberedelser kan man si – men vi har hatt en aldeles strålende jul. Gamlingene på julemiddag her, døtrene var flinke til å sende bilder av sine glade barn og deres julefeiringer hist og pist, og første juledag var det storinnrykk som vanlig, og veldig trivelig – barn og voksne i en storfamilie som heldigvis vet å sette pris på hverandre Jeg er usannsynlig heldig og privilegert.
I morgen har jeg min siste arbeidsdag. Det har vært hyggelig på Fagernes, om enn travelt. I sommer jobba jeg to uker i Haugesund, på sykehjem. Lite å gjøre godt betalt. Denne gangen føler jeg at jeg har jobba for hver krone – hver eneste dag har vært fullt belagt med pasienter, og siden det ble til at jeg ikke skulle ha noen legevakter, har jeg hatt to dagvakter per uke. Det er forsåvidt helt greit, siden dette er et kort vikariat er det fornuftig at jeg ser på akutte problemstillinger heller enn lange og kompliserte utredninger.
Det er vakkert og fint i Fagernes, men nå begynner jeg å bli lei av å spise ferdigmat – det er jo ikke så fristende å kjøpe inn ingredienser til fullverdig middag fra bunnen av for en person på et sted man skal være en begrenset tid.
Dette var ikke noe godt. Ferdig lasagne fra Coop. Spiste heller knekkebrød med ost. Deres tikka masala som jeg spiste her om dagen var faktisk ikke så verst. Ellers har de gode restauranter her, så jeg har da fått noe god mat også. Men fatter ikke at det er så mye sånn mat som dette i butikkene, og tenker at det er en av de vesentligste årsakene til mange helseproblemer i vår tid. Selv om en del skadelige tilsetningsstoffer er fjernet over tid, tror jeg nok at den beste og sunneste maten er den du lager selv med ferske råvarer. Har stekt noen struller da, – og planlegger å legge sild i morgen.
Fikk en utrykning/sightseeing i Valdres i går, med stødig lokal sjåfør i sykebilen. Jeg følte meg temmelig rusten på akuttrutiner, men heldigvis gikk det bra. Pasienten kunne reise hjem og feire jul med noen formaninger.
Det er trivelig å jobbe på Fagernes, skjønner ikke hvorfor de har så mye vikarbehov. Jeg kommer gjerne tilbake, men kun for korte perioder. Er tross alt pensjonist.
Og her er det greit å være. Kollegene er hyggelige, ingen har ignorert meg, tvert om, alle er veldig greie og oppmerksomme. Har nå begynt på andre arbeidsuke. Det går stort sett veldig greit, selv om rutinene er litt andre enn jeg er vant til, og dette er et digert legesenter med mange leger og ansatte, så jeg husker knapt navnet på noen. God salat i kantina, husværet er fint og vikarbyrået følger godt opp. Hva mer kan en pensjonist forlange. Bør vel for skams skyld prøve å sy noe mens jeg er her, siden jeg har tatt symaskina med og vertskapet satte inn ekstra bord kun for dette. Har strikka da.
Bildet over er dagens mat fra samme restaurant som jeg blogga sist. Aldeles nydelig, fikk med meg halvparten hjem i boks, så da har jeg mat i morgen også. Rart at de ikke har mindre porsjoner av kinesisk mat også? Burde være minst like enkelt?
Salgsargumentet fra vikarbyrået var at jeg kunne dra hjem i helgene. Dro hjem i helga som var, og det var aldeles grusomt. Måtte jo da kjøre på fredag etter arbeidstid. Det var mørkt, tåke, snøføyke og glatt. Syntes veldig synd på meg selv inntil jeg ble tatt igjen av en ambulanse – og det gikk opp for meg at det var mer synd på folk som må kjøre utrykning i sånt vær, og enda mer synd på den stakkaren som lå bak i ambulansen som hadde satt blålyset på, så det hasta nok.
Så jeg vurderer å bli her neste helg, med mindre været bedrer seg betraktelig. Har tatt med strulljernet, så jeg kan steke strull og legge sild. Juleforberedelser må jo gå sin gang.
