Jeg gleder meg til ferien. Det må være lov. Etter å ha jobba i hele sommer mens alle andre har avviklet ferie, er det nå snart min tur. Og jeg skal gå i barndommen, eller hva jeg skal kalle det. Jeg skal på interrail. Første gang jeg gjorde det, er 41 år siden. Ting har endret seg siden da. Da hadde man sannelig ikke internett eller mobil, vi dro ut på lykke og fromme med sekk på ryggen og en vag ide om hvor vi skulle. Og hadde det kjempestas! Sov på slitne ungdomsherberger og billige hoteller – hva gjorde vel det. Det var det store eventyret.

41 år seinere er alt – som Egon sier – taima og tilrettelagt. Nå HAR vi internett. Vi kan finne ut hvilke operaer og konserter som spilles når og hvor. Og bestille billettene på nett. Vi kan finne ut at Thomanerkoret synger til gudstjeneste i Leipzig klokka 09.30 – med andre ord, vi må opp i purkotten og rekke toget fra Berlin.

Men jeg vet ikke hva det skyldes, jeg får ofte betenkeligheter og tendenser til dårlig samvittighet når jeg drar på ferie. Denne gangen har vi fått flyktningekaoset innover oss her i Europa. Det nærmer seg – og har allerede nådd – vår egen dørstokk. Tusenvis av desperate mennesker som flykter fra krig og terrorregimer velter inn over Europa. Kommer vi til å møte dem på toget? Neppe på første klasse… (fint skal det være for oss gamlinger). Jernbanestasjonen i Budapest har vært stengt i flere dager. Media rapporterer om hjerteskjærende scener, og Ungarn bygger mur mot Serbia for å stanse strømmen av fortvilte mennesker. Statsminister Viktor Orbán sier at dette ikke er et europeisk problem, det er et tysk problem. Andre ungarere sier at vi vil ikke ha en masse muslimer i landet vårt. Og henviser til det ottomanske riket – som ble drevet ut av Ungarn i 1698. Det begynner å bli en stund siden.

Det er da jeg lurer på om det i det hele tatt er mulig å lære av historien. Eller om det er jeg som begynner å bli gammal. Det er klart at det gjør man, når man er eldre enn de fleste av verdens statsoverhoder.
Jeg er eldre enn Viktor Orbán. Jeg er født på våren i 1956, og var et halvt år da oppstanden i Ungarn fant sted. Jeg husker naturligvis ikke det. Orbán er født i 1963 -sju år seinere. Men han må da ha hørt om oppstanden? Selv jeg har det. Han må da vite hvorfor de feirer sin nasjonaldag 23. oktober – til minne om starten på oppstanden som drev en kvart million ungarere på flukt. 1200 av dem til Norge. Mange av dem bor her fortsatt. Jeg håper de ikke ble møtt med piggtråd og internering da de kom.
Og om han ikke vet eller husker det, bør han huske året 1989. Da var han 26 år. Da stod piggtrådsperringene på andre kanten av landet – mot Østerrike. For å hindre nettopp ungarerne i å flykte til vesten. Da denne ble revet, var det en betydelig revne i jernteppet og et framskritt for frihet og demokrati.
Og nå bygger de en ny?
Jeg gremmes.
Men det er klart at en slik enorm folkevandring kan være en trussel mot stabiliteten i Europa – Carl I Hagen har rett i det. Det har forekommet angrep på asylmottak i Tyskland, og innvandring av store mengder folk med annen kultur, språk og utseende har alltid ført til gnisninger.
Det er kanskje likevel et håp i kommunikasjonsrevolusjonen.
Grusomme bilder av druknede barn gjør det svært vanskelig å stemple flyktningene som lykkejegere eller annenrangs mennesker.
Men hva kan vi gjøre med roten til ondet?
Hva er det som gjør at borgerkriger bryter ut, tyranner og terrorregimer får fotfeste?