Stafetten som oppfordrer til å gi blod er viktig.
En av de episodene som gjorde mest inntrykk på meg som helt sylfersk lege, var en natt jeg assisterte vakthavende gynekolog etter at det hadde oppstått en ukontrollert blødning.
Det forekommer noen ganger etter fødsel.
Tenk deg en ung kvinne som nettopp har født barn – som holder på å blø ihjel mellom hendene på legene, til tross for at hun tidligere har vært helt frisk. Og har et nyfødt spedbarn som trenger henne mer enn noe annet i verden.
Gynekologen var dyktig og erfaren. Jeg var vettskremt. Etterhvert som behovet for blodoverføringer økte på, overtok operasjonssykepleieren min rolle som operasjonsassistent. Jeg ble degradert – eller forfremmet – til å løpe opp og ned til blodbanken med posene, etterhvert som den ene labassistenten som var på vakt typet og forlikte nye poser så fort hun kunne. Dette var midt på natta, og det var jo bare ett menneske på laben også. Hun ville kaste bort tiden på å transportere dem til operasjonsstua.
Det gikk bra.
Det er vel noe av det mest betydningsfulle jeg har gjort i mitt liv.
Gi blod du også.
Fin historie Hilde!
Det at du setter den budjobben opp på listen over meget betydningsfulle oppgaver er det flott å høre. Det er jo ikke bare den legen som står med henda nedi kroppen som er viktig, men også alle de rundt som står på og gjør alt de kan for at systemet skal gli lettes mulig er med på heltedåden det jo er å redde et menneskeliv.
Dessverre er det altfor mange på “toppen” som ikke ser dette, og det er altfor mange i de tilsynelatende mindre viktige rollene som tenker over hvilken viktig jobb de gjør.
Bemanningen er nok noe bedre i dag, på de fleste steder. men den natta var det to leger der – en særdeles erfaren gynekolog, og en helt grønn grønnskolling: meg. To sykepleiere på operasjonsteamet, og det MÅ man ha, en “steril” og en “usteril” Anestesien hadde heller ingen å avse – og på blodbanken var det som sagt ett menneske. Operasjonen var mer enn halvveis fullført – men det trengtes mer blod. Ingen tvil om at jeg var den som var lettest å avse. Jeg var vel den yngste og sprekeste som løp fortest i trappa også – (mye fortere enn heisen…) Det er nok ingen tvil om at gynekologen som hadde oversikten, kunnskapen og roen til å dra det hele i land var den viktigste, – men hun hadde ikke klart seg uten at alle vi andre også stod på det vi klarte.
Jøsses… ja jeg holdt på å ende slik jeg også i følge legen da jeg fødte sist. Men det gikk bra. De fjernet morkaken kirurgisk så de unngikk det værste. Super jobbing!
Gi blod, og ha donorkort sier nå jeg.
Bra historie! Jeg blødde noe inn i ***** og mistet puls og bevissthet etter førstefødte var vel ute. Det skremte jordmora veldig. Og blodoverføring kom i to omganger etterpå. Det var supert 😀
Det som ikke var noe kult var at ei av pleierne skjelte meg ut for at jeg hadde blødd ut senga over natta. Æh, beklager men jeg klarte ikke å verken snu eller røre meg…
Så gi blod, folkens! 😀
Det hørtes ut som et ordentlig maratonløp. Og for en god følelse det måtte ha vært å redde kvinnen fra å dø mellom armene deres! Det var sikkert en skrekkinngytende opplevelse for en ung legestudent!