Helsevesenet har begrenset med penger. Men i vårt land er det heldigvis stort sett slik at det ikke kommer an på hvor mange penger DU har hva slags behandling du får om du blir syk. Det er heller ikke særlig mange private forsikringsselskaper som skal tjene penger på deg når det skjer. Nå kan det sies (og blir sagt) mye om NAV, som åpenbart har behov for omfattende forbedringer – men tanken er god, et solidarisk helsevesen der tilgangen på behandling ikke styres av lommeboka er noe vi har grunn til å være stolte av.
Men uansett hvordan man snur og vender på det – pengesekken er ikke bunnløs. Så det kommer til å være og fortsatt bli – et økende gap mellom hva vi kan gjøre og hva vi har råd til å gjøre, når det gjelder å behandle sykdommer. Stadig mer avansert og stadig dyrere teknologier og behandlingsmetoder vil finnes – som kan øke din sjanse til å leve for eksempel 3 år lengre med alvorlig KOLS, hjertesvikt eller kreft med 17 prosent i forhold til standard behandling. Skal du få dette? På bekostning av hva eller hvem? Og hvem skal bestemme hvem som får hva?
Karita Bekkemellom kaller det “oppsiktsvekkende” at helsevesenet må vurdere kostnadene ved de dyreste behandlingene opp mot budsjettene sine, og forsøke å prioritere etter beste evne. Er det ikke egentlig mer oppsiktsvekkende at hun etter så mange år i politikken ikke vet at helsevesenet har begrensede ressurser? Ikke nok med det – hun går ut på første side i VG med bilde av seg og mannen og klager over at mannen måtte vente i seks uker på utredning, og valgte å betale selv. Burde hun ikke være klar over at mange venter MYE lenger enn det? Uten å ha økonomi, forbindelser eller ressurser til å kjøpe seg ut av køen?
Og helseministeren kaller debatten for krisemaksimering, forsøker å roe ned og sier at det er ikke noen grunn til å diskutere noe som kanskje(?) inntreffer om tjue år.
Samtidig som Nøtterøy kommune bruker en tredjedel av sitt helsebudsjett på tre pasienter som får hjemmebehandling med respirator. Og Nøtterøy er ikke den eneste kommunen som sliter med å få pleie- og omsorgsbudsjettet sitt til å gå ihop – det er bare den kommunen hvor en våken journalist har klart å sette saken på spissen på en effektiv måte som er lett å skjønne. Kolonner med tall gidder ikke folk å lese om det står i avisen. Men politikerne burde lese dem? Det er vel derfor vi velger dem – eller?
Antagelig er det mye morsommere å være politiker når man kan “skjære gjennom”, og sette vrange leger og sykehus på plass når en eller annen person med tilstrekkelig pågangsmot og ressurser går til media og klager på at h*n har blitt nektet en eller annen svært dyr behandling som finnes et sted i utlandet. Da fokuseres det på en tragisk eller lykkelig historie om en enkeltperson – politikeren kan sole seg i glansen av en god gjerning , og de som har forsøkt å etterleve de retningslinjene politikerne har vedtatt sitter igjen med svarteper.
Det er på tide at vi ser det i øynene. Gapet mellom hva som er mulig å gjøre når det gjelder medisinsk behandling og utredning og hva vi har råd til kommer bare til å øke i framtida. Hva skal vi gjøre med dette, og hvem skal sette grensene?
Vi står foran “eldrebølgen” – antall personer med høy alder og derav følgende helseproblemer vil øke kraftig i årene som kommer. Antall personer i yrkesaktiv alder vil ikke øke tilsvarende. Vi ser nå begynnelsen på den store bølgen med KOLS-pasienter, det blir stadig flere som har hatt råd til å røyke så mye og så lenge at de får alvorlig KOLS. Skal alle disse få hjemmerespirator? Hvem skal betale for dette?
Jeg har ikke svarene, men er glad for at debatten kommer. Det gjenstår å se om det finnes noen politikere her i landet som er modige nok til å ta dette på alvor – og faktisk flagge et standpunkt utover “dette må vi debattere grundig”.
Eller Frp-varianten – selvsagt har vi råd til å gi alle den behandling de har behov for…