Dette er William Shakespeare, den første Austinrosen som blomstrer i hagen min i år. Denne blomsten lå på bakken i dag, etter nattens regnskyll – så jeg tok den med til skrivebordet. Dette er en fenomenal rose, i likhet med de fleste av Austin sine. Nydelig, dyp rødfarge og fastastisk duft. Litt svake stilker (som gjør at tunge blomster havner på bakken etter regn), men dette er jo ofte startvansker hos Austin, denne ble plantet i fjor, og selv om den måtte klippes mye ned, har den klart vinteren helt greit.

What’s in a name? that which we call a rose
By any other name would smell as sweet;
So Romeo would, were he not Romeo call’d,
Retain that dear perfection which he owes
Without that title:–Romeo, doff thy name;
And for that name, which is no part of thee,
Take all myself.

Shakespeare om roser og navn – og med flere lag av betydning 🙂

Jeg lar rosen med det flotte navnet være et minne om min pasient som døde i helga – så altfor tidlig. Vanligvis blogger jeg ikke om pasientene mine, men et dødsfall er en offentlig sak, og det er vel kjent i nærmiljøet allerede. Å følge pasientene den siste biten av veien er jeg selvsagt ikke uvant med etter snart 30 år som lege. Når det gjelder eldre mennesker er dette en meningsfull, om enn vemodig oppgave. Når det gjelder mennesker som burde ha livet foran seg er det bare trist og meningsløst. Var slikt hverdagskost, ville jeg ikke orke denne jobben, tror jeg. I vårt land er det heldigvis ikke det.

Fred med hennes minne, og om noen av hennes nærmeste leser dette – min dypeste medfølelse til dere.