Ser det går en blodgiveroppfordring som stafett mellom blogger om dagen. Ingen har utfordret meg – vet ikke om det skyldes at jeg er upopulær eller at ingen tør, men jeg blogger litt om det likevel, jeg 😀
Det viktigste er vel: Er du frisk og sunn og ikke mer enn normalt redd for nåler: GI BLOD!. Og meld deg gjerne som beinmargsgiver og organdonor også. Mange venter i årevis på organer de har svært god bruk for.
I Norge er det slik at dersom noen som er egnet som organdonor dør (man må være forholdsvis ung og frisk, og dø under «kontrollerte omstendigheter», på et sykehus), er det pårørende som må ta stilling til dette. Det er naturligvis svært vanskelig for mange. Ikke nok med at de må fatte det faktum at en av deres hittil friske og spreke pårørende plutselig er død, det kommer en ufølsom lege og plager dem med spørsmål om vedkommendes organer kan brukes til andre pasienter i tillegg. I alle fall føles det sånn for mange – selv om legen i denne situasjonen forsøker å være så varsom som mulig. De aller fleste har mer enn nok med seg selv i en slik situasjon, og dersom dette er et emne man ikke har diskutert i familien tidligere, sier de fleste nei. De orker antagelig bare ikke tenke på det i en slik situasjon.
Det eksisterer en ordning med «donorkort» som mange fyller ut og har i lommeboka ved siden av førerkortet. Det er en stor hjelp. Hvis pårørende er overbevist om at organdonasjon er avdødes ønske, er det straks mye lettere. Særlig hvis dette er blitt diskutert på forhånd. En av rubrikkene på donorkortet inneholder navnet på den pårørende som er informert om den potensielle donorens ønske.
Blod er mye lettere. Alle friske mennesker kan avse en halvliter blod noen ganger i året. Det kan redde livet til et medmenneske, og det er ikke nødvendig å ha en sjelden blodtype, selv om alle blodbanker naturligvis er glade for alle med AB Rh- de får i registeret. Marerittet er jo en hel familie med denne blodtypen som havner i en ulykke midt i en eller annen ferie hvor de fleste blodgivere er bortreist. Men verden er blitt mindre – tilgangen til blod fra andre blodbanker er antagelig lettere enn før – selv om ferietider fortsatt er vanskelige.
Jeg meldte meg som blodgiver i studietida i Dublin. Pelican House brukes ikke lenger til dette i følge Blood Transfusion Board. Men det var en koselig affære. Vi pleide å gå en hel gjeng. Ble lagt på feltsenger i en svær sal, og så kom det en pen, ung sykepleier og stakk en diger når i armen vår (sikkert derfor gutta gikk, ja…sykepleierne var sjelden menn i den tida…)
Og etterpå fikk vi tea&biscuits – eller Guinness. Det siste kunne være risikabelt, man følte seg jo gjerne litt svimmel allerede, og hadde antagelig større behov for væsketilførsel enn alkohol i en slik situasjon. Men vi var jo unge og spreke 😀
Jeg ga blod på Hamar etter at jeg var kommet hjem også, men siste gang jeg ble innkalt, var ikke så grei. Jeg jobbet jo på «huset» og av den grunn hadde nok blodbanken typet blodet mitt mer enn rutinemessig, og da det oppstod behov for akkurat mitt blod, ble jeg ropt opp og innkalt til blodbanken – men måtte dessverre fortelle dem at jeg da var gravid og trengte blodet mitt selv…
Og etter ti år med graviditeter og småbarn, har jeg ikke fått somlet meg til å melde meg igjen. Nå begynner jeg jo å nærme meg øvre aldersgrense, men jeg burde antakelig trå til igjen.
Og alle dere andre som er yngre og sprekere: GJØR DET!
Ja, hvorfor i alle dager er det så tregt å få et bedre system på det? Det er jo merkelig at man ikke skal kunne bestemme dette selv, mens man ennå lever – sånn at pårørende kan spares for den avgjørelsen. (Hva har de egentlig med det… Sprøtt at noen kan arve et menneske, bokstavelig talt, kroppen.)
Om man kan testamentere seg til forskning skulle man kunne donere seg til denne bruken også. (Eller bestemme at man ikke vil, om så er.)
– Jeg skjønner ikke hvorfor det drar ut? Hvem er det som vil ha det slik det er i dag, med unødig stor mangel på donorer?
Ikke vet jeg…
Det ville muligens være et bedre system. I alle fall burde det være et tillegg – har man meldt seg inn i et slikt system, så bør de pårørende spares for slike spørsmål og avgjørelser.
Er det en øvre aldersgrense for å gi blod ? *optimistisk smil*
Og evt hvorfor?
Det er en øvre aldersgrense for å melde seg som blodgiver på 60 år. Er man allerede registrert, kan man gi blod til man er 70 hvis man er frisk.
Takk.
De skal gjerne få alle deler og organer av meg, men stikke nåler i meg får de ikke. Det blir blodtrykksfall, brekninger og gråt. Jeg er en utpreget pingle når det kommer til blod. :-/
Jeg har hatt organdonorkort i lommeboka i årevis, men nå er jeg kanskje blitt for gammal. Jaja, de kan ta det de kan bruke når den til kommer. Blodgiver har jeg aldri vært, men nå har jeg meldt meg.
Jeg har donorkort i lommeboka! Med ditt navn og telefonnummer på. Men jeg synes det er idiotisk at det ikke finnes et slags register som man kan velge selv om man vil stå i eller ikke. Det må da være mye mer praktisk? Både for å skåne de pårørende for sånne forespørsel når de allerede har nok å ta inn over seg, men er det ikke også sånn at det ofte er knapt med tid i forhold til å få ut organene som kan doneres bort?
Jo, det er helt riktig. Det er ikke allverdens tid å ta av, så et slikt register ville være en stor fordel.
har organdonorkort og er meldt som blodgiver, skal bare intervjues før jeg får time. Etter eksamen. Håper og regner med at denne blodgiverstafetten gir resultater, lurt funnet på
Du er for liten. Må veie over 50 kg…
Selv kan jeg ikke gi blod, men hadde gjerne gjort det om jeg hadde hatt den muligheten. Det er som du sier noe det er enkelt å gi vekk, og meget verdifullt å få.
Og jeg er helt enig med dere andre i kommentarfeltet, det er fryktelig dumt at man i norge er avhengig av at de pårørende godkjenner organdonasjon (når den avdøde allerede har bestemt noe). Strengt tatt skulle det da holde med samtykket fra personen det gjelder. At det ikke er et sentralt register for slikt overrasker meg også, basere seg på at folk har en papirlapp i lommeboka virker litt bakvent nå som det er så enkelt å ha databaser.
tuller du?? Helt latterlig om jeg ikke får gi blod om jeg tilfeldigvis veier 49 kg og ikke 50`?