slik som Mads gjør det i denne artikkelen.
Mobbing forekommer dessverre – og ikke bare blant barn. Ofte er mobbingen på sitt mest brutale blant barn og unge. Men kom ikke og si at det ikke også forekommer i arbeidslivet og i andre fora. Desto bedre at det settes fokus på det, og at noen har krefter og ressurser til å fronte saken.
Den tida jeg gikk på skolen, var mobbing ikke oppfunnet som begrep. Erting kalte de det da, og forekom selvsagt. Det var ikke noe bedre, selv med et snillere ord. Og det fantes – den gang som nå – lærere som mobbet. De var ofte de verste, og legitimerte mobbing blant elevene ved det eksemplet de viste.
Jeg har ofte spurt meg selv hvorfor jeg slapp unna. Da jeg begynte på barneskolen her jeg fortsatt bor, var jeg et opplagt mobbeoffer. «Fin» byfrøken, med kjole, kåpe og støvletter med pelskant, i motsetning til de strekkbuksene de jentene som var noe her hadde på den tiden. Ikke kunne jeg gå på ski, ikke kunne jeg lese små bokstaver – det hadde de for lengst lært her. Så «frøken» måtte skrive leksen med store bokstaver på den ene siden av tavla – kun for meg. Jeg husker den første skoledagen på nytt sted VELDIG godt, selv om det er over førti år siden. Jeg følte meg ikke særlig vel, det er så. Folk GLODDE på meg. Men ingen var ekle. Jeg ble bedt hjem til to av mine nye klassevenninner allerede første dagen, i starten var det nok heller litt stas med den nye byfrøkna.
Jeg gikk fra en anonym «bytilværelse» til et lite sted på landet med alt det førte med seg. Jeg husker at noe av det første min mor sa til meg da jeg begynte å ferdes ute på det nye stedet ( min bror og jeg lå strøkne de to første ukene med en eller annen barnesykdom som unger fortsatt fikk på den tida…) var: Husk å oppføre deg pent. Her vet alle hvem du er. Og det gjorde de jo – og gjør det fortsatt, på godt og vondt.
På små steder bryr folk seg med hverandre – men de bryr seg OM også. Det er kanskje prisen man må betale?
men denne fyren bodde jo på et lite sted. og jeg husker da godt at det var slem mobbing på barne- og ungdomsskolen da jeg vokste opp i Moelv. Ikke av meg riktignok.
Jeg mente jo slett ikke å si at det ikke forekommer slem mobbing på små steder. Det gjør det – så absolutt. Kanskje mer enn andre steder. På den annen side tror jeg folk tar mer vare på hverandre på små steder, men for de som faller utenom er det desto verre.
Ja mobbing er noe dritt. Selv har jeg en datter som blir forfulgt av terror hver dag pga hennes skrekk for høye smell og fyrverkeri. Elever går etter henne på skolen og skoleveien og truer med å smelle. Og bare tanken for henne er jo helt ødeleggende. Men skolen fraskriver seg alt ansvar. Det er jo så synd på disse elevene, for de har det sikkert ikke greit hjemme….
Grrrrrrrrrrrrrrrrrrrr…..
Mobbing er nok likelig fordelt mellom by og land, men på landet der alle kjenner alle blir det kanskje mer synlig.
Det var nok lettere å være byfrøken på landet enn omvendt. En doft av den fina värden, vet du. Kanskje det fortsatt er slik, for det jeg vet. Ungene våre er født i Gudbrandsdalen, men ingen snakker lokal dialekt, og det var helt greit i vennekretsen. Tilnærma bokmål var TV-språket og dermed akseptert blant ungene, mens andre dialekter ble hjerteløst gjort narr av.
helt ærlig tror jeg at det kanskje kan være lettere å finne en vei ut av mobbingen (for mobbeofferet) i en større by, fordi det er lettere å finne venner på andre arenaer enn skolen, mange flere tilbud for barn og unge. På et lite sted vil jo mobberne på skolen bli de samme mobberne på fotballaget eller turningen osv.. Som mobbeoffer på så lite sted som Moelv så er du mobbeoffer hvor enn du går. Det er nok også mindre problemtisk å skifte skole til en naboskole hvis du bor i en storby, om mobbingen går for langt