Kjøreværet var ikke akkurat ideelt. Det lava ned og var glatt. Heldigvis var det lite trafikk, jeg møtte ingen gærninger på vegen, og jeg skulle ikke rekke noe. Før i morgen. Da må jeg være ute i god tid. Det er bare 750 m til Fagernes legesenter, men foreløpig er det lite brøytemannskaper å se. Jaja, de er vel vant til snø her oppe, så jeg får se i morgen om det er best å gå eller kjøre. Regner med jeg uansett ikke blir sendt på utrykning første dagen. Drømte i natt at jeg kom på jobb og ble konsekvent ignorert av alle som var der. Håper ikke det blir sånn…
Hadde ikke tenkt på å ta med noe mat eller stoppe på søndagsåpen butikk – som ikke fins på Fagernes. Er kaffe i huset, da. Jeg basa meg ut i snøen og endte med å gå inn på Skysskroa. Hadde ikke store forventninger med et såvidt upretensiøst navn. Gikk for rødspette med pommes frites, som er et trygt valg stort sett overalt. Men har sjelden blitt mer positivt overrasket. For det første kunne du bestille stor eller liten porsjon, riktignok ikke store prisforskjellen, men jeg synes matsvinnet er det verste. For ikke å snakke om alle spørsmål om jeg ikke likte maten. Her var det en fiskebit som var akkurat passe stor til meg, raust med frisk og nydelig salat – og hjemmelaget pommes frites. Alt helt nydelig tilberedt. De har også en del kinesiske/asiatiske retter, ser ut som driverne kommer fra et sted lenger øst, ja – og så andre gjester få servert dampende porsjoner med noe som så godt ut og luktet helt nydelig. Spiser nok her flere ganger 🙂
Har jeg skrevet en del om opp gjennom åra – som regel i form av en slags anmeldelse, og noen ganger har selv lokalavisa plukket den opp og spurt om de kan publisere den. Denne gangen er jeg utvilsomt inhabil.
Som pensjonist må man jo finne noen hensiktsmessige sysler å drive med, for ikke å gå i frø før tida. En av mine ambisjoner var å bidra til dette staselige foretaket, så nå er jeg frivillig på systua. Så langt har jeg hatt det veldig gøy. De nye lokalene i Parketten er formidable, de andre damene der er hyggelige og greie. Selv om jeg ble med på den mest hektiske tida – rett før årets hovedoppsetning. Kostymene var overtatt fra lenger nord, så vi trengte ikke sy dem, mine første bragder som skredder bestod av flytting av trykknapper, småjusteringer og isying av navnelapper. Her funker det som i barnehagen – det som det ikke er navn i, bruker man uforholdsmessig mye tid på å lete etter.
Årets oppsetning er Madama Butterfly. En tragisk historie, men ikke rent lite aktuell i sitt tema. Når prosessen er kommet så langt som nå, har vi på systua mer sporadiske oppgaver , så jeg har vært oppe i salen og hørt en god del på prøvene – i dag også med orkester. Og om jeg er aldri så inhabil: Dette blir fantastisk! Solistene er knallgode, orkesteret spiller vakkert – og musikken er virkelig utrolig vakker.
Oppsetningen er ganske tradisjonell, de har ikke gjort noen grep med å prøve å legge den til nåtiden og «metoo» og sånn. Her er det japanske kulisser og kostymer, og de er utrolig vakre.
Stortromma og gongen står nede i gangen utenfor systua. De skal være glade og takknemlige for at ingen av oss døde av skrekk da de smalt til for første gang. Det var nære på. Men nå er vi forberedt. Om det ryker knapper eller falder under forestillingene, er vi klare med symaskina.
Dette blir storveies, håper folk går mann av huse.
Er vel ikke egentlig en pai, det er ingen paideig involvert. Den mest kjente versjonen er vel Shepherd´s pie.
Siden jeg har vært så heldig å få en porsjon kjøttdeig av rådyr og en forsyning av ferske og kortreiste kantareller, ble det cottage pie til søndagsmiddag i dag. Kok potetene møre. Gikk for luksusversjonen i dag – kokte skrellede mandelpoteter i saltet vann. Sånn til hverdags lager jeg gjerne grov potetmos av poteter med skallet på – mer vitaminer. Men i dag skrelte jeg, og kjørte dem gjennom duchesse-jernet. Tilsett deretter så mye smør og fløte som bare mulig, og litt revet muskat. Jeg rørte også inn et egg til slutt, blir finere farge og henger bedre sammen.
Løk. hvitløk. sopp og kjøttdeig brunes hver for seg og legges i pannen sammen til slutt. Tilsett en halv boks tomat, rikelig rødvin og litt kraft. Tyknes med maisenna eller mel. Gjerne litt mer grønnsaker, jeg brukte erter, det er aldri feil. litt soyasaus, jeg brukte også litt søt soya, en ørliten smak av søtt er godt i de fleste sauser.
Legges i form, potetmosen oppå. Gratineres i ovn til potetmosen ser passe lekker ut. Nam.
2 and 1/2 cups (315g) all-purpose flour (spooned & leveled), plus more for shaping and rolling
1 teaspoon salt
6 Tablespoons (85g) unsalted butter, chilled and cubed
2/3 cup (130g) vegetable shortening, chilled
1/2 cup (120ml) ice cold water
Jeg brukte hurtigmikseren på pulsfunksjon, men passa på at det ikke ble helt pulverisert. Lagde Pecan Pie i helga, og en middagspai med bacon og spinat i dag av det som ble igjen. Yum. Veldig flakete og fin.
