Terroristen som kom inn fra gutterommet

 

Dette blir nok et litt forvirret innlegg – men kanskje det kan klarne tankene litt å sette ord på noe av det som surrer rundt i hodet om dagen. Og som vi må slite med i ni uker til.

Det har vært godt med noen dagers pause fra uhyrlighetene som rulles opp i Oslo Tinghus i all sin gru. Men om det er aldri så ille, så kommer jeg nok til å ha VG sitt direktestudio liggende på skrivebordet til uka også. Mange kommentatorer klager over at ikke rettssaken overføres på TV med lyd og bilde, men det tror jeg faktisk er bra. Terroristen får nok av en talerstol som han gjør.

Men det må han få. Vi må gjennom dette alle sammen, for å kunne ha noe håp om å legge det bak oss.

Terroristen framstår som en gåte. Hvordan ER det mulig å bli sånn som dette? Men hva er det egentlig som forundrer oss? At det er mulig å være så brutal og kynisk? Det burde ikke forundre noen – det skjer jo hver dag, over hele kloden, og er vel egentlig en forutsetning for all krigføring. Hvis man ser på “fienden” som et likeverdig menneske, sier det seg selv at man ikke kan gå ut og drepe dem? Men det gjøres jo hver dag. Dessverre. Posten til Tjomlid anbefales.
Og Ikke bare det, de som ikke er direkte involvert, stiller seg opp for å glane på. Du har sett det du også, ikke sant? Er det slosskamp eller ulykker på gang, er det gjerne så mange skuelystne at det er vanskelig for politi og hjelpemannskaper å gjøre jobben sin. 

Forsvarerne i tingretten gjør jobben sin med å forsøke å vise at terroristen er mest mulig normal – forteller om venner og sosialt liv – og at han gråt i kameratens begravelse. Vi har jo sett ham gråte i retten også. Jeg minnes et sitat fra en bok jeg leste for en mannsalder siden “Det er ingen som kan bli så tåredryppende sentimental som en istapp”. (Tror det er Sigurd Hoel, enten Møte ved milepelen eller Fjorten dager før frostnettene – noen som kan opplyse meg?)

For empati er mannen blottet for, det er det i alle fall ingen tvil om. Det i seg selv er ingen grunn for å mene at han er utilregnelig – for førti år siden ville vi kalt ham psykopat, ferdig med det. Tidsskrift for den norske legeforening har en interessant artikkelserie om psykiatri og tilregnelighet, særlig Rosenquist og Syse anbefales.

Mulig jeg er en misantrop, men jeg tror faktisk at virkelig empati er en ganske sjelden egenskap. Alle de som står og glor når det skjer vold eller ulykker? Hadde de hatt empati, hadde de vel heller forsøkt å hjelpe til? Og et streif rundt på nettet kan jo gjøre en virkelig deprimert. Det er utrolig hva folk klarer å klemme ut av seg. Og ikke bare anonymt i kommentarspaltene.  Eskil Pedersen har fått en del kritikk for å være den første som stakk fra Utøya. Fra sin trygge sofakrok presterer folk å skrive sånt som dette og mange lignende og enda verre saker. La AUF selv ordne opp i dette? De kan velge en annen leder hvis de vil – det er jo nettopp det som er demokrati? Jeg synes Pedersen gjorde en svært god jobb i dagene etter 22. juli. Det er kommet fram at han var ett av terroristens fremste mål, og dersom de overlevende AUF’erne hadde sett ham bli halshogd i tillegg til sine andre traumer hadde det neppe gagnet noen, så den rådgiveren som hadde åndsnærværelse til å begripe dette i et kritisk øyeblikk bør jo få skryt for det. At de som dro med fergen ikke kom tilbake og reddet flere, er noe de må leve med og vi andre skal være forsiktige med å kritisere. Vi vet nå at fergen var pansret og at det bare var en gjerningsmann. Det visste de ikke da.

Jeg vil tro det var en del som sa lignende ting om kongen og regjeringen i 1940. Og det som skjedde da burde kanskje regjeringen ha sett komme i langt større grad? Men vi vet fra historien at kongens taler fra London ble et svært viktig samlingspunkt. Hadde Kong Haakon blitt i Oslo, hadde tyskerne neppe latt ham slippe like lettvint som danskekongen – på bakgrunn av hans uttalte motstand. Historien om flukten er nå blant våre nasjonale legender, og ingen kritiserer lenger.

Kohlberg har skrevet interessante ting om moralsk utvikling.   Men det er jo et tankekors at terroristen (og de fleste terrorister?) havner ganske høyt på denne skalaen. De begår jo sine horrible gjerninger med bakgrunn i en abstrakt ide om hva som er rett og galt. Men hvilke ideer… (lånt fra rasistmuseet:)

Det finnes mange sinte menn. Noen av dem er begeistret for terroristen. Marie Simonsen skrev også noen vettuge ord om fortapte menn. Hva kan og bør samfunnet gjøre for å forhindre at folk utvikler slike tanker? Er det i det hele tatt mulig?

Jeg unner i alle fall terroristen å ha fått Inga Bejer Engh på nakken. Rettssaken går forbilledlig proft for seg, og vi får i alle fall være takknemlige for at den ekle terroristen valgte en grepa forsvarer. Dette gir tillit til at uansett hva konklusjonen blir så har prosessen vært riktig og grundig.

Og så synes jeg vi kan bli litt mindre selvgode alle sammen. Hvis man leser hva The Guardian faktisk skrev , så var det en ganske balansert omtale av sider ved rettssaken som er forskjellige fra slik de gjør det i Storbritannia.

Vi har gitt det internasjonale vokabularet ordet Quisling. Og vi må heretter alle leve med at verdens mest berømte nordmann heter Anders Behring Breivik. Det er ikke noe å være stolt av.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *